Mexico

Hva skjedde med zapatistene?

I 1994 gjorde zapatistene i Chiapas i Mexico opprør for «demokrati, frihet og rettferdighet». Etter mye medieomtale på 90-tallet har det vært stille de siste årene. Hvor står zapatistenes kamp femten år senere?

Posted on

«Du ankommer nå et zapatistkontrollert territorium. Her befaler folket, og de styrende adlyder.» Det store metallskiltet ved inngangen til opprørsområdene er fortsatt godt synlig, selv om det begynner å bli slitt og rustent. I Oventic i Chiapas har «den faktiske autonomien» holdt stand i 15 år. Og det med enda større besluttsomhet etter at zapatistene på begynnelsen av det 21. århundret gradvis la om til et mer lokalt strategisk fokus etter de bitre erfaringene med marsjen mot Mexico by i 2001. Selv om de hadde støtte fra over en million sympatisører som møtte opp i sentrum av byen, nådde de ikke målet med marsjen, nemlig å få innfridd løftene om en grunnlovsreform som ble gitt i San Andrés-avtalen, inngått mellom zapatistene og regjeringen 16. februar 1996.

Etter 2001 fulgte en periode med tilbaketrekning, noe «zapatisører» i Mexico, Amerika og Europa i første omgang hadde problemer med å forstå. Etter hvert ble tilbaketrekningen tolket som at bevegelsen en gang for alle ga opp å kjempe for endring gjennom politiske institusjoner. Men forsøket på å skape «en annen verden» akkurat der hvor diskriminering og marginalisering fikk tusenvis av maya-bønder til å gjøre væpnet opprør 1. januar 1994, er faktisk helt avgjørende for denne særegne opprørsbevegelsen i dag.

I 2003 ble de rundt førti zapatistkommunene delt inn i fem caracoles (autonome regioner): Oventic, Morelia, La Garrucha, Roberto Barrios og La Realidad. Det ble dannet like mange «råd for godt styresett» (juntas de buen gobierno) som skulle administrere disse fem regionene. Rådsdelegatene – kvinner og menn – fra lokalsamfunnene bytter på å arbeide i rådene, og tar en eller to uker om gangen. Rådene organiseres på en kollektiv, horisontal og roterende måte. Dette er den beste forsikringen mot fellene som følger med makt, blant annet korrupsjon og avstand fra vanlige folks problemer, ifølge subcomandante Marcos. Han er fortsatt talsperson for bevegelsen og militær leder for Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN).


HAR DET VÆRT vellykket? De autonome kommunene er naturligvis ikke blitt paradis på jord, men skolefraværet, underernæringen og barnedødeligheten – som var høyest i landet før 1994 – har gått ned. Og den strenge håndhevingen av «den tørre loven» (ley seca) som kvinnene i bevegelsen fikk igjennom i 1993, har ført til en kraftig nedgang i den utbredte alkoholismen og dermed mindre familievold og kvinneundertrykking som følge av alkoholisme.

Når det gjelder lov og rett, er bruken av lokal sedvane ikke uten risiko og skaper kompliserte situasjoner preget av «juridisk pluralisme» – selv om praksisen er løsrevet fra tradisjonell caciquismo (at lokale småkonger styrer). Sosialantropologen Mariana Mora er en av flere som forteller at i caracolen Morelia foretrekker både mestis- og urbefolkningszapatister og ikke-zapatister å løse problemer med jord, tyverier eller skilsmisse ved å «henvende seg til autonome instanser framfor offisielle funksjonærer». De er overbevist om at de er mer «rettferdige» og «effektive».

Organiseringen av økonomien er mer problematisk. I de autonome samfunnene har den politiske korrupsjonen og den passiverende avhengigheten av midler fra staten som ble forbudt i 2003, blitt erstattet av en annen avhengighet, av nasjonal og internasjonal ikke-statlig solidaritet. Selv om solidaritetsorganisasjonene viser mer respekt for dynamikken i zapatistsamfunnene og deres prioriteringer, er samfunnene fortsatt underlagt bistandens tilfeldige eller forpliktende skjema/karakter. Utover dette betaler alle de rurale urbefolkningsregionene i Chiapas fortsatt prisen for en i beste fall ufordelaktig deltakelse i den nasjonale og globale økonomien. Det viser utvandringen, som rammer opprørsområdene like sterkt som andre områder. Enten de tilhører zapatistbevegelsen eller ikke, vet urfolkene i Chiapas at de tjener mer på å jobbe i byggebransjen eller andre bransjer i Cancún (Mexico), i USA eller andre land enn de gjør ved å klamre seg til sin lille jordlapp og dyrke mais. Lønnsomheten forsvant da NAFTA (North American Free Trade Agreement) i 1994 åpnet opp for overskuddsprodukter fra USAs matvare- og landbruksindustri.

Chiapas er rik på naturressurser og tiltrekker seg investeringer, men slik det fungerer nå – enten det dreier seg om investeringer i landbruk, olje, gass, skogsdrift eller gruvevirksomhet – er det først og fremst amerikansk, kolombiansk, spansk og annen utenlandsk kapital som tjener på dem. Den mest sjokkerende siden ved denne plyndringen av regionen, fordi det er den mest synlige, er turistindustrien. De «pittoreske indianerne» i Chiapas, de «mystiske» førkolumbianske ruinene og den «frodige, godt bevarte naturen» har gjort dette til en drøm for turister som ønsker en soft reise til en fremmed kultur, eksotisk menneskelig dekor og magiske opplevelser. De som tjener mest på tilstrømmingen av turister, er et knippe multinasjonale turoperatører og deres «alt-i-ett økoturisme», og ikke mayaene. Rundt sytti prosent av dem lider av feilernæring.

Den beskjedne tilleggsavgiften som zapatistopprørerne «fullstendig ulovlig» krever av reiseselskapene ved inngangen til fossefallene i Agua Azul, der selskapene lemper av sine daglige lass med henrykte turister, virker mer som et symbolsk uttrykk for et legitimt ønske om å ta stedet tilbake, enn et springbrett for en usannsynlig endring av disse forholdene.


IFØLGE OPPRØRSKOMMANDANTENE er den største trusselen mot deres autonome prosjekt, og «oppløftende sanitære og økonomiske resultater», den aggressive strategien meksikanske myndigheter har fulgt de siste årene. I stedet for å betale den politiske prisen for å fjerne EZLN militært eller fullføre forhandlingene, har myndighetene siden 1994 satset på å slite ut befolkningen i opprørsområdene gjennom aktiv fysisk og psykisk trakassering av de autonome samfunnene.

Opprørsområdene har blitt militarisert (den føderale hæren har 118 baser eller poster, hvorav 57 på autonom jord), befolkningen blir truet og tvangsflyttet og de paramilitære gruppene beskyttes. Strømbrudd og ulike former for sabotasje brukes aktivt, og myndighetene nører opp under konflikter mellom bondeorganisasjoner i urbefolkningen, ikke minst gjennom å gi eiendomsrett til jord som er okkupert av zapatistene. Alt dette bidrar til å forverre situasjonen. Det går knapt en uke uten at man hører om mer eller mindre voldelige sammenstøt et eller annet sted der samfunnet har gått opp i limingen.
Men i de lokale ikke-statlige organisasjonene (NGO-er) som står opprørssamfunnene nært, råder fortsatt optimismen. Man medgir at zapatistene «er færre enn for ti år siden» – selv om «EZLN ikke kan tallfeste nøyaktig hvor mange støttespillere de har, noen går ut av bevegelsen, andre kommer til». Men overbevisningen om at dette er en bevegelse «som kjemper mot systemet», «ikke kan snus», «er mer besluttsom enn noensinne» og «er kommet for å bli», er like sterk. «Kollektivene for økologisk landbruksproduksjon opprettholder autonomien, i nært samarbeid med utdannings- og helsesystemet.»

Men zapatistenes relative politiske isolasjon i Mexico gjør opprørerne mer sårbare. Marcos selv medgir dette: «Zapatismen har gått av moten.» Mange på den meksikanske venstresiden mener at subkommandanten er personlig ansvarlig for det. Selv om mediefenomener per definisjon er forbigående og lufta til sjuende og sist vil gå ut av enhver sosial bevegelse, stilles det spørsmålstegn ved den nasjonale og internasjonale strategien som EZLNs leder har ført – særlig de paradoksale uttalelsene hans, som ofte har vært mer splittende enn den tilsynelatende ydmykheten hans skulle tilsi.


DET ER MANGE ulike grunner til at meksikanske organisasjoner, intellektuelle og bevegelser gradvis har fjernet seg fra zapatismen, men med presidentvalget i 2006 kom bruddet. Marcos og zapatistene lanserte «Den andre kampanjen» som et alternativ til den offisielle valgkampen, for å mobilisere og gi en stemme til kamper «på grasrota». Men det var først og fremst hans «antipolitikk» som nådde ut til opinionen, og da spesielt de gjentatte angrepene på venstresidas presidentkandidat Andrés Manuel Lopez Obrador. Angrepene var ikke helt grunnløse – både i Chiapas og i den meksikanske kongressen har Lopez Obradors parti PRD (Partido de la Revolución Democrática) ofte sviktet zapatistenes kamp: sporadiske blodige konflikter i Chiapas mellom zapatister og PRD-tilhengere i urbefolkningen; PRD stemte for «urbefolkningsloven» i 2001 etter å ha unnlatt å ta stilling til San-Andrés-avtalen; politisk opportunisme og korrupsjon sentralt i partiet; Lopez Obradors tvetydige økonomiske program.

Subkommandantens utfall vakte likevel stor irritasjon på den meksikanske venstresida der alle, fra radikalere til sentrister, stilte seg bak PRDs presidentkandidat. Og utfallene irriterte enda mer etter valget, da det viktigste var å protestere mot valgfusket som kostet Lopez Obrador seieren og førte til at Mexico fikk en president fra den nyliberale og konservative høyresida, Felipe Calderón.

I tillegg til «arroganse» og «politisk vingling» anklages Marcos for å ha fått zapatistbevegelsen til å «ekskludere seg selv» fra den meksikanske og internasjonale arenaen, ved å være nedlatende overfor andre revolusjonære bevegelser i Sør-Amerika, og opptre for arrogant, alltid skråsikker på hvilken vei som er den rette, samtidig som han stadig gjentar at han ikke vil styre prosessen. Subkommandanten har selvinnsikt nok til å innrømme noen feilvurderinger. Men, om han beklager spesielt på at EZLN ble så sterkt knyttet til hans person da pågangen fra media var på det sterkeste, er det lett for ham å være overrasket over at han mister anseelse hos dem som for kort tid siden fortsatt hyllet ham som den geniale talsmannen for en opprørsbevegelse som ikke hadde holdt på verdens oppmerksomhet i mer enn 48 timer hadde det ikke vært for ham.

Zapatistenes isolasjon er reell, men må likevel nyanseres. I forlengelsen av «Den andre kampanjen», der zapatistene fartet over hele landet på jakt etter opprørske minoriteter – sosiale, etniske, seksuelle, generasjonsmessige – tror EZLN offisielt fortsatt på «muligheten for en nasjonal antikapitalistisk bevegelse». En bevegelse som må være horisontal, styrt nedenfra og uavhengig av all politisk representasjon, politiske mellomledd eller institusjoner. På begynnelsen av 2009 ble det holdt et nytt internasjonalt møte i Chiapas i anledning opprørets 15-årsjubileum, Festival de la digna rabia (Festivalen for det verdige raseri). Oppmøtet var naturlig nok lavere enn på det forrige «intergalaktiske» møtet som ble arrangert i 1996, men festivalen samlet et representativt utvalg av latinamerikanske intellektuelle og politikere, meksikanske og internasjonale urfolks- og bondeorganisasjoner, deriblant Via Campesina,2 som zapatistene føler slektskap til.

Uansett hva som skjer med denne opprørsbevegelsen innad i Mexico, har den fortsatt æren for å ha skapt, med utgangspunkt i sin lokale forankring, et etisk og politisk ideal som nå er blitt universelt, nemlig å sette spørsmålet om rettferdig fordeling i sammenheng med spørsmålet om anerkjennelse. Dette gjorde de først med våpen og deretter med fredelige midler, i takt med endrede omstendigheter, styrkeforhold og justering av egne strategier. «Vi vil være likeverdige fordi vi er forskjellige,» gjentar kommandantene under finlandshetta, som er blitt et besynderlig symbol på en erklært identitet.


DE GJORDE OPPRØR i 1994 for «demokrati, frihet og rettferdighet». De har ikke klart å endre grunnloven, avkolonisere institusjonene og demokratisere landet, men de akter å fortsette å kjempe for et annet samfunn, i et Mexico som politisk sett er blokkert og holder dørene vidåpne for de sterkeste kreftene i den globale økonomien.

Zapatistbevegelsen deltar på den måten for fullt i urfolksbevegelsene som i Mexico, i Bolivia og andre steder, fra grasrota til toppen, er et (om enn skjørt) bevis på at mobiliseringen for anerkjennelse av forskjeller ikke nødvendigvis innebærer konflikt mellom folkegrupper eller «sivilisasjonssammenstøt». Og at den godt kan gå hånd i hånd med kampen for sosial rettferdighet og fungerende rettsstat.

Oversatt av G.E.




Fotnoter:
1 Grunnlovsreformen skulle sikre urbefolkningens rettigheter i Mexico. Den bygde på en første forhandlingsfase som munnet ut i San Andrés-avtalen, men ble aldri satt ut i livet. Derfor er det heller ikke blitt noe av de neste planlagte forhandlingsfasene, som blant annet skulle omhandle EZLNs sosioøkonomiske krav.

2 Via Campesina er en internasjonal bevegelse som ble stiftet i 1993. Kjemper for retten til matsikkerhet og for respekt for små og mellomstore bønder.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver