Trenger barn rettigheter?

Da FNs generalforsamling den 20. november 1989 enstemmig vedtok Den internasjonale konvensjonen om barns rettigheter, en konvensjon som hadde krevd ti år med vanskelige forhandlinger, var situasjonen for verdens barn dystrere enn i dag. Selv om det var registrert betydelige forbedringer i løpet av de to foregående tiår – fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1980-årene – var det også urovekkende tegn på forverring av barns vilkår. «Framgangen har stoppet opp,» advarte James Grant, lederen for FNs barneorganisasjon.

Som et resultat av pålegg fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken om tiltak for å gjøre økonomien «sunnere», ble helse- og utdanningsbudsjettene til de fattigste landene kraftig beskåret. Den tredje verdens gjeld nådde det symbolske nivået på tusen milliarder dollar, den statlige utviklingshjelpen lyktes ikke å overstige 0,35 prosent av BNP i de rike landene, og gjennomsnittsinntekten til de fattigste var enkelte steder sunket med 25 prosent i løpet av noen år.

Innføringen av konvensjonen hadde som mål å få slutt på denne utviklingen. 14 millioner av verdens barn under fem år døde på grunn av kombinasjonen av underernæring og sykdommer som enkelt kunne helbredes, eller forebygges gjennom vaksinasjon. Det manglet en million helsearbeidere for å behandle den milliarden med mennesker som var uten tilgang til helsetjenester, hvorav halvparten aldri nådde voksen alder.

Å feire tjueårsjubileum for en avtale, det er samtidig å spørre seg om grunnlaget for den, om nødvendigheten av den, og å analysere innvirkningene den har hatt på virkeligheten. I dette tilfellet er denne øvelsen særlig besværlig, for få ting er så preget av subjektivitet, følelser og politikk som denne saken. I Frankrike kan man snakke om en noe dempet feiring: Regjeringen bekjentgjorde i september at den akter å fjerne stillingen som barneombud, en funksjon som ble opprettet i 2000 for å overvåke at konvensjonen ble respektert. Reaksjonene har vært så kraftige at det likevel kan være håp om at den opprettholdes, om enn i noe endret form. Protestene vitner i alle fall om et engasjement i det franske samfunnet for denne saken.

MOT SLUTTEN AV 1980-tallet begynte ideen om spesielle rettigheter for mindreårige å spire både her og der. I de vestlige land fantes det sant nok komplekse lovtekster som skulle beskytte barn mot de mest åpenbare overgrep, som mishandling og drap. Andre lover innrømmet dem retten til mildere straffer enn voksne for lovbrudd, og satte den oppdragende effekten av straffen i sentrum. I Frankrike var dette filosofien bak den berømte forordningen av 1945, som dagens regjering vil fjerne. I det hele tatt var familie-retten forbedret overalt, først og fremst når det gjaldt skilsmisse og barns arverett.

Konvensjonen av 1989, som gjerne kalles «New York-konvensjonen», brakte med seg en
radikal nytenkning i forhold til de eksisterende lovene som var sprikende og uten et helhetssyn. Den hvilte på et helt nytt begrepsgrunnlag, og uttrykte et sentralt prinsipp: Alle avgjørelser som angår barn, skal først og fremst ta hensyn til deres «overordnede interesse», selv om det kan gå ut over de voksnes interesser. Dette er nettopp ett av prinsippene som den amerikanske høyresida ikke kunne, og fremdeles ikke kan, akseptere.

Rundt dette prinsippet knytter lovteksten tre typer påbud: Ethvert land skal gi barna de tjenestene som er nødvendige for at de skal kunne leve opp og utvikle seg (i første rekke helse, ernæring og utdanning); alle administrative nivåer og privatpersoner skal beskytte barna mot vold (statlig vold, institusjonell vold, familievold); alle administrative og juridiske nivåer skal ta hensyn til barnas syn når de fatter beslutninger som angår dem.

Oppsummert på denne måten virker denne komplekse teksten forholdsvis enkel. Men implikasjonene er enorme. Etter hvert har land i så vel nord som sør begynt å ratifisere konvensjonen, det vil si at nasjonalforsamlingene aksepterer at de må tilpasse sin nasjonale lovgivning til den. I dag har så å si alle land i verden ratifisert avtalen, som er blitt den mest anerkjente av alle internasjonale rettskonvensjoner. Bare to land mangler: Verdens rikeste, USA – som begynner å gå lei av stadig å bli stigmatisert på grunn av dette og vil la Kongressen stemme over konvensjonen – og Somalia, der det politisk-militære kaos står i veien for det som skal til for å kunne ratifisere en avtale, nemlig en nasjonalforsamling.

Når konvensjonen nå er allment akseptert og ratifisert av så å si alle – har den medført svære endringer? At det har skjedd forbedringer, er udiskutabelt. Den avgjørende pekepinn, barnedødeligheten, taler for seg selv: Antall barn under fem år som årlig dør av underernæring og infeksjoner, har sunket til under 10 millioner, mens tallet var 14 millioner i 1989. Utdanning, særlig av jenter, viser også framgang, spesielt i Afrika sør for Sahara.

FØRST OG FREMST er barns rettigheter blitt et politisk tema. De verste overgrepene blir ikke lenger akseptert av den internasjonale opinionen som om det dreide seg om naturkatastrofer. Visse typer overgrep, som seksuelt misbruk av mindreårige, har til og med fått preg av skandale: Flere titalls land, blant dem Frankrike og Tyskland, har vedtatt lover som rammer overgrep begått i andre land. Det gjør det mulig å straffe de som kjøper seksuelle tjenester av mindreårige prostituerte mye hardere enn før.

Det blir stadig mindre aksept for at varer produsert av barnearbeidere under slaveliknende forhold skal kunne selges på markedene i Nord. Enkelte internasjonale firmaer har forpliktet seg til overhodet ikke å selge varer som er resultat av barnearbeid. Utallige organisasjoner og statlige institusjoner har blitt opprettet i kjølvannet av konvensjonen. De driver et utrettelig arbeid med å rette folks oppmerksomhet mot dette spørsmålet. Aktivisters press på politikere er et vesentlig bidrag til utviklingen på området.

Forutsetningen er selvsagt at opinionen virkelig er opplyst, og det er nettopp en av vanskelighetene. Å informere uavlatelig om krenking av barns rettigheter krever en enestående utholdenhet. Likevel – slike overgrep er legio. Og de fleste er resultat av myndigheters politiske beslutninger og systemet for internasjonal handel.
Feil- og underernæring er ett av de klareste eksemplene, men det fins også andre. Globalt mangler om lag 270 millioner barn tilgang på de mest grunnleggende helsetjenester – slike som kan tilbys av en helsestasjon eller en enkel førstehjelpsstasjon. Omtrent 200 millioner blir utnyttet i arbeidslivet, halvparten under forhold som er en direkte trussel mot liv og helse.

Hva gjør disse barnearbeiderne? 70 prosent utnyttes i landbruket, en sektor som stikk i strid med hva en kunne vente, anses som en av de farligste for dem. Det skyldes manglende beskyttelse mot maskiner, innånding av sprøytemidler (som er enda farligere for barn enn for voksne på grunn av mindre kroppsmasse), belastninger som er for store for kropper i utvikling. Barn brukes også i stor utstrekning som arbeidskraft i gruver (gull, sølv, diamanter, jernmalm), i tekstilproduksjon, teppeknyting, produksjon av elektroniske komponenter og sprengstoff.

Under slike forhold blir det lite eller ingen skolegang. Pedagogene vet at dersom et barn ikke har hatt minst fire år med skolegang uten store avbrudd, vil det bli en «funksjonell analfabet», det vil si at det mister den tilegnede kunnskapen.

MANGE AV barnearbeiderne lever på gata og er utsatt for alle former for vold. Det kan være pengeutpressing eller narkovold, men det kan også være vold fra politiet, som i enkelte latinamerikanske byer har som én av sine oppgaver å «rense» sentrum for gatebarn. Det finnes omtrent hundre millioner gatebarn i verden.

Verst er likevel den volden som de voksne utsetter etterkommerne for. Denne volden kjenner ingen grenser, den går på tvers av familier og sosiale klasser og har fulgt menneskeheten gjennom historien . «Hvor er alle disse barna som aldri ler?» spør Victor Hugo i et av de vakreste diktene i Contemplations.¹

Det er sikkert og visst at de aldri ler, barna som blir slått og krenket av foreldrene sine, eller som tvinges til seksuelle handlinger som skader dem fysisk så vel som mentalt. Privat vold, men også statlig: Et trettitalls land i verden praktiserer fremdeles dødsstraff for mindreårige, eller andre straffemetoder som steining, pisking, avhogging av lemmer.

Vold knyttet til væpnede konflikter rammer barna med full kraft når de skades eller lemlestes, for ikke å snakke om de som omkommer under bombene. Men krigen skaper enda flere indirekte ofre, som dør av mangel på vann, medikamenter, pleie, mat. Den skader alt på sin vei, og tar fra barna det de trenger for å vokse opp, skoler, helsestasjoner, når den da ikke rydder av veien dem som barna er glade i, foreldrene, familien, lærerne.

Krigen gjør dessuten barn til flyktninger. De utgjør alene 60 prosent av beboerne i de kolossale flyktningeleirene der representanter for FN (Høykommissæren for flyktninger, Verdens matvareprogram) stadig må knipe inn på dagsrasjonene på grunn av pengemangel.

Og ikke minst gjør krigen barn til soldater, når geriljahærer eller regjeringsstyrker verver dem med tvang og tvinger dem til å begå voldshandlinger det er umulig å forestille seg, for å knytte disse barnesoldatene fastere til voldsapparatet.

Hva kan vel en tekst som den internasjonale konvensjonen utrette for barns rettigheter i denne konteksten? Det er et legitimt spørsmål, men umulig å svare på. Det reiser problemet med normens innvirkning på virkeligheten, rettighetens påvirkning på makten. For skeptikerne vil verden mer enn noensinne fortsette å være skueplassen for uhørte krenkinger rettighetene til de mest sårbare. De andre, de som tror på postulatet om den absolutte nødvendigheten av juridiske redskaper for å regulere eller i alle fall mildne den ødeleggende virkningen av vold, vil i denne konvensjonen se et formidabelt verktøy for framgang.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Victor Hugo, Les Contemplations, Gallimard, «Poésie», Paris, 2006.