Latteryoga og perlekjede av nudler

Ingenting er som en god krise for å stimulere forbruket. Trykkmedier verden over overgår hverandre i tips om hvordan du kan være miljøvennlig og shoppe mer.

Hvordan kan man få en fange fra å be om nøklene til fangehullet sitt? Det er enkelt, alt man trenger gjøre er å rose hans talent som akrobat opp i skyene og overbevise ham om at han aldri vil få bedre muligheter til å utfolde seg som slangemenneske enn her i sin trange, lille celle. Slik hadde resesjonen knapt begynt før en samlet verdenspresse istemte en unison lovprising av den fornuftige forbruker. Folk var så forbløffende tilpasningsdyktige, de utviste en slik uventet oppfinnsomhet!

Gjennomsnittsborgeren er en medgjørlig kar. Først bidrar han sjenerøst til å få finansinstitusjonene som har snudd opp-ned på livet hans, på rett kjøl igjen. Han går storsinnet med på å slå en strek over det hele. Og ikke nok med det. Når lommene hans begynner å bli tomme, blir han slett ikke sint eller prøver å finne årsakene til sin ulykke. Han går bare inn for å gjøre det beste ut av det. Han finner tips og kloke råd på nettsteder som Radins.com [«radin», gjerrigknark], benytter seg av byttehandel, leier leilighet sammen med andre, deler på bilbruk, velger sparkesykkel framfor fly, koser seg med «krisemenyen» til fem euro hos en sympatisk restauranteier, melder seg på gjør-det-selv-kurs, steller jorda i kjøkkenhagen, og når han handler dagligvarer, har han med seg poser fulle av rabattkuponger han tålmodig har samlet på.

Som en ren bonus gjenoppdager han ekte verdier, solidaritet, menneskelig varme og livets enkle gleder. I Newsweek (26. mars 2009) kommer journalisten Steve Tuttle med en hyllest til sine egne foreldre, folk som «alltid har levd svært nøysomt». I dag er mennesker som dem, som «liker hardt arbeid» og som før gjerne ble kalt gjerrige, de «det er minst synd på,» hevder han. Arbeid og ærlighet vil alltid lønne seg. Det blir moralen i disse krisetider. Hvem skulle vel ha trodd noe slikt for kort tid siden?


HVA FORBINDER DU med resesjon? Formuer som går opp i røyk, familier som kastes på gata, oppsigelser i hopetall, framtidsfrykt, regninger som gjemmes i skuffen, stramme budsjetter der det må knipes inn på det meste? I så fall sitter du fast i en materialisme som nå er helt passé. De som fortsetter å terpe på sin kritikk av et system de mener er urettferdig, burde heller sette seg inn i «antikriseholdningen». Februarnummeret av damebladet Marie-Claire forklarer hva det hele går ut på: «Man bør heller si at glasset er halvfullt enn at det er halvveis tomt. Ønsker man seg konstant mer ut av livet, blir man aldri fornøyd.» De mest gjenstridige kunne prøve «latteryoga», som man «kan lære på tre–fire seanser». Poenget er «å endre sin mentale innstilling» til verden. Når det gjelder å endre selve verden, ja, det får man komme tilbake til senere.

Flommen av artikler i pressen som erklærer at «de smarte forbrukernes tid har kommet» (Le Nouvel Observateur, 19. mars) eller tilbyr «2009-guiden over nye knep» (Le Point, 19. februar), har til hensikt å få de litt mer tungnemme til å hive seg på. Og leseren får virkelig valuta for pengene. Los Angeles Times skriver om den unge dataingeniøren som «heller åpner vindusskoddene enn å tenne lyset» for å få penger til å tilbakebetale studielånet på 50 000 dollar.1 At vi ikke hadde tenkt på det før! I mainummeret oppgir Marie-Claire adressene til nettbutikkene til prêt-à-porter-merker fra New York, slik at «resesjonistene» (som har tatt over etter «fashionistaene») sparer pengene til billetten over Atlanteren. Ja, det gjelder jo å være nøysom!

Motemagasinet Elle på sin side (10. januar 2009), vil lære leserne hvordan de kan kle seg «fashion uten å være moteslaver». Man kan skrive initialene sine med graffititegn på en t-skjorte eller tre perler på en snor og «lage store, kraftige halskjeder man kan bruke til absolutt alt». Akkurat som krigen – som den ofte sammenlignes med – gir resesjonen mer enn noen gang hovedrollen til den kløktige husmoren, som kan gjøre undere ut av restene hun måtte ha for hånden. New York Times (11. april 2009) kan fortelle oss om noen mødre i Springfield i Virginia som har dannet en gruppe med det noe fryktinngytende navnet «Frugal and Fabulous Moms».

Under overskriften «Vi har vendt tilbake til nøysomheten, og vi elsker det», siterer avisen en kvinne ved navn Kellee Sikes, som jobber som rådgiver i Missouri. Hun har lagt grunnlaget for en ny og bedre verden ved å bytte papirserviettene ut med servietter laget av økologisk bomull. For blant de mange tilfredsstillelsene som finansfarsens ofre tilbys, har man ting som å «gjøre noe godt for planeten». «Man bør aldri sløse bort en krise,» formaner Kellee Sikes. «Det fins ikke noe bedre enn et godt hjerteinfarkt for å få folk til å slutte å røyke,» fortsetter El Pais. Føler du deg ikke spesielt ansvarlig for situasjonen dagens økonomi befinner seg i? Det spiller ingen rolle, sjansen til å forbedre seg, selv når man ikke har gjort seg skyldig i noe, bør man aldri la gå fra seg. Bankfolkene hos Goldman Sachs, som allerede har klart å sette av elleve milliarder dollar til bonusutbetalinger ved årsslutt, vet simpelthen ikke hva de går glipp av.


KUNDEN ER KANSKJE ikke klar over det, der han triller handlevogna under neonlysene i en av lavpriskjedene, men han er den rene trendsetteren. Å brife med penger, vise fram sin rikdom, er nå forferdelig vulgært. For å gjøre inntrykk, skal man nå kappes om å utvise mest mulig moderasjon, nøkternhet og edruelighet. Dette er forøvrig morsomt at også rikfolk vil være med på leken – selv om de kanskje er mer tiltrukket av etiketter som «jeg redder planeten», enn nødvendigvis å handle i lavprisbutikker. I bilaget «Ecolo Chic» («Miljø-chic») som fulgte med Le Figaro 1. april, håner forfatteren og vagabonden Sylvain Tesson en «nitrist» og «moraliserende» miljøtenkning à la Henry David Thoreau.2 Ekte miljøtenkning, hevder han, har som oppgave å «fosone mennesket med kosmos», den skal være «en fest». Som innledning til festlighetene anbefaler Tesson at man skal la seg inspirere av nomadefolkenes eldgamle visdom og «bare kjøpe edle gjenstander». «Jeg tenker på jaktknivene til kirgisiske kvegoppdrettere, skinnpungene til tibetanske kameldrivere, teservisene til tuareger i ørkenen.» Figaro-lesere som ikke er helt vant med å ri kameler, kan litt mer forsiktig velge å spandere på seg en pakke økologiske sandkaker på Grande Epicerie de Paris3 til 15,90 euro. Ikke direkte billig, sant nok, men det ville være uelegant å knusle når man kan forsone seg med kosmos. Tre sider lenger bak i bilaget finner man avbildet en puff i ull, som kan bli din for 1600 euro, og som nok hadde gjort den kirgisiske kvegoppdretteren grønn av misunnelse.

Om man ikke kan redde verden, bør iallfall forbrukeren gis inntrykk av å kunne dra kortet med god samvittighet. De store luksusvareprodusentene prøver derfor iherdig å overbevise oss om at de representerer veletablerte, trygge verdier, at de egentlig er mer kulturelle enn kommersielle.4 Slik at når man handler hos dem, så sløser man ikke bort pengene, man foretar en investering. Hva er vel 800 euro for en reiseveske, når man tenker på at ens etterkommere fem generasjoner fram i tiden kan putte sin brannsikre pyjamas i den når de skal på helgetur til en fjern planet? Under overskriften «En forsvarstale for luksus» (Newsweek, 6. april 2009) lærer journalisten Jonathan Tepperman oss den vanskelige kunsten å «spare penger ved å kjøpe topp kvalitet»: «Begynn i det små, med et slips fra Hermès, et par sko fra Church’s. Hva du enn velger, så unngå motenykker og sats heller på en klassisk modell som vil eldes med stil.»


FATTIG ELLER RIK, hovedsaken er at forbrukerne fortsetter å forbruke. «Ingen ønsker at resesjonister en dag skal erstattes av depresjonister,» sier Le Nouvel Observateur med et lite grøss og teller antall annonsesider (4. desember 2008). I alle pressemedier settes det febrilsk opp lister over produkter som skal ha opplevd et eksplosivt oppsving: kondomer (krisen har nemlig også afrodisisk virkning), håndbøker om hvordan man sparer penger, yoghurtmaskiner, brødbakemaskiner, filtrerende vannmugger, frøpakker til kjøkkenhagen, samt … avføringsmiddel. I businessbladet Challenges (26. februar 2009) gir mannen bak den markedsledende franske nettmarkedsplassen PriceMinister.com et innblikk i hva som ligger bak den omfattende reklamen for nettstedet: «Når folk begynner å få solgt ting, så kjøper de mer etterpå.»

Men overalt, under en overflate av gode forsetter, stikker gamle vaner fram. Som en kommentar til Jacques Séguélas uttalelse om at «har man ikke en Rolex innen fylte femti år, har man levd et mislykket liv»,5 sendte aksjonsgruppen Sauvons les riches (Redd de rike) reklamemannen en Casio-klokke av aller billigste sort. «En sånn vil vi også ha,» skrev Marie-Claire (juli 2009) i en kommentar til saken. «80-talls-look og anti-bling gjør klokka til det perfekte kultobjekt.» Vår egen luksusguru, Jonathan Tepperman, tok alle de billige, gamle klærne som skjemte ut garderoben hans og ga dem til en veldedighetsorganisasjon. Etter en slik samfunnsnyttig innsats har man jo fortjent en liten belønning, mente han. «Jeg vil gjerne feire det på et vis, men ikke ved å shoppe. Med mindre du vet om et godt tilbud …»

«I dag dreier det seg om å konsumere på en intelligent måte,» oppsummerer en trendspesialist sitert i artikkelen i Le Nouvel Observateur. Et vakkert paradoks. Men å leve på en intelligent måte? Nei, det har visst ikke kommet på dagsordenen ennå.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Sitert i Courrier international, Paris, 12. februar 2009.

2 Amerikansk dikter og filosof (1817-1862, og i likhet med flere andre tilhenger av «frivillig fattigdom».

3 Den eksklusive matavdelingen til varehuset Le Bon Marché, med delikatesser fra hele verden. Overs.anm.

4 Se «Actrices ou femmes-sandwiches?» (Skue-spillerinner eller levende reklameplakater?), Le Lac des signes, Les blogs du Diplo, 18. mai 2009.

5 Kjent fransk reklamemann og nær venn av Nicolas Sarkozy. Uttalelsen ble gjort i et tv-program på kanalen France2, hvor han nettopp forsvarte presidentens «bling-bling»-stil. Overs. anm.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

I maktens hule hånd

Default thumbnail
Neste sak

Tindeturismens tidsalder

Andre saker om Ideologikritikk

Default thumbnail

Utopiske utsagn

Reform eller revolusjon. I sin nye bok Krise til Opstand gir Mikkel

0 kr 0