Utslettelsen av DDR

I mai i år gikk fristen ut for en landsomfattende konkurranse for arkitekter og kunstnere som var blitt utlyst av den tyske riksdagen. Prosjektet gikk ut på å reise et nasjonalt monument som skulle symbolisere «enhet og frihet». Det endte i total fiasko. Ingen av de over 500 innsendte bidragene ble vurdert som overbevisende. «Vanskeligheten med å finne et samlende symbol er Tysklands historiske problem,» mener Enzo Traverso da jeg treffer ham i Berlin hvor han underviser et semester ved Freie Universität. Historikeren trekker fram «et stort land, med en stor kultur, som har spilt en stor rolle i historien, men som mangler en positiv myte og som alltid har hatt et negativt bilde av seg selv. Når Tyskland har omtalt seg selv i positive vendinger, skjer det i en overnasjonal sammenheng. Man finner igjen denne letingen etter en identitet som ikke er etnokulturelt definert, i begrepet om konstitusjonell patriotisme ».

Traverso sier han er slått av «kontrasten, som i Berlin er svært tydelig, mellom en brennende trang til å hente fram igjen Tysklands jødiske fortid og samtidig en like innbitt vilje til å viske ut alt som var østtysk, alle sporene etter DDR». Denne spaltingen av det tyske samfunnets hukommelse «kommer visuelt til uttrykk i hjertet av Berlin, særlig på to steder. Det ene, det enorme, massive Holocaust-minnesmerket, som viser at Tyskland ikke vil glemme folkemordet. Det andre, den svære, tomme plassen etter det nedrevne Republikkpalasset». På én kant fyller man et av hukommelsens huller, fornektingen av Holocaust. På en annen skaper man et nytt hukommelseshull, enten ved ganske enkelt å viske bort eller rive ned, eller gjennom det forfatteren Régine Robin kaller «musealisering».2

Har det i de siste tjue årene rast en slags «ettermælets kalde krig»? Eller føyer dette seg inn i en langt større prosess, en tradisjon som har lange røtter i Tyskland, nemlig å viske ut sporene etter tidligere epoker? Robin mener at det i dette landet eksisterer en tradisjon for «damnatio memoriae»,3 men hvor sterk den er, varierer fra område til område. «I samme stund som Tyskland går løs på Republikkpalasset, restaureres nazitidens Olympiastadion i forkant av VM i fotball. Og det plager ingen,» fastslår den kanadiske forfatteren. «Man beholder lyskasterne tegnet av Albert Speer, Hitlers arkitekt,4 rundt om i byen, på lik linje med de fleste av nazibygningene som ikke ble ødelagt under krigen, samtidig som man nærmest systematisk river de som ble oppført av DDR, selv på Alexanderplatz. DDR forkastes fullstendig. Man vil det skal ses på som en parentes i Tysklands historie, en skamplett på linje med Det tredje rike. Ingenting skal få stå tilbake: nasjonalsang, flagg, symboler, helter, gatenavn, bygninger, skolebøker, universitetspensum – alt skal vekk.»

Vanskelig. Bruddstykkene som står igjen av muren har blitt malt over for å minnes at den falt. Men hvordan skal man utradere det som fantes bak den? Til slutt vil man spørre seg hvorfor den ble bygd. Og samtidig glemme at folket som sto på barrikadene for tjue år siden drømte om helt andre ting enn coca-cola og supermarkeder.


PÅ DEN ANDRE siden av muren … Der levde 17 millioner innbyggere sitt liv. Det kan ikke viskes bort med å knipse med fingrene, særlig ikke når det de ble bydd som alternativ slår feil foran øynene på dem. Ingen ønsker seg Øst-Tyskland tilbake, men et flertall har ennå i dag, tjue år etter, beholdt en positiv oppfatning. Det framgår tydelig av undersøkelser om «ostalgiens» standhaftighet. 63 prosent av eks-østtyskerne mener at forskjellene mellom øst og vest er større enn likhetene.5

Arkitektstanden begynner nå å protestere mot dette tapet av substans, som er synlig i flere deler av den tidligere republikken. Blant dem er Philipp Oswald, direktøren ved Bauhaus-stiftelsen i Dessau. Han er opprørt over planene om gjenoppbygging, i en nærmest middelaldersk stil, av et område i sentrum av Berlin mellom elven Spree og Alexanderplatz. På denne plassen står faktisk fremdeles den berømte statuen av Marx og Engels, en uutholdelig etterlevning for enkelte sarte sjeler.

Utstillingen «60 år, 60 verk» som ble vist i mai og juni på Martin-Gropius-Bau, det tidligere kunstindustrismuseet, som ledd i markeringen av opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949, ble i deler av fagpressen utropt til «seierherrenes kunst». Alle bildende eller skulpturelle uttrykk skapt i det tidligere DDR var simpelthen blitt utelatt. Denne revisjonismen ble aller mest påfallende i utvalget av maleren Wolfgang Mattheuers verker: bare verk skapt etter 1989 ble tatt med. Kuratorene hevdet han først ble en «ekte» kunstner etter murens fall, selv om han da hadde vært det i lengre tid. De seksti utvalgte verkene var ment å skulle illustrere artikkel 5.3 i grunnloven, hvor det står at «kunsten er fri». Den moralske leksen var tydelig – under et diktatur kan det ikke skapes kunst.

Forfatteren Christoph Hein, som offentlig takket nei til å delta på åpningen, mente utstillingen var et symbol på hvordan det virkelig forholdt seg med den «tysk-tyske pseudo-gjenforeningen». «Man tar feil av dette med gjenforeningen,» sier han. «Den var bare ønsket av folk fra øst. For folk fra vest sluttet Tyskland ved Elben, som etter deres mening markerte grensen mot Russland, ikke mot en annen del av Tyskland. Vesttyskere kunne heller tenkt seg en gjenforening med Toscana eller Balearene. Ikke med DDR, et land de visste fint lite om.» Når han blir spurt om hvorfor tyskerne har så vanskelig for å finne et felles, forenende symbol, svarer Christoph Hein lettere opphisset: «Forenende symboler finnes det da flust av! Denne utstillingen er ett eksempel. Hvordan fattigdom fordeler seg i Tyskland er et annet! Ulikheter i lønninger, arbeid, pensjoner, alt dette er strålende symboler!»

Man kunne uten vanskelighet forlenge denne listen og illustrere den med konkrete eksempler. Samt også nevne at mafiaen har begynt å få fotfeste. Den calabresiske mafiaen har utvidet sitt nettverk til Erfurt, Leipzig og Eisenach.6

Material
, 7 den nye filmen til Thomas Heise, er satt sammen av opptak filmet fra slutten av 80-tallet i daværende Øst-Tyskland helt fram til sommeren 2008 i dagens Tyskland. Filmen kunne like gjerne hatt tittelen Det som er igjen. «Det som er igjen har jeg i hodet mitt. De bildene inntar stadig nye konstellasjoner. De er i bevegelse. Materialet er ufullendt. Det består av det jeg har beholdt. Mitt eget bilde.» Filmen er også et forsøk på å gjøre opp status over de siste tjue årene.

Heise understreker følgende tanke: «Man forestiller seg kanskje historien som en avlang form. Men den er en haug.» Med det mener han at historien ikke bare består av et før og et etter, men også av et foran og et bak, av undersider og oversider, av det synlige og det usynlige. Filmen er rik på originalopptak, og er ikke bygd opp som en vanlig dokumentarfilm med en forklarende kommentarstemme. Regissøren setter bildene butt i butt som filmiske fragmenter. Det er opp til seeren å lese mellom linjene, lytte mellom ordene, se mellom bildene, slik en hel befolkning hadde lært å gjøre det. Praktisk talt alle disse fragmentene består av innslag av direkte tale, glemte øyeblikk, som for eksempel diskusjoner mellom innsatte og fengselsbetjenter om amnesti, eller mellom vanlige medlemmer av det østtyske kommunistpartiet og partiets ledere.

Heise protesterer mot «det råtne i framstillingen» av hendelsene. Han minner om at da demonstrantene, som hadde det som skjedde på Tiananmen-plassen i Beijing friskt i minne, ropte «Vi er ett folk», så henvendte de seg ikke til vesttyskere, slik man har villet få oss til å tro i ettertid, men til politiet som kontrollerte folkemassene under demonstrasjonen. «Det er den virkeligheten man vil viske ut,» sier han. «Øyeblikket da innbyggerne gikk i første rekke for å gi uttrykk for egne ønsker. Det minnet vil man ikke vite av. Vi feirer i dag murens fall, men ikke det faktum at et folk erklærte seg selvstendig overfor et hult maktapparat. Heller ikke at det etter disse hendelsene ikke kom til en gjenforening, men en annektering. Orden ble gjenetablert ved å drepe utopiene. Forbundsrepublikken Tyskland kunne ikke ha et selvstendig folk i en del av landet, da hadde ikke den overlevd. Muren ble åpnet for å hindre at revolusjonen fant sted.»


MEN UTVISKINGEN har omfattet mer enn politikk, kultur og symboler. Det er hele den industrielle, tekniske og vitenskapelige infrastrukturen i denne delen av Tyskland man har villet til livs. Dette gjør fortsatt sosialøkonomen Edgar Most rasende, selv den dag i dag anklager han Helmut Kohl for å ha bestemt dette bevisst av valgtaktiske grunner. «Å fastsette en vekslingskurs på 1 vestmark mot 2 østmark for beløp over 4000 mark var en absurd økonomisk avgjørelse som sparket bein under fundamentet for økonomien i denne delen av Tyskland. Da jeg fikk høre det, var det som å være tilbake hos Günter Mittag.» Sistnevnte, økonomisjef i DDRs politbyrå, hadde forsøkt å kreve Most’ avgang, men da var det allerede for sent. Kohl prøvde det samme, uten å lykkes han heller.

Edgar Most er stolt av sin bakgrunn fra delstaten Thüringen, og sin kraftige dialekt. Hans fritalenhet er ikke av ny dato. For ham og noen få andre var DDR et sted hvor man kunne gå utenom normen, så lenge man respekterte visse regler. Han har nylig gitt ut en selvbiografi med tittelen Femti år i kapitalens tjeneste. «Men i to ulike verdener,» presiserer han. Most var nemlig visepresident i DDRs statsbank, før han grunnla Øst-Tysklands første private bank, og endte opp i de aller øverste etasjene i Deutsche Bank i Berlin. «Da jeg jobbet i statsbanken, praktiserte jeg en monetær politikk og kredittforvaltning med penger som tilhørte staten. Sentralt i avgjørelsene jeg måtte ta, sto følgende spørsmål, ifølgende rekkefølge: På hvilken måte vil de tjene staten, samfunnet? Vil de komme næringer og arbeidslivet til gode? Først på tredjeplass kom spørsmålet om hvorvidt banken ville tjene på dem. Når man jobber med privat kapital blir verdivalgene omvendt. Det første man spør seg om, er om de er lønnsomme for banken.»

Han skulle ønske man hadde tatt seg tid til å tenke seg litt om i 1990. «Alt som hadde blitt oppnådd i DDR ble satt til sides. Myndighetene i vest tok over administrasjonen. Og personalet som ble utsendt var ikke akkurat plukket fra øverste hylle. På universitetene tok professorer fra vest over alle stillinger.8 Vitenskapsakademiet ble oppløst. All vitenskapelig kompetanse i det tidligere DDR, som absolutt var på høyde med den i vest, ble utradert. Det ble aldri gjort noe forsøk på å evaluere alt dette, eller gjøre opp status.» Folk fra vest tok seg til rette. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor befolkningen følte seg behandlet som annenrangs borgere.

Selv om vår venn bankdirektøren vedgår at DDR mot slutten levde over evne, bestrider han ideen om at landet på slutten av 80-tallet nærmet seg konkurs. Han påpeker at Frankrike var rede til å gi ham lån. Most er ikke spesielt plaget av nostalgi, og i likhet med mange andre aktører på det økonomiske feltet, har han følelsen av å gjenoppleve en uvirkelig situasjon han kjenner igjen. Alle mener de at DDRs endelikt begynte i 1972, da Erich Honecker kom til makten. Alle små og mellomstore bedrifter, i tillegg til varehandel, ble underlagt staten. Honecker hadde satt seg fore å etablere «en felles økonomisk og sosial politikk», fullstendig i utakt med de økonomiske realiteter. Mannen som skulle sette dette ut i verk, Günter Mittag, opptrådte på vegne av partiet, og møtte østtyske bedrifter med samme uansvarlige krav som aksjonærer stiller til kapitalistiske selskaper.

Christian Wegerdt har ikke skrevet sin selvbiografi, men når man hører ham fortelle, tenker man at han burde jammen prøve. Ingeniøren med materialfysikk som spesialfelt, forteller om hvordan han ble forvandlet fra sjef for et sosialistisk firma til «entreprenør» i en kapitalistiske verden, for ham et helt ukjent territorium. Vi møter ham i Dresden, ved hovedkontoret til selskapet hans, IMA Dresden, som har spesialisert seg på materialanalyse. Hans 160 ansatte, hovedsakelig ingeniører, jobber for kunder innen aeronautikk, bilindustri, jernbane, vindmøller og medisin.

Det økonomiske klimaet i Sachsen er ikke det mest gunstige. Delstaten er som en av Tysklands mest industrialiserte regioner svært avhengig av eksport, og har mer enn andre fått føle konsekvensene av den økonomiske krisen. Etter studier innen metallurgi ble vår samtalepartner raskt vitenskapelig og teknisk direktør, deretter forskningsdirektør, i et kombinat (et statlig konsern) i gruve- og metallsektoren som var direkte underlagt finansdepartementet.

I DDR kunne man til nød avslå én gang å bli viseminister, men ikke to ganger. Dette fikk Wegerdt smertelig erfare. Han tok det som en avstraffelse da han sent på 80-tallet ble overflyttet til et vitenskapelig og teknisk institutt med 900 ansatte – hvor han i dag er daglig leder. Så falt muren. Hva skulle han gjøre? «Jeg dro rundt overalt i Tyskland, ingen var interessert i oss. I 1990–91 ble 400 ansatte oppsagt. Treuhand Anstalt9 gjorde det klart: Enten skulle vi privatiseres, eller så ble det kroken på døra innen 1992. Fire av oss bestemte oss da for å kjøpe opp bedriften.» Og med stor suksess.

Hovmodet til vesttyskerne, de «som knapt trodde vi kunne regne eller spise med kniv og gaffel», gjorde inntrykk på ham. Etter hans mening ble den korte perioden da spørsmålet om borgerrettigheter sto i fokus av debatten, «forstyrret av avgjørelser som kom utenfra, drevet av en sterk konkurransementalitet, en iver etter å ta over, delvis som okkupant, delvis med gode hensikter, men med en stor dose brautende opptreden og tåpelig arroganse». Treuhands måte å administrere hele den østtyske økonomien på «var ikke noe annet enn en fortsettelse av sentraløkonomien, bare under en annen kappe».

I et foredrag i 2001, som han gir oss manuskriptet til, hevdet denne bedriftslederen at «det er simpelthen umoralsk å se hvordan kapitalinntekter gradvis blir viktigere enn inntekt fra arbeid. […] Den gang sosialismen ennå sto i et konkurranseforhold til denne verdenen, var man redd for den, og denne redselen fungerte som en bremse. Nå da redselen er borte, har bremsene blitt revet løs.»


IKKE ALLE SLIKE forsøk lyktes, langt derifra. Men det er desto mer interessant å høre hva de som har klart seg rimelig bra mener, da deres oppfatning ikke er farget av nederlagets bitterhet.

Elmar Faber flyttet i 1995 sitt forlagshus Faber & Faber til Leipzig. Her fikk han god hjelp av sin sønn, som siden har blitt nærmeste medarbeider til byens ordfører. Faber fikk sin utdannelse i en gunstig periode, i en tid hvor lysende begavelser som Ernst Bloch og Hans Mayer, bare for å nevne de mest kjente, underviste ved universitetet i Leipzig. Den arven skal man ikke uten videre få ta fra ham. Før jobbet Faber som forlegger i DDRs mest prestisjetunge forlagshus, nemlig Aufbau Verlag, som blant annet utga Bertolt Brecht og Thomas Mann. I kraft av den stillingen skulle han gjennomføre overgangen til å bli en privateid bedrift.

Å la seg privatisere eller forsvinne, framsto nemlig som de eneste alternativene for statseide bedrifter etter gjenforeningen. Dette ble gjennomført under overoppsyn av Treuhand, som fortsatte å føre en viss kontroll også etter at prosessen var avsluttet. Faber slapp heller ikke unna. «Jeg ble innkalt av Treuhand. Det manglet et dokument i søknaden min. Av personalledelsen fikk jeg et skjema kalt ’Erklæring’. Jeg skulle undertegne følgende tekst: ’Jeg erklærer at jeg aldri har jobbet for Stasi.’ Jeg svarte at det ville jeg ikke skrive under på, men at jeg kunne gi dem en annen erklæring. Jeg undertegnet følgende tekst: ’Jeg erklærer at jeg har aldri har måttet underskrive noe for å beholde jobben min, verken i det gamle systemet eller det nye.’ Dette skjedde på formiddagen, rundt halv elleve. Innen halv to hadde jeg fått sparken.»

Faber kunne føle sinne i den urolige tiden som fulgte murens fall. «Det var ikke en poetisk tid. Bøker av DDRs beste forfattere, men også utgivelser av Heinrich Mann, Leon Feuchtwanger, Arnold Zweig, Anna Seghers, en hel bråte bøker, ble simpelthen kastet på dynga. Det skulle ryddes plass i hyllene til kokebøker, alle slags typer selvhjelpsbøker og reisehåndbøker.» Drapet på Treuhands øverste sjef i 1991, markerte et skille. Detlev Rohwedder hadde hevdet det var fullt mulig å beholde en del av det industrielle potensialet i det tidligere Øst-Tyskland, og da spesielt forlagshuset Aufbau Verlag. Forlaget ble i første omgang kjøpt opp av et entreprenørfirma. Da dette gikk konkurs, ble det overtatt av Matthias Koch, en forretningsmann fra Berlin. Faber fortsetter: «Etter Detlev Rohwedders tragiske død ble vi vitne til idiotiens triumf. En dag kom for eksempel Treuhands personalsjef i all sin visdom fram til at vårt forlagshus aldri hadde utgitt noe annet enn Marx og Engels.10 Dette var den type tåpeligheter og utrolige arroganse vi nå sto overfor.»

Forleggeren fra Leipzig mener det ble innledet en «avhistoriseringsprosess». «Man ville glemme hvorfor vi hadde ønsket oss et annet Tyskland.» Det forklarer hvorfor det ikke fins det minste lys å spore i den aktuelle debatten, som omskriver historien ved å begynne med slutten. «Når lederne blir dummere enn de som ledes, ender det med katastrofe,» sier han med et sitat av Gramsci. «Det var nettopp det som skjedde i DDR. I dag skjer det igjen, bare med den forskjell at fordummingen av den politiske ledelsen går hånd i hånd med fordumming av folket.»


DEUTSCHES HYGIENE Museum i Dresden er kanskje ikke det sted man forventer å finne en utstilling om arbeid, selv om det liker å kalle seg et museum for menneskets historie. Begrepet arbeid er ikke så lett å avgrense, særlig hvis man mener det også inneholder, men ikke helt dekker, et ord som sysselsetting. Utstillingen framsetter hypotesen at arbeid er en menneskeskapt omdannelse av verden. Den åpner for nye innfallsvinkler og gir besøkende full anledning til å kritisere forslagene som presenteres. Under tittelen «Arbeit, Sinn und Sorge» ser utstillingen arbeid i sammenheng med begrepet mening (Sinn) og bekymring, Sorge, et ord som også kan bety «omsorg», slik filosofen Bernard Stiegler bruker det i utstillingskatalogen.11

I det tyske ordet Sorge gir betydningen bekymring, redsel, engstelse («jeg er bekymret for deg») en heller negativ konnotasjon. Men i ordet ligger også en annen dimensjon, nemlig «å vise omsorg for seg selv og andre», altså «bekymre seg» i en positiv betydning. Utstillingens kurator, filosofen Daniel Tyradellis, uttrykker det slik: «Vi så det som viktig å legge en positiv dimensjon i utstillingens tittel. Man stiller spørsmål rundt det som er gjenstand for omsorgen. Hvilket omfang kan denne omsorgen ha? Dreier det seg om en rent individuell dimensjon, eller kan det gå ut over denne? I hvilken grad kan man utvikle følelser for noe som går ut over den rent individuelle dimensjon?»

Hvordan gikk det med arbeidslivet etter murens fall? På et rent statistisk plan begynte arbeidsledigheten å stige kraftig, mens deltidsarbeid ble mer vanlig. Samtidig steg følelsen av å være tilfreds med arbeidet i øst, parallelt med at psykiske lidelser paradoksalt nok også økte.12 Ifølge sosiologen Wolfgang Engler, som er rektor ved Ernst Busch’ teaterhøyskole i Berlin, «er det bare tilsynelatende et paradoks om man sier at i vest gikk arbeid forut for lønnen, mens det i øst var omvendt». Han mener at folk, når de «forkastet Øst-Tyskland, så forkastet de også et system som i ly av begrep som full sysselsetting viste forakt for deres ønske om å skape noe».

Noen hundre meter unna museet ligger et skinnende nybygg, utelukkende bygget av glass, derav navnet «Glassfabrikken». Det huser det siste nye fra bilfabrikanten Volkswagen. En katedral til ære for gudebildet bilen. Enhver som kjøper en Phaeton får overvære monteringen og den siste finpussen på sin egen bil. I presentasjonsvideoen viser Volkswagen sine ambisjoner om å måle seg med barokkarkitekturen i Dresden og hyller bilen som et verk av Richard Wagner! Stedet vil være et kulturhus, med kunstutstillinger, moteoppvisninger, ja selv operaforestillinger. Samtidig med at arbeiderne jobber. Selv om man ser dem bevege seg langs det automatiserte samlebåndet som om de serverte te, er det misvisende å kalle dette en fabrikk.

I likhet med Porsche, Opel og Mercedes, er Volkswagen (hvor Qatar nylig har kjøpt opp 17 prosent av aksjene) en av disse vestlige «utopiene» som kollapser. Spesielt er dette tydelig i Tyskland. «I den tidligere Forbundsrepublikken Tyskland hadde man i lang tid forbundet demokrati og økonomisk framskritt med slike storselskaper. Man så disse som uløselig knyttet til hverandre.» Og Engler fortsetter sin analyse: «Den klare økonomiske utfordringen vi står overfor nå, samtidig med at flere fyrtårn i den kollektive samvittighet er borte, setter vårt demokrati på prøve.»

Vil det holde stand? Flere av de vi snakket med, er preget av uro for demokratiets framtid. Da Dresden-forfatteren Ingo Schulze ble spurt om hva han savner mest når han tenker tilbake på det forsvunne DDR, svarte han: «Det må være med hvilken selvfølge vi angrep status quo. Vi definerte oss selv ut fra våre forestillinger om framtiden. […] Når vi i dag snakker om framtid, er det snarere med en følelse av frykt for en forverring av vår nåværende situasjon. Vi må lære på nytt at vi kan påvirke tingene.»13

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Begrep utarbeidet av Jürgen Habermas. Hvis ikke annet er oppgitt, stammer alle sitater fra intervjuer utført av artikkelforfatteren.

2 Régine Robin har skrevet Berlin Chantier (Berlin byggeplass, Stock, Paris, 2001) og er medansvarlig for utstillingen «Berlin. L?effacement des traces» (Berlin. Utviskingen av spor) som vises på Musée d?histoire contemporaine, i Hôtel des Invalides i Paris, fra 21. oktober til 31. desember 2009.

3 En dom felt post mortem av det romerske senatet for å fjerne alle offentlige spor etter en politiker.

4 Speer ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-domstolen.

5 Ifølge Renate K…cher, leder ved Institut Allensbach, Deutsche Presse-Agentur, 28. september 2009.

6 Die Zeit, Hamburg, 13. august 2009.

7 Filmen vant Grand Prix ved Den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Marseille i sommer.

8 Hein påpeker at det ved enkelte institutter bare er rengjøringspersonalet som er igjen av det gamle regimet.

9 Treuhand Anstalt, et offentlig forvaltningsorgan pålagt å overse privatiseringen av eiendom da DDR ble oppløst.

10 Noe som forøvrig er helt feil. Verk av Marx og Engels ble utgitt på det østtyske kommunistpartiets eget forlag, nemlig Dietz Verlag.

11 Teksten i utstillingskatalogen er også med i Bernard Stieglers siste essay, Pour une nouvelle critique de l?économie politique (For en ny kritikk av den politiske økonomi), Galilée, Paris, 2009.

12 Arbeidsgleden blant eks-østtyskere har riktignok begynt å bli noe mer avdempet.

13 «Politiker sind nur noch Manager» (Politikere er da ikke bedriftsledere), Cicero, Berlin, mai 2009. Schulzes roman Simple Storys beskriver omveltningene i DDR etter murens fall. Romanen ble gitt ut på norsk i 2000 (Gyldendal).