Sør-Korea

Sørkoreansk sammenbrudd?

For å møte krisen uten å underkaste seg IMF, har flere asiatiske land gått sammen for å opprette et asiatisk solidaritetsfond. Sør-Korea har lovet 24 milliarder dollar i påvente av lignende bidrag fra Beijing og Tokyo. Men det spørs om dette tiltaket er tilstrekkelig for å redde et allerede sosialt og økonomisk sårbart sørkoreansk samfunn fra fullstendig kollaps. For tiden er det vanskelig å skimte reelle alternativer til den sittende nyliberale regjeringen.

Posted on

Da han kom til makten i februar 2008, lovte sentrum-høyrepresidenten Lee Myung-bak et «globalisert Korea» med 40 000 dollar i årlig inntekt per innbygger. Han visste ikke at landet hans tolv måneder senere ville være et av dem som var hardest rammet av krisen i den nyliberalismen han henviste til. Og heller ikke at hans harde linje overfor Nord-Korea ville føre til de alvorligste spenningene på et tiår mellom de to statene – til de grader at det nær førte til at Sør-Korea ble satt på sidelinjen i forhandlingene mellom Kina, de to koreanske statene, USA, Japan og Russland om den kjernefysiske avrustningen av Pyongyang-regimet.

Den demokratiske folkerepublikken Koreas (DFK) oppskytning 5. april 2009 av en satellitt – eller et langdistansemissil – ble mottatt med stor ro i Sør, hvor befolkningen i et halvt århundre har vent seg til skjellsordene og truslene fra lederne i Nord. Etter uker med opptrappet militær beredskap, der det med jevne mellomrom ble annonsert at raketten kanskje ville bli skutt ned, gikk regjeringen tilbake til en mer moderat posisjon etter at Washington besluttet å ikke reagere militært på oppskytningen. Seoul plasserte seg ikke desto mindre i spissen for de landene som krevde «kraftige reaksjoner» fra FNs sikkerhetsråd overfor dette «alvorlige angrepet» på stabiliteten i Øst-Asia.


UTSPILLET OVERRASKET ingen. Lee har vært opptatt av å distansere seg fra sine sentrum-venstreforgjengere – som etter hans smak var altfor forsonlige – og innledet sin presidentperiode med å stanse bistanden til Pyongyang så lenge regimet ikke gjorde innrømmelser. Ved slutten av 2008 erklærte Nord-Korea at ikke-angrepsavtalen mellom de to landene var å betrakte som død og begravet.

I likhet med de japanske myndighetene inntok Lees regjering en kompromissløs posisjon. Hvis USA starter en direkte dialog med regimet i DFK når den internasjonale proteststormen mot landet har lagt seg, vil Sør-Korea «ikke kunne gjøre annet enn å samarbeide med Washington, men risikerer da å bli utmanøvrert av nordkoreanerne», mener Paik Hak-soon ved forskningsinstituttet Sejong i Seoul.

Det nordkoreanske spørsmålet er imidlertid ikke den største bekymringen for sørkoreanerne, som ikke føler seg direkte truet. Forverringen av den økonomiske situasjonen uroer dem mer. Faren for en kombinasjon av økonomisk og sosial krise er stor ettersom to tredjedeler av brutto nasjonalprodukt (BNP) er avhengig av ytre markeder. Regjeringen er klar over dette. I mars besluttet den å bevilge 29 000 milliarder won (15 milliarder euro) over statsbudsjettet for å skape sysselsetting og hjelpe de fattigste.

Den sosiale krisen kan tenkes å bli enda alvorligere enn den som ble utløst av den finansielle uroen i Asia i 1997–98, og som i det minste var knyttet til bestemte steder. Sør-Korea kunne den gang komme seg på beina ved hjelp av de amerikanske og europeiske markedene – hvilket landet klarte, selv om det tok litt tid. Med den aktuelle verdenskrisen avhenger gjenreisningen av landet – uansett koreanerne gjør – av situasjonen i utlandet. I tillegg har avstanden økt mellom dem som «klarer seg» og de andre i et sørkoreansk samfunn som var langt mer homogent for elleve år siden, understreker sosiologen Kim Yong-hak. Og det er fare for at arbeidsplasser vil fortsette å forsvinne slik at det vil være fem hundre tusen færre ved slutten av første halvår, framholder ulike forskningsinstitutt.

Et mer fragmentert samfunn, en nasjonalforsamling hvor kaotiske debatter føres av politiske partier som ikke lenger har innflytelse på samfunnet, en upopulær statssjef – en usikker ro hersker. Til tross for lønnsreduksjon og flere arbeidstimer for å opprettholde stillingene og tiltak som reduksjon av antall nyutdannede på arbeidsmarkedet (en lønnsreduksjon på 10–20 prosent i den første stillingen gjør at de foretrekker å forlenge studiene), trekkes landet inn i en smertefull spiral. Og regjeringen har knapt noen tillit hos befolkningen lenger. Til tross for en viss solidaritet i den vanskelige situasjonen skjerpes de ideologiske motsetningene. Et tegn på den dårlige stemningen er at de som kritiserer regjeringen, ofte blir skjelt ut som «røde».


LEE KOMMER TIL å figurere i historien til det unge sørkoreanske demokratiet som den statssjefen som har hatt de korteste «hvetebrødsdagene». Tre måneder etter valget var hans popularitet falt til 20 prosent og ligger i dag på rundt 30 prosent. Politikken hans viste seg raskt å få motbør. Han gikk sterkt inn for en hardere linje overfor Nord-Korea da Bush-administrasjonen gikk fra fiendtlighet til kompromissvillighet. Og han gikk inn for en renskåren nyliberalistisk politikk som sammenbruddet på Wall Street har vist ekstremiteten til. Nå må han ta tilflukt til keynesianske oppskrifter i forsøket på å sette en stopper for følgene av krisen.

Sør-Korea, som sluttet seg til klubben av industrialiserte land i slutten av 1990-årene, er rammet med full kraft. Koreanerne finner nå tilbake til forfedrenes mangelpregede livsførsel, og lærer igjen å leve sparsommelig og hjelpe hverandre. I dette landet som har vært omtåket av suksess, oppleves fattigdommen som noe uverdig og skjuler seg i parker og underganger.

Krisen har ennå ikke fått de samme dramatiske virkninger som i 1998 (panikk, salg av gull, selvmord). Men 2009 blir et hardt år for de vanskeligstilte gruppene: arbeidere med midlertidige stillinger (halvparten av lønnsmottakerne), små og mellomstore bedrifter. «Regjeringen benytter seg av situasjonen til å angripe rettighetene til midlertidige arbeidere ved å øke ansettelsesperioden fra to til tre år før arbeidsgiveren er forpliktet til å gi dem fast stilling,» sier Jin Young-ok opprørt. Hun er tidligere visepresident for den mest aktivistiske fagforeningen KCTU, som har 800 000 medlemmer. KCTU har siden januar vært rammet av en sak om seksuell trakassering som involverer organisasjonens leder, som ledelsen forgjeves har forsøkt å dysse ned. Dette har gjort at KTCU ikke er i den beste posisjon til å føre de årlige forhandlingene med arbeidsgiverne, som begynte i slutten av april.

For øyeblikket slutter koreanerne rekkene, men en tilbakevending til «borgerdemokratiet» kan ikke utelukkes. Faktisk later ingen av de store politiske grupperingene til å være i stand til å følge opp kravene fra det sivile samfunn. Etter flere tiår med militærdiktatur støttet av USA, innledet Sør-Korea i juni 1987, etter folkelig press, en demokratisering som et tiår senere ble konsolidert da den store skikkelsen blant dissidentene, Kim Dae-jung, kom til makten.


HØYREDREININGEN som valget av Lee i desember 2007 representerte, betyr ikke at det ble stilt spørsmål ved den demokratiske utviklingen. Den nye presidenten ble ført til makten av et utvidet sentrum, bestående av moderate grupper og skuffede fra sentrum-venstre – deriblant en del av arbeiderklassen som håpet de ville dra større fordel av en økt vekst enn av en usikker omfordelingspolitikk.

Det alvorlige nederlaget for sentrum-venstre ved presidentvalget gjenspeilte allerede bekymringen blant folk: et usikkert arbeidsliv, de unges vanskeligheter med å finne sin plass i samfunnet, en kraftig boligprisøkning. Men det var også et resultat av en overdreven pessimistisk holdning til de økonomiske indikatorene – som da samlet sett var positive. Kinas tosifrede vekst ga koreanerne, som selv hadde opplevd en tilsvarende oppgang, inntrykk av at alt gikk galt hos dem.

Mange var skuffet over et «sosialdemokrati» som ikke hadde holdt løftene sine, og lot seg forføre av den elegante Lee Myung-bak, forretningsmannen som var blitt borgermester i Seoul. De stemte med stort flertall og uten betenkeligheter på en mann som virket som en magnet på håpene hos de konservative, men også hos de unge, en mann som erklærte at det som var godt for industrikonglomeratene – chaebol – var godt for landet.

Den nye ledelsen var imidlertid så opptatt av sine like urealistiske som vage mål i presidentens «Program 747» – 7 prosent årlig vekst, 40 000 dollar i årsinntekt per innbygger (mot 24 000 nå) og 7. plass i verdensøkonomien (mot 13. plass i dag) – at den fikk opinionen mot seg. Krisen som startet i slutten april 2008 da importen av amerikansk oksekjøtt ble gjenopptatt – noe som førte til demonstrasjoner som i flere uker samlet opp til hundre tusen mennesker daglig – har gjort irritasjon til opposisjon.

Dette folkelige «opprøret» har overrumplet regjeringen og forvirret de utenlandske analytikerne, som så det som en fremmed-fiendtlig reaksjon. I virkeligheten ga importen av amerikansk oksekjøtt – som tok sikte på å gjøre det lettere å få USA til å ratifisere frihandelsavtalen med Sør-Korea – form til misnøyen på flere områder. Til dem som uroet seg over matvaresikkerheten og fagforeningene, sluttet det seg skoleelever som gikk imot en undervisningsreform, buddhister som følte seg diskriminert av en president som tilhørte en aktivistisk protestantisk sekt. En latent antiamerikanisme, som følge av landets strategiske avhengighet, fantes også i denne alliansen, som i utgangspunktet var fredelig.
Etter hvert som den fikk større omfang, ble bevegelsen mer radikal og det fant sted sammenstøt med opprørspolitiet. Men i motsetning til tidligere generasjoners opposisjonelle, som var utstyrt med Molotov-cocktails, marsjerte demonstrantene med stearinlys i hendene.

Politiets motaksjoner, befolkningens utmattelse og unnskyldningene fra presidenten, som ydmykt lovte å respektere folkemeningen i større grad, tok kraften fra bevegelsen. «Bulldoseren» – et tilnavn som understreker de aggressive trekkene hos Lee – hadde ikke desto mindre lidd et nederlag. «Ironisk nok vil Lee Myung-bak bli husket for at han blåste liv i opposisjonen,» mener Gavan McCormak, Øst-Asia-historiker ved Australia National University.


REAKSJONSEVNEN til et direkte demokrati som organiseres via internet, utgjør et av særtrekkene ved det politiske liv i Sør-Korea. Netizens (internet-borgere) overvåker det økonomiske systemet og kritiserer dets avsporinger. Disse nye utrykkene for borgerrettigheter, som er mindre ideologiske, mer emosjonelle enn «demokratigenerasjonens» (i årene 1960–1980), uroer og sjenerer regjeringen. Siden de er ikke-voldelige, er de vanskeligere å kontrollere under henvisning til ro og orden. Makthaverne akter også å kontrollere nettverket ved hjelp av en lov om nettinjurier. Dette er et prosjekt som OhmyNews, en av de store nyhetsportalene, har fordømt som et overgrep mot ytringsfriheten. Mens de store mediene er regjeringsvennlige, er portalene faktisk, for manges vedkommende, et rom for mot-makt.

Demokratiseringen av det sørkoreanske samfunnet har gått raskere enn utviklingen til landets politiske klasse, som posisjonerer seg mer i funksjon av regional tilhørighet enn på en venstre-høyre-akse. Opinion har gått lei av denne opportunismen. Et tegn på dette er at deltagelsen ved parlamentsvalget i april 2008 var den laveste i koreansk historie: 46 prosent. Valget bekreftet både høyredreiningen i landet (Det store nasjonale parti, GNP, fikk 153 plasser av 299, og Den demokratiske union gikk tilbake fra 136 til 81) og kløften mellom de folkevalgte og samfunnet.
I ÅRENE 1960–1980 var studentbevegelsen drivkraften i kampen mot diktaturet. Senere overtok arbeiderklassen og borgerbevegelsene. Men idag er mange unge koreanere, som er vokst opp i et demokratisk og velstående samfunn, mer opptatt av materiell framgang enn av tradisjonelle verdier (offervilje og solidaritet) og foreldrenes progressive idealer. «Veksten har gjort at koreanerne har mistet motivasjonen til å kjempe for demokratiet,» mener tidligere KCTU-leder og grunnlegger av lærernes fagforbund, Lee Soho.

Med unntak av et politisert mindretall stiller den unge generasjonen ikke lenge spørsmål verken ved det kapitalistiske system eller ved pengenes makt, hvor brutal den enn er. «Det finnes ikke noe troverdig alternativ» til høyresiden, fortsetter Lee Soho. «De unge er mer individualistiske og mindre solidariske. De er skuffet over politikken slik den praktiseres, men jeg tror ikke de dermed er avpolitiserte.» Deres deltagelse i det politiske liv har ofte sammenheng med spredte aksjoner, som likevel har potensial til å smeltes sammen til en bred bevegelse, slik det skjedde under krisen med det amerikanske oksekjøttet. Mens Lee Myung-baks høyredreining har kjørt seg fast økonomisk og politisk, kan dette direkte-demokratiet fortsatt by på overraskelser.

Oversatt av E.N.


Fotnoter:
1 Se portrettintervjuene med Benjamin Joinau i Séoul, l?Invention d?une cité (Seoul ? oppfinnelsen av en by), Autrement, Paris, Paris, 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver