En Bachelet gjør ingen sommer

«Jeg er kvinne, sosialist, separert og agnostiker. Jeg symboliserer fire dødssynder. Men vi skal gjøre en god jobb.» Slik hilste Michelle Bachelet militærsjefene da hun tiltrådte som forsvarsminister i begynnelsen av 2002, etter å ha blitt utnevnt av Chiles daværende president Ricardo Lagos. Det var en post som aldri tidligere hadde blitt betrodd en kvinne, og ingen fra Sosialistpartiet hadde hatt denne posisjonen siden Salvador Allendes regjering. Med samme humørfylte stil inntok Michelle Bachelet presidentembetet i mars 2006, etter å ha vunnet valget som kandidat for partikoalisjonen Concertación. Koalisjonen er sammensatt av kristeligdemokrater, liberalere, sosialdemokrater og sosialister, og har styrt landet siden gjeninnføringen av demokratiet i 1989. De foregående presidentene Patricio Aylwin, Eduardo Frei og Ricardo Lagos representerte også Concertación.

Som president har «La Michelle», som mange chilenere kaller henne, gjennomført en rekke programmer og reformer. Det uttalte målet har vært å bedre levekårene til befolkningen ved å dempe effektene av den nyliberale økonomiske modellen som ble innført under Augusto Pinochets diktatur (1973–1989). Blant tiltakene har vært utvidet helsedekning, «solidarisk pensjon» til over en million mennesker og barnehagebygging over hele landet (3500 innen 2010) som har bidratt til å få flere kvinner ut i arbeid.

Likevel, når Chile skal feire 200-årsjubileum som uavhengig stat i september 2010, vil ikke landet være så «utviklet» som den forrige presidenten Ricardo Lagos lovet. Hans spådom var basert på økonomiske indikatorer fra 1990-tallet, særlig den gjennomsnittlige veksten i Chiles bruttonasjonalprodukt (BNP) som den gang lå på 7,6 prosent. Krisen i Asia bråbremset denne økonomiske veksten, og i de seks årene Ricardo Lagos satt ved makten, økte BNP bare med 4,3 prosent i snitt.1


DENNE SITUASJONEN arvet Michelle Bachelet da hun inntok presidentpalasset La Moneda i 2006. I løpet av hennes tre første år som president falt BNP med 4,2 prosent og tendensen er fortsatt nedadgående: Den globale økonomiske krisen har påvirket prisen på kobber, Chiles viktigste produkt på verdensmarkedet (rundt femti prosent av eksporten).

Heldigvis hadde regjeringen iverksatt forebyggende tiltak. Da eksportprisen på kobber lå på et historisk høyt nivå, først og fremst på grunn av etterspørsel fra Kina, opprettet regjeringen et sparefond som har vokst med over 25,5 milliarder dollar. Sentralbanken har på sin side en beholdning på 24,2 milliarder dollar. Tidlig i 2008, da de første svakhetstegnene i økonomien viste seg, åpnet Bachelet pengesekken. Dette er en av grunnene til at hun er så populær.

I begynnelsen av 2009, da den globale krisen var et faktum, framla Bachelet en plan for å fremme sysselsetting (arbeidsløsheten var på over ti prosent), en ny pakke med subsidier, økte investeringer i infrastruktur, samt et tilskudd på hele fire milliarder dollar til det statlige kobberselskapet CODELCO. De neste månedene kom det «skadebegrensende» tiltak på løpende bånd, deriblant innføring av nye støtteordninger, planer for økt byggevirksomhet og programmer med fokus på arbeid for unge.

Alt dette har bare kostet 20 prosent av reservene som er bygd opp fra tiden med høy kobberpris. Dermed har Michelle Bachelet kunnet videreføre prosjektene for «sosial beskyttelse» rettet mot 40 prosent av den mest utsatte delen av befolkningen, samt arbeidet for fattigdomsreduksjon (38,6 prosent i 1989, under 13 prosent i dag).2 Innsatsen er også videreført på førskoleområdet, der dekningen er økt fra 16 til 36 prosent.

Som president er «La Michelle» eksepsjonelt populær i befolkningen – i alle fall i byene.3 Når hun skal forklare den sterke støtten, framhever hun det som i hennes øyne kjennetegner hennes administrasjon: «Å være progressiv betyr å sikre permanente sosiale rettigheter, slik at man faktisk utjevner ulikheter over tid. Det er ikke å gi støtte den ene dagen og så trekke den tilbake dagen etter.»4


HINDRINGENE HAR VÆRT mange for denne kvinnen som ble medlem av Sosialistpartiet på begynnelsen av 1970-tallet, og som entusiastisk deltok i Salvador Allendes venstreallianse Unidad Popular. Medisinstudiene hennes ble avbrutt av kuppet 11. september 1973. Faren hennes, Alberto Bachelet, som var general i luftvåpenet, ble fengslet og døde noen måneder senere av skader etter tortur. Selv ble hun bortført av sikkerhetstjenesten sammen med sin mor Ángela Jeria og brakt til et hemmelig fengsel der hun ble utsatt for fysisk vold. Etter å ha deltatt aktivt i den illegale motstandsbevegelsen, gikk hun i eksil i Vest-Tyskland.

Da hun vendte tilbake til Chile på 1980-tallet, engasjerte hun seg i kampen for å gjeninnføre demokratiet og samarbeidet med flere menneskerettighetsorganisasjoner. Men «fenomenet Bachelet» oppsto først vinteren 2002, mens hun var forsvarsminister. Et kraftig regnvær hadde ført til oversvømmelse i flere deler av hovedstaden. Bachelet satte inn militæret for å hjelpe de ulykkesrammede, og fulgte selv arbeidet fra toppen av en stridsvogn. Dette bildet festet seg i folks bevissthet.

Som presidentkandidat for Concertación ved valget i desember 2005 hadde hun to motkandidater fra høyresiden, den konservative forretningsmannen Sebastián Pi–era og Pinochet-tilhengeren Joaquín Lavín, samt en representant for den utenomparlamentariske venstresiden, Tomás Hirsch, som hadde støtte fra Det humanistiske partiet og Kommunistpartiet. Hun vant andre valgrunde med 53,5 prosent av stemmene, mens Pi–era fikk 46,5 prosent.

Michelle Bachelet var likevel aldri favorittkandidaten til den politiske eliten i Concertación. Hennes kandidatur skyldtes først og fremst hennes støtte i befolkningen. Bevisst på denne støtten gikk hun inn for et styresett med større rom for deltakelse og konsultasjon i politiske spørsmål. Hun utnevnte en regjering med like mange kvinner som menn, satte inn «nye ansikter» i statsapparatet og fornyet på den måten landets lederskap.

Dette vakte skepsis og motstand. Også innad i Concertación var det flere som tvilte på hennes evne til å styre, og tvilen ble gjentatt daglig av høyreopposisjonen. Flere faktorer styrket denne oppfatningen.

I begynnelsen av presidentperioden brukte hun lengre tid enn vanlig på å utnevne regjeringen. To måneder senere brøt det ut en voldsom konflikt, der over en million skoleelever gikk ut i gatene for å protestere mot det dårlige offentlige skoletilbudet. Studenter, lærere og foreldre sluttet seg til dem. I en måned var regjeringen handlingslammet. Michelle Bachelet aksepterte de viktigste kravene til bevegelsen, som ikke var en del av hennes agenda, og som førte til de første omrokkeringene i regjeringen: Innenriksministeren og utdanningsministeren ble byttet ut.

Enda mer problematisk var gjennomføringen av den offentlige transportplanen for hovedstaden. Planen, som ble kalt Transantiago og var utarbeidet av Ricardo Lagos’ regjering, trådte i kraft 9. februar 2007. Det nye systemet innebar at busstraseer og avgangsfrekvenser ble endret, nye transportselskaper kom inn, og det ble innført et elektronisk billettsystem.5 I flere måneder måtte tusenvis av mennesker vente i timevis på busser som var overfylte, fordi det var altfor få av dem i forhold til antallet passasjerer. I mer perifere bydeler, spesielt i slumområder, sluttet bussene å gå, og innbyggerne måtte gå lange strekninger for å komme til første stoppested. Kaoset førte til generell misnøye, demonstrasjoner og noen voldelige sammenstøt med politiet. I tillegg måtte den chilenske staten ut med over en milliard dollar i ytterligere investeringer (infrastruktur, maskiner, nytt personell og subsidier) for å ordne opp i kaoset.

En annen sak den nye regjeringen ikke håndterte så godt, var jordkravene til mapucheindianerne i Araucanía sør i landet. I denne fattige regionen har sterk vekst innen skogsdrift og fiske gjort urbefolkningen, som tradisjonelt er småbønder, til utsatte lønnsarbeidere. Dette har økt de sosiale spenningene. I tillegg til mange vilkårlige arrestasjoner, ble to unge urfolksaktivister (comuneros) drept i forbindelse med demonstrasjoner mot den sittende regjeringen, som ikke har nølt med å bruke antiterrorlovgivningen fra Pinochet-tiden.


SELV OM DET er gjort noen framskritt, er ulikhetene fortsatt rekordhøye i Chile. I en rapport fra FNs utviklingsprogram fra 20056 basert på Gini-koeffisienten (som måler inntektsforskjeller i en befolkning), havnet Chile på 110. plass av 124 land. Rapporten slår fast at de 10 prosent rikeste i Chile har 31,3 ganger høyere inntekt enn de 10 prosent fattigste. Chiles statistiske sentralbyrå INE gjorde i perioden oktober 2006 til november 2007 en undersøkelse om husholdningsbudsjettene i Santiago. Den viste at 80 prosent av husholdningene i hovedstaden, inkludert drabantbyene, ikke tjener nok til å dekke utgiftene. Mange må derfor basere seg på formelle eller uformelle lån. I de aller fattigste delene av befolkningen er inntekten per innbygger så vidt over tre dollar om dagen – og halvparten brukes på transport.

De sosiale problemene som Michelle Bachelet har måttet håndtere som president, er ikke bare noe hun har arvet fra sine forgjengere. Det dreier seg om strukturelle problemer som bunner i grunnloven, en arv fra diktaturet, der profitt er opphøyd til selve motoren i systemet. Dette innebærer for eksempel at studentenes krav om utdanningsreform stanget mot et markedsstyrt skolesystem og en bunnskrapt og ustabil offentlig sektor.

President Bachelets personlige popularitet er ikke nødvendigvis nok til å redde Concertación i presidentvalget 13. desember 2009. Det hjelper heller ikke at hun er en internasjonal medieyndling på linje med Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva når den latinamerikanske venstresiden skal vurderes.

Concertación
gikk på sitt første valgnederlag ved kommunevalget 26. oktober 2008. Kristeligdemokraten Eduardo Frei, som var president i 1994–2000, er alliansens kandidat ved presidentvalget. Det ser ikke ut til at han klarer å utnytte støtten fra Bachelet og Sosialistpartiet. Han blir også utfordret fra venstre, henholdsvis fra Jorge Arrate (Juntos Podemos Más/Frente Amplio) og Marco Enríquez Ominami (uavhengig),7 som begge har meldt seg ut av Sosialistpartiet.

Sannsynligvis vil den konservative kandidaten Sebastián Pi–era få flest stemmer 13. desember, uten dermed å få de 50 prosent av stemmene som er nødvendig for å vinne valget i første omgang. Frei ble lenge ble ansett som hans sikre motkandidat i andre valgrunde, men kan bli feid av banen av den «uavhengige sentrum/venstre-kandidaten» Ominami, som har fosset fram på meningsmålingene de siste månedene. Det endelige valgresultatet er fortsatt svært usikkert.

Oversatt av G.E.


BR>
Fotnoter:
1 Se Fundación para la Superación de la Pobreza: www.fundacionpobreza.cl.

2 Gjennomsnittsverdier, ifølge Sentralbanken i Chile.

3 Se undersøkelsen til Centro de Estudios Públicos (CEP), august 2009: «Evolución de aprobación de gobiernos de Patricio Aylwin, Eduardo Frei, Ricardo Lagos y Michelle Bachelet».

4 Se rapport fra planleggingsdepartementet: www.mideplan.cl

5 Transportsektoren ble drevet av flere hundre småselskaper som dekket hele periferien. Disse er erstattet av ti større virksomheter (konsesjoner).

6 FNs utviklingsprogram (UNDP), «Human Development Report 2005», New York, 2005.

7 Sønn av Miguel Enríquez, grunnleggeren av Den revolusjonære venstrebevegelsen (MIR) som ble drept av militæret i 1974.