Apartheidsamarbeidet

Han ligner på tegningen den berømte karikaturtegneren Zapiro laget i november 2001: I fronten for en kolonne av utkastede jøder, der man kan man gjenkjenne Nobelprisvinner Nadime Gordimer og Zapiro selv. Med et stort smil unnviker han en mur stemplet med «uforbeholden støtte til Israel». «Fang dem, fang dem,» skriker fangevokterne for full hals. Smilet har ikke forandret seg, heller ikke besluttsomheten.

Ronnie Kasrils har viet hele sitt liv til å flytte fjell. Som sønn av jødiske innvandrere fra Baltikum og født i Sør-Afrika i 1938, oppdaget han raskt rasismens sanne ansikt, spesielt etter hendelsene i Sharpeville 21. mars 1960, da politiet skjøt mot ubevæpnede svarte demonstranter og drepte et titalls personer. Massakren som innledet driften mot fullt diktatur, fikk stor internasjonal oppmerksomhet som følge av at brorparten av de afrikanske landene hadde blitt selvstendige samme år. Hvordan kunne Kasrils overse en undertrykkelse som minnet om pogromene i Øst-Europa som foreldrene hadde fortalt om?

Han meldte seg inn Kommunistpartiet og African National Congress (ANC), siden la han ut på en nærmere tretti år lang marsj, fra å leve i skjul til å gå i eksil. Som etterretningssjef for den militære fløyen av ANC forholdt han seg rolig til merkelappen «terrorist» som ble klistret på ham. «Væpnet og farlig»,¹ slik ble han presentert av myndighetene i et bilde som ble vist på TV på 1970-tallet. Etter at han vendte tilbake til hjemlandet i 1990, da apartheidregimet hadde falt, holdt han en rekke ministerposter inntil han sa fra seg sin post i regjeringen i fjor.

Som apartheidmotstander, kommunist og jøde ble han tidlig opptatt av det palestinske dramaet. I februar 2004, da han var minister for skog og vann, besøkte han Yasir Arafat som på den tiden satt omringet av den israelske hæren i sitt hovedkvarter Mukata i Ramallah. «Arafat viste meg landskapet gjennom vinduet og sa: ’Dette er ikke annet enn en bantustan.’² Jeg svarte: ’Nei, ingen bantustaner ble bombet av krigsfly, pulverisert av tanks. Regjeringen i Pretoria pumpet inn midler, bygget imponerende administrasjonsbygninger og åpnet til og med for bantustanske flyselskaper, slik at de skulle bli anerkjent av det internasjonale samfunnet.»

SJOKKBØLGEN ETTER hendelsene i Gaza ved årsskiftet 2008–2009 nådde raskt Sør-Afrika og førte til en omfattende mobilisering og flere demonstrasjoner. Den mektige Congress of South African Trade Unions (Cosatu) – fagforening som allerede hadde blokkert et lasteskip med våpen til regjeringen i Zimbabwe i april 2008 – gikk inn for boikott av israelske skip.

«På grasrota finnes det en innforstått sympati med palestinerne fordi alle ser parallellen mellom Palestina og Sør-Afrika, Gaza og Transkei eller Ciski [tidligere bantustaner],» forklarer Adam Habib, viserektor ved Universitetet i Johannesburg.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Den sørafrikanske regjeringen fordømte «uten forbehold og med sterke ord Israels opptrapping av volden med bakkeinvasjonen av Gazastripen». Israel ble bedt om å stanse «massakren» og trekke soldatene ut «umiddelbart og uten betingelser». Under et møte med den israelske ambassadøren, uttalte sørafrikanske parlamentarikere at den israelske hærens overdrevne maktbruk «fikk apartheid til å ligne på en søndagsskolepiknik». Lederen for utenrikskomiteen, Job Sithole, sa at palestinerne ble behandlet som dyr ved grenseovergangene.³

I denne kontekst har støtten som jødiske ledere i Sør-Afrika har gitt til den israelske politikken, skapt mye misnøye og blitt kritisert av blant andre jødiske intellektuelle som i sin tid kjempet mot apartheidregimet.⁴ «Israels mest iherdige forsvarer under angrepet på Gaza var ikke landets ambassadør, men sjefrabbiner Warren Goldstein som uten noe forbehold støttet bombingen av Gaza, noe ingen kunne forstå,» sier Habib.

De jødiske lederskapet (Board of Deputies) erklærte i en pressemelding sin «sterke støtte til den israelske regjeringens beslutning om å igangsette en militæroperasjon mot Hamas på Gazastripen.» Senere ble de indignert over at deres egen sammenblanding av jøder og staten Israel framprovoserte antisemittiske oppfordringer på internett om å boikotte jødiske butikker – oppfordringer som ble kraftig fordømt av regjeringen, ANC, muslimske intellektuelle og grupper som støttet det palestinske folket.

DEN VOLDSOMME polemikken rundt en konflikt som foregår mange tusen kilometer unna, er ikke overraskende. Det skyldes båndene som forbinder Sør-Afrika og Israel.

Som en historiens tilfeldighet går det bare noen uker i mai 1948 fra opprettelsen av staten Israel til Nasjonalpartiets seirer i de sørafrikanske parlamentsvalgene. Nasjonalpartiet tok den allerede eksisterende rasesegregeringen til et nytt nivå med en politikk kalt apartheid, «atskilt utvikling». Partiets ledere – som var blitt fengslet under andre verdenskrig for sine nazisympatier – var dypt antisemittiske, men etablerte likevel en tett forbindelse til staten Israel.

Den israelske psykologiprofessoren Benjamin Beit-Hallahmi forklarer paradokset slik: «Man kan hate jøder og like israelere, fordi israelerne på et vis ikke er jøder. Israelerne er kolonikrigere og bosettere, på samme måte som afrikaanerne. De er tøffe og utholdende. De vet hvordan de skal tvinge gjennom sin vilje.» Dette står i motsetning til et stereotypt (og antisemittisk) syn på jødene som «forsiktige, ikke-fysiske, ofte passive, intellektuelle. Slik kan man mislike jøder samtidig som man beundrer israelerne.»⁵

Og dermed ble det etablert et samarbeid mellom to stater man skulle tro hadde lite til felles. Den israelske forsvarsministeren Moshe Sharett, foretok sitt første statsbesøk i Sør-Afrika i 1950. I november 1984, da FN hadde besluttet å innføre sanksjoner mot apartheidregimet, ble den sørafrikanske utenriksministeren «Pik» Botha mottatt i Israel – Yitzhak Rabin var da statsminister.

Le Mondes korrespondent på den tiden framhevet de «tette båndene mellom de to landene» og det faktum at Israel var det eneste landet i verden som hadde opprettet forbindelser med de «uavhengige» bantustanene, enkelt av dem var også vennskapsbyer med israelske bosetninger på Vestbredden.⁶

Båndene mellom de to landene var fra første stund solide på det økonomiske planet, under ledelse av Histadrut (fagforening for «sosialistiske» arbeidere) som kontrollerte en stor del av den israelske økonomien på 1970- og 80-tallet. Gjennom selskapet Hevrat HaOvdim («Arbeidersamfunnet») hadde fagforeningen tilnærmet monopol på handel med Sør-Afrika. Kibbutzene lå heller ikke rolig: Kibbutzen Lohamei Hagetaot («ghettokrigerne») som ble grunnlagt av østeuropeiske jøder som hadde kjempet mot nazistene, drev kjemifabrikken Kama i bantustanen Kwazulu.

PÅ MILITÆR- OG sikkerhetsfeltet hadde alliansene mellom de to landene også en strategisk dimensjon. Israel hjalp Sør-Afrika til å anskaffe seg atombomber og missilsystemer.⁷ Den israelske militærattacheen i Pretoria var medlem av generalstaben (den eneste andre attacheen med samme rang var i Washington). Israelske våpen ble produsert under lisens i Sør-Afrika.

De to landenes etterretningstjenester samarbeidet problemfritt i felles kamp mot kommunismen og «terrorismen» – terroren til ANC, PLO, frigjøringsbevegelser i Angola og Mosambik og South West Africa People’s Organization (Swapo) som kjempet for selvstendighet i Namibia som Sør-Afrika okkuperte. Brigadegeneral «Rois Rus» Swanepoel – «forhørslederen» i Rivonia-saken (rettssaken der Nelson Mandela ble dømt til livstid i fengsel) og grunnlegger av opprørsbrigadene i Namibia, kjent som «slakteren i Soweto» (han knuste opprøret i denne townshipen i 1976, hundrevis døde) – ble regelmessig mottatt i Israel på 70-tallet. Og journalist og rådgiver for Ariel Sharon, Uri Dan, hadde ingen skrupler med å ytre sin beundring for den sørafrikanske hæren.⁸

For Kasrils var det bakenfor alle forskjellene mellom de to systemene – Israel har eksempelvis ikke behov for innfødt arbeidskraft og har gitt stemmerett til den arabiske minoriteten – et skrikende ideologisk sammenfall: «De første nederlandske bosetterne, de såkalte afrikaanerne, brukte Bibelen og geværet. Som de bibelske israelittene mente de at de var ’Guds utvalgte folk’ og hadde i oppdrag å sivilisere.»

Denne medvirkningen førte ikke til kritikk fra det jødiske samfunnet, som tvert imot bannlyste det to medlemmer som var med i ANC og Kommunistpartiet. Tidligere folkevalgt for ANC, Andrew Feinstein, som mistet flere familiemedlemmer i nazistenes utryddelsesleirer, fikk det nye sørafrikanske parlamentet til å vie en hel sesjon til Holocaust i mai 2000, for første gang i historien. Han forklarte at i likhet med majoriteten av hvite, var flertallet av de 100 000 sørafrikanske jødene tause under apartheidtiden, selv om «det var åpenbare paralleller mellom politikken som nazistene førte mot jødene mellom 1933 og 1939 og politikken som ble påført flertallet av sørafrikanerne under apartheidtiden.»⁹ Han siterer eksempelet med Percy Yutar, aktoren i rettssaken mot Nelson Mandela som krevde dødsstraff for den anklagde. Yutar ble valgt til leder for den største ortodokse synagogen i Johannesburg, og ble lovprist av jødiske ledere som «en ære for det jødiske samfunnet».

ETTER AT NELSON Mandela ble valgt til president i 1994, ble båndene mellom Israel og Sør-Afrika betydelig svekket. Den nye regjeringen opphevet det militære samarbeidet – men overholdt de signerte kontraktene til de ble destruert i 1998 – og engasjerte seg sterkt for De palestinske selvstyremyndighetene og Yasir Arafat. Regjeringen brøt ikke forbindelsen til Selvstyremyndighetene etter utbruddet av den andre intifada i september 2000, på tross av internasjonalt press, press utøvd av land som hadde støttet apartheidregimet, som USA og Israel.

Etter at Arafat gikk bort i november 2004, sa Nelson Mandela at PLOs leder hadde vært «en av sin generasjons fremste frihetsforkjempere». Men man bør likevel ikke – som tidligere sørafrikansk viseutenriksminister med ansvar for Midtøsten, Aziz Pahad, frivillig innrømmer – benekte realpolitikkens innvirkning og «motsetningen mellom den offisielle utenrikspolitikkens realisme og ANCs prinsipielle posisjoner [støtte til Palestina, uavhengighet for Vest-Sahara]».

Den nye Sør-Afrika trenger støtte fra vestlige land og kan ikke brenne alle broer til Tel Aviv. Og nettverket av tette økonomiske relasjoner som eksisterte mellom de to landene, er fortsatt viktig for Sør-Afrika.

Denne realpolitikken indignerer den sørafrikanske Palestina-bevegelsene, som blant annet har forfattet en rapport med den anklagende tittelen «Det demokratiske Sør-Afrikas medvirkning i Israels okkupasjon, kolonialisme og apartheid».¹⁰ Leder for Afro-Middle East Centre i Johannesburg, Na’eem Jeenah, mener at tidligere president Thabo Mbeki gikk inn «for en viss normalisering med Israel. Handelen mellom de to landene vokste dessuten med 15–20 prosent i år, særlig på sikkerhetsfeltet». Å innføre sanksjoner mot Israel er utelukket, selv om det er den sørafrikanske dommeren Richard Goldstone som har fått i oppdrag av FN å lede granskningen av angivelige israelske krigsforbrytelser under angrepet på Gaza.

Oversatt av R.N.

1
Dette er også tittelen på selvbiografien Armed & Dangerous (Jonathan Ball, Johannesburg, 1993).
2
Territorier hvor forskjellige svarte folkegrupper fikk en viss selvstendighet under apartheidregimet.
3
«ANC lawmakers rip Israel», Jewish Telegraphic Agency, 19. januar 2009.
4
Se eksempelvis oppropet til et hundretalls jødiske intellektuelle: «We are dismayed as SA Jews by the destruction in Gaza», Cape Times, Cape Town, 12. januar 2009.
5
Benjamin Beit-Hallahmi, The Israeli Connection. Who Israel arms and why, Pantheon, New York, 1987, s. 161.
6
Jean-Pierre Langellier, «La visite du chef de la diplomatie sud-africaine illustre les relations étroites entre les deux pays», Le Monde, 6. november 1984.
7
Se Al J. Venter, How South Africa built six atom bombs, Ashanti Publications, Cape Town, 2008.
8
Benjamin Beit-Hallahmi, se over, s. 127–128.
9
Se After the Party, Jonathan Ball, Johannesburg / Cape Town, 2007.
10
«Democratic South Africa’s complicity in Israel’s occupation, colonialism and apartheid» (PDF).