Vil katten falle ned i avgrunnen?

Når et autoritært regime nærmer seg sin endelige krise, skjer oppløsningen i to steg. Før det faktisk kollapser finner det sted et mystisk brudd: Plutselig vet folk at spillet er over, de er simpelthen ikke redde lenger. Ikke bare har regimet mistet all legitimitet, men selve maktbruken oppfattes som en maktesløs reaksjon. Vi kjenner alle den klassiske tegneseriescenen der katten går utover stupet men fortsetter å gå, uten å se at den ikke lenger har fast grunn under beina. Katten faller først da den oppdager avgrunnen. Når regimet mister sin autoritet, er det som med katten: For at det skal falle trenger man bare minne det på om å se ned.

I sin klassiske beretning om Khomeini-revolusjonen, Sjahen,1 lokaliserte Ryszard Kapuscinski selve bruddøyeblikket: I et veikryss i Teheran nektet en enslig demonstrant å røre på seg da en politimann ropte at han måtte flytte seg, pinlig berørt trakk politimannen seg simpelthen tilbake. I løpet av et par timer visste hele Teheran om hendelsen, og selv om det hadde pågått gatekamper i flere uker, visste all da at spillet var over. Er det noe lignende som skjer nå?

DET FINNES MANGE fortolkninger av hendelsene i Teheran. Enkelte ser på protestene som kulminasjonen av den pro-vestlige «reformbevegelsen», som en parallell til «oransjerevolusjonene» i Ukraina og Georgia – dvs. en sekulær reaksjon på Khomeini-revolusjonen. De støtter protestene som et første steg mot et nytt, liberalt og demokratisk Iran, frigjort fra islamsk fundamentalisme. Disse motsies av skeptikerne som tror Ahmadinejad faktisk vant: Han er flertallets stemme, mens Mousavi-tilhengerne kommer fra middelklassen og dens bortskjemte ungdom. Kort fortalt sier de: La oss kvitte oss med illusjonene og innse det faktum at med Ahmadinejad har Iran fått den presidenten landet fortjener. Andre igjen avviser Mousavi som et medlem av den geistlige eliten. Ifølge dem er det bare kosmetiske forskjeller mellom Mousavi og Ahmadinejad: Mousavi ønsker også å fortsette atomprogrammet og han anerkjenner ikke staten Israel, dessuten hadde han Khomeinis fulle støtte som statsminister under krigen mot Irak.

Og til slutt har vi de tristeste av dem all, de venstreorienterte som støtter Ahmadinejad. Det sentrale for dem er iransk uavhengighet. Ahmadinejad vant fordi han har stått opp for landets uavhengighet, avslørt korrupsjon hos eliten og brukt oljepenger til å øke det fattige flertallets inntekter – dette er den virkelige Ahmadinejad bakenfor den vestlige mediekarikaturen av en holocaust-fornektende fanatiker, forteller de oss. Ifølge denne fortolkningen er det som skjer nå en gjentakelse av 1953, da Mossadeq ble kastet: Et kupp mot en legitim president, finansiert av Vesten. Ikke bare overser denne fortolkningen fakta – den høye valgdeltakelsen (som har gått fra den vanlige 55 prosent til 85 prosent) kan bare forklares av proteststemmer – den klarer heller ikke å få øye på en ekte manifestasjon av folkevilje. Overbærende antar disse at Ahmadinejad er god nok for iranerne – de er ikke modne for å bli styrt av en sekulær venstreside.

FELLES FOR DISSE fortolkningene er at de leser de iranske protestene langs en akse som setter islamske fantatikere opp mot pro-vestlige reformister. Dette er grunnen til at de har problemer med å plassere Mousavi: Er han en vestligstøttet reformist som ønsker mer individuell frihet og markedsøkonomi, eller et medlem av den geistlige eliten som ikke vil endre særlig på regimets vesen om han vinner fram? Slike ekstreme variasjoner demonstrerer at ingen av dem har fått med seg protestenes sanne natur.

Grønnfargen Mousavis tilhengere bruker, «Allah akbar»-ropene som klinger fra Teherans hustak i kveldsmørket, viser tydelig at de ser på handlingene deres som en gjentakelse av revolusjonen i 1979, som en tilbakevending til røttene, en opprenskning av den senere korrumperingen av revolusjonen. Denne tilbakevendingen er ikke utelukkende programmatisk, den dreier seg ikke bare om massenes handlingsmodus. Folkets ettertrykkelige enhet, den altomfattende solidariteten, den kreative selvorganisering, de improviserte protestene, den unike blandingen av spontanitet og disiplin, som de mange tusener som marsjerte illevarslende i fullstendig taushet. Vi har her å gjøre med et genuin folkeopprør, de skuffede tilhengere av Khomeinis revolusjon gjør revolt.

Et par avgjørende konsekvenser må trekkes av denne innsikten. For det første er ikke Ahmadinejad de fattige muslimenes helt, men en vaskekte korrupt islamskfascistisk populist, en slags iransk Berlusconi som med sin blanding av klovnaktig posering og skruppelløs maktpolitikk vekker uro selv blant ayatollahene. Hans demagogiske utdeling av brødsmuler til de fattige må ikke narre oss: Bak ham står ikke bare de mange undertrykkingsorganene og et svært vestliggjort PR-apparat, men også en mektig, nyrik klasse – resultatet av regimets korrupsjon (Revolusjonsgarden er ikke en arbeiderklassemilits, men et storkonsern, landets mektigste ansamling av rikdom).

For det andre bør man skille klart mellom Ahmadinejads to hovedopponenter, Mehdi Karroubi og Mousavi. Karroubi er virkelig en reformist, som i grunn ønsker en iransk identitetspolitikk med fordeler til bestemte grupper. Mousavi er noe helt annet. Navnet hans står for en genuin gjenopplivning av den populære drømmen som holdt oppe Khomeini-revolusjonen. Selv om denne drømmen var en utopi, bør man gjenkjenne den i selve revolusjonens autentiske utopi. Dette betyr at revolusjonen i 1979 ikke kan reduseres til en brutal islamistisk maktovertakelse – den var mye mer. Tiden er inne for å minnes den utrolige entusiasmen i de første årene etter revolusjonen, med en enorm eksplosjon av politisk og sosial kreativitet, eksperimenter i organisering og debatter blant studenter og vanlige folk. Selve det faktum at denne eksplosjonen måte bringes til taushet, viser at Khomeini-revolusjonen var en ekte politisk hendelse, en midlertidig åpning som utløste uante samfunnsendrende krefter, et øyeblikk da «alt virket mulig». Det som fulgte var en gradvis lukking gjennom det islamske etablissementets overtakelse av den politiske kontrollen. For å si det med freudianske termer: Dagens protestbevegelse er «tilbakevending av det fortrengte» i Khomeini-revolusjonen.

Og sist, men ikke minst betyr dette at det finnes et genuint frigjørende potensial i Islam – muligheten for en «god» Islam, en som ikke trenger å vende tilbake til det 10. århundre, det er her, rett foran øynene våre.

Framtiden er usikker – etter all sannsynlighet vil de som sitter med makten få kontroll over den folkelige eksplosjonen, og katten vil ikke fall ned i avgrunnen, men holde seg på bakken. Likevel vil det ikke lenger være det samme regimet, men bare et korrupt autoritært regime blant mange andre. Uansett utfall er det essensielt å være klar over at vi er vitne til en stor frigjørende hendelse som ikke passer inn i forståelsesrammen av en kamp mellom pro-vestlige liberalere og anti-vestlige fundamentalister. Hvis vår kyniske pragmatisme gjør at vi mister evnen til å se den frigjørende dimensjonen, så er vi i Vesten virkelig på vei inn i en post-demokratisk tidsalder, da åpner vi veien for våre egne Ahmadinejader. Italienerne kjenner allerede navnet på en av dem: Berlusconi. Og andre venter på rekke og rad.

© norske LMD. Oversatt av R.N.