På innsiden av verdens farligste politienhet

Han ville forstå årsaken til volden Polícia Militar utøver i Rio de Janeiro, hvilken rolle utdanningen og den underliggende ideologien spilte. Derfor gjennomførte den brasilianske journalisten Raphael Gomide opptaksprøvene og ble tatt opp som rekrutt i 2008. I løpet av syv måneder fikk han et unikt innblikk i organisasjonen og menneskene som for 2500 kroner i måneden står ansikt til ansikt med døden, en død de selv ofte er årsak til.

Fra denne morgenen av er jeg reelt med i det brasilianske gendarmeriet Polícia Militar (PM), etter en sju måneder lang utvelgelsesprosess. Svetten siler nedover ansiktet mitt, drypper på den hvite skjorta og sildrer ned-etter beina under jeansen. Klokka er 10.45. Det er 33 grader under Rios brennende sol. Sammen med andre snauklipte karer har jeg vært her i over tre timer. Å stå på geledd i «giv akt» eller «hvil» er den første testen for de 455 nye rekruttene. Vi fortsetter slik, i formasjon eller løpende, fram til 14.30. Sju timer uten mat, bare noen korte drikkepauser.

Allerede 08.15 mumlet en kandidat med askegrått ansikt at han følte seg uvel. Han vaklet. Mangelen på bevegelse hindrer blodomløpet og kan forårsake svimmelhet. «Beveg deg utelukkende for å unngå å falle!» gjentar kommandanten for 2. kompani. Knepet er å bevege bare tærne. En mann klapper sammen og svimer av. En annen vakler et par ganger. 10.30 blir jeg svimmel og kvalm. Jeg rekker armen i været og går ut av rekken, støttet av en politimann. Litt vann i fjeset. Noen minutter senere føler jeg meg bedre, og går tilbake til rekken. På et eller annet tidspunkt vil et hundretall av oss føle seg uvel. Mange bor langt unna og har stått tidlig opp for å ta buss eller tog. «Likte dere det ikke?» skriker en instruktør på slutten av prøven. «Er dere sveklinger? Be om å få dra deres vei med én gang! Ingen er tvunget til å bli. Til dere som kommer fra militæret: Her skyter vi ikke på vannmeloner! Her kjempes det med skarpe skudd!»

Oberstløytnant Siciliano, som leder utvelgelsen, tar ordet. Han begynner med en advarsel: «Jeg vet at mange av dere venter på første anledning til å finne på noe tull! Tenk dere godt om. Grensen mellom godt og ondt er syltynn. Det vil ikke skorte på kolleger som vil få dere til å gjøre dumheter. Jeg vil ikke finne dere i nyhetene eller i PMs nyhetsbrev som tyver, korrupte eller utvist for lovbrudd eller uakseptabel oppførsel. Om det var lett å få seg arbeid, er jeg sikker på at mange av dere ikke ville vært her i dag.»


RIO ER KJENT for sine strender, livsglede og bossanova, men byen er også hjemstedet for den politistyrken som dreper mest og selv blir hyppigst drept i Brasil, og kanskje i hele verden. Disse sikkerhetsstyrkene drepte 1330 personer i 2007, nesten fire innbyggere per dag.2 I den samme perioden mistet 151 politifolk livet, én for hver to og en halv dag. I 25 år har små hærer av kriminelle i favelaene som styres av narkolangere med automatgevær, møtt politiets ordensaksjoner med vold.3

I det brasilianske systemet utgjør det uniformerte PM den mest synlige delen av ordensmakten. I Rio teller den 38 000, men man regner med at det er behov for 12 000 til. Det sivile politiet, Polícia Civil, har rundt 12 000 ansatte og tar seg av etterforskning.
Rekrutt

Jeg tok den første prøven sittende på et sete på Maracanã, en av verdens mest berømte fotballbaner, sammen med de andre deltakerne i yrkeskampen: 25 000 kandidater som var forutsatt å ha fullført ungdomsskolen. Allerede der begynte jeg å ane -– fra munnen på en gutt som hadde vært PM-assistent i et program for militære reservister – deler av den mentaliteten jeg skulle bli bedre kjent med i løpet av kurset: «Når man tar en forbryter i turistsonen – gi ham et drabelig slag med kølla! Det er enklere å slå enn å arrestere. Men ikke gjør det foran folk. Ta ham med til en litt bortgjemt krok. Å arrestere er altfor slitsomt. En dag ble jeg sittende på politistasjonen fra ett til ti på kvelden! Du mister en arbeidsdag og lunsjen.» En annen fortalte om arbeidet på kampdager på Maracanã. «Fra tid til annen blir du utslitt av folkemassene, men det er verd det. Du kan tjene 15–20 kroner på å la folk snike i køen.»

Jeg var en av de 1100 kandidatene som besto «teoriprøven». Det var litt over halvparten av de 2000 disponible plassene. Så fulgte en sju måneder lang utvelgelsesperiode, med fysiske og psykologiske tester, framlegging av dokumentasjon på at man ikke var tidligere straffet eller hadde gjeldsanmerkninger, samt vandelsattest – og trening. I hver fase av denne prosessen fikk vi vite når vi skulle møte opp, men aldri hvor lenge det ville vare. Kandidatene klaget over at de kom for seint på jobben eller mistet en hel arbeidsdag, og at de måtte ta turen bare for å få opplyst resultatet: «Det kunne de lagt ut på internett!» Under treningsperiodene dro jeg hjemmefra seks om morgenen, nybarbert og velfrisert. Dagene besto av marsjering og militærsanger fram til klokka syv på kvelden.


I LØPET AV denne tida forsto jeg at institusjonen utvilsomt forsøker å få slutt på korrupsjonen innad i rekkene. Men også at den tolererer og til tider oppmuntrer til dødelig voldsbruk.

«Du er i skuddveksling med et krapyl i favelaen … Typen overgir seg. Arresterer du ham? Jeg, jeg dreper ham!» utbryter en rekrutt like ved siden av meg. En annen gir sin tilslutning, uten mer om og men. «Det er klart jeg dreper ham! Typen har skutt mot en kompis. Han har skutt, han er omringet, han overgir seg: ’Jeg gir meg.’ ’Gir meg …’? I helvete heller! Du skal dø!» Jeg forsøker å antyde at det er ulovlig, at politiets rolle er å arrestere forbrytere. «Å la være å drepe ham er det samme som å fore et dyr i bur! Han vil gå løs på deg. Kjenner du ikke det brasilianske rettsvesenet? Fyren slipper ut etter to år i fengsel. Om han ser deg igjen, dreper han deg. Vel er det ulovlig, men det er slik det er.» Den første pirker meg på skulderen. «Dersom du går inn i PM med denne ideen om å ’arrestere’ forbryterne, kan du bare kneppe hendene og begynne å be! Menneskerettighetene gjelder bare for mennesker!»

Mange av de nye har foreldre eller venner i bransjen. Vold og dødsfrykt synes å gjennomsyre livene deres og måten de betrakter verden på. Under kampene mellom kriminelle og politi i Rio i 2007 ble i snitt 41,6 sivile drept for hver døde politimann. For instruktørene dreier dette seg om den «naturlige» virkeligheten til sammenstøt. På kurset sier en av dem: «Man kan bare bruke våpenet sitt til selvforsvar. Man kan ikke skyte noen i ryggen. Absurd? Ja, men man kan altså ikke gjøre det. Voldsbruken bør begrenses og tilpasses situasjonen. Om du gjør en feil og det blir oppdaget, blir du straffet.» En elev spør likevel om drapsscener, som i filmen Tropa de Elite,4 aldri forekommer. Kommentaren fra instruktøren er ikke helt i samme ånd som den foregående: «Film er film. Men dere vil lære det på gata: Du har skutt en i ryggen, du tar våpenet, du plasserer det i neven på typen, du trykker på avtrekkeren og påberoper deg legitimt selvforsvar. Jeg har gjort det, gutten min, i affekt. Men det, det er gata. Dette er ikke stedet for å lære slikt. Et skytevåpen er til for selvforsvar eller for å forsvare en tredje part.»

En entusiastisk kandidat som snakker som en mitraljøse, trekker inn krigsscener fra Discovery Channel: «Skuddvekslinger i Irak … Gutta bak en tank får geværene til å knatre! En Blackhawk flyr over dem, bang-bang-bang, et helvetes spetakkel … Dæven! Jeg får gåsehud! Typen med en 50 kaliber fyrer løs, med de digre brillene og øya på stilk … Jeg skulle gjerne vært ham!» Han blir så ekstatisk at de andre blir stille. Dermed smeller han til igjen: «Jeg hater krapylene! Jeg hatet dem før, og enda mer nå! Jeg vil inn i BOPE!»5
Sersjant

Fare er en del av livet til las cariocas – innbyggerne i Rio – også før de eventuelt går inn i politiyrket. En kandidat løfter opp skjorta si. Et digert arr går over brystkassen og magen før det ender nedenfor navlen. Med et dystert smil forteller han hvordan han og en venn som var med i PM, nesten ble drept etter å ha blitt ledet inn i en favela av banditter. «Langeren skjøt mot kompisen min. Jeg løp som en gal. Jeg kjente at jeg ble truffet to ganger, men stormet videre, drevet av adrenalinet. Det viste seg at jeg hadde fått en kule i ryggen, og en i venstre arm.» Han lå tre måneder på sykehus. Alle lyttet måpende til det han hadde å fortelle. «Tok du vare på kulene?» spør en. «Hva skulle jeg med dem? Jeg har arret. Merkene er der, på samme måte som hatet i hjertet mitt. Om jeg får tak i en av dem, kommer jeg ikke til å legge noen fingre imellom!»


DEN FØRSTE DAGEN kommer et reportasjeteam på besøk. Kommandanten presser ingen til å samarbeide med teamet. Tvert imot: «Noen som er interessert i å la seg intervjue? Vær obs! Ingen er forpliktet til å la seg fotografere her. Det er å ta en risiko!» Stillhet i rekkene. Etter noen lange sekunder går den første frivillige fram, snart fulgt av to til – av de i alt tre hundre som er til stede. Frykten for represalier fra kriminelle holder flertallet fra å eksponere seg. Den eneste som stiller seg foran kameralinsen, forsvarer seg: «De som bør ligge lavt er forbryterne, ikke PM! Pakket må gjerne få vite hvem det er som akter å stappe trynene deres fulle av bly og blåse hjernene deres i småbiter.» En av kameratene flirer: «Han vet ennå ikke om han blir politi, men er allerede i avisa: ’Kandidat drept, tatt for å være PM’!»
Rio opplever en særegen krig mellom ordensmakten og forbrytere. Skuddene sprer blod og hat på begge sider. Fordi de vet at å heve armene ofte er synonymt med døden, overgir ikke forbryterne seg lenger. De går løs på «purken» når denne våger seg inn på territoriet deres. Flere skudd, flere vådeskudd, flere skadde – også uskyldige, som politiet tar for å være gangstere. På ukjent og fiendtlig område sitter ikke en representant for ordensmakten med hendene i fanget. Når maktforholdet snus opp-ned, blir uniformen en målskive, forbryterne hevner seg ved å drepe politimenn.

En gang i løpet av den første uka er det en som snakker til meg. «Jeg skal gi deg et tips: Gå ikke ut i jeans og hvit skjorte med snauklipt skalle! Velg en annen skjorte. To eller tre av våre er døde allerede. I min gruppe, i 2005, var det én. Å sitte på en buss med et slikt antrekk og barbert hode, er det samme som å bære uniform.» Det dreier seg om daglig paranoia. Kolleger på patrulje ser i hver eneste motorsyklist med noen bakpå en potensiell angriper. «Få opp farten! Ikke saktne!»

Man kan forstå bekymringen. Sannsynligheten for at en PM i Rio vil bli drept, er elleve ganger høyere enn for Brasils samlede befolkning. Seks ganger høyere enn for menn generelt. Av de 151 politimennene som ble drept i 2007, var bare 32 i tjeneste. 119 ble drept på fritida.

Utdeling av uniformer til en oppspilt tropp. En offiser advarer: «Jeg ser en haug med militærstøvler! Hvorfor ta dem med hjem? Det er en helt unødvendig risiko! Jeg er fullstendig imot det, det er farlig. Hvorfor ha på slike når dere tar bussen? Alle i bussen er fra Rio, ingen grunn til lange forklaringer, ikke sant?» En sersjant kommenterer: «Dere vil ha med dere denne angsten hele livet.» På tross av advarselen tar de fleste med seg støvlene, for å la seg fotografere med dem, vise dem fram til familien eller til kjæresten.

Mange PM er blitt drept fordi de er blitt identifisert ved hjelp av antrekket, våpenet sitt eller politikortet. Instruktørene lærer oss hvordan vi kan skjule uniformen. I bil bør vi legge den i bagasjerommet eller vrenge den, putte den i sekken eller under baksetet. På bussen: «PM-kortet må dere skjule. I tilfelle det oppstår et problem bør dere kaste alt ut gjennom vinduet, sekken, klærne, identitetspapirene. En gang ble jeg ranet, gudskjelov at hadde jeg glemt våpenet mitt.» En annen instruktør anbefaler å kjøpe bil: «Gå ikke til fots og ta ikke bussen, det er for risikabelt. Dersom dere må ta den, så be en bønn, søk tilflukt i hvit magi, be Gud om å beskytte dere.»


LIKE FØR VI skulle bli fullverdige medlemmer av PM, fikk vi noen råd av en sersjant, uten overdreven referanse til lovene. «Vær nøye med hvilke steder dere frekventerer. Dere er snart politifolk, og det er krapyler overalt. Om dere kan eliminere dem før dere blir PM – som har til oppgave å arrestere dem – så nøl ikke.»

Blant oss var et stort antall ekssoldater. En tidligere infanterist, nå jusstudent, ga oss følgende råd: «Bli ikke lenge i dette hundelivet! Jeg akter å komme meg ut så fort som mulig.» Faktisk er det slik at en del av rekruttene ikke har til hensikt å gjøre karriere i politiet, men ser det som midlertidig arbeid. Mange har høy utdanning eller tar universitetsstudier. PM er med sin høye risiko og lave lønn først og fremst et springbrett til andre, mindre farlige og bedre betalte yrker.

Med den økte volden har PM lagt seg på en mer aggressiv linje. «Om du ikke minsker risikoen, kan det hende du aldri kommer hjem igjen,» mener en aspirant. «Delstaten Rio er den farligste i landet, og man står ganske maktesløs. Det er den eneste delstaten som ’er i krig’. Er du ikke godt forberedt, dør du.» Konsekvensen er at man alltid må ha våpenet parat. Brutalt? Kanskje. «Men hvem er det som sitter på ræva i bilen tolv samfulle timer og risikerer liv og lemmer? Det er PM! Vi bevarer en viss høflighet, men vi befinner oss ikke i Minas Gerais,6 vi er i Rio.»

En elev spør om han bør skyte på individer som forsøker å stikke av fra razziaer. «Selvsagt ikke! Enkelte blir redde. PM burde hatt jaktkniver for å kunne stikke hull i bildekk, men det har vi ikke. Du kan ikke skyte … Du må løpe etter dem. Hva vil du si til dommeren om du skyter?» En gutt forsøker å skjule et flir. «Vil du drepe med PMs tjenestevåpen?» Selv vil han ha en pistol eller revolver i tillegg til tjenestevåpenet. Usett og ukjent.

De motsigelsesfylte uttalelsene – de offisielle, legale og de uoffisielle, illegale – sår tvil hos den vordende PM. Utdannelsen innebefatter tolv timer «Etikk og menneskerettigheter», én prosent av de 1160 undervisningstimene. «Det er lite», vedgår en lærer med sans for eufemismer. I kampens hete mangler den ferske politimannen erfaring, og nervøsiteten tar overhånd. «Gatas lov» tvinger seg fram. Og når Rios guvernør Sergio Cabral7 i tillegg rettferdiggjør «slåssingen», skjønner politifolkene at de kan drepe, at det på ikke er særlig politisk interesse for å redusere drapene på sivile, forbrytere eller ei. Drapene etterforskes forøvrig sjelden.

Feilgrepene er mange. I 2008 satt tre år gamle João Roberto i barnesetet i morens bil. Sammen med dem var en passasjer, 36-årige Luiz Costa. Alle ble drept av politiet, som tok dem for å være forbrytere. Hendelsen som ble filmet av overvåkningskameraene på en boligblokk og av et fjernsynsteam, vakte stor oppmerksomhet i mediene.
Måten politiaksjoner gjennomføres på, er imidlertid avhengig av hvor i byen de finner sted. Elever og instruktører vedgår at politiet oppfører seg annerledes i de fornemme bydelene enn i utkanten. «Det er ulike virkeligheter. I den sørlige hit straks! Finner jeg den på deg, er du fint ferdig! Ut av bilen! Ut! Ut!’,» spøker en kollega. En sersjant trekker på skuldrene. «Ville du foreta en arrestasjon på samme måte på Viera Souto ? Det må jo avhenge av situasjonen, risikoen, det sosiale nivået. Dersom du vender ryggen til i favelaen, fortjener du en skuddsalve!»


UNDER OPPTRENING av brasilianske agenter av Special Weapons and Tactics Unit (SWAT) fra Texas, en av de mest berømte spesialenhetene i verden, erklærte en av amerikanerne til min store forbauselse at i løpet av 13 års arbeid med redningsaksjoner hadde han aldri løsnet et skudd. «Teknikk og fart erstatter vold,» forklarte han.

I løpet av utdannelsen sin lærer PM-elevene at de bare kan skyte i selvforsvar, og at de må gjøre «moderat bruk av vold». Likevel er det viktig å beherske våpenet sitt. I Brasil oppstår gapet mellom teori og praksis allerede under utdannelsen. Kandidatene skyter knappe førti ganger med pistol, og like mange ganger med revolver og gevær.

«Jeg får fnatt av å se en ’politimann’ med gullenke, bil av årets modell, den lekreste blondinen og en Glock-pistol8 i beltet,» sier en opprørt instruktør. «Han skyter 19 ganger, men den andre fortsetter å løpe! På stillestående mål bommer han ni av ti ganger.» Læreren har også en forklaring på de 234 skuddene på avveie (hvorav 16 dødelige) i Rio fra januar til september 2007: «En geværkule går tvers igjennom veggen og treffer ting den ikke var ment å treffe!» Etter hans mening er pistolen ikke særlig nyttig. Den har bare seks patroner, og er vanskelig å lade om under skuddveksling. «Det er bare tull at ’dersom jeg ikke lykkes med seks skudd, er det ikke noe å gjøre med’. Om jeg ikke skulle treffe med seks, kunne jeg kanskje gjøre det med trettifire, med sekstiåtte. Jeg ville skyte til the bitter end,» fastslår han hevngjerrig og viser fram tre magasiner fra lommene og to festet på beina.

For ham er det utenkelig at en PM ikke skulle være bevæpnet. «Vi har havnet i den dagens situasjonen på grunn av passivitet. Om alle skikkelige mennesker i Rio bar våpen, ville vi ikke hatt disse tilstandene. Jeg så en reportasje fra New Orleans i USA: Mann, kone og sønn på tolv hadde alle et våpen i hånda. Noen som vil bryte seg inn? Der nede kommer det ikke på tale!»
Politimann

En dag drar rekruttene ut fra kasernene. Fra et bilvindu skriker en kvinne: «Utskudd! Pakk!» PM har et anstrengt forhold til samfunnet. Det eksisterer en latent motvilje mot politiet. PM synes på sin side de ikke får den anerkjennelsen de fortjener fra dem de risikerer livet for. «Befolkningen er ikke opplyst,» klager en sersjant. «Bortsett fra våre egne familier, er det ingen som forsvarer oss.» Kritikk? Starten på en forklaring? En aspirant bemerker: «Når en playboy blir arrestert, er det første han spør: ’Hvor mye koster kaffen [drikkepenger]?’» Han gir ti real og når han løslates fornærmer han PM: «Skamløst! Korrupt!» Hva med ham? Samfunnet får det politiet det fortjener. Det er sikkert og visst.»


«OM DU FORTELLER at du er PM, ser alle skjevt på deg og tenker at du er et krapyl,» bekrefter en opprørt politimann. «Du kommer med ny bil, kjøpt på avbetaling, og straks hører du ropene: ’Ta tyven!’» Allerede under stadion-seansen fortalte en kandidat meg at han regnet med å begynne i bataljonen til broren, som er offiser. Jeg spurte om ikke det aktuelle området – to store favelaer fulle av narkolangere – var farlig. «Ta det med ro! Alt er «ordnet» der nede.» Narkohandel? «Biler og forretninger.» Denne kandidaten ble ikke tatt opp, men tilfeller som dette opptar PM, som prøver å forebygge korrupsjon.

Det er likevel ikke gitt at de lykkes: Ute i terrenget er situasjonen ofte annerledes. «Den erfarne sersjanten gir deg penger. Du sier: ’Nei, sersjant, det vil jeg ikke.’ Da sier han: «Slutt med piss-preiket! Ta pengene, ikke irriter meg!» Undervisningen har kort sagt ikke alltid den ønskede effekt. «Jeg vil inn i trafikkpolitiet, der er det penger å tjene,» flirer en elev. Andre forteller historier om «drikkepenger» som tilbys politifolk. En flaske mineralvann, et måltid på MacDonald’s. Alle ler. En av dem minner om at PM har et rykte på seg for å være korrupt – «urettferdig!».

Det negative omdømmet bekymrer PM, som prøver å endre på bildet av organisasjonen som grusom. «Vil du skjule ansiktet ditt under en politiaksjon? Skrike til typen? Få ham til å legge seg på bakken? Rette pistolen mot hodet hans? Er det nødvendig? Nei! Men du sikter på ham likevel.» En situasjon som selvfølgelig er ubehagelig for den som rammes, men det viktigste er og blir politistyrkenes sikkerhet. Motviljen utenfra styrker samholdet innad. Paragraf 800, som regulerer assistanse til politifolk, har prioritet. En gammel kone blir angrepet … Hva sier 800? Glem gamla og hjelp kollegaen først! I sum: Ingen liker deg, bortsett fra bikkja di; byen hater deg; portieren serverer deg en kaffe, kona hans gir deg et lett måltid, men alle avskyr deg, man serverer deg bare fordi du bærer uniform.
Jaqueline Muniz,
sosialantropolog

Sosialantropologen Jaqueline Muniz mener at PM lever i usikkerhet. Politistyrken har et vagt definert formål, «en blankosjekk som enhver fyller ut etter eget forgodtbefinnende». Døra er vid åpen for improvisasjon. «Det er ingen klar politikk for maktbruk og rapportering. Hvordan skal man ansvarliggjøre noen når spillereglene er så uklare?»


OG HER ENDER mine sju måneder med utvelgelse og trening. Jeg har levd som ferdig PM i en måned når jeg sier opp. To sersjanter prøver å få meg til å bli. «Jasså, slutter du? Er du sikker?» blir jeg spurt av en kvinnelig sersjant i en advarende tone. Når jeg svarer bekreftende, gir hun en elev som også er i rommet, ordre om å komme tilbake senere. «La meg ordne opp med denne ’avdøde’ først.» Hun snur seg mot meg: «Du vet at du nå er en ’død’, ikke sant?» Hun viser meg en tavle. Under overskriften «Kirkegård» er det en tegning av en hodeskalle og numrene til fire som har sagt opp, ved siden av like mange kors. Jeg er den femte.

Uten pc – hvis de finnes, er de ikke tilkoplet – skriver jeg oppsigelsesbrevet mitt. I rommet hvor jeg befinner meg, er vegger og tak marmorert av vanninnsig, murpussen er falt av i flak, spindelvev henger her og der. Jeg ser en kakerlakk på en dokumentstabel, tre ødelagte stoler med sundrevet trekk. I bygningen er toalettene skitne. I noen av dem fins det ikke vann. Stanken ligger tjukk. Jeg hører stemmen til en kvinnelig løytnant. Hun er irritert. «Hvordan kan folk leve i denne dritten? Det er forbløffende at den kvinnelige obersten har holdt ut i møkka så lenge!»

Noen bilder vender tilbake. Av de åtte kaldtvannsdusjene var tre i ustand. I de kvelende rommene var det bare vifter, ikke luftkondisjonering. Rekruttene holdt seg selv med toalettpapir. «Er det for dyrt å kjøpe dopapir og klorin?» bjeffet en instruktør som på lang avstand kjente urinstanken fra badet. Hver elev ga en real til innkjøp av vaskeartikler.

Tilbake til kompaniet sier jeg hadet til sersjantene. «Lykke til, min venn, måtte Gud beskytte deg!» svarer de. «Ikke si noe stygt om PM, snakk bare om de gode tingene, glem de dårlige.» Jeg står i giv akt. «Kutt ut, du er ikke lenger militær!»

Som «avdød» med liktale føler jeg meg fri. Av 2000 disponible plasser ved starten av seleksjonsprosessen, er det bare 454 elever igjen av gruppen på «Kurset for utdanning av politisoldater».

Oversatt av L.H.T.






Fotnoter:
1 Hver delstat i Brasil har et eget Polícia Militar som skal sørge for offentlig orden. PM er direkte underlagt delstatsguvernørene, og fungerer også som reserve- og støttetropper for den brasilianske hæren. Red. anm.

2 Til sammenlikning var de samlede politistyrker i USA ansvarlige for 375 drepte i 2006.

3 I delstaten Rio har tallet på drap vært over 6000 i året siden 1995.

4 En brasiliansk film av José Padinha og James d?Arcy fra 2007. Viser krigen mellom de paramilitære polititroppene og narkolangerne i Rios favelaer. Filmen skapte sterke diskusjoner.

5 Batalhão de Operações Policiais Especiais (Bataljonen for spesialpolitioppdrag) er elitegruppen til politimilitsen i delstaten Rio de Janeiro.

6 Minas Gerais er en delstat i sørøst som grenser til Rio de Janeiro. Overs. anm.

7 «Sergio Cabral, guvernøren i delstaten Rio de Janeiro, er i dag en av de verste politikerne. Hele tiden rettferdiggjør han politivolden i de fattige delene av denne byen. Hans forløpig siste utspill [?] er påstanden om at innbyggerne i favelaene er betalt av narkohandlere når de klager på politiet. Det er det samme som å si at den statlige politikken som skaper politiets barbari er forsvarlig.» Mário Augusto Jakobskind, «Sérgio Cabral e a criminalizaçio dos pobres», Brasil de Fato.São Paolo, 25. oktober 2007.

8 Halvautomatisk, 9 mm pistol. Avhengig av størrelsen på magasinet kan den skyte fra 13 til 33 skudd.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Forrige sak

Utopisk, utenkelig eller uønsket?

Default thumbnail
Neste sak

Apartheidsamarbeidet

Andre saker om Nord-Amerika

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Maktmisbruk i Minneapolis

Politifolk blir sjelden dømt for å ha drept afroamerikanske borgere. Den angivelig progressive delstaten Minnesota er

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.