Obamas første skritt

For å hamle opp med arven etter sine forgjengere, har USAs nye president valgt å forkaste flere av deres ideer. President Obama har riktignok ikke økt tempoet i tilbaketrekkingen av amerikanske styrker fra Irak, og han har også sendt nye tropper til et Afghanistan hvor det utspiller seg en blodig og håpløs konflikt som ikke synes å ville ta noen ende. Og innenriks markerer ikke hans politikk overfor bilindustrien og bankene, eller hans syn på lederlønningene, et brudd med den svært standhaftige «liberalismen» som bare nasjonaliserer næringslivets tapstall. Like fullt er nok Obama så progressive det går an å være innenfor dagens amerikanske system – i den grad at avgjørelsene til administrasjonen i Washington iblant kan framstå som mer attraktive enn de som tas i Paris, Brussel, Moskva, Beijing eller endog Teheran. Om presidentens besluttsomhet fortsetter i samme takt, og om en del av lobbyistene som har inntatt Kongressen holdes i sjakk, vil USA snart ha et lovverk som verner om fagforeningers rett til å eksistere, og som tar seg av helseutgiftene til de 46 millioner amerikanere som ikke har syketrygd. Det er ikke rent lite, bare det.

NÅ KAN MAN innvende at Obama tross alt er demokrat. Men da glemmer man 40 års historie. For siden republikaneren Richard Nixon inntok Det hvite hus i 1969, har begge de to demokrat-presidentene som overtok etter ham ganske riktig snakket om å et brudd: et brudd med tenkningen innen eget parti, som etter deres syn var for progressive. De la begge grunnen for republikanerne som skulle følge etter dem (Ronald Reagan og George W. Bush).

Jimmy Carter innledet forvirringen ved å oppmuntre til en ekstremmonetaristisk politikk og gjenoppta den kalde krigen, under påskudd av å «forsvare menneskerettighetene». Under Bill Clinton gikk det ikke likere til: Strengere fengselsstraffer, mer utstrakt bruk av dødsstraff, fjerning av føderale støtteordninger til fattige, krigsoperasjoner i Afghanistan, Irak, Sudan og i Kosovo, og uten noe mandat fra FN.

Så Obamas første tid ved roret bør også vurderes i lys av hans forgjengeres innsats. Innholdmessig er det ingenting nytt i talen han holdt i Kairo 4. juni. George W. Bush hadde allerede uttalt seg til fordel for ideen om en egen palestinsk stat, og helt siden Carter har alle sittende presidenter framlagt (med sviktende hell) krav om opphør av israelsk kolonisering. Formen derimot er helt ny. President Obama, som ønsker å «bryte den onde sirkelen av mistanker og strid» mellom USA og landene i Midtøsten, unngikk omhyggelig å bruke adjektivet «terrorist», som så ofte lå i munnen på hans forgjenger. Angående Hamas innrømmet den amerikanske presidenten til og med at organisasjonen «har støtte i deler av den palestinske befolkningen». Og til slutt, når han foreslo for nettopp den befolkningen at de kunne la seg inspirere av afroamerikanernes ikke-voldelige kamp, sammenlignet han implisitt den israelske koloniseringen med «den ydmykende segregeringen» som USAs svarte befolkning opplevde for noen tiår siden.

Men han la også til at «Amerika innbiller seg ikke å sitte inne med svaret på hva som er best for alle andre». Et like klokt prinsipp ble straks benyttet om Iran. I sin Kairo-tale beklaget Obama statskuppet mot statsminister Muhammed Mossadeq i 1953, som amerikansk etterretningstjeneste organiserte. «Midt under den kalde krigen medvirket USA til å styrte Irans demokratisk valgte regjering.» Med disse ordene antydet han allerede at amerikanerne kanskje ikke er de rette til å formane valgurnemanipulatører, særlig ikke når disse nettopp bare venter på et påskudd til å beskylde sine motstandere – som tidligere var det teokratiske regimets støttespillere – for å ha forvandlet seg til den store Satans leiesoldater. Men jo mer tilspisset situasjonen i Iran blir, jo mer vil Obamas villighet til å forhandle med Teheran utsette ham for harde angrep fra den nykonservative høyrefløyen – for den har ingen planer om å legge ned våpnene.

AMERIKAS STRATEGISKE interesser gjør oppgaven som president særdeles vanskelig, uansett hvem som bekler embetet. Enten han vil det eller ei, har han også rollen som imperiets hersker. President Obamas første skritt antyder imidlertid at han ennå ikke helt har glemt sin progressive fortid i de fattige delene av Chicago.

Oversatt av M.B.

(…)