Folkeretten eller boikott?

FN-kommisjonen som har fått i oppdrag å gjøre rede for krigsforbrytelser under Israels angrep på Gaza i årsskiftet 2008?2009, vil offentliggjøre sin rapport i september. Men det er tvilsomt om rapporten vil få rettslige følger for Israel, derfor oppfordrer stadig flere til boikott, sanksjoner og desinvestering for å tvinge Tel Aviv til å respektere folkeretten.

Etter fire års slumring har BDS-kampanjen (boikott, desinvestering og sanksjoner)1 nå kommet ut av dvalen. Kampanjen ble satt i gang av flere palestinske organisasjoner 9. juli 2005, ett år etter at Den internasjonale domstolen i Haag i en rådgivende rapport erklærte at muren israelske myndigheter hadde reist i de okkuperte palestinske områdene var ulovlig.2 Kampanjens mål var å protestere mot de israelske ledernes gjentatte brudd på internasjonale forpliktelser.

Årsaken til denne renessansen er først og fremst Israels angrep på Gaza fra 27. desember 2008 til 18. januar 2009. Israels uttalte mål var å ødelegge Hamas’ militære slagkraft for å få slutt på rakettangrepene mot israelske sivile. Bildene vi har sett i media gir imidlertid inntrykk av at krigens egentlige mål var å knuse og tilintetgjøre et helt folk. Solidaritetsorganisasjoner for Palestina og flere andre internasjonale organisasjoner følte seg moralsk forpliktet til å handle for å gjøre opp for «verdenssamfunnets» handlingslammelse.

En omfattende folkebevegelse til støtte for Palestina så dermed dagens lys. Dens viktigste våpen er boikott, et virkemiddel som i sin tid fikk slutt på rasediskrimineringen i Sør-Afrika.3 Viktige politikere og folkeledere, som Nelson Mandela, Desmond Tutu og Jimmy Carter har lenge sammenliknet palestinernes situasjon med uretten som ble begått mot svarte sørafrikanere under apartheidregimet.

30. mars i år arrangerte BDS en global handlingsdag for Palestina, som ble planlagt under Verdens sosiale forum i Belem (Brasil). Selv i Israel og i jødiske miljøer tar stadig flere til orde for å støtte denne bevegelsen.

Denne ikke-voldelige motstandskampen oppfordrer forbrukerne til å boikotte varer som er produsert i Israel (av nasjonale eller utenlandske selskap) og de okkuperte palestinske områdene. En liste med oversikt over varer (og tilhørende strekkoder) som bør rammes av boikotten (frukt, grønnsaker, fruktjuice, blomster, hermetikk, vin, kjeks, medisiner, kosmetikk) er allerede tilgjengelig for allmennheten. Bevegelsen oppmuntrer til boikott ved hjelp av informasjonskampanjer, personlig kontakt med butikkansvarlige for å få dem til å fjerne varene fra hyllene, kontakt med importselskaper, samt kommandooperasjoner i supermarkeder som selger de aktuelle varene.

Samtidig jobber flere organisasjoner4 for å oppheve samarbeidsavtalen mellom Israel og EU, grunnet brudd på avtalens artikkel 2 som krever at partene respekterer «menneskerettighetene og de demokratiske prinsippene». Denne avtalen som ble undertegnet i 1995 og trådte i kraft i 2000, gir tollfritak for innførsel av israelske varer til EU. Det er imidlertid ikke alltid mulig å vite hvor disse varene egentlig kommer fra: Flere varer som angivelig skal stamme fra Israel kommer i virkeligheten fra bosettingene i de okkuperte områdene.

EN UNDERSØKELSE viser at 21 prosent av israelske eksportører har sett seg nødt til å senke prisen på varene sine på grunn av boikotten. De har tapt betydelige markedsandeler, særlig i Jordan, Storbritannia og Skandinavia.6

Selv om boikotten henvender seg til alles rett til å velge hva de vil kjøpe og ikke kjøpe, kan oppfordringen til kollektive aksjoner få juridiske følger for initiativtakerne. I Frankrike sier straffelovens artikkel 225 at all forskjellsbehandling som innebærer et «hinder for normal utøvelse av enhver form for økonomisk aktivitet» straffes med tre års fengsel og 45 000 euro i bot. Alle står altså fritt til å velge hva de vil kjøpe og kan fritt gi uttrykk for sine individuelle meninger, men oppfordring til boikott kan få juridiske følger.

Fransk rettspraksis på høyeste nivå (Administrasjonsdomstolen og Kassasjonsretten) har alltid fordømt denne typen handlinger, særlig når de berører handelen med Israel.7 Det samme gjelder Den europeiske- menneskerettsdomstolen (EMD) i dommen i saken Willem mot France. Under et kommunestyremøte 3. oktober 2002, og senere på kommunens nettsider, i den lille byen Seclin nordøst i Frankrike oppfordret ordfører Jean-Claude Willem byens restaurantbransje til å boikotte israelske varer. For dette ble han den 11. september 2003 dømt til å betale 1000 euro i bot av en fransk domstol. Willem påberopte seg ytringsfrihet og tok saken til EMD, men i dommen som ble avsagt 16. juli 2009 ble det slått fast at ordførerens appell var «en oppfordring til forskjellsbehandling og derfor ulovlig».

Disse dommene viser hvilke rammer en boikott må operere innenfor: Et lands regjering kan ty til boikott, enten etter et vedtak fattet av FNs sikkerhetsråd, eller egenhendig som en del av tvangstiltak.8

Vareboikotten er den delen av kampanjen som har fått mest mediedekning. Men den bruker også andre virkemidler for å legge press på Israel og isolere landet i internasjonal sammenheng. Vi har sett eksempler på kulturell, akademisk, diplomatisk og sportslig boikott:9 Den israelske turisme-messen som skulle ha funnet sted i Paris 15. januar 2009 ble utsatt; i mai 2009 ble reklameplakater for Israel fjernet fra t-banen i London; Hertz, verdens største bilutleieselskap, nektet å være en del av flyselskapet El Als tilbudskampanje; Sverige avslo et tilbud om å delta på et internasjonalt flystevne fordi Israel var med.

Kampanjens oppfordring til desinvestering, rettet mot bedrifter og selskaper som opererer i Midtøsten, begynner også å gi resultater. I Belgia har kampanjen «Dexia ut av Israel» fått 14 kommuner til å trekke sine investeringer ut av den fransk-belgiske banken Dexia, som via sin israelske filial er med på å finansiere israelske bosettinger i de okkuperte palestinske områdene.

Den franske transportkonsernet Alstom anklages for samme type virksomhet. Derfor ble konsernet ekskludert fra det svenske pensjonsfondet AP7s portefølje i 2009. Den nederlandske finansinstitusjonen Dutch ASN Bank hadde i 2006 gjort det samme mot et annen fransk konsern, Veolia Transport. Disse to mulitnasjonale selskapenes deltakelse i den omstridte konstruksjonen av en trikkelinje i Jerusalem gjør at de ikke får tilslaget på andre anbud de søker på. Veolia gikk glipp av en kontrakt på 750 millioner euro for avfallshåndtering i Bordeaux og en kontrakt på 3,5 milliarder euro med kommunestyret i Stockholm for ansvar for t-banesystemet i den svenske hovedstaden. Selskapet ble også ekskludert fra en kontrakt for avfallshåndtering i Sandwell i Storbritannia.

Enkelte bedrifter har selv tatt nødvendige tiltak for å tilfredsstille kravene til «samfunnsansvarlige» investeringer. Som for eksempel nederlandske Heineken, som flyttet sin filial Tempo Drinks fra Vestbredden til Israel. Eller det svenske Assa Abloy, et av verdens fremste selskaper innen lås og beslag, som også bestemte seg for å flytte en av fabrikkene sine fra en bosetting på Vestbredden.

HVA MED SANKSJONER mot den israelske staten? FN har rotet seg inn i et endeløst nett av selvmotsigelser, og sliter med å stå fram som en institusjon som skal sørge for internasjonal lovlydighet. Mens mange andre land utsettes for ubønnhørlige represalier, er ingen form for sanksjon per i dag tatt i bruk mot Israel, til tross for at sanksjonene mot Sør-Afrika i sin tid ga tydelige resultater.

Ønsket om rettferdighet har derfor funnet andre virkemidler, særlig rettslige. Et symbolsk eksempel er saken som siden 2007 har pågått i franske rettssaler mellom l’Association France Palestine Solidarité (AFPS) og PLO på den ene siden og de franske selskapene Alstom, Alstom Transport og Veolia Transport på den andre.

I 2004 undertegnet det israelske kommandittselskapet CityPass Limited (der Veolia Transport og Alstom Transport var minoritetsaksjonærer med henholdsvis 5 og 20 prosent av aksjene) en konsesjonskontrakt med den israelske regjeringen for bygging og drift av en trikkelinje som skulle gå mellom Jerusalem og deler av Vestbredden. Den pågående rettssaken skal avgjøre hvorvidt kontrakten er lovstridig eller ikke.

Selskapene som sitter på tiltalebenken har lagt fram flere argumenter for å bestride selve stevningen. De hevder at den domstolen som tar seg av saken (Le tribunal de grande instance de Nanterre) er materielt og territorielt inkompetent. De mener også at saksøkernes dokumenter må kjennes ugyldige fordi de er basert på engasjement og ikke på kvalitet. Domstolen har imidlertid ikke godtatt disse argumentene. I sin domsavsigelse 15. april 2009 vedtok den at AFPS kunne anlegge sak mot de tre selskapene, fordi den aktuelle kontrakten er en trussel for gruppen denne foreningen beskytter. Domstolen godtok heller ikke argumentet om at Israel ikke kunne dømmes av en fransk domstol, ettersom landet ikke er en del av den rettslige prosedyren, men kun en «okkupasjonsmakt i den delen av Vestbredden der den ulovlige trikkelinjen er bygd og skal driftes». Alstom har bestemt seg for å anke, men ikke Veolia.

Israel trues av andre rettslige sanksjoner av samme type gjennom forskjellige kjæremål i internasjonale og nasjonale domsmyndigheter. Det er imidlertid svært tvilsomt om disse prosedyrene en dag ender i konkrete resultater, når man tar i betraktning stormaktenes instrumentalisering av strafferetten og statenes vegring mot bruk av universell myndighet.

En intens lobbyvirksomhet forsøker å stanse alle disse initiativene. Det forklarer den økte aktiviteten til flere organisasjoner10 for å unngå «at israelske varer forsvinner fra hyllene eller plasseres helt innerst i skuffene». BDS-kampanjen er imidlertid kun en konsekvens av forliset til de konvensjonelle mekanismene for løsning av internasjonale konflikter.

Oversatt av G.U.


Fotnoter:
1
Se www.bdsmovement .net.

2 Se Willy Jackson, «Détruire ce mur illégal en Cisjordanie» (Den ulovlige muren på Vestbredden må rives), Le Monde diplomatique, fransk utgave, november 2004.

3 For sammenlikninger av situasjonene i Sør-Afrika og Israel/Palestina, se Omar Barghouti, «Apartheid israélien : la solution sud-africaine» (Isralesk apartheid: Den sørafrikanske løsningen), Bds-info.ch, 18. juni 2006; Virginia Tilley, «Cessons de tergiverser : il faut boycotter Israël tout de suite !» (Slutt med nølingen: Vi må boikotte Israel øyeblikkelig), Bds-info.ch, 27. august 2006; Uri Avnery : «Le lit de Sodome» (Sodomas seng), France-Palestine.org, 24. april 2007. Jf. også Alain Gresh, «Apartheidsamarbeidet», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, august 2009.

4 Se for eksempel spørreundersøkelsen foretatt av The Peace Cycle (www.thepeacecycle.com).

5 Maan News Agency, 31. mars 2009.

6 Dom i Administrasjonsdomstolen 18. april 1980, Société Maxi-Librati Création, Nr. 09643 09644 ; og dom i Kassasjonsretten, 18. desember 2007, Nr. 06-82.845.

7 Storbritannia har for eksempel ? uten å innføre en embargo mot våpenhandel med Israel ? bestemt seg for å begrense eksporten av militært materiell til den jødiske staten, for slik å markere sin misbilligelse over Israels overdrevne maktbruk i angrepet på Gaza. Se The Washington Post, 14. juli 2009.

8 Blant kunstnere som deltar i den kulturelle boikotten finner vi musikeren Roger Waters, som nektet å spille i Tel Aviv, forfatterne Eduardo Galeano, Naomi Klein, Arundhati Roy og regissørene Ken Loach og Jean-Luc Godard.

9 Se www.desinfos.com og www.crif.org

10