Tjue mirakuløse år

Det er blitt sedvane å framheve det «mirakuløse» ved hendelsene for to tiår siden: Det var som om en drøm gikk i oppfyllelse, det utenkelige skjedde, noe man ikke forestilte seg var mulig, selv ikke et par måneder tidligere. Hvem i Polen kunne forestille seg frie valg med Lech Walesa som president? Men et enda større «mirakel» fant sted noen år senere, nemlig at tidligere kommunister kom tilbake til makten gjennom frie valg, at Walesa ble fullstendig marginalisert og enda mindre populær enn general Wojciech Jaruzelski som et halvannet tiår tidligere knuste Walesas Solidaritet.

Den sedvanlige forklaringen på denne andre reverseringen er de «umodne» forventningene til folket som simpelthen ikke har et realistisk syn på kapitalismen: De vil ha i pose og sekk, de ville ha den kapitalistisk-demokratiske friheten og materielle overfloden uten å betale prisen for et liv i «risikosamfunnet», dvs. uten å gi slipp på tryggheten og stabiliteten som kommunistregimene (mer eller mindre) sørget for. Som de sarkastiske vestlige kommentatorene plikttro bemerket, viste denne edle kampen for frihet og rettferdighet seg i virkeligheten å være en mani for bananer og pornografi. Dagen derpå etter de berusede seiersdagene måtte folket bli tørrlegges og underkastes en smertefull prosess med å lære denne nye realitetens regler, altså prisen man må betale for politisk og økonomisk frihet. (…)