Kristen revolusjon i Libanon

Foran valget på ny nasjonalforsamling 7. juni i Libanon har det oppstått en overraskende allianse mellom det sjiamuslimske Hizbollah og Den frie patriotiske bevegelse (CPL) ledet av den maronittiske generalen Michel Aoun. Hvorfor har dette sekulære kristne partiet valgt å gå i allianse med et islamistisk, nasjonalistisk arabisk parti?

24. august 2008 besøkte general Michel Aoun Sør-Libanon for første gang på 33 år. Lederen for Den frie patriotiske bevegelse (CPL) ville på den måten vise hvor solid alliansen hans med Hizbollah er. Sør-Libanon var okkupert av Israel fram til mai 2000, og denne delen av landet var med sine grenselandsbyer åsted for harde kamper under krigen i juli og august 2006. Besøket innebar møter med den regionale Hizbollah-lederen, sjeik Nabil Kaouk, og Wafic Safa, en av organisasjonens høyeste militære ledere. Aoun menget seg med svære folkemasser i Bint Jbeil under kjempestore portretter av Imad Moughniye, Hizbollahs militære leder som ble drept i Damaskus i februar 2008. Videre besøkte han Motstandsmuseet i Nabatiyye, og æret ofrene for bombingen av Cana i 1996 og 2006. Sett med Hizbollahs øyne, så vel som CPLs, hadde general Aouns besøk stor symbolsk betydning. Det var viktig å vise at alliansen mellom de to partene – som ble stadfestet med en samarbeidsavtale 6. februar 2006 – er både varig og populær, og ikke et utslag av situasjonsbetinget pragmatisme.

Denne paradoksale tilnærmingen mellom en maronittisk kristen organisasjon og en sjiamuslimsk organisasjon er en del av den politiske forandringen som har pågått siden 2005. Som libanesisk hærsjef var general Aoun kjent for sin motstand mot regimet i Syria. Han kjempet mot syriske tropper i Libanon i mars 1989. Mens han levde i eksil i Paris, vitnet han til og med for det amerikanske senatet til fordel for økonomiske sanksjoner mot Syria i 2003. Gjennom Hizbollah er forsoningen med Damaskus beseglet: I desember 2008 foretok Aoun den reneste triumfferd til Syria. Her møtte han den syriske presidenten Bachir Al-Assad ved flere anledninger.

DET KAN FORTONE seg snodig at en kristen leder har inngått allianse med Hizbollah, en islamsk-nasjonalistisk gruppering med sterke bånd til Damaskus og Teheran. Da Aoun vendte tilbake til Libanon i mai 2005, nektet han å bli med i den pro-vestlige «14. mars-alliansen» som ble dannet i kjølvannet av drapet på den sunnimuslimske statsministeren Rafik Hariri. 14. mars-bevegelsen, som støttes av sunnimuslimer og drusere, og til en viss grad av kristne, omfatter også maronittiske organisasjoner som er særlig fiendtlig innstilt til general Aoun. Det gjelder De libanesiske styrkene til Samir Geagea, en tidligere kristen milits som kjempet mot aounistene i 1989, og Falanksen til tidligere president Amine Gemayel.1Dessuten er en sammenslutning av intellektuelle og kristne personligheter knyttet til den maronittiske patriarken Nasrallah Sfeir, alt annet enn velvillig innstilt til CPL. Det hersker et anstrengt forhold mellom aounist-bevegelsen og patriarken, fordi stiftelsescharteret til CPL klart går inn for «å skille politikk og religion i den hensikt å skape en sekulær stat»2 – et siktemål som ikke akkurat begeistrer de religiøse autoritetene.

Kløften mellom 14. mars-alliansen og CPL har blitt ekstra dyp som følge av at de to partene har en ulik forståelse av situasjonen i området etter at de syriske troppene trakk seg ut i 2005. For aounistene skal forsvaret av den nasjonale integriteten ikke rettes utelukkende mot Syria, men mot enhver fremmed intervensjon, også vestlig og saudiarabisk. CPL er mot konfesjonalisme og for en gradvis sekularisering av landet, og gjenspeiler slik forhåpningene til den marginaliserte maronittiske middelklassen. Mens det oppfatter «14. mars» som en viderefører av den tradisjonelle samfunnsorden.

Aounistenes vektlegging av en sekulær stat er likevel ikke til hinder for andre betraktninger. Rima, en ung, kvinnelig CPL-aktivist som bor i den kristne bydelen Ashrafiyye i Beirut, forklarer at «det som truer Libanon er ikke lenger Syria eller Iran. Det har i mange år nå eksistert en sunni-fundamentalisme som er svært fiendtlig innstilt til de kristne,3 en ekstremistisk ideologi stimulert av saudiarabiske oljepenger. Vi må derfor stå sammen, særlig med sjiamuslimene, men også med de ikke-fundamentalistiske sunniene. Jeg foretrekker fremdeles Iran, som er et land med intellektuelle, valg og visse rettigheter, framfor Saudi-Arabia, et land der kvinnene ikke engang får lov til å kjøre bil.»

Alliansen mellom CPL og Hiz-bollah må sees i lys av en av kamp mellom regionale og ideologiske blokker: Iran og Syria på den ene siden, Saudi-Arabia, Jordan og Egypt på den andre. Dagen før general Aoun reiste til Teheran 13. oktober 2008 etter invitasjon fra Den islamske republikken Iran, fordømte han «den libanesiske underkastelsen under Riyadh og den amerikanske administrasjonen». Dermed foretok han en enestående strategisk vending, noe helt nytt i det maronittiske politiske miljøet.

DEN KRISTNE POLITISKE leiren i Libanon har aldri vært forent. Det er riktig at den var imot det panarabiske prosjektet den egyptiske statslederen Gamal Abdel Nasser introduserte. I juli 1958 ba president Camille Chamoun om amerikansk militærintervensjon i Beirut mot de bevegelsene som støttet Nasser. På 70-tallet var flere maronittiske militser fiendtlige til panarabismen. Det gjaldt for eksempel Etienne Sakars «Gardiens du Cèdre» og Georges Adwans «Tanzim». Men det var også tilfellet for alliansen mot PLO mellom den unge falangistkommandanten Bashir Gemayel og den israelske hæren i 1982. Dette ga inntrykk av en forent maronittisk blokk.4
Men dette inntrykket skjulte splittelsene. Enheten på begynnelsen av 80-tallet hadde blitt skapt ved hjelp av «det kristne gevær». Drapet på familien til Tony Frangié,5 lederen for Marada-brigaden, i Ehden i Nord-Libanon i juni 1978 av falangistmilitsen og likvideringene av titalls aktivister i Det nasjonalliberale partiet i januar 1980, gjorde det mulig for Bashir Gemayel å hevde at «for første gang på fjorten århundrer er de kristne libaneserne endelig militært forent».6 Men prisen var høy, og gammelt agg sitter dypt. Ikke minst fordi enkelte maronittiske grupperinger historisk sett har vært alliert med Syria, slik tilfellet er for Marada-partiet til Frangié-familien i Zghorta i Nord-Libanon. Og en av støttespillerne til Frangié-familien, Raymond Abchi (som også tilhører en av de store familiene i Zghorta) er Midtøsten-rådgiver for Venezuelas president, Hugo Chávez.

Men den kristne enheten er enda mer relativ enn som så: Om maronittene har lagt for dagen en viss ideologisk samstemthet, så har de øvrige kristne – særlig de gresk-ortodokse og de gresk-katolske – vært et viktig grunnlag for sekulære og ikke-konfesjonelle partier som Kommunistpartiet og Det syriske nasjonalsosiale partiet. Dagens splittelse mellom aounistene på den ene siden og falangistene og De libanesiske styrker (grunnlagt av Bashir Gemayel) på den andre, er ikke et historisk avvik. Den bekrefter den permanente indre striden om dominans og fornyelse av politisk og samfunnsmessig lederskap som rår i den kristne leiren.7

DET SOM ER NYTT, er den ideologiske omkalfatringen blant de kristne maronittene gjennom alliansen mellom Michel Aoun og Hizbollah: Det er første gang en maronittisk massebevegelse allierer seg politisk og strategisk med en organisasjon som på én og samme tid er anti-amerikansk og anti-israelsk, islamistisk, nasjonalistisk, og som tilhører en arabisk og islamistisk alliansesfære. Det er ingen tvil om at det dreier seg om en liten maronittisk revolusjon. Hva som enn er motivene bak, så endrer denne aounistiske dreiningen det politiske og samfunnsmessige kartet i Libanon. Den gjør det mulig for en maronittisk gruppering som er representativ på nasjonalt plan, å åpent støtte Hizbollahs rett til å beholde våpnene sine innenfor rammen av den libanesisk-israelske konflikten: «Å bære våpen er ikke et mål i seg selv, men et nobelt og hellig middel til bruk for en gruppe hvis territorium er okkupert, på linje med politisk motstand.»8

Denne alliansen har også muliggjort en tilnærming mellom ulike samfunnsgrupper: I juli og august 2006, under krigen som var satt i gang av Israel, ble mange sjiaflyktninger tatt imot i de kristne fjellområdene, takket være CPL. Denne befolkningsmessige dynamikken ble forsterket under demonstrasjonene Hizbollah og CPL innledet i desember 2006, og ved den felles sit-in i sentrum av Beirut mot regjeringen til Fouad Siniora.

Det særegne ved den aounistiske diskursen ligger i kravet om en sterk og sekulær stat, kombinert med en ny nasjonal pakt9 mellom kristne og muslimer i en kontekst preget av nasjonalisme og uavhengighet. Imidlertid har denne diskursen avdekket sine første motsigelser. I juli 2008 ble et tverrkristent møte arrangert i Dbayé. Det samlet over to hundre kristne ledere fra opposisjonen, og var en oppfølger av et sammenfattende dokument om «de kristne grunntrekk» som ble offentliggjort 3. desember 2007 av general Aoun. Slik står Aoun fram som en leder for de kristne maronittene, noe som står i motsetning til det sekulære og ikke-konfesjonelle samfunnet bevegelsen hans sier den ønsker seg.

I tillegg ser generalen på seg selv som de kristnes forsvarer i Midtøsten, en posisjon som ble betydelig styrket under reisene hans til Iran og Syria i 2008. At CPL har godkjent den nye valgloven, som er basert på små valgkretser, gjør det rett nok mulig å velge mer representative kandidater fra det kristne samfunnet.10 Men samtidig anerkjenner CPL på den måten en konfesjonalistisk holdning. Det var bare det libanesiske kommunistpartiet, det syriske nasjonalsosiale partiet og noen små venstre- og Nasser-inspirerte bevegelser som 26. august 2008 demonstrerte mot den nye loven foran parlamentet, som er like konfesjonalistisk som den gamle.

Aounistene så seg i stand til å delta i demonstrasjonene 10. mai 2006 til forsvar for offentlige tjenester, sammen med Hizbollah og kommunistpartiet. Tre år senere ble privatiseringen av teletjenestene fullt og helt akseptert av den nye telekommunikasjonsministeren, Gibran Bassil, general Aouns svigersønn.

VALGET I JUNI 2009 vil være avgjørende for general Aoun. Dersom CPL beholder eller får utvidet sin parlamentarikergruppe, som i dag består av 19 representanter (av 128), vil hans strategiske allianse med Hizbollah virke riktig. Det vil samtidig være et tegn på krise for det gamle, kristne ledersjiktet. Men en annen utfordring vil melde seg for Michel Aoun dersom Hizbollah skulle vinne valget sammen med opposisjonen og aounistbevegelsen: å bringe hans nye profil som kristen, konfesjonell leder i samsvar med hans sekulære reformprosjekt.

Oversatt av L.H.T.

1 Han er sønn av Pierre Gemayel, grunnleggeren av Falanksen på 1930-tallet. Han ble republikkens president i 1982, etter mordet på broren Bashir.

2 «Charte du Courant patriotique libre», september 2005, kan leses på følgende nettadresse: http://rplfrance.org/documents/2005-0918_CPL-Charte.pdf

3 Se Fidaa Itani, «Al-Qaidas nye slagmark?», norske Le Monde diplomatique, februar 2008.

4 Falangistene, som i utgangspunktet var den væpnede grenen av De libanesiske styrkene (grunnlaget av Bashir Gemayel), oppnådde en viss autonomi under Bashir Gemayels ledelse. De spilte en sentral rolle under massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i september 1982.

5 Frangié-klanen holder til i nord, i Zghorta-regionen. Trass i at den er maronittisk, har den historisk vært knyttet til Syria. Soleiman Frangié var president i Libanon mellom 1970 og 1976.

6 Se Elisabeth Picard, «Rôle et évolution du Front libanais dans la guerre civile» (Den libanesiske fronts rolle og utvikling under borgerkrigen), i Maghreb-Machrek, nr. 90, november-desember 1980.

7 Om de interne stridighetene blant de kristne, les rapporten fra International Crisis Group (ICG), «La nouvelle équation libanaise: le rôle central des chrétiens» (Den nye libanesiske ligningen: De kristnes sentrale rolle), Rapport Moyen-Orient nr. 78, 15. juli 2008, http://www.crisisgroup.org/home/index.cfm?id=5573&1=2

8 «Document d?Entente Mutuelle entre le Hezbollah et le Courant Patriotique Libre» (Gjensidig avtale mellom Hizbollah og Den frie patriotiske bevegelse), Beirut, 6. februar 2006, finnes på: http://rp1france.org/documents/060206CPLHezbollah.pdf

9 I 1943 ble det inngått en muntlig overenskomst mellom maronitter og sunnier om en fordeling av statens høyeste funksjoner: Maronittene skulle ha presidenten, sunniene formannen for Ministerrådet, sjiaene formannen for Parlamentet, og de gresk-ortodokse skulle ha viseformannen for Parlamentet.

10 Valgsystemet er ekstremt komplisert fordi fordelingen av de 128 plassene skjer med utgangspunkt i religiøs tilknytning: Halvparten kristne (34 maronitter, 14 gresk-ortodokse, 8 gresk-katolikker), den andre halvparten muslimer (27 sunnier, 27 sjiaer, 8 drusere). Før reformen ble de fleste kristne representantene valgt i «store valgkretser», det vil si i kretser der tallet på muslimske velgere var betydelig, og dermed virket inn på valgene av kristne representanter.