Byen som skrumper inn

En gang i tiden var Detroit verdens bilhovedstad. I dag er det lite som vitner om fordums storhet i byen som har mistet en tredjedel av sine innbyggere siden 1950. Det finnes ikke lenger jobber i industrien, overalt er det forlatte bygninger. Men byen og dens hovedsakelig svarte befolkning har fortsatt tro på at Obama er i stand til å snu utviklingen.

januar 2010

«Kjenner du det? Kjenner du lukta?» Dave, en mann i trettiåra, bor i 7 Mile Road, midt i de fattige bydelene i Detroit. De ligger som et ti kilometer langt belte mellom downtown, med sine karakteristiske skyskrapere, og the suburbs, de velstående drabantbyene i utkanten av byen. På andre siden av gata fra der Dave bor, er det fem branntomter. Nedbrente hus som var bebodd for bare to måneder siden. «Enda et hus brant ned i natt. Hver uke brenner et hus i dette strøket. Folk setter fyr på husene sine for å få forsikringspenger, og så flytter de ut i drabantbyene. Ingen vil bo her lenger,» sier Dave.

I ghettoen i Detroit fortæres byen og forsvinner litt etter litt. Bare fragmenter er igjen. I noen blocks er bare to eller tre boliger bebodd. Byen ligner stadig mer på en spøkelsesby: Forkullede bygningsrester, øde parkeringsplasser og nedlagte fabrikker har forvandlet den til et gigantisk wasteland. I horisonten blir forlatt bebyggelse overtatt av ørken, gress og trær. Det urbane livet går i oppløsning. Folketettheten nærmer seg nivået på landsbygda. Landskapet blir villere med hanegal og konstant surring fra gresshopper. I Detroit kan man høre lyden av naturen i byen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal