Pasolinis sinne

Pier Paolo Pasolini var en rasende samtidskommentator. En ny rekonstruert film gir oss nå et innblikk i mye av hans kritikk–om krig, medier, skjønnhet, arbeidet og religionen. Selv om han også ble hatet og latterliggjort, kan han fremdeles berøre oss.

Kvelden 1. november 1975 slo de ham så hardt i hodet med planken at blodårene revnet. 53-årige Pier Paolo Pasolini var veltrent og kjempet tilbake mot de fire angriperne. Men da to holder ham fast og en tredje sparker ham voldsomt i skrittet, svimer han av. De hopper inn i bilen og kjører over ham flere ganger, kroppen maltrakteres, hjertet stopper. Den unge mannen Pasolini opprinnelig hadde et erotisk møte med, truer de med å drepe om han røper noe. Han påtar seg skylden og fengselsstraffen som fulgte.

Pasolini hadde irritert Italias elite i flere tiår, som spaltist, kritisk dikter og filmskaper. Han var preget av et dypt sinne og rettet kritikk mot rådende maktforhold og kvelende konformitet. Pasolini endte sitt liv mens han var på sitt mest produktive; han var nettopp ferdig med Salò, eller Sodomas 120 dager.

Men hvorfor skriver jeg plutselig om ham nå? Jo, den nye filmen La Rabbia di Pasolini ble i år vist på filmfestivalen Visions du Réel i Nyon. Opprinnelig stammer verket fra 1963, som en samling kommenterte nyhetsklipp over tiåret som hadde passert. Dette ble dengang sidestilt med et lignende filmarbeid fra regissør Giovanni Guareschi om hverdagsmenneskets positive syn på samfunnet. Men Pasolini trakk seg da han oppdaget hvor vulgær Guareschi var. Nå er Pasolini på nytt utgitt, der Guareschi er erstattet med mer av Pasolinis arbeid fra den gang, og dessuten ekstramateriale av intervjuer og omtaler.


PASOLINI KOMMENTERER og noterer. Hans andre dokumentarfilmer er også laget som «notater» til filmer (se egen sak). Jeg blir også inspirert til å notere i kinomørket i Nyon. Pasolinis «nyhetsbulletin» imponerer meg, slik den nærmest er en poetisk dom eller et politisk essay over hans samtid. Men er det noe særlig å lære av dette snart seksti år senere?

Ja, for imponerende nok er Pasolini så klarsynt i sin dom over samtiden og hva han ser komme, at dette gjerne kunne angått vår samtid. Han avkler maktens iscenesettelser, eksempelvis i Korea-krigen: «Krigen begynner igjen, men hvem sin feil er det? Å, de fattiges synder naturligvis. Gud straffer Sodoma med filler, Gomorra med fattigdom – forbannet fra en avtatt kjærlighet. De rike dør selvfølgelig også, men for en grunn. Og ’grunnen’ er dette raseriet som gjør verden til dens motsetning, en nedsvidd ruin, et bunnløst mørke. […] Små koreanere, dere var i live, men ble oversett. Vår unnskyldning er at dere var langt borte, som om distansen skulle kurere ondskapen. Dere, uhyre ydmyke insekter, millioner av små kropper.» Den sorgtunge stemmen følger bildene av skrekkslagne soldater, av døde, av slagmarker.

Jeg sitter altså på festival, glemmer helt de andre filmene. Kommentarene fra 60-tallet trollbinder meg. Eksempelvis løslatelsen av italienske krigsfanger. «Fanger utveksles med et fredshåp: Ytringer uten et eneste håp, stemmen til en maktfull verden, en hyklerisk stemme som ikke en gang har anstendighet nok til å skjule sin medlidenhetsløse likegyldighet.»
Pasolini er rasende og sørgmodig over storpolitikkens krigshandlinger, men også overfor kommersialiseringen: «Det fascistiske småborgerskapet er rede for en Europeisk Union.»

Pasolini er nær, jeg noterer engasjert: Her høres ironiske kommentarer til nyhetsklippene ved krigens slutt – når mediene viser at det er på tide med glede, med ferie, med fritid igjen. Og med fjernsynet påpeker han at drømmen om å forbli hjemme i salig behag går i oppfyllelse: «Endelig et anstrøk av ekte tilfredsstillelse, av alvorets motsetning, av falskheten.» Med TV kunne borgerskapet tale med sin «ydmykende ironi overfor ethvert ideal, vitse med tragedier overfor seerne, disse millioner av kandidater til sjelens død.»

Den noe bedende stemmen til Pasolini har en tynn overtone. Dette var altså mannen som ble brutalt drept, som mange ikke lenger tålte.

Disse prosadiktene over bildene har en sensibilitet for noe tidligere, noe mytisk eller anstendig ved livet. Er Pasolini siste mann stående imot en nihilistisk bølge som har sveipet lenge over Europa – slik Nietzsche en gang spådde dens komme? Eller et gjallende rop fra en verden der det var tydelig forskjell på godt og ondt, på kvalitet og middelmådighet, på refleksjon og refleks?

Pasolinis italienske kommentarer fortsetter å nå meg via den engelske underteksten: Nyhetsbilder fra Ungarn i 1956: «En dødstorm rammer folket som etterspurte frihet og respekt for individet. Kontrarevolusjonen brøt ut, borgerskapets brødre tilgav dem ikke. De skriker nå ’lenge leve friheten’ med forakt, sinne og hat. Også i Roma og Paris.» Pasolini griper så tak i nyhetsarkivene over Kongo i 1961, der vi ser den demokratisk valgte statsminister Patrice Lumumba dras forslått opp på et lasteplan. Jeg minnes Raoul Pecks dokumentar og spillefilm om Lumumba,1 som tydelig viste at hans fiender (støttet av Belgia og CIA) kjørte ham bort for senere å drepe ham, hogge opp kroppen og brenne bitene.

Jeg vender arket, noterer. USA er tema: Kapitalismen besto tidligere av eiendom og bevaring, nå gjelder produksjon og konsum. Kapitalismens framferd la den klassiske verden bak seg, «når alle bønder og håndverkere er døde, og industrien tar over produksjonssyklusen, er historien over.» Vi hører også at med Ava Gardner, eller med jazzrytmene til Gershwin og Armstrong, glemte amerikanerne Karl Marx. Hmm. Pasolini dro i alle fall fire år senere til USA, der han elsket New York, Harlem, Ginsberg og Kerouac …

Pasolini tar så for seg arbeideren. For kapitalisten koster «lønnsarbeideren ingen ting»: «Bare glimt litt foran hans hjertes fornemhet. Han er en god sønn, en god far, og han er desperat etter å ha en viss åndelighet, for å kunne være i lag med dem som ikke lever av brødet alene. Men han kan bli bitende som en lydig hund, denne desperate hvite arbeideren, fordi han vet i dypet av sin samvittighet at han ikke er verdig.»

Religionen møter også Pasolinis raseri: «Når det røde flagget ble forrådt, gjenfant man et bilde av Gud. Men samvittighetens mørke spør ikke etter Gud, men heller hans statuer. Hyklerne er ikke redde for det banale og idiotiske. Med rørende alvor gjennomfører de sine ritualer.» Kristendommen ble borgerskapets religion. Og etter «pavens død og sørgingen til hans filleproletære brødre, trenger fremdeles dette århundret religionen for å gi en mening til dets panikk, skyld og håp.»
Pasolini

Jeg merker at jeg plutselig måper og glaner på dronningmorens overdådige kortesje i London i 1945. Pasolinis kommentar til dette totusenårsritual, hvor hele to millioner mennesker følger henne er: «God save the Queen!» Det minner nærmest om en lignende kortesje over en viss prinsesse Di …


PASOLINIS RASENDE angrep er ikke bare rettet mot overmaktens makk- og blendverk eller folkelig konformitet og konsum, men også mot de såkalt revolusjonære. Mitt notat fra intervjuet med ham sist i filmen er følgende: «Italia består av et småborgerskap, landet har ingen sinte unge menn som tidligere. Den gang ønsket motstanden en stor omveltning av alle verdier. Til forskjell fra franske og jugoslaviske revolusjonære var dette unikt i Europa, en omkasting av forestillingene italienerne hadde om seg selv, om sin moderne historie. […] Men å bli en revolusjonær i dag betyr å tilegne seg en form for moralisme – egentlig småborgerlig med dobbeltspente jakker – som erstatter sin forankring i katolske dogmer med dogmene til den marxistiske ideologi.»

Pasolinis raseri finner stadig nye temaer: «Så mye udødelig terror, både i verden og i ånden!» Han søker heller de stolte sønnene som sa: «Min far kjempet mot tsaren og mot kapitalen. Friheten jeg har, ga ham meg. Jorden jeg dyrker, fabrikken jeg arbeider på, ga ham meg […] jeg er stolt av å ligne på ham.» Kan vi her ane noe konstruktivt hos Pasolini, utover å sørge med ham?

For Pasolini er klassekampen enhver krigs årsak, men klasse er også et estetisk tema i hans virkelighetsfabel over samtidshistorien. De høyere klasser er «skjønnhetens» mestre og «styrkes ved dens bruk, ved dens fattegrense, der skjønnheten opererer for skjønnhetens skyld.» Nettopp her distingverer overklassen seg, i kombinasjonen rikdom og skjønnhet – døren lukkes for resten av verden. Pasolini velger mesterlig illustrerende filmklipp med pelskledde smilende blondiner, bilder av overklassen som smetter inn bak Londons edeltredører. Det som glitrer, blender for virkeligheten, for dødens fatalitet.
Og hvem tydeliggjør denne forblendingen bedre enn Marilyn Monroe? Pasolini som hadde nære vennskapelige forhold til kvinner (f. eks. Maria Callas), gir Monroe følgende notat: «Du ga fra deg for mange overfladiske blikk, du forspilte din skjønnhet som forsvant som gullstøv. […] Dagens døtre, kjøpmennenes døtre, forble som barn, like dumme som i antikken, like grusomme som framtiden – denne sykdommen er dødelig. Viste ikke nettopp Marilyn oss veien?»

Filmen avslutter med å påpeke at bare én krig kan legge Jordas blodige veier bak seg, nemlig åndens krig.

Jeg er matt, utmattet av å notere, matt av Pasolinis sinne. Hans åndelige styrke, hans insisterende tone, de følsomme uttrykkene – men man kan ikke annet enn å bli betatt. Og kanskje «tatt» mer som i overtalt – Pasolini sa selv i et annet intervju at skal man ha noen innvirkning, må man forføre.


TILBAKE I OSLO begynner jeg å rote rundt etter filmene hans. Jeg ser om igjen Salò, eller Sodomas 120 dager. Da jeg var yngre, forsto jeg ikke filmens politiske kritikk, men oppfattet den som pervers. Den er – som Pasolini forteller i et intervju – ikke for «unge mennesker». Filmen kritiserer hvordan makten, som han kaller anarkistisk i sin natur, bruker ritualer og koder i dens undertrykkelse og voldelighet. Marquis de Sades 120 dager i Sodoma ble av Pasolini iscenesatt i Italia i 1944, der fire fascister plukker ut 18 unge kvinner og menn til orgiastisk og voldelig fornøyelse på en herregård. Her illustreres kommersialiseringen av de unge slik de behandles som objekter: De mektige handler etter tilfeldige innfall, det drepes, lekes, og beføles alt etter deres innskytelser og forgodtbefinnende. Her betraktes gjerne torturen nede i forgården halvinteressert gjennom en kikkert fra et vindu høyere oppe – nærmest som et sinnbilde på hvordan makten utøves i samfunnet.

Var Pasolini uten forhåpninger i 1975? Selv sa han under opptakene denne våren at han ikke hadde noe håp om en bedre fremtid. «Håp», det var noe politiske partier kunne selge seg på (ja, var det ikke slagordet i den amerikanske valgkampen i 2008?).

Pasolini ble selv latterliggjort i sin tid, som i et teaterstykke av Dino Verde (1963) der Pasolini anklages for å utbytte de tre p’er: «Pappone, Prostituta, Puritano, [hallik, prostituert og puritaner] – han trenger bare oss tre, Pasolini kan så leve som en konge! Avskyelig!»

Men. For det første var nok Pasolini heller en sterk påminnelse om overgangsfasen mellom det førmoderne og vår senmoderne fragmentariske medieverden – som han allerede for femti år siden var dyktig til å forutse. For det andre viste han en dyp sensitivitet for menneskelighet, han var seende nok til uopphørlig å minne oss om at vi kan være selvstendige individer med kontroll over våre egne liv – at livet ikke må spises opp av jobb, gjeld og mediejabb.

Jeg har funnet steder der Pasolinis raseri vendes til glede. I La Rabbia hyller han den kubanske revolusjonen: «Kuba er fritt! Kanskje bare en dans eller en sang kunne beskrive hvordan det var å kjempe, prakten ved en rasende krig. […] Deres medlidenhet gjorde dem menneskelige.» Han hyller også Gandhi og jubler over avkolonaliseringen i Tunis.

Ja, hva er det Pasolini ser for seg skal komme? Var det noe hans Medea-skikkelse2 skulle utsi? Det gåtefulle forhistoriske ved denne kvinnen som levde av sansene alene, naturen selv som mørk, uforklarlig og magisk i så måte, til forskjell fra hennes Jason, sivilisasjonen, den elegante, virile unge mannen som ville ut og videre. Pasolini skuer ikke utelukkende tilbake på en mytisk fortid. For det «hellige» eller det verdifulle livet kan også ivaretas av det framtidige, slik han året før viste med Teorema (1968).

Den vakre ynglingen i filmen er Guds stedfortreder på besøk, en legemliggjørelse som overveldet og engasjerte menneskene han møtte, et besøk som skulle vise det hellige i virkeligheten. Den gåtefulle unge gutten overrumpler det «produserende og konsumerende borgerskap»,3 når han kjødelig forfører en hel familie – fabrikkeieren, kona, barna og tjenerinnen – for så å forsvinne igjen. Krisen følger, familiefaren vandrer naken rundt på togstasjonen i Milano og vil gi fabrikken til arbeiderne, tjenerinnens absolutte uskyld identifiseres som hellig, en vannkilde står opp av hennes grav. Filmen skulle, i likhet med boka Pasolini skrev med samme tittel, være en sublimert drøm om uskylden, der eros viser det hellige. Etter premieren i Venezia i 1968 sørget filmens kombinasjon av erotikk og religion for at den ble politianmeldt. I rettsaken beskrev han det helliges inntrengning i hverdagen, og erotikkens filosofiske rolle i eksistensielle kriser. Pasolini ble frikjent da filmen ble godkjent som et dikterverk.

I sin biografi4 forteller Enzo Siciliano at Pier Paolo hadde et problematisk forhold til sin far, en far som ville at han skulle bli dikter. Helst oppbyggelige dikt: «Far tenkte ikke at [dikt] kunne være destruktive, skandaløse.» Pasolini fulgte heller sin mor, Susanne: «Hun var for meg lik Sokrates. Hun hadde et idealistisk og idealisert virkelighetsbilde. Hun trodde virkelig på heltemot, på veldedighet, på medlidenhet og sjenerøsitet.» Eller som Pasolini sier i La Rabbia: «Historisk sett er Sokrates den ideelle sinte mann. Jeg tror ikke det finnes et mer sublimt eksempel på et raseri.»

Mine notater er slutt.

© norske LMD. truls@dokumentar.no





Guiseppe Bertolucci, Gastone Ferranti og Pier Paolo Pasolini, La Rabbia di Pasolini, (Pasolinis sinne) 2008/1963.


Fotnoter:
1 Raoul Peck, Lumumba. Dokumentar 1992, spillefilm 2000.

2 Se hans Medea der Maria Callas spiller (1969).

3 Se Enzo Siciliano, Pasolini, A Biography, Random House, New York/London, 1982, s. 313–20.

4 Siciliano, se over, s. 39.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0