Amerikansk krigseksperiment

I kampen mot Al-Qaida og Taliban satser de amerikanske styrkene på «framtidens våpen», ubemannede droner. USA har allerede 6000 operative droner, men investerer nå fire milliarder dollar i nye droner – med Nord-Pakistan som laboratorium.

Klokka to om morgenen 5. august 2009 ble den avsidesliggende landsbyen Laddah i Sør-Wasiristan (Pakistan) truffet av to Hellfire-missiler, som var skutt ut fra en amerikansk drone. Huset som ble beskutt tilhørte den religiøs lederen Maulana Ikram-ud-Din som støtter Taliban. Blant de tolv som ble drept i angrepet, var den karismatiske lederen for pakistansk Taliban, Baitullah Mehsud.

22. juli 2009 erklærte amerikanske talsmenn at Osama bin Ladens sønn Saad var død, uten at det seinere er blitt bekreftet. 1. januar hadde amerikanske myndigheter glede seg over at Al-Qaidas sjef for utenlandsoperasjoner, Osama Al-Kini, var død. Al-Kini var ettersøkt for å ha deltatt i angrepene på de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998.

«Dronene har en viktig virkning på Al-Qaida. De eliminerer organisasjonens nøkkelpersoner, driver medlemmene ut av stammeområdene og svekker operasjonsevnen deres,» hevder ekspert på regionen Christine Fair fra tenketanken Rand Corporation.

Angrepene med førerløse fly (Unmanned Aerial Vehicle, UAV) er de siste månedene blitt intensivert i Pakistans stammeområder. Dronene fører en vedvarende krig mot alle opprørerne, enten det er Al-Qaida-krigere, afghanske eller pakistanske Taliban-krigere, og det på billigste måte. Flere «verdifulle» mål er allerede truffet. Ble man kvitt den pakistanske hovedfienden, ville det virkelig demonstrere hvor vellykket denne strategien er.

TAKTIKKEN MED målrettede angrep startet i Pakistan i 2004. Den har vært relativt vellykket, men har medført store ødeleggelser på begge sider. Siden begynnelsen av 2009 har toktene tiltatt i intensitet. Ukentlige angrep skal ha ført til 432 døde (tall fra 30. september 2009), både sivile, opprørere og ledere for terroristnettverkene. I juni–juli 2009 alene (den blodigste perioden) ble 155 mennesker drept. Til sammenligning førte de 36 angrepene i 2008 til 317 døde. Dronenes fremste mål er fjellområdet Sør-Waziristan, vest i Pakistan, som domineres av mullah Nazir, Mehsud og nettverket Haqqani (oppkalt etter en tidligere afghansk kommandant).

Flere tusen kilometer unna, i Nevada, ligger militærbasen Creech, hvor CIA styrer dronene.

Et lukket rom fullt av skjermer, et tastatur og en joystick. I dette sterile universet styres disse maskinene uten risiko for pilotene. Med sin lange, smekre flykropp, som er buet foran for å kunne bære en satellittantenne, med sine smale vinger og sine skrå bakre sideror, ligner disse maskinene illevarslende insekter.

Denne avstandskrigen reiser nye problemstillinger. «Den forandrer radikalt den stridendes ’ultimate handling’, det å drepe. Er krigføring med droner blitt en hverdagslig kontorjobb eller et videospill? For å unngå enhver risiko for uansvarlig adferd sender Pentagon jevnlig pilotene ut i felten, i fire til seks uker.»1 Men faren for uansvarlighet kommer i andre rekke, etter de økonomiske aspektene: Å utdanne en amerikansk jagerflyger koster 2,6 millioner dollar, å utdanne en dronefører koster anslagsvis bare 135 000 dollar.2 Men dette er ikke det eneste problemet.

«I løpet av sommeren 2008 bestemte Bush-administrasjonen at CIA skulle omgjøres til en antiopprørsluftstyrke som skulle støtte Pakistans regjering,» sier Micah Zenko, samfunnsforsker ved Council of Foreign Relations. «CIA angriper i hemmelighet og utelukker dermed enhver mulighet for å diskutere virkningen av angrepene.» Det kan også se ut til at det private sikkerhetsselskapet Blackwater – som har skiftet navn til Xe etter å ha vært innblandet i flere skandaler i Irak – tar seg av enkelte oppgaver i forbindelse med dronene, fullstendig i det skjulte og ulovlig.3

Dronenes fortrinn er deres autonomi. Mest brukt er Predator-dronene MALE (Medium Altitude Long Endurance) som lages av General Atomics. En MQ-1 Predator A kan holde seg i luften i mer enn 24 timer, og slik følge fiendens forflytninger mye lengre enn et kampfly. Etter hvert har den fått følge av MQ-9 Reaper, som er dobbelt så stor, veier fire ganger mer (4,7 tonn) og kan frakte ti ganger så mye våpen. Med en prislapp på åtte millioner dollar er den betydelig billigere enn et kampfly. Sist ut er Predator C Avenger, som med sin reaksjonsmotor kan komme opp i 740 kilometer i timen, mot Reapers 400.

På få år har amerikanske myndigheter opparbeidet en umettelig appetitt på ubemannede fly. Fra 2002 til 2008 vokste droneflåten deres fra 167 til mer enn 6000 maskiner. Denne inflasjonen skyldes først og fremst eksplosjonen i antall lette rekognoseringsdroner, men det er også blitt flere maskiner for utskytning av missiler. I 2008 ble det innkjøpt 102 nye Predator-droner mot 22 i 2002, i tillegg kom 26 Reaper-droner. Ifølge en oversikt fra januar 2009 hadde maskinene til sammen 400 000 timer i luften i 2008, mer enn dobbelt så mye som året før.

USA bruker stadig mer penger på droner. For budsjettåret 2010 har Obama-administrasjonen planlagt å bruke 3,8 milliarder dollar på utvikling og anskaffelse av droner, og særlig til innkjøp av 80 Reaper-droner til det amerikanske luftforsvaret, samt fem Global Hawk (klassifisert som HALE, High Altitude Long Endurance). Denne økningen i slagkraft skjer på bakgrunn av et militærbudsjett som har vokst med 74 prosent siden 2002, og kom i 2008 opp i 515 milliarder dollar. Ikke minst har de øremerkede midlene til militærroboter nærmest doblet seg årlig siden 2001 og lagt grunnlaget for en omfattende militær robotindustri (se egen sak).

Predator-dronene står oppstilt på den enorme basen i Kandahar, sør i Afghanistan. USA mistenkes også for å operere fra baser i Pakistan, i tråd med en stilltiende avtale mellom de tidligere presidentene George W. Bush og Pervez Musharraf. «Etter Meshuds død er Taliban falt i større unåde, og USA og Pakistan har begynt å samarbeide,» kommenterer Imtiaz Gul, som leder Centre for Research and Security Studies i Islamabad. «Pakistans hær har bedt om droner og muligheten til å trykke på avtrekkeren,» tilføyer Christine Fair. «Pakistan er ikke lenger prinsipielt imot å angripe med droner, slik de var tidligere.»

23. JANUAR 2009, bare tre dager etter innsettingsseremonien, ga president og nå nybakt fredsprisvinner Obama ordre om å angripe stammeområdene i Pakistan.4 I det første toktet ble åtte mennesker drept i Nord-Waziristan, noen timer seinere ble sju drept i sør. 30. september ble Pakistan rammet av 39 angrep, mot 36 i hele 2008. «Bush var forsiktig i Pakistan. For Obama og hans folk er problemet mer omfattende. Det foregår en form for radikalisering i omtalen av ildkraften: Man bedriver ’søk og tilintetgjør’ og man er ute etter en slags ’forfølgelsesrett’,» sier spesialisten Joseph Henrotin.5

Siden 2008 har amerikanske styresmakter forsøkt å legitimere den omfattende bruken av droner med at det er umulig å intervenere direkte på pakistansk jord. President Bush var oppbrakt over styresmaktene i landet og deres manglende vilje eller evne til å kontrollere stammeområdene, han ga derfor spesialstyrkene tillatelse til å gå inn i Pakistan. I september 2008 gikk en gruppe fra Navy SEALs med base i Afghanistan over grensen og drepte et tjuetalls mennesker, blant dem kvinner og barn. Pakistanske myndigheter fordømte angrepet i harde ordelag og gjorde det klart at en slik inntrenging ikke ville bli tolerert. Og president Obama ser faktisk ut til å ha gitt det opp.

Dronen passer altså fullkomment inn i den amerikanske hærens framtidsplaner. Den blir «et hjelpemiddel for soldaten,» påpeker Henrotin, men «den erstatter ham ikke». Ifølge en rapport fra det amerikanske flyvåpenet som ble offentliggjort 23. juli 2009, må de amerikanske luftstyrkene «være posisjonert for å dra nytte av dronesystemene som blir stadig mer selvstendige, tilpasnings- og levedyktige, og som gjør styrkene mer tilpasningsdyktige og bedre dimensjonert slik at man får maksimal virkning av luftstyrkene i det 21. århundre.» Rapporten gjør det klart at «dronene betraktes som et alternativ i en rekke oppdrag som tradisjonelt er blitt utført av mennesker.»

Vil man gå så langt som å erstatte jagerflygerne? Det er mulig. Rapporten understreker at «dronene kommer til å omforme morgendagens slagmark». De mange konsekvensene man kan se for seg går mye lenger enn den afghanske konflikten, for i framtiden vil disse dronene kunne bære kjernevåpen.6

Flere andre land har også satt i gang programmer med kampdroner (UCAV, Unmanned Combat Aerial Vehicle) for bakkeangrep og bombing, og også luftkamp. Også her ligger USA foran, særlig med Northrop Grummans bombeflyprosjekt X-47 B.

Og ikke minst ser man seriøst på å bruke droner til andre «sikkerhetsoppgaver», som kampen mot narkotikahandel og ulovlig innvandring. I Frankrike har droner allerede blitt brukt i overvåkningsoppdrag under pave Benedikt 16s offisielle besøk i Lourdes 14. og 15. september 2008. Nylig fløy også en liten drone kalt Elsa over Strasbourg under NATO-toppmøtet. Samtidig er sivile droner under utvikling.7

For øyeblikket er det verdt å tenke over disse maskinenes operasjonelle og strategiske betydning. Er presisjonsangrepene egentlig virkningsfulle? Blant opprørerne i Pakistan og Afghanistan øker de bare følelsen av stolthet i møte med en fiende som ikke en gang er i stand til å sende soldater som risikerer livet. Terroristenes infrastruktur og de økonomiske og sosiale betingelsene for radikaliseringen er fremdeles på plass i de 27 000 km2 store stammeområdene, også etter Mehsuds død.8

Dessuten gir disse angrepene næring til motviljen i den pakistanske befolkningen. Den anklager allerede landets ledelse for korrupsjon og betrakter dem som et angrep på statsmaktens legitimitet. Og mens Obamas USA nyter større tillit i de fleste land, er opinionen i Pakistan knapt mer positiv til den nye presidenten enn de var til George W. Bush, som hadde ekstremt lav støtte i landet. «Dronene er en nødløsning, men de ordner ikke opp i de dypere årsakene, som det vil ta tid å få orden på,» konkluderer Micah Zenko.

Oversatt av K. E. V.