Nådestøt mot zambiske gruvearbeidere

Peter og Irene er 30 år gamle. Begge har ingeniørutdanning fra universitetet i Lusaka og har siden 2006 jobbet i Chingola, en liten by i den zambiske provinsen Copperbelt. Paret er ansatt i Konkola Copper Mine (KCM), det største utvinningsselskapet i dette østafrikanske landet der over halvparten av bruttonasjonalproduktet kommer fra gruveindustrien. KCM står for 70 prosent av kobberproduksjonen i Zambia, og tilbyr helt «riktige» arbeidsbetingelser til disse barna av nyliberalismen: en netto månedslønn på fem millioner kwachas (6150 kroner) og aksjer i selskapet som de kan løse ut i 2010. Peter og Irene har altså høyere stillinger i et land der gjennomsnittlig månedslønn for de 400 000 ansatte i formell sektor er rundt to millioner kwachas (2470 kroner). 68 prosent av Zambias elleve millioner innbyggere lever på under tolv kroner dagen.

Peter og Irene har selvfølgelig vært nødt til å ofre noe. I 2007 måtte Irene, som har ansvar for vedlikehold av kjemiske produkter som brukes til omdanning av kobbermalm, forlate ektemannen og det lille barnet deres for å ta videreutdanning i India, på den andre siden av havet. Hvorfor India? Jo, siden 2004 har det transnasjonale indiske selskapet Vedanta vært hovedaksjonær i KCM. Oppkjøpet er siste ledd i privatiseringsbølgen som startet på slutten av 1990-tallet og førte til at 257 av 290 offentlige zambiske selskaper ble privatisert. Nesten 100 000 arbeidstakere mistet jobben i denne perioden, 40 000 av dem i den nasjonale stoltheten Zambia Consolidated Copper Mine (ZCCM), som ble splittet opp i like mange gruveanlegg som det var private entreprenører. Vedanta sikret seg til slutt den største biten av kaka ved å kjøpe anlegget i Chingola. (…)