Californias drømmer

USAs rikeste delstat er på randen av konkurs. Men i California, symbolet på den petroleumsdrevne økonomien, drømmer mange gründere om å finne «grønn olje».

Omtrent tjue kilometer sør for San Francisco, ved inngangen til Silicon Valley, forfølger oppstartsselskapet Solazyme Inc en drøm. Etter boomen med halvlederteknologien (semiconductors), er det nå i dette området flere hundre laboratorier leter etter det 21. århundrets hellige gral: Et syntetisk drivstoff basert på mikroalger, med like mye kraft som fossile energikilder. Ifølge selskapets grunnlegger og direktør Harrisson Dillon er Solazyme «det eneste selskapet innen mikrobakterielle bioteknologi som har laget et drivstoff med tilsvarende egenskaper som olje».

Framgangsmåten er og blir et mysterium, og Dillon er unnvikende: Det dreier seg om en transgenese-teknikk (transgenesis technique) basert på genetisk modifiserte mikroorganismer. Vi snakker om tredje generasjon av biodrivstoff. Mot slutten av 2008 kunngjorde Solazyme at de hadde produsert et drivstoff basert på mikroalger som kunne brukes til fly, og oppfylte alle kriteriene til stabilitet ved flyging i store høyder. Målet til Solazyme som har mottatt 75 millioner dollar fra kapitalrisikoinvestorer, er å bli et viktig selskap innen «fornybart drivstoff». Målet skal nås med en teknologi som på en uke gjenskaper en prosess med nedbrytning av alger som naturen ville brukt flere hundre millioner år på.

Når denne operasjonen – som minner litt om alkymistenes forvandlinger av uedle til edle stoffer – er gjennomført, vil det ifølge Dillon være mulig å akselerere gjæringen av dette planteplanktonet ved å blande det med rester av trevirke og andre cellulosematerialer som tilfører planktonet fett, i et utråtningsanlegg. I dette lukkede miljøet trenger man ikke fotosyntese. Algen omdannes til olje som kan brukes til drivstoff, matlaging eller i kjemisk industri.


DET EVIGVARENDE grønne gull er fremdeles et godt stykke utenfor rekkevidde. Men det er egentlig ikke så nøye, for like mye som en teknologi, er dette en kollektiv mytologi nesten alle har ønsker å tro på. Men bare nesten. De «grønne gründerne» har det travelt. Investorene som har satset på dem venter utålmodig på resultater. Det er en etablert sannhet at den billige oljens tid snart er ute. Hirsch-rapporten – som Science Applications International Corporation gjennomførte for det amerikanske energidepartementet i 2005 – anbefaler at man med tanke på en kommende energimangel begynner å forberede overgangen til andre energikilder.2 I møtet med den ubønnhørlige virkeligheten er det eneste håp et teknologisk mirakel som teknisk kan gjenskape den rause naturens overflødighetshorn. Silicon Valley ser seg selv som framtidens Saudi-Arabia, med selskaper omdanner cellulose til etanol og alger til olje.

Algene har andre nærmest mirakuløse egenskaper: De sluker karbondioksid, de kan omgjøre CO2-utslipp fra tungindustri til syntetisk drivstoff, utslippene kan renses i «bioreaktorer» oppført i nærheten av kraftverk (USA har 619 kullkraftverk). Slik slås to fluer i ett smekk: Utslippene fra tungindustrien tas opp av algene som deretter gjør dem om til drivstoff.

En av Solazymes konkurrenter, Sapphire Energy, drømmer om å kunne produsere 455 millioner liter algebasert brensel årlig innen 2018 ved denne framgangsmåten. Selskapet støttes av Bill Gates og Rockefeller-familien, og brisker seg med at deres biobrennstoff kan erstatte oljen i dagens infrastruktur. Deres bioraffineri i den sørlige delen av delstaten New Mexico, er det første anlegget for kommersiell produksjon av algebasert brensel. Problemet er at et slikt anlegg fort kan koste opp mot én milliard dollar, mens det produserer latterlig lite drivstoff i forhold til USAs behov.

David Friedley var tidligere toppsjef i oljeindustrien. Nå er han energispesialist ved Lawrence Berkeley National Laboratory. Han mener at «den frigjorte energien må kunne forsyne nok energi til å drive det nødvendige utstyret og alle etappene i framstillingen av denne energien. Så lenge det ikke er tilfellet, er ikke alternativene virkelig alternativer, men kun tilleggsløsninger». Utråtningsanleggene trenger nemlig store mengder energi for å holde flere tusen kubikkmeter vann i omløp, enten for å fylle opp anlegg eller for å holde temperaturen konstant. Friedley minner om at den største strømforbrukeren i California er pumpestasjonen som sender vann fra den nordlige delen av delstaten over Tehachapi-fjellene og ned til Los Angeles-dalen.

Friedley skuer tankefullt ut over frukthagen og vinrankene sine i sin idylliske hagen i Sonoma-distriktet der han dyrker frukt og grønnsaker til seg selv. Han er bekymret for samtidens «romlige og miljømessige hukommelsestap». Folk innser ikke hvor sårbart det globale energisystemet er. Alle former for matproduksjon er avhengig av at dette systemet fungerer som det skal.

André Angelantoni er en av grunnleggerne av Post Peak Life, en rådgivningsorganisasjon for politikere og privatpersoner. Han har ingen tro på den «kornukopiske»3 teknologien. Han mener at vitenskapen og «gründer-selskapene» i Silicon Valley aldri vil klare å erstatte fossile energikilder raskt nok, billig nok og i stort nok omfang. «Krakket» er uunngåelig og allerede forutsigbart: «Vi står overfor en rekke globale problemer – økonomiske, energi- og miljømessige – som allerede har blitt så omfattende at konsekvensene av disse problemene ikke lenger kan unngås. Hvert nye problem kommer i tillegg til det forrige, som ennå ikke er løst. Det er som om vi har levd over evne og ikke legger merke til at lommeboka nå er tom». Angelantoni foreslår at folk læres opp i hvilke tilpasningsstrategier og energisparende tiltak som trengs for å møte systemets sammenbrudd.


SAN ANDREAS-forkastningen, som forårsaket jordskjelvet som la San Francisco i ruiner i 1906, strekker seg gjennom store deler av California, som de siste tre årene har blitt rammet av omfattende branner og gjentakende tørke. I California møtes katastrofepsykologi og teknologioptimisme. I Sonoma-distriktet, nærmere bestemt i Sebastopol, en såkalt «overgangsby» (transition town)4 som forsøker å føre en bevisst politikk for å redusere utslipp av drivhusgasser, finner vi The Post Carbon Institute – et nettverk av økonomer, biologer og «post-olje-tenkere».5 Denne tenketanken retter særlig søkelyset på hvor sårbarheten til samfunn som baserer sin vekst på fossile energikilder. Journalisten Richard Heinberg er en av The Post Carbon Institutes fremste talspersoner. Han har skrevet flere bøker, blant annet Powerdown6 der han understreker at det er bedre med en aktiv reduksjon av energiforbruket enn å vente på de framtidige konsekvensene av mangel på billig drivstoff. California er et sårbart område og akkurat som i andre industrisamfunn som er avhengige av fossile energikilder og drivstoff som er i ferd med å forsvinne (uran inkludert), er hovedmålet her å styrke samfunnets motstandsdyktighet og lage overgangsstrategier. Blant disse finnes de allerede omtalte transition towns, som særlig Rob Hopkins,7 en av grunnleggerne av The Transition Network, har gått inn for.

20 mil nord for San Francisco, i Willits, en liten landsby med 13 500 innbyggere i hjertet av et dallandskap prydet med tusenårgamle redwoodtrær, bor Jason Bradforf. Han er IT-ingeniør med biologiutdannelse. Hver dag henter han komposten sin på Mendonesian café, en kooperativ restaurant i den eneste handelsgata i dette ville vestens økologiby. På veggene kan man lese anonyme sitater («Frihet finnes så snart du definerer den») og verker av lokale kunstnere. Bradford kunne ha gjort karriere i Silicon Valley, men han har bestemt seg for å bruke tiden sin til å jobbe for det han tror på. Nå er hans aktivitet konsentrert rundt hjemmet og hagen, der han selv dyrker såkorn og planter som familien til en viss grad kan leve av. Familiens eneste bil står parkert foran huset, mens Bradford farter rundt i byen på sykkel, med hageredskapene i en liten tilhenger festet bakpå.

Bradford er redaktør for en nettside som informerer om energibruk og hva som vil skje når oljen tar slutt, The Oil Drum.8 Og han er leder for foreningen Willits Economic LocaLisation (Well), som jobber for å fremme lokal solidaritet frigjort fra avhengigheten av globale ressurser. En film som står som selve symbolet for begrensningene til den horisontale urbaniseringen, The End of Suburbia,9 satte i gang en voldsom debatt.
Bradford betrakter komposten sin, som blir enda mer fruktbar av meitemarkene. Han slår fast at man ikke bare må endre livsstilen, men selve måten å eksistere på, erstatte en negativ avhengighet med en sunn avhengighet, som for eksempel å dyrke hagen sin og passe på at jorda er i god stand. Enkle verdier som er gått tapt i en felles ubevissthet: «California er rammet av kognitiv dissonans. Vi har bygd samfunnene våre med en enorm økologisk gjeld, som betales med en viss angst. Vårt fremste mål burde være å reparere det vi har ødelagt.» Man kan nærmest snakke om en kollektiv terapi, som den animerte filmen The Story of the Stuff oppfordrer til. Denne filmen som retter kraftig kritikk mot de skjulte aspektene ved forbrukersamfunnet, er lastet ned over seks millioner ganger.10 Ved inngangen til Bradfords eiendom møter vi Marilyn. Hun er koordinator for The Grateful Gleaners, en armada av «innsamlere». Hun er her for å renske vekk ugress fra en del av denne hagen som deles av flere, og sanke inn frukt og grønnsaker som hun deler ut til skoler og veldedige foreninger i småbyen. Marilyn er overbevist om at det er nødvendig å styrke fellesskapets samhandlinger i denne krisetiden.11

Er dette bare betydningsløs eksperimentering utført av en «sofistikert» middelklasse? I Richmond jobber flere foreninger for å opprette «grønne» arbeidsplasser i denne arbeiderforstaden med 103 000 innbyggere, beryktet for sin høye kriminalitet. Foreningen forsøker å skape arbeidsplasser innen lokalt jordbruk og produksjon av solcellepaneler. Green for All og Solar Richmond setter her ut i live filosofien som president Obamas rådgiver for grønne arbeidsplasser, Van Jones, vil gjøre gjeldende for hele landet.


DE KRISERAMMEDE verftene i byen øst i San Francisco-bukta skaper ikke lenger nye arbeidsplasser. På havna ligger Californias nest største oljeraffineri, Chevron Corporation. Her dumper Chevron giftig avfall som klor og svovelanhydrid. Flere beboere i nærheten har utviklet astma. Derfor mobiliserer hundrevis av byens innbyggere mot raffineriets utbyggingsplaner og det de kaller for «øko-apartheid».

Richmonds ordfører Gayle Mac Loughlin (fra The Green Party) vil gi byen dens stolthet tilbake. Hun håper at Obamas stimuleringspakke, som ble vedtatt i februar i år, skal kunne hjelpe henne i dette arbeidet. Richmond har allerede mottatt nesten én million dollar til alternative energikilder og energisparingsmidler. Og takene på flere kommunale bygninger er dekket av solcellepaneler takket være lokale «grønne» arbeidsplasser. Kommunestyret har særlig angrepet Chevron, til stor fortvilelse for flere folkevalgte som står oljeraffineriet nær. Etter en voldsom politisk dragkamp i november 2008, ble «T-tiltaket» stemt igjennom med 51 mot 49 prosent i en lokal folkeavstemning. Tiltaket øker bedriftsskatten betraktelig for tungindustri og forurensende industri, som Chevron som gikk med 26 milliarder dollar i overskudd i 2008. Nå vil slike selskap bli skattlagt høyere enn kjøpmannen på hjørnet.

Gatene i utkanten av Richmond er nærmest øde. Med unntak av enkelte grupper med arbeidsledig ungdom, som kanskje snart vil bli urbane bønder. «Vi har kommunale grønnsakshager flere steder i byen. Vi har til og med en forening som jobber for ’fem prosent lokalt’, for at fem prosent av byens matvarer skal produseres lokalt,» sier ordfører Mac Loughlin.

En ny, eksperimentell måte å se verden på er i ferd med å utvikle seg her. Og selv om den store overgangen til et grønt samfunn foreløpig bare er en mulighet, har man på følelsen av at ting kan gå riktig vei, og at en befolkning av «småbønder» kan løse de kommende problemene sammen – uten hjelp av høyteknologiens luftspeilinger.

Oversatt av G.U.


Fotnoter:
1 «Første generasjon» kommer fra matvekster (korn, sukker). I«andre generasjon» gjør man bruk av alle plantevekster, særlig avfall fra landbruk og skogdrift.

2 http://www.netl.doe.gov/publications/others/pdf/Oil_Peaking_NETL.pdf

3 Teknologien som enkelte mener kan gjenskape naturens overflødighetshorn.

4 www.transitionus.org

5 www.postcarbon.org

6 Richard Heinberg, Powerdown: Options and Actions for a Post-Carbon World, New society Publishers, 2004.

7 Rob Hopkins, The Transition Handbook. From oil dependency to local resilience, Greenbooks, Totnes (Storbritannia), 2008.

8 www.theoildrum.com

9 Gregory Greene, The End of Suburbia. Oil Depletion and the Collapse of the American Dream, 2004.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Arven etter Haider

Default thumbnail
Neste sak

I maktens hule hånd

Andre saker om USA

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.