Russerne og Guineas privatiserte juvel

Guinea antas sitte på en tredjedel av verdens bauxittreserver, reserver som har havnet på russiske hender gjennom oppkjøp av Guineas statlige gruveselskap. Men til innbyggernes store skuffelse har russerne verken modernisert utvinningen eller videreført de sosiale tiltakene til det tidligere statsselskapet.

Hundre år gamle trær, bygninger og monumenter fra kolonitida, et landskap med tette skoger og grønnkledde klipper, og så, plutselig, i naturlig størrelse, dukker bildet som pryder pengesedlene i Guinea opp: bauxittgruvene i Fria, to timers kjøring nord for Conakry. Tre boligblokker i betong, utstyrt med tusenvis av balkonger og nesten like mange parabolantenner, kommer til syne. Det er boligene som ble bygd av det franske konsernet Pechiney, på den tiden da Charles de Gaulle i irritasjon over et nederlag i en lokal folkeavstemning1 brått trakk Frankrike ut av landet i 1958. På stolte plakater trer de fram, de tre slagordene til Russkij Aluminij (Rusal), det russiske selskapet som har kjøpt den privatiserte «lille juvelen» til Guinea: «Ansvarlighet, pålitelighet, kompetanse».

I åttende etasje tar Bakary Kourouma ned et maleri. Det er en liten gave som ble overrakt fra bedriften under feiringen av jern- og metallarbeiderne i 2006. «Æresdiplomet» ble tildelt fagarbeideren «for innsatsen han har ytt til sin avdeling, og til utviklingen av fabrikken». Kourouma tjener omtrent 900 000 guineanske francs – godt og vel 1000 norske kroner – for å lede elektrikerne og vannforsyning til byen, som er fullstendig avhengig av bedriften. Men så tar han seg i det – «200 000 francs til mamma, 100 000 francs til pappa, 100 000 til min søster og min bror, 50 000 til telefon, 50 000 til motorsykkeldrosje for å komme seg på jobb» – når det kommer til stykket tjener han bare 120 kroner i måneden. Kourouma arbeider under funksjonærene som bor et langt stykke unna, i en enorm villa som kan sees fra balkongen. Piggtråden som omgir villaen beskytter i tillegg til de 40 russisktalende, et svømmebasseng.

For snaue seksti år siden var det ikke annet her enn noen enkle hytter i en landsby, Kimbo, som nå er slettet fra kartet. Den har måttet vike plassen for en by med 60 000 innbyggere, som alle er knyttet til «den største aluminiumsfabrikken på afrikansk jord».

SELSKAPET FRIA ble etablert i begynnelsen av 1957 med deltakelse av amerikanske, franske, engelske, sveitsiske og tyske bedrifter.2 Ansvaret for bygging og drift ble overlatt til Pechiney. I 1973 ble selskapet til Friguia med den guineanske staten som majoritetsaksjonær (51 prosent). I 1997 trakk Pechiney seg ut, og overlot det hele til staten for én symbolsk dollar. I 2003 ble selskapet privatisert, og solgt til Rusal.

Under skyer av bauxittstøv framstår Fria som en europeisk fabrikkby, med sine arbeiderboliger ordnet hierarkisk etter beboernes kvalifikasjoner, med sine skorsteiner, smelteovner og idrettsplasser, ungdomshus, basseng. Alt temmelig symptomatisk for paternalismen til perlen i fransk aluminiumsindustri, Pechiney.3 Det antas at Guinea sitter på 16 milliarder tonn bauxitt, det vil si en drøy tredjedel av de kjente reservene i verden av dette mineralet, som er grunnlaget for aluminiumsproduksjon., Med den nåværende produksjonstakten er det tilstrekkelig til å sikre 16 århundrers produksjon. I 2009 representerer bauxitt, sammen med jern, diamanter og gull, 20 prosent av Guineas BNP og 80 prosent av landets eksport.

Etter prisfallet høsten 2008,4 står de 1200 arbeiderne – og de 1600 som arbeider for underleverandører – overfor den situasjonen at bedriftsledelsen nekter å fornye deler av produksjonsutstyret. «Vi holder fabrikken i gang ved å flikke med det vi har for hånden, ved å ta en del fra en maskin for å reparere en annen. Leverandørene sitter med så mange ubetalte fakturaer at de har sluttet med all levering av utstyr,» sier en arbeider. Ledelsen, som påberoper seg krisen, avslår likeledes enhver lønnsøkning, og er et av få gruveselskaper i Guinea som ikke betaler arbeiderne minstelønna på rundt 1800 kroner i måneden.

De ansatte inviteres til å «ta ansvar» står det å lese i bedriftens ukemagasin, La Voix de Rusal («Rusals stemme»), i mai 2008: «Dersom alle i samlet flokk tok ansvar, ville fabrikken vår gå bedre – ja, som på rulleskøyter.» I stedet for å klage over forfallent utstyr og russernes autisme – de lever isolert og har «fjernet guineanerne fra alle ledende stillinger» – burde arbeiderne, ifølge bedriftsavisen, spørre seg selv: «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe bedriften i denne vanskelige situasjonen? Hva har jeg personlig gjort for å redusere utgiftene, for å forbedre produktiviteten, for å spare materiell?»

Et år tidligere, for å demme opp for protester fra folk som ga fabrikken skylda for de hyppige strømbruddene i byen, organiserte Rusal til og med en konkurranse for barnetegninger med temaet «Jeg vet hvordan jeg kan spare strøm». Folk har ingen illusjoner. En gammel arbeider med utdannelse fra Pechiney, Ibrahima Diallo Taribé, som i dag er stasjonssjef, sier at han ikke kjenner «de globale mekanismene som påvirker aluminiumsindustrien». Det har likevel ikke gått ham hus forbi at Rusal i 2008 ble nummer to i verden innen sin sektor. Sjefen, Oleg Deripaska, den tiende rikeste i Russland, står Vladimir Putin nær.

UNDER SIN ORANSJE sikkerhetsvest har informasjonsdirektøren, Genadij Uljanitsj, iført seg skjorta til peul-folket, en av de etniske gruppene i Guinea. Litt lokalkoloritt kan komme godt med når man skal få mennesker til å svelge «krisepillen». På kontoret sitt, vendt mot et metrokart fra Paris og et bilde av barna som er igjen i Ukraina, hamrer han på tastaturet for å legge siste hånd på La Voix de Rusal, den verdige arvtakeren etter Bulletin Pechiney.

Mellom to korrekturlesninger av artikler som han alltid må sende til Russland for godkjenning, røper han at han føler et visst ubehag: «I Moskva er de ikke klar over at det fins familiefedre i vanskeligheter her, og at hver arbeider har flere titalls munner å mette». Han forteller, halvt stolt, halvt urolig: «Guineanerne har sagt til meg at den dagen de jager oss herfra, er jeg den eneste de vil synes synd på!» Og den ukrainske funksjonæren ser for seg hvordan «kineserne» vil overta etter Rusal: «De kommer til å rive hele greia og bygge en ny og mer moderne fabrikk. Å renovere denne fabrikken blir i alle tilfeller for dyrt. Det er bedre å bygge nytt.»
I begynnelsen av april 2009 valgte arbeiderne i Fria å reagere med streik. De henvendte seg til kaptein Moussa Dadis Camara, som etterfulgte avdøde president Lansana Conté etter et kupp i desember 2008. Arbeiderne kjeppjaget Rusals ledelse fra Fria. Kaptein Camara ga Rusal en skrape, og forlangte at arbeiderne skulle gå tilbake til arbeidet. I begynnelsen av juli gikk Rusal med på å øke de laveste lønnene med godt og vel 300 norske kroner, men avslo fremdeles å gi offisiell minstelønn. I et gårdsrom i «ungkarsbyen», et bydel bestående av blokker med små værelser med sprukne murvegger og en vaskeservant, gir et titalls arbeidere blaffen i ledelsens forbud mot å snakke med journalister. De er håndverkere, ingeniører og vedlikeholdsfolk, og lar seg ikke dupere av «anstrengelsene» man ønsker å påtvinge dem i den globale krisens navn: «Russerne ber oss om å akseptere et usselt liv for å få Rusal til å bli. Det er utpressing!»

«Da de kom, lovet de befolkningen at den ville få beholde alle fordelene,» erindrer Mamadi Kourouma, som er medlem av Den guineanske sammenslutningen av frie fagforeninger (CGSL), i likhet med de fleste arbeiderne. «Men vi hører ikke snakk om annet enn reduksjon av utgifter. Tidligere ble husene våre vedlikeholdt av bedriften, det var ingen strømbrudd og maten var billigere med Economat, arbeidernes egen butikk.» Denne 29 år gamle arbeideren, som bare kjenner slutten av Pechiney-epoken, veksler mellom den vanlige idealiseringen av de franske eierne og avvisning av russerne som holder fabrikken i gang.

De tallrike frynsegodene som innbyggerne arvet, er faktisk i svært varierende forfatning. De har et flunkende nytt utdanningssenter, men idrettsanleggene er forfalne. Vann og strøm, som tidligere var gratis, må det nå betales for. Barnehagen er stengt. Transporttjenesten til Conakry er satt ut på anbud. Sykehuset, som lenge var anerkjent som det beste i Guinea, opplever et budsjett som stadig krymper, og «Pechiney-sykehuset», som det fremdeles kalles, får ikke regelmessige forsyninger av medikamenter. Til gjengjeld er boligene fortsatt gratis.
Økte priser på bensin og mat fikk i mars 2009 befolkningen i Fria til å organisere en støttemarsj for kuppregimet som lover å «kjempe mot korrupsjonen» og «reforhandle alle gruvekontrakter». Skyggen av den tidligere presidenten, som undergravde landets økonomi – hans egne sønner sto i spissen for store kriminelle nettverk som drev med narkohandel, prostitusjon og korrupsjon – hviler over det som passende omtales som «Fria-problemet». Det er symptomatisk for «billigsalget» av nasjonale ressurser til utenlandske grupper, som tjener store penger i et land som innbyggerne selv kaller «en geologisk skandale».

I SENTRUM FOR den folkelige forargelsen står prisen som Rusal betalte for fabrikken i 2003: litt over 100 millioner kroner, mens revisjonsfirmaer hadde stipulert verdien til nærmere 1,5 milliarder. Denne gunstige handelen ble mulig takket være den iherdige innsatsen til en energisk forretningsmann, Joseph Delawa,5 som klarte å overbevise president Conté. Slik fikk Rusal gjennomført sitt første større kjøp utenfor Russland.
Direktøren, Pavel Ovsjinnikov, forsvarer ønsket om å legge ned bedriften ved å understreke at «forbruket av aluminium i verden har nådd sitt laveste nivå på 22 år». Han minner om at «Russland alltid har vært en pålitelig partner i den økonomiske utviklingen av afrikanske land». Han forteller også gjerne om hvordan Moskva og Beijing bisto det nye, selvstendige Guinea med å kartlegge mineralforekomster. Dessuten samarbeidet de med landet innen høyere utdannelse og handel. Ja, de tilbød til og med snøploger til Guinea, som vitnesbyrd om det sovjetisk-guineanske vennskapet, mens Ahmed Sékou Touré, som fikk Leninprisen for freden i 1961, sendte afrikanske ballettdansere til Moskva. Førti år senere fikk russerne ansvaret for utvinning av de svære bauxittforekomstene i Kindia, i Nedre Guinea, gjennom Compagnie des Bauxites de Kindia (CBK).

Ved «Pechiney-sykehuset» opptrer sjefslege Alpha Hassimou Diallo som djevelens advokat. «Det er nødvendig å stramme inn livremmen,» hevder legen med erfaring fra sykehus i Paris-regionen, der han ble vant til kostnadskutt. «Det er slik hos dere også, at man begynner å droppe refusjon for visse legemidler, ikke sant?» På ham virker påstandene om «sykehusdød» grunnløse. De er bare uttrykk for nostalgi til en forgangen tid. «Her dekker Rusal 100 prosent av utgiftene. Det er et sykehus for arbeiderne og familiene deres, men resten av befolkningen fortsetter å komme fordi sykehuset har rykte på seg for å være det beste i Guinea. Knappe 35 prosent av konsultasjonene gjelder arbeidere og deres nærmeste, det viser at mange pasienter kommer for å få øyeblikkelig hjelp, og at vi ikke avviser dem.»

Likevel, den rusiske gruppen har ikke fornyet utstyr på sykehuset siden 2007. «Det er krisen, den berømmelige krisen,» kommenterer tannlegen Boubacar Bah. Han viser nedtrykt fram de to stolene som er beregnet på pasienter: Plasttrekket er sprukket, rusten er synlig og forfallet preger utstyret her på akkurat samme måte som i fabrikken.

Krise eller ikke krise, i Fria fortsetter bauxitt-togene å gå til Conakry hver eneste dag. Når toget fløyter i hovedstaden, betrakter gamlingene med stolte miner den eneste jernbanen som fremdeles er i virksomhet, mens de hilser landets rikdom som farer forbi. De unge guineanerne, som utgjør 60 prosent av befolkningen, holder seg for ørene og passer seg for vognene som dekker dem med skyer av hvitt pulver. Langs toglinja i Conakry kleber aluminiumen seg til huden på innbyggerne. Den forsegler 51 år med uavhengighet for det eneste landet som våget å si «nei» til Frankrike,6 og som man omtaler som det eneste som unnslapp franskafrikanismens nett. Men langs veiene gjentar digre reklameboards slagordene fra fordum: «Rusal: for Guinea, med Guinea.»

Oversatt av L.H.T.