I maktens hule hånd

Den aktuelle politiske krisen i Iran er et resultat av indre splittelser som har eksistert i regimet siden revolusjonen i 1979. Valgfusket og regimets brutale reaksjon på demonstrasjonene er i ferd med å fjerne det politisk-religiøse lederskapets siste rest av legitimitet. Det store spørsmålet er imidlertid hvor det iranske folkets frihetslengsel leder hen: Mot et liberalt demokrati eller tilbake til den islamske revolusjonens røtter?

juli 2009

«Dere må ikke handle som om dere nærmer dere slutten på et mandat, som om dere bare har et par måneder igjen, men forberede dere for ytterligere fem år i regjering.» Dette var ayatolla Ali Khameneis oppfordring til regjeringsmedlemmene ni måneder før presidentvalget 12. juni 2009. Det var altså ingen tvil om at den åndelige lederen ønsket en forlengelse av mandatet til sin protesjé, president Mohammed Ahmadinejad. Dermed er det heller ingen tvil om hvem som har ansvaret for dagens krise: Khamenei har bestemt seg for å styrke sin posisjon, kvitte seg med alle motstandere og motarbeide enhver reformtanke.

Presidentvalget i 2005 ga ham muligheten til å begynne på dette arbeidet. Etter to mandater med president Mohammed Khatami var folket skuffet. Visst hadde reformatorene gitt dem mer frihet, men de hadde ikke maktet å gjøre noe med landets økonomiske og sosiale problemer. Åtte kandidater fikk tillatelse til å gå til valg, og til tross for relativt høy valgdeltakelse (62,8 prosent), fikk ingen av dem flertall. For første gang i landets historie, ble det avholdt en andre valgomgang. Daværende borgermester i Teheran, Ahmadinejad, fikk bare 5,7 millioner av 29,4 millioner stemmer. På grunn av splittelse i reformatorleiren, og den lave populariteten til den konservative Hashemi Rafsanjani, vant Ahmadinejad andre valgomgang. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal