Sinne i Souss

Siden de store produsentene av frukt og grønnsaker og kosmetikkindustrien begynte å utnytte Souss-sletta, blir stadig flere bondekvinner av berberbakgrunn tvunget til å slite som jordbruksarbeidere under svært usle kår for å forsyne Europa med tomater, appelsiner og aromatiske oljer. Le Monde diplomatique har besøkt den sosialt og økologisk utsatte regionen.

Douar Tamgoute el Jadid, i utkanten av Aoulouz (i det midtre Marokko). Før daggry klumper 26-årige Kabira og omlag femten nabokvinner seg sammen, stående, på lasteplanet til en liten varebil. Unisont suk-ker de: «Vi er ikke hjemme igjen før klokka åtte i kveld.» Etter dagens første bønn blir de slørtildekte kvinnelige landarbeiderne fraktet som kveg av bilene som pløyer seg fram på veien over Souss-sletta. De kjøres til gårdsanlegg hvor det drives intensiv jordbruk. Kapitalen bak er hovedsakelig marokkansk, fransk eller spansk. «Før arbeidet vi på egne åkrer eller på naboenes,» sier bondekvinnene. «Det foregikk uten autoriteter eller konflikter mellom medlemmene i lokalsamfunnet. På disse storgårdene har vi ikke engang lov til å prate. Hvis en av oss ikke arbeider raskt nok, blir hun skjelt ut av arbeidslederne. Noen ganger slår de oss med stokker.» Et av gårdsanleggene i området har så dårlig omdømme at det bare kalles «Guantánamo».

Souss-sletta strekker seg østover fra Agadir, mellom Atlasfjellene og Anti-Atlaskjeden, helt til Aoulouz. Regionen har omlag tre millioner innbyggere. 60 prosent av disse bor i rurale strøk, og er hoved-sakelig berbere (amazighe). I generasjoner har tilværelsen deres vært knyttet til arganlundene – en skog som i dette halvtørre klimaet står som en siste skanse mot ørkenspredningen. Siden 1925 har de hatt bruksretten til denne stedlige ressursen. Her dyrker de hvete mellom trærne, hvis flom eller den sparsommelige nedbøren tillater det. Her lar de geitene beite. Og her plukker de opp frukten som faller ned om sommeren. Av denne framstiller de en olje som kalles argan.

Men jordbrukspolitikken myndighetene har ført for å integrere det lokale landbruket i verdensøkonomien, har marginalisert slike familiedrevne bruk. Økonomen Najib Akesbi, som er professor ved jord-bruksinstituttet og dessuten kong Hassan 2s egen veterinær, forklarer at helt siden 1970-tallet har staten brukt størsteparten av sine midler på noen avgrensede områder med eksportrettet jord-bruksproduksjon. Samtidig har de gradvis beveget seg vekk fra tanken på å være sjølberget med mat. Under overoppsyn av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) innledet myndighetene i 1985 strukturtilpasningsprogram som liberaliserte landbrukssektoren. Disse programmene la grunnen for frihandelsavtaler, og da særlig med EU, og favoriserte importliberalisering og reduksjon i statens jord-bruksutgifter. En del landområder i offentlig eller kollektiv eie ble overlatt til private, samtidig som man forsøkte å tiltrekke utenlandske investorer.

Det var slik Souss-sletta ble landets fremste jordbruksområde for tidliggrønnsaker. Nå produseres det 685 000 tonn grønnsaker her, hvorav 95 prosent av landets eksport av tomater, som særlig blir solgt på det franske marked fra oktober til juni. Hakk i hæl følger dyrking av sitrusfrukter, med en årlig produksjon på 660 000 tonn, hvorav halvparten går til eksport.

Marokkos landbruksminister, Aziz Akhannouch, som også er president for regionen Souss Massa Drâa, har en klar ambisjon: Innen 2015 skal sletta bli «en av de mest dynamiske jordbrukssentraene i verden». Men Kabira har ikke helt samme syn på utviklingsperspektivene for hennes hjemtrakter. «Tomater, appelsiner … jeg har vært med på alt!» utbryter hun. Da Aoulouz-demningen ble tatt i bruk for 18 år siden mistet familien gården, som ble lagt under vann. Hun var ennå bare en jentunge, men oppbruddet husker hun godt: bulldoserne som jevnet huset med jorden, flyttingen til Tamgoute el Jadid, den stakkars-lige erstatningssummen som var borte i løpet av noen måneder. Hun var knapt voksen før hun måtte ta arbeid på storgårdene, uten arbeidskontrakt, alt etter hvor lenge innhøstingen varte, og med en lønn på 50 dirham per dag (40 kroner).


DEMNINGEN HAR tørrlagt flere vannkilder. Prisen har bøndene i Aoulouz måttet betale. Scenariet gjentok seg i 2001, da en demning i nærheten, Mokhtar Soussi, ble fylt med vann. «I år har vi jobbet med tap, for årets hveteavling ble svært dårlig. Oliventrærne har heller ikke gitt noe. For å overleve, er de fleste av oss nødt til å ta arbeid andre steder.» Dette sies av Driss Aakik, som er formann for fagforbundet for fattige bønder i Aoulouz, som omfatter et hundretalls familier som må klare seg med magre avlinger på uttørket jord. Med kvinnene i spissen arrangerte de i 2006 en marsj for å hevde sin rett til tilgang på vann og strøm. Resultatet var at det ble tatt ut siktelse mot flere av lederne deres. Bøndene går til regelmessige aksjoner for å protestere mot den statlige investeringspolitikken. «Den er konsentrert rundt noen områder som er irrigerte takket være disse store vannprosjektene,» sier Amal Lahoucine, et aktivt medlem i dette fagforbundet og fagforeningen UMT (Den marokkanske arbeiderunionen) i Taroudant.

Statens politikk med utbygging av store demninger, som Verdensbanken har oppmuntret til, har ifølge Akesbi skapt betydelige skjevheter. Finansinstitusjonen innrømmer selv dette i et av sine mange notater: «Over 70 prosent av det offentliges investeringer til jordbruket går til store irrigasjonsprosjekter. Disse er det relativt velstående jordbrukere og de større gårdsanleggene som nyter godt av.» Parallelt med dette har tusenvis av mindre gårder fortsatt å dyrke på jord som er «bour» (dvs. ikke blir vannet), med arkaiske metoder og uten tilgang på lånefinansiering. På bakgrunn av tallmateriale fra 2005 rykket Marokko tre plasser tilbake i FNs utviklingsprograms rapport om menneskelig utvikling (HDI) fra 2008. Landet havnet her som nummer 126 av 177 land. Regjeringen kan nekte så mye de vil, men tar man seg en tur på landet er det lett å fastslå mangler som dårlig tilgang til helsetjenester, drikkevann og utdanning, mangler som i første rekke rammer kvinner.
Tolv år gamle Khadija, en av naboene til Kabira, har nettopp begynt å prøve lykken på en mandarinplantasje. «Vanligvis blir vi betalt hver fjortende dag. Men jeg begynte for to måneder siden og har bare fått utbetalt én lønning!» sier hun fortvilet. Hennes venninne Thouraya på 16 år har jobbet halvannet år for samme firma uten å ha sett snurten av en arbeidskontrakt. Trygdekassen har sendt en oppsummerende oversikt til alle ansatte den har navn på i sine registre, og som også Kabira har mottatt. «Av sju arbeidsår, er bare tre måneder blitt innrapportert!»

Ifølge regionalleder for UMTs jordbruksavdeling, Lahoucine Boulberj, «er det 70 000 jordbruksarbeidere i regionen [hvorav 70 prosent er kvinner], men bare 15 000 av dem er innrapportert til myndighe-tene. Og ikke nok med det, mange arbeidsgivere jukser med antall arbeidstimer.» Konsekvensene er at arbeiderne må være hyperfleksible uten å få rett til arbeidsledighetstrygd, feriepenger eller pensjonspoeng, og heller ikke sykepenger eller mulighet til å sykemelde seg. «Man har omsider begynt å snakke om arbeidsrelaterte sykdommer knyttet til bruk av insektmidler,» tilføyer Boulberj. «Ureglementerte giftstoffer er vanlige her. Som regel ber sjefene de som er blitt syke om å komme tilbake når de føler seg bedre! Og den som våger å mukke, får sparken! Retten til å fagorganisere seg respekteres bare noen få steder.»


DET FRANSKE FIRMAET Soprofel, som er en av de største aktørene i regionen, selger tomater på det franske markedet under merkenavnet Idyl. «Hvis de oppretter en fagforeningsavdeling, infiltreres den av ledelsen,» påpeker delegater fra de to fagforbundene UMT og CDT. I 2008 lyktes disse fagorganisasjonene i å holde en rekke streiker og sit-in-aksjoner på flere av selskapets gårder. «Alt vi krevde, var vår rett. Bli innrapportert, få lønnsslipper, få godkjent overtidstimene våre, samt ha tilgang til legetjenester!» Men selskapet forlater gradvis gårder, legger press på de fagorganiserte, for så å begynne andre steder med nye arbeidere.» UMT beklager seg over at avtalene som allerede er undertegnet med forbundet, ikke blir respektert. Det franske selskapet produserte siste sesong 75 000 tonn tidliggrønnsaker i Marokko. På vår henvendelse ønsket ledelsen ikke å uttale seg.
Ved utnytte hullene i den marokkanske arbeidsloven som ble vedtatt i 2004, har flere selskaper sagt opp streikende arbeidere under påskudd av at de «hindret arbeidet». De tillitsvalgte ved gårdene til krongod-set2 Chtouki protesterer mot oppsigelser under falske påskudd, som egentlig «har til hensikt å kvitte seg med fagorganiserte arbeidere.»

I Biougra har den marokkanske menneskerettighetsorganisasjonen AMDH rapport om voldtekter på enkelte gårder. Organisasjonens nestleder, Fatifa Sakr, som av yrke er jordmor, er bekymret over ut-bredelsen av aids og kjønnssykdommer. Hun påpeker at de kvinnelige arbeiderne som kommer alene eller med sine barn fra «douars» (familiegårder) høyt oppe i Midt-Atlas, er svært sårbare. «Det fins ikke sosialboliger,» sier hun nedslått. «Enkelte av selskapene tilbyr bomuligheter på gården, men av ytterst enkel standard.» I landbrukskommunen Aït Amira i douaren Laarab overnatter jordarbeiderne i skur laget av alskens rask og skrap, reist i et ingenmannsland fullt av søppel. Ifølge Oulhouss Lahoucine, som leder AMDHs lokalavdeling, «er det urovekkende mye kriminalitet og narkotikamisbruk her».

Den støvete landeveien som fører fram til slumbyen er et nedslående syn. Drivhus med løsrevne bygningsdeler som ramler ned på et oppsprukkent gulv, midt blant uttørkede argantrær. Det dreier seg om anlegg som er forlatt av jordbruksselskapene. I El Guerdane har omlag 3000 hektar med frukthager blitt forlatt eller revet opp i tidsrommet 1995 til 2002, på grunn av tørrleggingen av vannresursene. Her bygges det nå et 90 km langt underjordisk vannrør som skal gi vann til de gjenværende sitrustrærne. Røret går ut fra Aoulouz-demningen, langs de uttørkede åkrene til fattige bønder som ikke har vannforsyning.
Selv om man sparer utgifter på arbeidskraften, trekker vanningskostnadene ned profitten på disse storgårdene. «De fleste må nå pumpe etter vann på over 200 meters dyp,» fastslår regiondirektør for Vann- og skogforvaltningen i det sørvestlige Marokko, Abdelkrim Azenfar. «Dette skaper en senkning av grunnvannet på nesten tre meter per år. Det årlige vannunderskuddet i regionen er nå oppe i 240 millioner ku-bikkmeter.» Han er oppgitt over at disse selskapene er så lite opptatt av landets framtid. Etter at de har gjort ørken ut av ett område, tørker de ut et annet. De beveger seg stadig lenger mot sør, på jakt etter de beste solforholdene. Guelmine og Dakhla i Vest-Sahara er de nye favorittstedene for drivhusdyrking av tomater.

I tillegg til Soprofel, som har anlegg her i ørkenen, har det fransk-marokkanske selskapet Azura 25 gårder i Agadir og to i Dakhla. Produksjonen deres selges av distributøren Disma International, som gjerne forteller om den økologiske bruken av insekter,3 men nevner overhodet ikke vannproblemene.

Ifølge en rapport fra Marokkos vann- og skogforvaltningen er konsekvensene av denne typen jordbruk allerede alvorlige for argantrærne i Souss-området. «Endring av sosiale strukturer som følge av ut-vikling av investeringsjordbruk som gir inntekter til spekulanter og rammer lokale bønder, gir økt tredødelighet på grunn av erosjon og stans av vanntilførselen.»4 Men som nasjonaldirektør for landets skogutvikling, Benhammou Bouzemouri, understreker, bidrar argantrærne med 25–45 prosent av inntektene til bondefamiliene i området.5 Bouzemouri er bekymret over konsekvensene av en type landbruk som krever store vannresurser. Han er også urolig over den stigende internasjonale suksessen til oljen som utvinnes av fruktene på argantreet, da dette legger ytterligere press på skogen. «Om ikke noe gjøres, går vi på lang sikt mot en full ørkenspredning.»


AT ARGANOLJENE HAR blitt en internasjonal salgssuksess kan også føre til at det utvikles en annen landbruksøkonomi i Souss. Det finnes faktisk allerede over et hundretalls produksjons-kooperativer hvor omlag fire tusen kvinner arbeider etter en kollektiv modell.

De første sosiale kvinnebedriftene for utvinning av denne oljen begynte å vokse fram på slutten av 90-tallet, mye takket være kjemikeren Zoubida Charrouf. Hennes forskningsarbeid hadde allerede påvist de gode egenskapene til arganfrukten. Hele familien deltar i produksjonen. Først blir frukten tørket, så fjernes fruktkjøttet og man står igjen med en nøtt som bankes mellom to steiner for å få ut mandlene. Kunnskapen til bondekvinnene i Souss ligger nettopp i disse eldgamle bevegelsene, på en dag produserer de litt over ett kilo mandler. To og et halvt kilo mandler gir én liter olje.

Denne produksjonen havnet plutselig på verdensmarkedet rundt 2004. «De store laboratoriene begynte å fortelle pressen om berberkvinnene, som de ga både arbeid og verdighet til,» sier Zoubida Char-rouf ironisk. I løpet av noen få år, og mens mellomleddene ble stadig flere, etablerte marokkanske og europeiske firmaer seg i Casablanca eller Marrakech. De åpnet mindre enheter eller fabrikker som var utstyrt med utvinningsapparater som kunne produsere i henhold til eksport-
normene. Kosmetikkmarkedet er bærende i Europa, USA, Candada og Japan. Her inntar arganolje supermarkedenes hyller.

Men ingen maskin klarer å knuse argannøtten skikkelig. De fleste produsentene kjøper derfor tonnevis av mandler fra grossister til latterlig lave priser (under åtte euro kiloet). Og grossistene kjøper fra isolerte bondekoner som ikke har noen tyngde til å forhandle om verdien til det de levere – selve frukten, innhøstingen, fjerning av fruktkjøttet, knusing av nøtten. I et kooperativ derimot tjener kvinnene minst fire euro om dagen og nyter godt av flere fellesgoder (lese- og skrivekurs, barnehage, noen steder en andel av overskuddet), bemerker leder av Argan-kooperativenes landsforening (ANCA), Tarâabt Rachmain.

Takket være bidrag fra EU, er de fleste av de 42 kooperativene som er medlem av ANCA utstyrt med elektriske fruktpresser. De har likevel lite å stille opp med i priskrigen mellom produsentene. Produk-sjonskostnadene for oljen i et kooperativ ligger bare med råvarer og lønninger rundt minst 18 euro for en liter, sier Rachmain. I Marokko selges flere oljemerker for knappe 20 euro i supermarkedene. Mens sel-skapene som produserer oljen selger den åtte–ti ganger dyrere i Europa.
Blant de største produsentene finner vi den franske gründeren Benoît Robinne. «Vi gir arbeid til 2–3000 kvinner rundt om på gårdene. Vi gir dem sekker til frukten, og betaler dem 5,30 euro per kilo [altså per dag] for arbeidet med å knuse nøtten,» forsikrer han. Men et reportasjeteam fra det franske dokumentarprogrammet Envoyé spécial filmet Robinne i en souk (markedet) sammen med en medarbeider som bar med seg en koffert full av pengesedler for å forhandle om store forsyninger med mandler.6 Selskapet hans, Absim, produserer mellom 8000 og 12 000 liter i måneden, ifølge den kvinnelige sjefen ved fabrikken i Casablanca. Til sammenligning kan ikke et kooperativ produsere mer enn 15 liter olje i løpet av samme periode.

Så med den stigende etterspørselen er skogen, som strekker seg ut over et område på omlag 820 000 hektar, stadig mer truet, til tross for at den har blitt utpekt som «biosfærereservat» av Unesco. «Alle fruktene fra argantrærne blir plukket opp. Skogen fornyer seg ikke lenger naturlig. Man ser endog at folk slår ned frukten fra trærne og dermed ødelegger blomsten,» beklager Azenfar. Og sommeren 2008 ga argantrærne nesten ingen frukt på grunn av tørken som nå er blitt vedvarende.

Dette tredoblet prisen på en allerede sjelden råvare i løpet av to måneder. Spekulanter har allerede samlet lagre av frukt for å selge dem videre til en god pris til produsenter, som er nødt til å overholde sine bestillinger. «Kooperativene har stanset produksjonen fordi de ikke har penger til å kjøpe frukt,» sier Tarâabt Rachmain opprørt. Selv om innhøstingen i inneværende år blir bedre, vil situasjonen bare forverre seg på lang sikt. Programmer for utplanting av nye trær, som ikke vil gi frukt før etter ti år, vil ikke kunne erstatte tapet av omlag 600 hektar skog per år. Over 7000 hektar er lagt om til jordbruk, enten i drivhus eller utendørs. Og i løpet av 2006–2007 måtte man gi avkall på ytterligere 9000 hektar, til urbanisering og turistrelaterte prosjekter.7


LANDBRUKSMINISTEREN har visselig satt inn tiltak for å verne denne produksjonen som er så typisk for regionen. Opprettelsen av et system for beskyttet opprinnelsesmerking av arganoljen (IGP) burde bidra til å bevare merverdien i Souss-området. Men vanskelighetene er utallige. Allerede valget av navn som skal beskyttes volder hodebry. «Argan! Oljens stedegne navn,» mener kvinnene i koo-perativene. Dette merket ble registrert på 1980-tallet av det franske laboratoriet Pierre Fabre, som har solgt en hudkrem laget med argan under det navnet. Kvinnene er opprørte, mens Fabre later som om det ikke forstår hvordan «deres» merke kan være til problem for noen.
Dessuten er det ennå ingenting som peker på at opprinnelsesmerket IGP vil beskytte de tradisjonelle eller halvmekaniserte kooperativene overfor industriherrene som fører harde forhandlinger om kontraktsbe-tingelsene. I stedet for å støtte småprodusentene, om enn de driver innen jordbruk eller arganutvinning, har ministerens politikk framfor alt styrket investorene og eksportørene. På den ene side blir store subsi-dier til innkjøp av utstyr som bruker mindre vann, tilbudt jordbrukerne som produserer tidliggrønnsaker. På den andre er det opprettet støtteordninger til arganoljeprodusentene som holder til utenfor arganskog-området slik at de kan flytte til IGP-sonen. Samtidig blir støtten som gis til kooperativene hovedsakelig brukt til å styrke eksisterende kooperativer, i stedet for bygging av nye.

Det unge kooperativet Okhowa i Taroudant har dermed verken fått maskiner eller pengestøtte. Malika, en ung kvinne fra en gård som ble satt under vann av en av demningene i Aoulouz, har bare motiva-sjonen og solidariteten til et trettitalls medarbeidere å støtte seg til. «Vi var så lei av å jobbe på storgårder,» sier de fleste av dem. Kvinnene i fagforbundet for fattige bønder i Aoulouz ønsker også å opprette et kooperativ. Men begge grupper mangler penger. «Hva annet kan vi ta oss til?» spør de seg.

Oppdrett av geiter? Ørkenspredningen driver nomadene og deres buskap fra sør og mot arganskogen, som allerede lider av overbeite. Jordbruk på familiegårdene, arganutvinning og geitehold utgjorde de tre tradisjonelle inntektskildene til berberkvinnene i Souss Massa Drâa. Disse aktivitetene holdt liv i en liten rural økonomi og ga nok til å være sjølberget til tross for driftsmetoder som det var på høy tid å mo-dernisere. Med dette forsvinner amazighe-folkets kultur. Kabira uttrykker bekymringene hun føler med en enkel liten bevegelse. Hun lar hånden imitere et fly på vei til Europa og roper: «Her, walou!» (ingen-ting!).

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Najib Akesbi, «Evolution et perspectives de l?agriculture marocaine» (Det marokkanske landbrukets utvikling og utsikter), 2006.

2 Gårdene til kongefamilien er landets største landbruksaktør. På tross av den manglende innsikten i kongefamiliens forretninger, har ukemagasinet Telquel klart å beregne godset til å være 12 000 hektar, med 2000 ansatte og en omsetning på 150 millioner dollar, hvorav to tredjedeler stammer fra eksport, særlig av sitrusfrukter.

3 Insekter brukes til å bekjempe andre skadelige insekter, slik at man slipper å bruke miljøskadelige sprøytemidler.

4 Marokkos vann- og skogforvaltning, «Eléments de stratégie pour le développement de l?arganeraie» (Elementer til en strategi for å utvikle arganutvinningen), Rabat, januar 2006.

5 Benhammou Bouzemouri, «Problématique de la conservation et du développement de l?arganeraie» (Problemene med bevaring og utvikling av arganutvinningen), internasjonal konferanse arrangert av organisasjonen Ibn Al Baytar ved vitenskapsfakultetet i Rabat 27?28. april.

6 Céline Destève og Cédric Fouré, «L?huile d?argan : le nouvel or du Maroc» (Arganoljen: Marokkos nye gull), Envoyé Spécial, France 2, 10. januar 2008.

7 Marokkos sørøstlige vann- og skogforvaltning, «Revue d?activités 2006?2007», Agadir, 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Om rasjonell virkelighetsforstyrrelse

Default thumbnail
Neste sak

Uroens geopolitikk

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.