Dokumentarfilm – et satsningsområde?

Har norsk dokumentarfilm et uutnyttet potensial som kan markere norsk film utover landets grenser? Norges dokumentarister ber om å bli sett av «Kulturløft 2», men hva mener bransjeaktørene trengs for å gi norsk dokumentar et internasjonalt løft? Er mer penger alt som skal til eller må bransjen organiseres annerledes?

Bare åtte prosent av den statlige filmstøtten går til dokumentarfilm, selv om antall filmarbeidere er like mange der som innen fiksjonsfilm. Nå har norske dokumentarister tatt et initiativ for å tydeliggjøre hva de mener er en svært underfinansiert bransje i forhold til deres kolleger innen fiksjonsfilm.1 Man kan undre seg hvorfor norsk filmpolitikk støtter 20 fiksjonsfilmer, men bare fem dokumentarfilmer – spesielt når støtten til en dokumentarfilm bare er en tiendedel av fiksjonsfilm.

Det virker som dokumentarbransjen for tiden er preget av mye pågangsmot og dristighet, dessuten fylles den politiske målsettingen om høy kvinneandel. Stadig flere kvinner gjør seg bemerket innen sjangeren. Hva er deres syn på den norske dokumentarfilmens status og framtidige muligheter?


I 2006 KOM Einarssonutvalget med sin innstilling som la grunnlaget for omleggingen til nye NFI. Tidligere leder for og initiativtaker til Norsk Filminstitutt (NFI), Vigdis Lian, ønsket et mer rendyrket produksjonsrelatert institutt. I stedet ble Norsk filmfond og Norsk filmutvikling slått sammen med NFI, noe Lian beklager.

På spørsmål om den skjeve fordelingen mellom fiksjonsfilm og dokumentar svarer Lian at hun ikke er for å kvantifisere film:

– Regjeringens filmelding «Veiviseren» som kom 2007, burde hadde vært mye tøffere i forhold til fjernsynet. Først da kommer det opp et volum som gjør det interessant å snakke om dokumentarfilm. Men femten dokumentarfilmer i året er maksimalt hva vi kan klare.

– Er du opptatt av at det produseres uavhengige fjernsynsdokumentarer?
– Dokumentarfilm må ikke nødvendigvis på kino, de færreste klarer seg der. De kan vises på festivaler for å få i gang diskusjon, men dokumentar har sin naturlige visningsplass i fjernsynet. Men filmene har vært vanskelig å få finansiert, da det har vært for lite penger.

Ifølge Lian er uavhengige filmmiljøer viktige organisasjon som NRK trenger å få sitt eget ståsted i samfunnet prøvet. Hun mener større midler burde blitt gitt de uavhengige miljøene, der fjernsynskanalene er med på å finansiere norsk filmproduksjon.

– Gir ikke Norges viktigste tv-kanaler rom for den politiske dokumentaren?

– Av de to TV-kanalene som har betydelig dokumentar, er TV2 den minst radikale. Men det at NRK produserer selv, kan kanskje fortrenge noe av det politiske, framfor TV2 som helst kjøper inn. En digital framtid med flere visningsflater er langt mer demokratisk – og forskjellig fra kinoene som domineres av store amerikanske filmer. Politikken er nok ikke død. Den vil bare finne andre former.

– Er det også noen kjønnskiller her? Du har tidligere uttalt om norsk film at mens «mennene står for publikumssuksessene er kvinnene mer problematiserende»?

– Jeg tror at kvinner velger det personlige. Filmene blir sterkere når man kommer tett under huden på folk. Menn vil helst gi et større bilde, mens kvinner oftere har en smalere innfallsvinkel. Barske internasjonale kvinnelige regissører som franske Catherine Breillat har vi ikke hatt i Norge, siden for eksempel Anja Breien.

– Tror du det finnes muligheter for intellektuelle filmskapere i Norge?

– Vi har jo ikke så mange, men de kommer og de er der. Joachim Trier er et godt eksempel.

– Er det helst menn som er intellektuelle?

– Jeg venter spent på Sara Johnsens neste film Upperdog [åpner festivalen i Haugusund i august]. Og jeg synes Hilde Heier, Sirin Eide og Berit Nesheim skulle få lage mer spillefilm. Vibeke Løkkeberg kunne vært interessant. At man ikke har råd til å holde liv i en regissør som Anja Breien begriper jeg ikke.

– I Norge er man redd for det intellektuelle. En auteur som Bent Hamer har for eksempel avverget denne diskusjonen fordi han blir sett på som en regissør som bare forteller historier. Men går du inn i hans univers, så er det jo dypt eksistensielle spørsmål han jobber med hele tiden, på samme måte som Joachim Trier. Kunne bare filmpolitikken ha sørget for at det var mulig å få fram hele spennet i filmfortellerkunsten! Kommer talentene, må man være der.


HAR NORGE ET spesielt forhold til filmkunsten? Ifølge NFIs tidligere konsulent for dokumentarfilm, danske Bodil Cold-Ravnkilde, er det en stor forskjell på norsk og dansk filmproduksjon:

– At nordmenn leser flest bøker i verden, kan man se på søknadene deres. Vi ser seriøse undersøkelser og stor bekymring for den tredje verden bak filmsøknadene. Jeg beundrer nordmenn for deres engasjement ute i verden. Men det skal mer til for å lage en film vi vil se på. Det finnes en fantastisk vilje til å fortelle om de store tingene, men Norge mangler ferdighetene til å gjøre det til film.

– Den største forskjellen mellom Norge og Danmark er at de beste danske dokumentarregissørene har fire års utdannelse – på Volda går man ett år, høyst to. Det bekymrer meg. Dessuten satser man i Danmark på regissørene, mens Norge satser på produsentene. Det undrer meg. I Norge har jeg fått søknader uten navn på regissøren – en slik film kan jeg ikke støtte. Det er regissørens utrykk og engasjement det handler om. En produsent kan være fantastisk, men det skal komme fra regissørens hjerte.

– Hvordan ser du et talent?

– Det er når jeg opplever en seriøsitet og et alvor, en virkelig «urge» til å ville lage noe. Når jeg får høre at hele deres liv er film, at de tenker i bilder og har sett utallige film, og at de jobber hardt når jeg sitter med dem på klipperommet, oppdager jeg raskt om de har et talent eller ikke. Jeg har erfaring fra dette i over førti år.
Bodil Cold-Ravnkilde, tidLigere NFI-konsulent

– Er det noen særskilte evner et talent bør ha?

– Et filmtalent er ofte en kombinasjon av mange forskjellige former for intelligens. Det kan være en kunstnerisk intelligens eller en litterær intelligens. Vi ser ikke bare etter en bestemt form for intelligens.

– Hvordan bør talentene i Norge fremmes?

– Det finnes bare et begrenset antall talenter, og dem skal vi dyrke. Pengene er ikke problemet. Jeg synes heller at Norge mangler en god utdannelse og en lang nok utdannelse. Det finnes ikke nok profesjonelle produsenter og regissører.

– Er du også en av dem som etterlyser visualitet Norge?

– Ja, absolutt. Dokumentaristen Emil Trier er et slikt visuelt talent. Det kan man høre med en gang man snakker med ham, fra måten han legger fram søknaden sin på – hvert eneste bilde i hans hode er nesten «framet» når han snakker – fra måten han jobber på. Hanne Myren fikk også penger til en fantastisk film, Kontroll. Dette er de to største visuelle talentene jeg har sett i Norge.

– Er det politiske viktig når du vurderer om du skal gi støtte til en dokumentarfilm?

– Absolutt. Det er også derfor vi fikk laget en ordning i NFI med tre kategorier film som klarer seg uten TV-visning. Det er politisk dokumentarfilm, barnedokumentar og kunstfilm.

– Kan støtteordning til dokumentar virke noe passiviserende, særlig overfor regissører som nærmest setter livet inn for saken?

– Dokumentaristene i de nordiske landene er bortskjemt på støtteordninger. Det kan lages film for mindre penger, men også film for bedre penger hvis en regissør og produsent vet å utnytte tiden sammen. I likhet med Hanne Myren og Øyvind Rostad i Medieoperatørene.


PÅ KORTFILMFESTIVALEN i Grimstad i sommer vant nettopp Myrens Kontroll og hennes produsent Øyvind Rostad hver sin pris. Dessuten vant dokumentarfilmen Human konkurransen for beste norske kortfilm. Filmens regissør Thomas Østbye vant dessuten filmkritikerprisen som regissør, og fotograf Øistein Mamen fikk fagprisen. Human kommer rett fra ordningen «Nye veier til dokumentarfilm» – en ordning Cold-Ravnkilde selv fikk igjennom:

-– Man får 900 000 kroner til å lage en dokumentarfilm uten at det kreves TV-visning. Det er faktisk prosjektene som tar lang tid som er det beste fordi regissør, produsent, klipper og fotograf tar seg til å snakke sammen og gjøre seg sitt publikum bevisst. Noen får tid og rom til å pleie sitt talent.

– Er det bare snakk om talent?

– Du kan ikke ha talent uten å ha engasjement. Og ofte en veldig krøllete hjerne. Regissør Thomas Østbye har verdens mest krøllete hjerne og et engasjement som gjør at han kommer til å bli stor. Utover dette må man vite hvilket filmspråk man snakker med.

– Du har brukt flere år på utvikling av talenter her i Norge. Er du skuffet over resultatet her i forhold til i Danmark?

– I Danmark har vi Film-verkstedet, hvor man kan låne utstyr og rådgivning fra en konsulent til å lage en, to eller tre filmer. Man får ikke lønn, men man jobber. Først etter det, kan man begynne å søke hos Dansk filminstitutts konsulenter. Dette mangler Norge – altså både en god nok utdannelse, og et filmverksted. Halvparten er ikke kvalifis-erte slik det er nå.
Maria Fuglevaag Warsinski, NFI-konsulent


– Er du enig i filmmeldingen «Veiviseren» der det understrekes at norsk film skal satse på norsk «kultur, språk og natur»?

– Vi kan ikke bestemme at det nå skal lages en film om natur, det avhenger av hva som kommer inn av søknader, og om søknaden er kvalifisert. Men det trengs absolutt en modernisering av den norske dokumentarfilmen, og noen filmer som beskjeftiger seg med hvordan verden slik den er nå.

– Stiller du deg kritisk til dokumentar som bare handler om Norge?

– Nei, jeg vil gjerne se film om hvordan det er å være menneske i Norge i dag. Det er ingen som forteller om hvordan hele den norske materielle veksten påvirker folks mentalitet. Jo tettere du er på virkeligheten, dess mer kan du forstå av den.


Dagens Konsulent for dokumentarfilm hos NFI, Maria Fuglevaag Warsinski, mener det må bevilges mer penger øremerket til uavhengig dokumentarfilm, hvis norsk dokumentarfilm skal ha mulighet til å markere seg internasjonalt.

– Det trengs midler slik at bransjen skal kunne utvikle seg og filmene heves tilsvarende internasjonal standard for profesjonell dokumentarfilm, noe som er en forutsetning for å kunne konkurrere på lik linje med den internasjonale dokumentarfilmbransjen. Dokumentarfilmprodusentene må få mulighet til å styrkes faglig.

Warsinski mener det må igangsettes en særegen dokumentarfilmsatsing med hensikt å stimulere, investere i og utvikle norsk dokumentarfilm.

– I dag står mange små produksjonsselskaper og regissører alene og er ikke i stand til å livnære seg profesjonelt som dokumentarister. Produsenter og regissører bør så langt det er mulig slå seg sammen i paraplyproduksjonshus slik at de blir større, sterkere og synligere. De vil på den måten lettere kunne opprettholde kontinuitet i arbeidet og utvikle flere prosjekter samtidig.

– Din forgjenger Cold-Ravnkilde mener det ikke er pengene det står på, men at NFI satser på det begrensede antallet talenter som finnes i Norge.

– Det er ikke gitt at en tabloidjournalist kan skrive en roman, selv om han blir gitt mer tid og penger.

Slik er det også med tv, film og dokumentarfilm. Regissøren må være begavet og ha kunnskap og erfaring for å kunne lage en god dokumentarfilm. Det kan verken kjøpes eller bevilges, det må dyrkes og stimuleres fram. Det er viktig å gi muligheter for å la den frie uavhengige dokumentarfilmen få en større plass i den offentlige arena.

– Min jobb er å støtte de beste kvalitetsprosjektene uten å favorisere form, sjanger, tematikk eller person. De prosjektene som har fått støtte så langt av meg i år viser at finnes mange dyktige dokumentarfilmskapere og dokumentarister i Norge som har viktige og gode historier å fortelle. De dekker et rikt mangfold både tematisk og filmatisk sjangermessig. Det de har tilfelles er kvalitet. Det er samtidig viktig ikke bare å bli sett på som et talent, men at man faktisk utøver et yrke som alle andre – at man er en profesjonell.

– Den frie uavhengige dokumentarfilmen må støttes opp, satses på, synliggjøres og gis sin fortjente plass slik at den også vil anerkjennes som en viktig bærebjelke i ett fritt demokratisk samfunn.

© norske LMD


Se første del av denne artikkelserien på lmd.no:

http://lmd.no/index.php'article=11948


Fotnoter:
1 Se www.dokumentaristene.no (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0