Afrika

Nådestøt mot zambiske gruvearbeidere

På slutten av 1990-tallet lovet IMF og Verdensbanken gjeldssletting for Zambia mot at myndighetene privatiserte gruveindustrien. Et tiår senere har multinasjonale selskaper presset lønningene ned til et minimum, forurenset elvene og stukket av med profitten.

Posted on

Peter og Irene er 30 år gamle. Begge har ingeniørutdanning fra universitetet i Lusaka og har siden 2006 jobbet i Chingola, en liten by i den zambiske provinsen Copperbelt. Paret er ansatt i Konkola Copper Mine (KCM), det største utvinningsselskapet i dette østafrikanske landet der over halvparten av bruttonasjonalproduktet kommer fra gruveindustrien. KCM står for 70 prosent av kobberproduksjonen i Zambia, og tilbyr helt «riktige» arbeidsbetingelser til disse barna av nyliberalismen: en netto månedslønn på fem millioner kwachas (6150 kroner) og aksjer i selskapet som de kan løse ut i 2010. Peter og Irene har altså høyere stillinger i et land der gjennomsnittlig månedslønn for de 400 000 ansatte i formell sektor er rundt to millioner kwachas (2470 kroner). 68 prosent av Zambias elleve millioner innbyggere lever på under tolv kroner dagen.

Peter og Irene har selvfølgelig vært nødt til å ofre noe. I 2007 måtte Irene, som har ansvar for vedlikehold av kjemiske produkter som brukes til omdanning av kobbermalm, forlate ektemannen og det lille barnet deres for å ta videreutdanning i India, på den andre siden av havet. Hvorfor India? Jo, siden 2004 har det transnasjonale indiske selskapet Vedanta vært hovedaksjonær i KCM. Oppkjøpet er siste ledd i privatiseringsbølgen som startet på slutten av 1990-tallet og førte til at 257 av 290 offentlige zambiske selskaper ble privatisert. Nesten 100 000 arbeidstakere mistet jobben i denne perioden, 40 000 av dem i den nasjonale stoltheten Zambia Consolidated Copper Mine (ZCCM), som ble splittet opp i like mange gruveanlegg som det var private entreprenører. Vedanta sikret seg til slutt den største biten av kaka ved å kjøpe anlegget i Chingola.

Irene har ikke bare gode minner fra oppholdet i India. Heller ikke fra tiden etter at hun kom tilbake. KCM hadde i mellomtiden sagt opp flere av hennes tidligere zambiske kolleger og byttet dem ut med unge indere «som har samme kompetanse som oss, men får høyere lønn, bor i et eget boligfelt som er bygd for dem og disponerer firmabil». Mens Irene var borte, opplevde Peter at prisene skjøt i været, både på dagligvarer og bensin. Også husleien økte, til to millioner kwachas (2480 kroner) for en treroms leilighet full av kakerlakker og med stadige strømbrudd.

Når vi besøker Zambia like før jul i 2008, har husleien gått ned igjen, til 1,7 millioner kwachas (2100 kroner). Samtidig har prisen på et tonn kobber falt dramatisk, fra over 8675 dollar i juli 2008 til 2817 dollar, i likhet med de fleste andre råvarer på verdensmarkedet. Et rekordfall. Gruvene står i fare for å bli nedlagt. De rundt 20 000 fast ansatte i gruvesektoren – tre ganger færre enn arbeidsstokken i det statlige gruveselskapet på slutten av 1970-tallet – går inn i en dyster juletid. Både arbeidsgivere og arbeidstakere prøver å spare for å forberede seg på stormen som blåser opp: Arbeiderne for å ha penger når skoleåret starter igjen 12. januar i en tid med økte priser, arbeidsgiverne for å beholde sine behagelige marginer.


VEDANTAS ZAMBISKE filial hadde en omsetning på 122 millioner dollar i siste kvartal i 2008, nesten en halvering fra kvartalet før. Her kuttet man først kontraktene med de hovedsakelig sørafrikanske mellomselskapene. Tusenvis av underbetalte, uorganiserte arbeidere som utførte de mest risikable arbeidsoppgavene, fikk sparken. For å sikre maksimal lønnsomhet, som det står med store bokstaver ved inngangen til Vedantas anlegg i Zambia, gjorde selskapet flere «ofringer». Leverandørene måtte vente litt lenger på å få betalt, og noen av dem gikk konkurs. Arbeidstiden ble mer intensiv: «Fire dager med tolv timers arbeid etterfulgt av to hviledager,» opplyser en lokal tillitsvalgt fra de zambiske gruvearbeidernes forbund (Miners Union of Zambia, MUZ), den største i sektoren.
«De presser oss til vi stuper,» sier Peter, som likevel er en idealmedarbeider. «Vi må være tilgjengelige 24 timer i døgnet, de kan ringe når som helst. Hvis det fortsetter sånn, kommer det til å skje flere ulykker.» Økonomen John Lungu, som underviser ved Copperbelt University i Kitwe, spør: «Hvem har tjent på økningen i råvareprisene de siste årene? Gruveselskapene og deres aksjonærer. Og hvem får svi når prisene faller? Gruvearbeiderne, deres familier og miljøet. Vi står på terskelen til en sosial katastrofe.»

Hundre tonn malm må til for å produsere ett tonn kobber. 6. november 2006 fikk beboere langs elva Kafue seg en overraskelse. Elva som renner mot Lusaka før den munner ut i Zambezi lenger sør, var blitt blågrønn. Vedanta hadde ved et ulykkestilfelle sluppet ut giftig avfall i elva. To millioner innbyggere i Chingola-distriktet, hvorav nesten 100 000 henter vann rett fra elva, var uten drikkevann i minst to dager. Flere hundre mennesker oppsøkte sykehuset etter å ha spist fisk fra Kafue. Analysene viste at en liter inneholdt 38,5 mg mangan, 10 mg kobber og 1 mg kobolt – det vil si konsentrasjoner som var henholdsvis 1,7, 10 og 10,7 ganger høyere enn grensene som er satt av Verdens helseorganisasjon (WHO). Kafue var blitt sur, med en pH på 1,5.2

En ansatt i Vedanta som innrømmet at selskapet var ansvarlig for utslippet, fikk sparken på dagen. Det multinasjonale selskapet truet regjeringsorganet Times of Zambia med å slutte å kjøpe annonseplass i avisen hvis hendelsen ble avslørt. Redaksjonen holdt likevel stand, og skandalen eksploderte. Etter et vedtak i Zambias miljøråd (Environmental Council of Zambia), en offentlig instans som skal påse at regler og forskrifter følges, stoppet Vedanta umiddelbart all sin gruvevirksomhet i Chingola. Selskapet raste over å ha tapt store summer. Men etter en stund ble virksomheten gjenopptatt, kobberprisen steg enda mer og forurensningen fortsatte.


I REGNTIDEN AVLEGGER vi det gigantiske Vedanta-anlegget et (uanmeldt) besøk, og får se noe som minner om Dantes inferno. Tre kilometer fra gruvene flommer kontrolldemningen over. Sterkt syreluktende, kobberfarget vann spyttes ut i en bekk som renner mot Kafue. «Ja, vi forurenser. Alle gruver forurenser,» sier en overrasket zambisk ansatt. «Det var verre under ZCCM. Vi er lei av anklagene mot oss. Det går ikke an å drive en gruve uten å forurense,» sier en opprørt Sampa Chita, sjef for KCMs program for «samfunnsansvar».
Edith Nawakwi, tidligere zambisk finansminister

Chitas kontor er tomt, ingen datamaskin å se. Vedanta er det eneste gruveselskapet i Zambia som har en egen avdeling – med et budsjett som Chita nølende anslår til «12–13 millioner dollar» – viet «fellesskapet»: kamp mot malaria, Aids-forebygging, finansiering av barnehjem, universitetsstipend, graving av brønner og støtte til «cricketklubben i stedet for fotballklubben».

«Fordi indere heller spiller cricket enn fotball?» spør vi, men Sampa Chita legger den ballen død. Nchanga Rangers, fotballaget til kobbergruvene i Chingola, har for første gang i sin 60 år lange historie rykket ned til 2. divisjon. Chita sier at hun ikke bryr seg om hvor stor fortjeneste selskapet hennes innkasserer. Når hun blir presset, innrømmer hun så vidt at hennes kontor disponerer et minimalt budsjett i forhold til behovene. «ZCCM hadde en sosial politikk. Antakelig altfor sosial,» forklarer hun. «Vi for vår del er mer opptatt av resultater. Men er det galt å ville tjene penger? Når man investerer, og det investeres mye i gruven, er det selvfølgelig for å tjene på det. Man må være realistisk.» Tre måneder etter at Vedanta overtok 51 prosent av aksjene i KCM i 2004, hadde selskapet allerede tjent inn 19,5 millioner euro.

John Lungu har skrevet en oppsiktsvekkende rapport om omstendighetene rundt privatiseringen av kobbergruvene.3 Prosessen ble planlagt av de internasjonale finansinstitusjonene (IFI), det vil si Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og iverksatt av regjeringen til president Frederick Chiluba.4 «Privatiseringen av ZCCM foregikk i det stille, uten parlamentarisk debatt, gjennom skjeve kontrakter som de færreste av oss ville ha oppnådd,» oppsummerer Lungu. «Innbyggerne i Copperbelt har ikke tjent noe på privatiseringen. Det har heller ikke miljøet.»
Nachilala Nkombo og Brenda Mofya, forskere

Dette bekreftes av Zambias tidligere finansminister Edith Nawakwi, som hadde overoppsyn med privatiseringene. Hennes beskrivelse av prosessen sier mye om hvordan IFI-ene opptrer: «Verdensbanken og IMF fortalte oss at vi aldri kom til å se en vekst i kobberprisen igjen. Alle studier anslo at vi ikke kom til å tjene noe på kobberet i de neste 20 årene. Men hvis vi privatiserte, ville vi få gjeldslette. Det var en nydelig gulrot for oss, omtrent som å vifte med medisiner foran en døende. Vi hadde ikke noe annet valg enn å adlyde.»5

De siste årene har internasjonale medier fokusert på det sosiale ansvaret til kinesiske selskaper som driver virksomhet i Zambias Copperbelt. Over 30 år etter å ha bygd Tanzam, jernbanelinjen mellom Zambia og havnebyen Dar-es-Salaam i Tanzania, gjorde Kina et «afrikansk comeback» som vakte oppsikt. Det ideologiske credo fra svunne tider – «nasjonalistisk tredjeverden-solidaritet»6 – var erstattet med en mer pragmatisk holdning. Beijing er i dag den tredje største handelspartneren til Afrika sør for Sahara. Men den positive «vinn-vinn»-stemningen som ble skapt rundt Kinas virksomhet, forsvant i april 2005, da den kinesiske dynamittfabrikken Beijing General Research Institute of Mining and Metallurgy (BGRIMM) i Chambishi eksploderte. Fabrikken ble drevet av NFC Africa, en filial av China Non-ferrous Metal Industry’s Foreign Engineering & Construction. 51 personer mistet livet i ulykken, og dette førte til sterke antikinesiske følelser. Da president Hu Jintao var på offisielt statsbesøk i Zambia i februar 2007, måtte han avlyse en planlagt visitt til gruveområdene nord i landet.

Zambiske arbeidere i kinesiskeide selskaper har utvilsomt dårligere arbeidsforhold – blant annet når det gjelder lønn og faglige rettigheter – enn zambiere i transnasjonale gruveselskaper fra Canada, Sveits eller Sør-Afrika. Samuel Mulafulafu, leder for den zambiske avdelingen av det katolske bistandsnettverket Caritas, påpeker imidlertid at «vi må huske at det ikke var de kinesiske selskapene som privatiserte kobberindustrien». Den sørafrikanske organisasjonen Bench Marks Foundation påpeker også at det globaliserte Zambia, som tiltrekker seg gruveselskaper fra alle verdenshjørner, opplever at «en del filialer av gruveselskaper har mye lavere standarder for helse, sikkerhet og miljøansvar enn deres egne moderselskaper i i-landene.»7


I JANUAR 2008 ble grunnvannet i Mufulira, rundt førti kilometer fra Chingola, forurenset av utslipp fra gruveindustrien. Det skyldtes nok en gang utslipp av surt avfall. Over 800 personer i townshipen ved siden av Mopani Copper Mine (MCM), et samforetak mellom det sveitsiske konsernet Glencore og kanadiske First Quantum, klaget over diaré, magesmerter og oppkast. MCM fikk i oppstarten finansiering fra Den europeiske investeringsbanken (EIB). En ny ulykke av denne typen øker «miljøgjelden» til Zambia, påpeker to unge zambiske forskere, økonomen Nachilala Nkombo og juristen Brenda Mofya. De mener at miljøet er ofret på privatiseringens alter: «I motsetning til den offentlige gjelden, blir det zambiske folket direkte berørt av dette. Miljøgjelden er mye større enn de 5,4 milliarder euro som den zambiske staten skyldte IFI da den ble tvunget til å privatisere.»8

Man forstår bedre hva denne miljøgjelden består i, når man besøker townshipene i gruvebyen Mufulira. Spesielt Kankoyo, som har nesten 30 000 innbyggere. Den er som et sår midt i det flaskegrønne, fruktbare landskapet som regntiden har fylt med vann. Her vokser bare to planter: avokadotrær og kaktus. Åpen kloakk, medtatte skur med tak som er rustne av sur nedbør, nedlagte helsestasjoner, kolonialbutikker med knuste ruter. Befolkningen prøver som best den kan å vedlikeholde bolig- og sosialpolitiske rester etter ZCCM-tiden. Kankoyo er i vinden – vinden fra smelteovnene til MCM som spyr ut røyk. Noen dager er townshipen dekket av en kvelende tåke, og et abstrakt tall blir til å ta og føle på: Nær 700 000 tonn svoveldioksid slippes ut i luften hvert år. Kolera dukker opp med jevne mellomrom. Og utryggheten vokser i takt med arbeidsløsheten. På toppen av slagghaugene sitter bevæpnede vakter fra MCM på plaststoler og passer på at ungdommer ikke tar seg inn ulovlig for å rote i avfallet.

En tung, forurenset luft omslutter den gamle sykestua der Percy Chanda, parlamentariker fra Mufulira-distriktet og medlem av det største opposisjonspartiet Patriotic Front, har kontoret sitt. «Jeg er ikke imot utenlandske selskaper, vi trenger dem. Men måten de har opptrådt på i Copperbelt, er veldig beklagelig. De lytter ikke til oss. Forestill deg at du kommer på besøk til meg. Jeg lager mat. Du tilbyr deg helt sikkert å vaske opp. Men så blir du bare sittende ved bordet, uten å løfte en finger, mens du venter på neste rett.» Chanda er selv tidligere gruvearbeider og husker «den gode gamle tiden» med ZCCM, som nærmest fungerte som en stat i staten og tok seg av gruvearbeiderne og deres familier fra morgen til kveld, fra fødsel til død: vedlikehold av townships, utdanning, helsetjenester, kveldskurs, fotballklubber, cricket, svømming. Alt var i regi av ZCCM – de skiftet til og med lyspærer hjemme hos folk, ironiserer de gamle.

Chanda var fortsatt gruvearbeider da Zambia kom i skvis mellom gjeldslette og et ZCCM som tapte 550 000 euro per dag, og endte med å følge rådene fra IFI. Prisen på et tonn kobber lå da på rundt 2500 dollar. Som tillitsvalgt i gruvearbeidernes fagforening opplevde Chanda på nært hold nedskjæringene privatiseringen førte med seg. Før han ble valgt inn i parlamentet i 2006. «Jeg fikk aldri noen som helst informasjon om avtalen som var inngått i forbindelse med privatiseringen,» sier han. «Og heller ikke om fortjenestene som er innkassert siden. Jeg har for øvrig aldri fått møte noen styremedlemmer når de har vært på besøk her. Jeg har følelsen av å rope i mørket.»
Da kobberprisen begynte å stige igjen, prøvde Chanda å forhandle fram en lønnsøkning for gruvearbeiderne. «De svarte at vi ikke kunne dra fordel av prisøkningene. Kobberet var solgt på forhånd, til priser som gjaldt et år tidligere. Nå påstår de at de må si opp folk på grunn av prisfallet. Men de selger fortsatt til prisene som gjaldt i september. Da de var på det høyeste! Men du vet, det kan være farlig å leve på fiendtlig jord, midt blant sine fiender. En dag kommer de til å angre på det de har gjort mot oss.»


STORMEN HAR KOMMET til Luanshya. Luanshya Copper Mines (LCM), et israelsk-russisk samforetak registrert i Nederland, har nettopp sagt opp sine 1300 faste ansatte. «Virksomheten blir ikke gjenopptatt før kobberprisen stiger igjen,» sier generaldirektør for LCM, Derek Webstock. I gruvebyen råder en dyster stemning. Rundt 60 politifolk er sendt ut for å vokte inngangen til anlegget. LCM skal allerede ha fraktet ut demontert gruvemateriell med trailere og kjørt det til Sør-Afrika. Ingenting går til spille, alt kan forvandles. Og alt er til salgs.

Det ryktes at kineserne kanskje kommer til å overta gruvedriften her. På supermarkedet teller kundene pengesedlene sine. «Ja, det var den jula,» sier en lokal fagforeningsrepresentant, firebarnsfaren Boniface Kabwe. Han er rystet av den brutale nedleggelsen. «I oktober gikk noen gruvearbeidere til en bank i byen og ba om lån. De fikk beskjed om at de ikke hadde tilstrekkelige garantier. Det tyder på at banken allerede visste at gruva kom til å stenge, før regjeringen ble informert! Den var den siste som fikk vite noe!»

Hittil har forholdet mellom LCM og befolkningen vært bra. I motsetning til i andre gruvebyer er veien til Luanshya godt vedlikeholdt. Byen ble kåret til den reneste i Copperbelt i 2008, i en konkurranse som er blitt avholdt siden ZCCM-perioden. To tredjedeler av kommunens skatteinntekter – i overkant av 1,2 milliard kwachas (ca. 1,5 millioner kroner) – kommer fra lokal skatt betalt av LCM. «For ikke lenge siden sa de fortsatt at de hadde nok penger til å holde det gående på tross av krisen,» husker Mutakela Kayonde, plansjef i Luanshya kommune. «Det er ikke bare gruvearbeiderne som rammes av denne nedleggelsen. Med åtte personer i hver familie, snakker vi om en hel by.» I likhet med stadig flere innbyggere i Copperbelt, samt de lokale korrespondentene fra nasjonale medier, setter Kayonde spørsmålstegn ved det som skjer. Er ikke fallet i kobberprisen bare en ny unnskyldning for selskapene til å presse penger ut av den zambiske staten?

Våren 2008 – altfor seint mener mange – bestemte regjeringen seg endelig for å ta en gjennomgang av gruvekontraktene sine. Skattleggingen av selskapene ble økt fra 25 til 30 prosent.9 Skatt på utbytte økte fra minimale 0,6 prosent til 3 prosent. Verdensbanken støttet disse tiltakene, og var tvunget til å innrømme at det zambiske finansdepartementet hittil hadde innkassert svært moderate summer. Virksomheten i kobbergruvene etterlot ingenting i landet, mens den ga store aksjeutbytter til de multinasjonale selskapene. Med utgangspunkt i egne filialer i skatteparadiser, blant annet på Mauritius, har disse selskapene utviklet et sofistikert system for å unngå å betale skatt av fortjenestene. I 2006 tjente Zambia 103 millioner euro på kobberet, mens eksporten var på anslagsvis 2,3 milliarder euro.

I 2008 skal gruveselskapene ha håvet inn over 2,34 milliarder euro på kobberutvinningen. Men av de 325 millioner euro som burde ha havnet i kassen til det zambiske finansdepartementet, kom bare 200 millioner faktisk inn. Selv om skattetrykket i Zambia fortsatt er blant de laveste i Øst-Afrika, har de største gruveselskapene satt seg på bakbeina. De har til og med truet med å ta saken for handelsdomstolene – i sine hjemland. Men det var før fallet i råvareprisen ga dem et nytt påskudd til å presse den zambiske regjeringen.

Målet ser ut til å være nådd. President Rupiah Banda, som vant med et nødskrik i oktober 2008 etter at forgjengeren døde,10 har annonsert at hans regjering vil diskutere skattelettelser med gruveselskapene. «Vi må ikke drepe høna som legger gulleggene. Hva tjener det til å dra inn noen millioner dollar i ekstra skatt hvis vi mister tusenvis av arbeidsplasser?»11


FRED M’MEMBE stiller i lue med det sørafrikanske kommunistpartiets logo på og en Hummer firehjulstrekker. Han leder The Post, den største opposisjonsavisa i Zambia, grunnlagt mens Frederick Chiluba satt med makten. M’membe er i dag en av landets rikeste og mest innflytelsesrike menn, både på grunn av lederartiklene sine og investeringene i den nye zambiske økonomien. «Regjeringen vår har åpnet døra på vidt gap for utenlandske selskaper uten noensinne å ha hatt muligheten til å lukke den igjen. Den økonomiske politikken i et land kan ikke bestemmes av avtaler inngått med private selskaper.» Og magnaten tilføyer: «Privatiseringen skapte riktignok et visst håp. Men nå er hollywoodfilmen slutt. Med den internasjonale krisa er vi tilbake i den virkelige verden. Det er ingen annen utvei enn å vende tilbake til statlig eierskap i gruveindustrien. Kooperativer eller nasjonalisering, det spiller ingen rolle. Profitten fra gruvene må først og fremst komme folket til gode.»

Sink- og jernforekomstene i Kabwe er de største i Afrika. De ble til slutt forlatt, nærmest uttømt, på midten av 90-tallet, etter å ha blitt utnyttet i nesten hundre år av det gigantiske sørafrikanske gruveselskapet Anglo American. Til tross for en rensekampanje finansiert av Verdensbanken, er denne byen med 300 000 innbyggere fortsatt blant verdens mest forurensede industribyer, ifølge en studie fra amerikanske Blacksmith Institute.12 Barna i byen har et gjennomsnittlig jerninnhold i blodet som er 5 til 10 ganger høyere enn grensen United States Environmental Protection Agency (EPA) har fastsatt.

I en kløft på fyllingen har ungdommer fra townshipene i nærheten kommet for å spa opp biter av manganmalm, kobber eller kobolt som selges i sekker på 100 kilo til et mellomledd. Fedrene deres var gruvearbeidere på samme sted. Virksomheten er risikabel: I 2007 døde tre ungdommer etter et ras. Men hvordan skal de ellers tjene til livets opphold?

I en omkrets på 20 kilometer rundt byen finner man urovekkende store konsentrasjoner av jernstøv i jordsmonnet og metall i vannet som rammer jordbruket. På veien mot Lusaka ser vi mais-åkre og torgboder der bønder selger sopp store som paraplyer. Dette er en påminnelse om at Zambia faktisk er like rikt på dyrkbar mark som mineraler. Mange tidligere gruvearbeidere som er ofret på privatiseringens alter, har vendt tilbake til landsbygda og slektsgården.

En av dem er Peter Kapumba, en tidligere ansatt i ZCCM. På vei hjem til ham passerer vi et idyllisk landskap som nesten får oss til å glemme at 80 prosent av befolkningen på landsbygda fortsatt lever under fattigdomsgrensa. Zambia har klamret seg til sin mineraløkonomi og forsømt landbruket. 35 prosent av befolkningen er rammet av sult. Man trenger 1,2 millioner kwachas (1450 kroner) i måneden for å brødfø en familie på seks. På den gamle kolonigården til Kapumba bor tre generasjoner under samme tak. «Livet er hardt,» sier han. «Men det er bedre her enn i byen. Jeg tror landbruket er framtida til dette landet. Forutsatt at regjeringen endelig bestemmer seg for å spre økonomien på flere sektorer. Det er nødvendig. En dag kommer kobberet til å ta slutt. Og da gjenstår bare forurensningen.»

Vinteren 2008–2009 har nesten 5000 zambiske gruvearbeidere mistet jobben.

Oversatt av G.E.

1 Fornavnene er endret.

2 pH er en måleenhet for surhetsgrad i vannløsninger. Løsninger med pH under 7 er sure.

3 Alastair Fraser og John Lungu «For Whom the Windfalls? Winners and Losers in the Privatisation of Zambia?s Copper Mines», januar 2007. Kan lastes ned på www.minewatchzambia.com/

4 Frederick Chiluba var president i Zambia fra 1991 til 2001 og er siktet for å ha underslått 500 000 dollar fra det offentlige. Rettssaken mot ham skal etter planen gjenopptas i 2009.

5 Se rapporten «Underming Developpement? Copper Mining in Zambia», oktober 2007. Kan lastes ned på nettstedet www.sciaf.org.uk

6 Mot slutten av 1960-tallet oppmuntret president Kenneth Kaunda den nasjonalistiske geriljaen som ble finansiert av Kina og Sovjetunionen, til å kjempe mot de hvite makthaverne i Sør-Rhodesia, men opprettholdt hele tiden et godt forhold til de vestlige landene.

7 «Zambia?s new Mining Companies neglecting social responsabilities», 22. september 2008, www.bench-marks.org.za

8 «Ecological Debt owed to african countries, a case of the zambian mineral extraction industry», september 2008. Denne studien vil snart bli tilgjengelig på nettsiden www.afrodad.org

9 Raf Custers, «L?Afrique révise les contrats miniers» (Afrika reviderer gruvekontraktene), franske Le Monde diplomatique, juli 2008.

10 Den zambiske presidenten Levy Mwanawasa ble gjenvalgt i 2006, men døde 19. august 2008 på et sykehus i Paris. Opposisjonens kandidat, Michael Sata, som er spesielt populær i Copperbelt, tapte nok en gang presidentvalget i oktober 2008. Han er mye mindre kritisk til de kinesiske selskapene nå enn i 2006, og uttaler at han ønsker å stille til valg for fjerde gang i 2011.

11 «Zambia may cut Mining Taxes, President says», Reuters, 16. januar 2009.

12 www.blacksmithinstitute.org/

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver