Byen som skrumper inn

En gang i tiden var Detroit verdens bilhovedstad. I dag er det lite som vitner om fordums storhet i byen som har mistet en tredjedel av sine innbyggere siden 1950. Det finnes ikke lenger jobber i industrien, overalt er det forlatte bygninger. Men byen og dens hovedsakelig svarte befolkning har fortsatt tro på at Obama er i stand til å snu utviklingen.

«Kjenner du det? Kjenner du lukta?» Dave, en mann i trettiåra, bor i 7 Mile Road, midt i de fattige bydelene i Detroit. De ligger som et ti kilometer langt belte mellom downtown, med sine karakteristiske skyskrapere, og the suburbs, de velstående drabantbyene i utkanten av byen. På andre siden av gata fra der Dave bor, er det fem branntomter. Nedbrente hus som var bebodd for bare to måneder siden. «Enda et hus brant ned i natt. Hver uke brenner et hus i dette strøket. Folk setter fyr på husene sine for å få forsikringspenger, og så flytter de ut i drabantbyene. Ingen vil bo her lenger,» sier Dave.

I ghettoen i Detroit fortæres byen og forsvinner litt etter litt. Bare fragmenter er igjen. I noen blocks er bare to eller tre boliger bebodd. Byen ligner stadig mer på en spøkelsesby: Forkullede bygningsrester, øde parkeringsplasser og nedlagte fabrikker har forvandlet den til et gigantisk wasteland. I horisonten blir forlatt bebyggelse overtatt av ørken, gress og trær. Det urbane livet går i oppløsning. Folketettheten nærmer seg nivået på landsbygda. Landskapet blir villere med hanegal og konstant surring fra gresshopper. I Detroit kan man høre lyden av naturen i byen.

35 prosent av kommunens areal er ubebodd.2 I løpet av et halvt århundre har Shrinking City (byen som krymper) mistet over halvparten av innbyggerne sine, det vil si nesten en million mennesker.3 Et unikt fenomen i den globale urbane historien. Med unntak av universitetsområdet og skoleportene ved skoleslutt, er det få fotgjengere å se på fortauene langs Woodward, Michigan og Gratiot, de største gatene i byen. Med subprime-krisen har fraflyttingen akselerert.

Michigans største by er nemlig en av byene som er hardest rammet av disse lånene med flytende renter som liberalistene framhevet som idealmodell for å integrere folk i forbrukersamfunnet, spesielt for de fattigste som ikke hadde mulighet til å kjøpe bolig. Da tusenvis av låntakere gikk konkurs fordi de månedlige renteutgiftene ble altfor høye, kom en bølge av tvangssalg. På tre år ble 67 000 boliger tvangssolgt, ifølge kommunen.

I DETROIT VIRKER herjingene etter det kapitalistiske systemets siste krise desto verre fordi byens innbyggere så til de grader er blitt rammet av alle de negative utslagene av at finansøkonomien har revet med seg deler av den produktive økonomien i fallet. Da banksystemet gikk over ende og det ble vanskeligere å få lån, ble The Big Three – General Motors, Ford og Chrysler, som alle har hovedsete i Detroit eller byregionen – svært hardt rammet. Amerikanernes kjøpekraft sank, og bilsalget gikk ned. Med for mye gjeld og for lite kapital, i tillegg til sterk konkurranse fra japanske bilprodusenter, trengte GM, Chrysler og Ford en redningspakke fra den føderale regjeringen for å overleve. Men pakken forhindret verken permitteringer eller oppsigelser.

Mellom januar 2008 og juli 2009 ble arbeidsløsheten i Detroit nesten doblet – fra 14,8 prosent til 28,9 prosent. Ifølge Kurt Metzger, leder for et lokalt demografisk institutt, kan den reelle arbeidsløsheten være på hele 40 prosent.4 «Det har blitt verre,» sier Dave. «Man må overleve som best man kan. Jeg klarer meg, gjør litt småjobber her og der. Men kona mi får ikke jobb. GM og Chrysler er på randen av konkurs, Ford klarer seg så vidt. Det er ingen fabrikker her lenger.» De tomme skyskraperne i sentrum står som flaggstenger uten flagg, som symboler på forfallet.

På grunn av spesialiseringen har Detroit vært veldig sårbar for økonomiske konjunkturendringer.5 Fordismen – og selvet symbolet på den, Crystal Palace, som ble bygd i 1908 av Albert Kahn – gjorde byen med The Big Three til et verdenssentrum for industrikapitalismen. Under første halvdel av 1900-tallet var det stor etterspørsel etter arbeidskraft på samlebåndsfabrikkene, og arbeiderne i bilindustrien hadde relativt god lønn. Dette trakk mange arbeidere til Detroit: hovedsakelig svarte som flyktet fra de rasistiske sørstatene, men også utlendinger, spesielt fra Hellas og Polen. Høydepunktet kom under andre verdenskrig, da Detroit – «demokratiets arsenal» – sto i sentrum for den amerikanske krigsinnsatsen.

Siden 1945 har Detroit gradvis mistet folk og industri. Bruddet i byens historie markerer overgangen til den amerikanske kapitalismens postfordistiske epoke, til en ny modell, med nye steder for rikdomsakkumulasjon. Industriproduksjonen i USA begynte å bevege seg fra den industrialiserte østkysten og midtvesten til sørstatene som hadde billigere arbeidskraft og svakere fagbevegelse. I Stor-Detroit førte bilen og omleggingen av produksjonssystemet til at produksjonen ble mer spredt. Gradvis vokste det fram en bymodell med flere sentra, organisert rundt klynger av arbeidsplasser og tjenesteytende virksomhet i periferien. Tiltrukket av muligheter for arbeid i drabantbyene og av den amerikanske drømmen om å eie en villa, flyttet den hvite middel- og overklassen ut i the suburbs.

Men rasisme og frykt var en av årsakene til at den hvite middelklassen flyttet ut til forstedene. Den første utvandringen til forstedene begynte på 1950-tallet, da avindustrialiseringen var i sin spede begynnelse, men flertallet av den hvite befolkningen brukte de svartes opprør i 1967 (43 døde, den føderale hæren sendte inn tanks) som påskudd for å dra. Apokalyptiske framstillinger som ga Detroit tilnavnet Murder City og Devil City fungerte også som selvoppfyllende profetier.6

Frykt og rasisme ga seg også utslag i en økonomisk segregering av byrommet. Fantasiens styrke – tenk på Robocop som utspiller seg i Detroit – og ordenes performative kraft forklarer delvis hvorfor Detroit er den eneste byen i USA som verken har opplevd gentrifisering eller «multikulturalisering». Detroit er en av de fattigste amerikanske metropolene – en tredjedel av innbyggerne lever under fattigdomsgrensa. Byen er også en av de mest segregerte – nær ni av ti innbyggere er svarte. Denne formen for «amerikansk apartheid» viser seg ikke fra bydel til bydel, som i de fleste byene i USA, men i skillet mellom sentrum og forstedene.

PÅ 8 MILE ROAD, den brede avenyen som markerer Detroits nordlige kommunegrense, atskiller to verdener. På den ene siden forstedenes «gode liv,» med påkostede villaer og perfekte gressplener; på den andre siden lange rekker med rønner og en befolkning som er hardt rammet av arbeidsløshet og et ekskluderende privat helsevesen.

I sentrum preges gatebildet av handikappede og uteliggere som, i likhet med Becketts Molloy, fortsetter å fortsette med krykken og sykkelen sin. Bilbyen er også en by med kjerrer og rullestoler som humper av gårde i veikanten. Helseindikatorene for Detroits befolkning nærmer seg indikatorene i utviklingsland. Barnedødeligheten er 18 av 1000, tre ganger høyere enn i resten av USA, like høy som i Sri Lanka.

«Når du mister jobben, mister du sykeforsikringa di,» bemerker Dave. «Det betyr at mange slutter å gå til legen når de blir arbeidsledige. Nede i gata kan du få hjelp. Det koster tjue dollar, men du må ha noen i familien som jobber og kan garantere for deg. Ikke forvent mer enn en enkel rutinesjekk, og du er den siste på venterommet som kommer inn.» Med den kraftige økningen i arbeidsledigheten vil sannsynligvis helsetilstanden til befolkningen bli enda verre.

Hvordan snu trenden når problemet ikke bare skyldes lavkonjunktur og krise, men selve byens struktur? Byen er formet som en ring. 86 prosent av arbeidsplassene ligger i periferien, og en fjerdedel av befolkningen har ikke bil (det offisielle tallet er 33 prosent, men Kurt Metzger bemerker at mange kjører uten forsikring og dermed ikke tas med i statistikken). I en by som er bygd rundt bilen, som er gjennomsyret av motorveier og store avenyer som går på kryss og tvers, er det en prøvelse å forflytte seg uten bil. Det sosiale spørsmålet er også et spørsmål om mobilitet. For dem som ikke kan falle tilbake på familie og venner eller bilkollektiv, gjenstår de fattiges framkostmiddel: busser med sykkelstativ. Men på toppen av denne konkurstruede byen7 sitter ordfører David Bing og foretar drastiske kutt i transportbudsjettet: 113 sjåfører er sagt opp, enkelte linjer er lagt ned, mens antall avganger er redusert på de andre.8 Organiseringen av byrommet bidrar altså til å reprodusere de sosiale ulikhetene ved å stenge en del av den urbane arbeiderklassen inne i en enklave i sentrum.
LUTHER KEITH, ARISE DETROIT

Dette forklarer også ekskluderingen av Detroits fattige fra tilgang til helsetjenester. Mange allmennleger har latt seg lokke av bedre inntjeningsmuligheter i de velstående drabantbyene og har flyttet praksisen sin dit, langt fra de fattige, håpløse tilfellene. Visselig ligger Detroit helt i forkant innen forskning og har noen av de mest anerkjente helseinstitusjonene i hele USA, men hvem får gleden av disse stjernesykehusene om ikke kun de rike forstadsbeboerne?

Helsereformen, et av president Barack Obamas viktigste løfter i valgkampen, viser seg altså å være et spørsmål om liv og død for en stor del av befolkningen. Louise er en tidligere ansatt i kommunen: «Jeg er 74 år gammel, så du skjønner sikkert at jeg følger nøye med på diskusjonene rundt helsesystemet. Jeg stemte på Obama fordi jeg trodde han var i stand til å gjennomføre en reform. Du skjønner, jeg trenger det virkelig. Legen min har foreskrevet en MR-undersøkelse. Medicare [den offentlige helseforsikringsordningen for personer over 65 år] dekker 80 prosent, men de resterende 20 prosentene er likevel altfor mye. Jeg har knapt råd til å betale for medisinene mine. Skal jeg liksom velge mellom medisiner og MR? Hva skal det bety? Jeg har jobbet i 29 år. Jeg har betalt skatt. Dette er urettferdig.»

I DENNE demokratbastionen stemte 97 prosent på Obama i 2008. Valgseieren førte til store forhåpninger. Luther Keith, leder for ARISE Detroit, en organisasjon som tilbyr gratis helsetjenester og leksehjelp til innbyggerne i de fattige områdene, ser følelsesladd tilbake på denne helt spesielle dagen for de svarte i Detroit: «Folk feiret overalt. Det var helt utrolig. Vi hadde følelsen av at noe fantastisk hadde skjedd med noen i familien.» Før han presiserer: «Det var som da Joe Louis slo Max Schmeling i 1938!» (Joe Louis var en svart bokser som ble et symbol for de svartes kamp i USA i mellomkrigstida etter at han slo Nazi-Tysklands Schmeling. Det er reist en statue av Joe Louis i Detroit.)

Men i denne høyborgen for afrosentrisme og kamp for borgerrettigheter er Obamas økonomiske og sosiale program hovedgrunnen til at velgerne i Detroit stemte på ham, ikke hans etniske tilhørighet. «Vi stemte ikke på Obama fordi han er svart, men på grunn av prosjektet hans, spesielt at han vil reformere helsesystemet vårt,» svarer alle vi snakker med. At demokratene vant i Macomb, som har vært et skoleeksempel for amerikanske valgforskere, setter også søkelys på de økonomiske og sosiale faktorene som var utslagsgivende for valgresultatet i byregionen Detroit (se egen sak).

Innbyggerne i byen viser foreløpig en oppriktig velvilje overfor den nye presidenten, selv om de er bekymret over de mange hindringene han møter. «Ting tar tid. Hvis vi ser på hva Obama har utrettet de siste månedene, er det allerede mer enn noen annen president før ham,» sier Luther Keith og legger til: «Men, det er klart, jobben er ikke gjort. Og de som har mistet jobben, har det vanskelig.» Alle innbyggerne følger presidenten mens han inngår kompromisser med republikanerne og opposisjonen i eget parti. Hos mange av Obamas velgere er håpet gradvis forvandlet til tålmodighet. Men Keith advarer: «Hvis han mislykkes, vil skuffelsen være enorm.»
Den føderale staten er blitt siste utvei for Detroit. Kommunen selv har ikke noe handlingsrom. Skattegrunnlaget har smuldret vekk etter hvert som middelklassen og kapitalen har flyktet ut av byen, og den befinner seg nå på randen av konkurs. Det demokratstyrte byrådet står maktesløse overfor fattigdomsspiralen. Sammenslåing av kommunene i en byregion er et betent tema. Beboerne i forstedene nekter å dele sin rikdom med sentrumsområdene, mens de svarte innbyggerne i byen har kjempet så hardt for sin politiske uavhengighet at de ikke kan akseptere å gi slipp på den og la seg styre av en byregion som blåser i dem.

På tross av den katastrofale situasjonen er det ingen streiker på fabrikkene, ingen demonstrasjoner i gatene. «Kasinoøkonomien» har knust de fattige, som stimler sammen i spillehallene. Den skattefrie byggingen av disse hallene var det viktigste byutviklingsgrepet som ble tatt i Detroit på slutten av 1990-tallet. Byen har tilsynelatende lagt sine radikale tradisjoner langt bak seg – en historie som omfatter de store streikene i 1937 og 1945, valget av den første svarte ordføreren, Coleman Young, i 1973,9 samt kampen mot slaveriet, borgerrettighetsbevegelsen, Black Power og de afroamerikanske opprørene i 1833, 1918, 1943 og 1967.

Selv United Auto Workers, den allmektige fagforeningen i bilindustrien, har gitt opp kampen. De har gått så langt som å love sjefene i General Motors og Chrysler at de ikke skal streike i krisetider. Ingen her ser ut til å gjøre opprør mot et system som Detroit framstår som det mest framskredne urbane konsekvensen av. «Amerika er kapitalisme. Kapitalismen har bygd opp byen vår. Plateselskapet Motown, bilene folk kjører, det er kapitalismen. Kapitalismen er alt … alt du har og, på en måte, også alt det du ikke har. Men det er som lufta du puster. Du kan ikke gjøre noe med den,» forklarer Luther Keith.

Hos gründerne i Techtown, en bedriftsinkubator med et kolossalt budsjett, satser man, i likhet med politikerne, på grønn økonomi. Eliten har alltid ønsket å tro på en bedre framtid: ny innovasjon, ny syklus, «den evige orkanen av kreativ destruksjon». Renaissance City er utviklet med utgangspunkt i denne liberale optimismen som, hver gang den strander, henter nye krefter i ungdomskilden som Schumpeters teorier utgjør. Det mest slående eksemplet er Renaissance Center som ble påbegynt på oppdrag av Henry Ford II bare fire år etter opprøret i 1967.

På restauranten i 73. etasje i denne skyskraperen, som har vært General Motors hovedkvarter siden 1995, inntar forretningsfolkene komfortabelt sin lunsj. Foran panoramautsikten over ruinene utfolder det seg et landskap av relikvier, der sporene etter vold har satt seg som avleiringer. Hvordan beskrive det langsomme sammenbruddet, den snikende katastrofen?

«For mange amerikanere er det Detroit som er ’Ground Zero’,»10 bekrefter Keith. Ikke et «Ground Zero» som etter en eksplosjon. Ikke vettskremte folkemasser etter hendelsen. Men et tålmodig oppnådd nullpunkt, en nedtelling som aldri ser ut til å ta slutt. Detroit som et gjenstridig produkt av et system som gjør at man alltid må spørre seg hvordan man skal tilpasse viljen sin til den prøvelsen det er å måtte fortsette. Skyldes det de undertryktes blindhet eller undertrykkernes kynisme? Keith konkluderer med et smil: «Optimisme er den eneste utveien vi har.»

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Block: Boligkompleks med rundt tretti boliger, karakteristisk for nordamerikanske byer.

2 Detroit Free Press, 7. september 2009.

3 Kommunen hadde 1,8 millioner innbyggere i 1950. I dag har den mellom 912 062 og 777 493 ifølge folketellinger. Spriket mellom disse to anslagene, som er helt spesielt i USA, er omstridt. Folketallet er nemlig avgjørende for byens politiske vekt og hvor mye byen kan kreve i subsidier.

4 Bare arbeidsledige som har registrert seg på arbeidskontoret, blir tatt med i statistikken.

5 Ifølge André Kaspi i boken Les Américains (Seuil, Paris, 1999), førte krisen i 1929 for eksempel til en nedgang på 71 prosent av arbeidsstokken hos Ford.

6 Se Jean-François Staszak, «Détruire Détroit. La crise urbaine comme produit culturel» (Å ødelegge Detroit ? Den urbane krisen som et kulturprodukt), Annales de géographie, Paris, nr. 607, mai?juni 1999.

7 Byen har en gjeld på 300 millioner dollar og et underskudd på 80 millioner dollar i 2009. Detroit Free Press, 11. september 2009.

8 Detroit Free Press, 11. september 2009.

9 Den første svarte ordføreren i Detroit (1973?1993), medlem av Det demokratiske partiet, fremhevet byens svarte identitet ved å omdøpe gater og reise monumenter til ære for de store personlighetene i den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen, deriblant Harriet Tubman.

10 Uttrykket «Ground Zero» betegner et sted der det har vært en eksplosjon. Etter 11. september 2001 assosieres uttrykket med World Trade Center-tomta i New York.