Kan USA reformeres?

I politikken kan det forekomme krasse personangrep, kategoriske avvisninger av alt motstanderen står for. Nødvendige frontalan-grep kan resultere i uvante sammenslutninger drevet av dette ene ønsket om å knuse samme motstander. Men så fort fienden ligger nede, begynner problemene. For da kommer spørsmålet: Hva gjør vi nå? I de politiske valgene man så gjør, må man fjerne tvetydighetene som gjorde samarbeidet mellom de ulike partene mulig, og da gjør skuffelsen seg gjerne gjeldende. Før eller senere vil den forhatte motstander komme til makten igjen. Og det midlertidige oppholdet i opposisjon har ikke gjort ham mer spiselig.

Slik gikk det til i Silvio Berlusconis Italia. I 1995 tapte Berlusconi mot en pregløs og broket venstreside uten et reelt prosjekt. Seks år senere kunne han igjen triumfere. Og nærmere oss i tid, i Nicolas Sarkozys Frankrike, inngås det også en rekke forbigående allianser, iblant mellom partier (de grønne, sentrum og venstre), iblant mellom personer (slik tidligere statsminister Dominique de Villepin i anledning en appell mot regjeringens politikk sto side om side med Olivier Besancenot, en mann som hører hjemme på en helt annen politisk fløy). En felles skyteskive, statssjefen. Greit nok, men hva skjer etterpå?

Trekløveret tilfeldig koalisjon, uviss politikk, forhåndsprogrammert skuffelse finner vi også i dagens USA. For et år siden førte republikanernes nederlag og slutten på George W. Bush’ presidentperiode til kortvarig eufori. Selv om en del av velgerne, som ikke har fått det noe bedre siden presidentvalget, fortsetter å støtte Obama (se vår reportasje fra Detroit på s. 9–11), synes denne entusiasmen å være på retur. Opptrappingen av krigen i Afghanistan skuffer pasifister, helsereformen er blitt langt svakere enn det man kunne ha lønnlig håp om, det samme gjelder miljøpolitikken. Vurderingen «verre enn bra, men bedre enn ingenting» sprer seg blant folk og skaper en laber stemning. Det politiske engasjementet har nok en gang skiftet leir.


EN SLIK NEDADGÅENDE spiral styrker lobbyorganisasjonenes stilling, samtidig som man må stille spørsmål ved hvor stor makt den amerikanske presidenten egentlig har. Han heter ikke lenger Bush, det er klart. På samme måte som Prodi var en annen enn Berlusconi. Men det er ikke nok for å vite i hvilken retning Obama har tenkt å gå, eller få lyst til å følge ham. For USA lider. Arbeidsledigheten skyter i været, i flere boligstrøk er hele kvartaler tatt over av kreditorer. Presidenten, han snakker uten stans. Han forklarer, forsøker å overbevise, og på podiet er han ofte veltalende. Men hva blir stående igjen? I Kairo fordømmer han israelske bosettinger. Nye bygges, og han resignerer. Han lover en omfattende reform av helsesystemet. Kongressen svekker den, og han er fornøyd.

En dag forteller han kadettene på militærakademiet West Point at han sender nye tropper som forsterkninger til Afghanistan. Like etter mottar han Nobels fredspris. Man kunne bli schizofren av mindre. Men et slikt virvar av ulike situasjoner botes tilsynelatende av en ny ordstrøm, hvor hvert utsagn balanseres med en antydning av det motsatte. Til slutt står man nesten hver gang igjen med den samme regla: «Mine progressive venner erklærer én ting, mine republikanske venner noe annet. Mens de ene forlanger for mye, innvilger ikke de andre nok. Jeg derimot, velger den gylne middelvei.»

Obama oppfordret altså kadettene på West Point om å «gjøre begrenset bruk av væpnet kamp». Mens han oppmuntret jurymedlemmene i Oslo til å innse «nødvendigheten av maktbruk på grunn av menneskets ufullkommenhet og fornuftens begrensninger». De samme herrer burde også reflektere litt over president Richard Nixons eksempel. Til tross for «kulturrevolusjonens grusomheter», godtok han å møte Mao i Peking i 1972. Pirkete som den tidligere republikanske statssjefen var i menneskerettighetsspørsmål, kostet dette møtet ham så mye at han like etter måtte trøste seg med å bombe de største byene i Vietnam og støtte general Augusto Pinochets militærkupp i Chile. Men dette sa Obama ingenting om til Nobelkomiteen i Oslo. Som den perfekte sentrumspolitiker foretrakk han heller å hylle både Martin Luther King og Ronald Reagan.


ALT HADDE JO begynt å så bra. I november 2008 er nær to av tre amerikanere i stemmeberettiget alder (og 89,7 prosent av de registrerte velgerne) med på å avgjøre hvem som skal bli deres neste president. Til Det hvite hus fører de en atypisk kandidat med en bakgrunn som i seg selv antyder hvilke endringer som er på gang. «Jeg har nok en litt uvanlig herkomst, og jeg har ikke tilbrakt min karriere i Washingtons korridorer.» Det var nettopp av den grunn at han fenget unge, svarte og latinamerikanere, samt en uventet stor andel av den hvite velgermassen (43 prosent). Med en høyere andel av stemmene enn det Reagan fikk da han ble valgt i 1980 (52,9 prosent mot 50,7 prosent), kan Obama gjøre krav på embetet. Og ingen bestrider ham retten. Republikanernes nederlag er totalt. Deres liberalisme – som den nye presidenten så presist og pedagogisk oppsummerte slik: «gi mer til de som har mest, og håpe at deres rikdom også skal tilfalle andre» – ligger i grus. Demokratene har også oppnådd et komfortabelt flertall i begge kamre i Kongressen.

WILLIAM GREIDER, JOURNALIST

Tre måneder før han ble valgt hadde Obama minnet om: «Den største risikoen vi kunne ta ville være å ty til de samme politiske teknikkene med de samme deltakerne, og så forvente seg et annet resultat. I slike stunder har historien lært oss at det er ikke fra Washington endringene kommer, det nye kommer til Washington, og det fordi det amerikanske folk reiste seg og forlangte det.»

Engasjementet blant velgerne på grasrota fikk altså ristet det konservative støvet av hovedstaden, det offisielle tilholdssted for landets mange lobbyorganisasjoner. Ett år senere, er det ikke lenger noen tegn å spore av denne folkebevegelsen. Og man har ikke lenger tall på hvor mange lovforslag som er blitt blokkert, nedtonet eller amputert av «de samme politiske teknikkene og de samme deltakerne».

Presidentens herkomst står i tydelig kontrast til hans forgjengeres. Ikke bare av den opplagte grunn som er synlig for alle, men også fordi det er direkte uvanlig at en president i sin ungdom ga avkall på muligheten til å tjene gode penger som advokat i New York for heller å hjelpe innbyggerne i Chicagos fattige bydeler. Men når man ser nærmere på hvem Obama har plukket ut som sine nærmeste medarbeidere, er ikke «det nye» lenger fullt så slående. Arbeidsminister Hilda Solis står fagforeningene nær og har lovet å bryte med den tidligere politikken. Men ellers finner vi en utenriksminister, Hillary Clinton, hvis diplomatiske orienteringer skiller seg lite fra den rådende politikk, og en forsvarsminister, Robert Gates, som simpelthen er overtatt fra Bush-administrasjonen. Videre finner vi en finansminister, Timothy Geithner, med litt for nære forbindelser til Wall Street til verken å kunne eller ville reformere finansinstitusjonene, og en økonomisk rådgiver, Lawrence Summers, arkitekten bak avreguleringen av finansmarkedet som nesten lamslo hele landets økonomi. «Mangfoldet» i teamet hans er ikke akkurat av sosiologisk karakter. 22 av de 35 første som ble utnevnt hadde eksamener fra et amerikansk eliteuniversitet eller et britisk overklassecollege.


SIDEN BEGYNNELSEN AV det 20. århundre har demokratene vært spesielt henfalne til den teknokratiske illusjonen om kompetanse, pragmatisme og begavelse, at de beste («the best and the brightest») skal styre, at ekspertisen skal trumfe gjennom sin vilje i en politisk verden mistenkt for permanent demagogi. Denne filosofien, som USAs president paradoksalt nok (når man tar i betraktning hans bakgrunn) er en tilhenger av (hvorfor? for ikke å bli tatt for en afroamerikansk aktivist?) ser med skeptiske øyne på mobilisering av massene og lignende «populistiske» utslag.

Obama håpet dermed den første tiden at de mest fornuftige blant republikanerne skulle gå på lag med ham for å få landet på fote igjen. Han ga dem en utstrakt hånd, til ingen nytte. Nylig kommenterte han denne dårlige mottakelsen: «Vi måtte ta en rekke vanskelige avgjørelser uten noen støtte fra opposisjonen, som etter å ha ført en politikk som ledet til krisen dessverre bestemte seg for å overlate ryddearbeidet til andre.» Et merkelig, men samtidig avslørende utsagn: Det overser presidentvalget i 2008. For her «bestemte» ikke republikanerne seg for å overlate tømmene til andre, velgerne jaget dem ut av kontorene.

Dette likte de svært dårlig, derav deres brutale linje. I juni 1951 satt en demokrat i Det hvite hus, nemlig Harry Truman. Uten å mukke førte han en utrettelig kamp mot kommunistene og Sovjetunionen, i forsvar av imperiet og General Electrics profitt. Men til liten nytte. For en stor del av den republikanske velgermassen var og er han en forræder. Senator Joseph McCarthy uttrykte seg slik: «Man forstår ingenting av dagens situasjon om man ikke begriper at de som er satt til å styre landet står i ledtog for å føre oss rett inn i avgrunnen. Det er en så enorm sammensvergelse at den setter alt som har gått forut for den totalt i skyggen. En sammensvergelse så skammelig at når den blir avslørt, vil dens opphavsmann fortjene å bli forbannet til evig tid av enhver rettskaffen borger.» I fire år skulle senatoren fra Wisconsin sette skrekk i alt det landet hadde av progressive, av kunstnere og fagforeningsfolk, og også i landets øverste ledelse, de militære inkludert.
Slik er det ikke i dag. Luften er likevel forurenset av høyresidens paranoia som får fritt utløp i radioens debattprogrammer, i strømmen av «nyheter» på Fox News, i Wall Street Journals ledere, i fundamentalistiske kirkesamfunn, samt i de ville ryktene som florerer på internett. Alt dette spetakkelet sniker seg inn i hodene på folk. Slik har millioner av politisk interesserte amerikanere blitt overbevist om at landets president har løyet om sin sivilstatus, at han som utenlandskfødt ikke hadde rett til å stille til valg. Selv om han fikk et flertall på åtte og en halv million stemmer, sverger de på at han vant gjennom valgfusk, «en sammensvergelse så enorm …».

De opprøres over tanken på å ha som statsleder en mann som har tilbrakt to år av sitt liv i Indonesia på en muslimsk skole, en tidligere venstreaktivist, en kosmopolitt, en intellektuell! De er overbevist om at helsereformen bare er en forsmak på det som vil komme, at det vil bli opprettet «dødstribunaler» som skal avgjøre hvilke pasienter som skal få pleie. Disse bataljonene av høyspente utgjør den harde kjerne i Det republikanske parti. De holder streng kustus med de folkevalgte som den gode sentrumspolitikeren Obama hadde beregnet å forhandle med, om gjenreisningspolitikken som skal få fart i økonomien, om helsereformen og planene om regulering av finansmarkedet.


HVOR FÅFENGT DETTE håpet var, ble ganske snart klart. Mindre enn én måned etter at USAs nye president inntok Det hvite hus fikk ikke hans forslag om å øke statens utgifter støtte fra en eneste av de 177 republikanske medlemmene i Representantens hus. I november var turen kommet til helsereformen. Denne gang valgte én enslig representant for opposisjonen å slutte seg til demokratenes flertall. Og endelig nå i desember, gikk også loven som er ment å skulle beskytte forbrukerne mot kredittselskapenes hensynsløse praksis igjennom i Representantenes hus uten én eneste republikansk stemme. Men hver gang er tekstene som legges fram bearbeidet, i håp om at presidenten vil kunne presentere dem som «topartiske».

På finansområdet vet ennå ingen hvordan den endelige loven kommer til å se ut. Om førti av de i alt hundre senatorene går imot lovforslaget, er det nok til at diskusjonen kan vare i det evige. Siden det i Senatet sitter førti republikanere, kan alle disse og hver utro demokrat slå mynt på sin støtte. En fra sistnevnte gruppering, Joseph Lieberman, som allerede oppfordret til å stemme på John McCain i 2008, hindret på denne måten opprettelsen av et «offentlig alternativ» beregnet på amerikanere uten helsedekning. Så står også private forsikringsselskaper på listen over senator Liebermans viktigste økonomiske bidragsytere …

28. september 2008, idet en økonomisk redningsplan, for øvrig godkjent av kandidaten Obama, skulle gi bankene 700 milliarder dollar i krisehjelp, rettet den venstreorienterte demokraten Dennis Kucinich spørsmålet til sine kolleger: «Hvem er vi egentlig? Den amerikanske kongressen eller styret i Goldman Sachs?» Spørsmålet er aktuelt nok til at presidenten nylig fant det nødvendig å gi denne presiseringen: «Jeg stilte ikke til valg for å hjelpe finansfyrstene på Wall Street.» Det kan så være, men i 2008 sto Goldman Sachs, Citigroup, JPMorgan, UBS og Morgan Stanley på listen over de 20 viktigste bidragsyterne til kampanjen hans.2 Journalisten William Greider oppsummerer situasjonen slik: «Demokratene står overfor et dilemma: Kan de tjene samfunnets interesser uten å tråkke bankene, som finansierte valgkampanjen, på tærne?»3


LAR USA SEG I det hele tatt reformere? Det sies at det amerikanske systemet følger maktfordelingsprinsippet. I realiteten består det av en rekke nivåer hvor det er dollaren som bestemmer. I 2008 kastet flere millioner unge seg ut i den politiske kampen fordi de trodde at med denne nye presidenten ville ingenting bli som før. Men så ser man at også han driver hestehandel, kjøper seg stemmer han ellers ikke ville fått, gjør kur til folkevalgte han forakter. Kunne han ha gjort det annerledes?

Personligheten til et menneske veier aldri tyngst når det stilles overfor strukturenes tyranni. Spesielt ikke når opposisjonen oppfører seg fullstendig hysterisk og «folkebevegelsen» består av noen havarerte fagforeninger og en håndfull svarte aktivister som har fått jobber i administrasjonen, samt noen selvtilfredse bloggere som tror at grasrotarbeidet foregår foran dataskjermen. For i USA kreves det nærmest at planetene står i en perfekt konstellasjon for at tingene skal endre seg lite grann i progressiv retning. Mens da Reagan ville senke skattene til de rikeste trengte han ikke engang et republikansk flertall i Kongressen.

I Barack Obamas biografi finnes kimen til en misforståelse. For det første fordi all oppmerksomhet og alle forventninger er blitt konsentrert i hans person. For det andre fordi det begynner å bli lenge siden mannen som nå er USAs nye president var den radikale unggutten som han beskriver i memoarene sine. Den unge mannen som deltok på sosialistmøter, som ble opprørt over det antikommunistiske statskuppet i Indonesia i 1965, og som jobbet i en forening tilknyttet Ralph Nader i Harlem. Han ligner heller ikke særlig på den afroamerikanske aktivisten som «for å unngå å bli kalt forræder valgte sine venner med omhu»: «De mest politisk engasjerte svarte studentene. Utenlandske studenter. Meksikanske innvandrere. Marxistiske lærere, feminister og strukturalister, punkpoeter. Vi røykte sigaretter og gikk med lærjakker. På sovesalene om natten diskuterte vi nykolonialisme, Frantz Fanon, europeisk etnosentrisme og patriarkatet.»4

RICHARD HOFSTADTER

For republikanere er en slik fortid et klart bevis på at mannen er farlig, at han er utilpass med landets individualistiske kultur, overbærende med «frihetens fiender» og innstilt på å «sosialisere det amerikanske helsesystemet», og det bare som en begynnelse. På sin side har en del av demokratene håp om at presidenten deres, som foreløpig skuffer dem, ikke vil nøle med å iverksette en mer progressiv politikk så snart han kan, og at dette faktisk er viljen hans. Skepsisen hos noen vekker håp hos andre. Men for å si det med journalisten Alexander Cockburn: Venstresiden, som nå gransker hver trevl av tekstene som legges fram for Kongressen på jakt etter den minste lille pekepinn på at de har seiret, vet at tiden løper fra dem. Kongressvalget i november 2010, som trolig vil foregå i et begredelig økonomisk klima, vil nok tynne ut i rekkene av folkevalgte demokrater.


DET SNAKKES KORT og godt for mye om Obama. Mannen har blitt en slags allmektig figur som man tror i stand til å temme sosiale strømninger, institusjonene, egeninteressene. Denne umodne personifiseringen av makten ser man også i Frankrike og Italia, bare at der holder djevelen til i motsatt leir (kunne han bare falle, så er venstresiden reddet …). For omlag et halvt århundre siden tok den amerikanske historikeren Richard Hofstadter i bruk uttrykket «paranoid stil» for å beskrive denne typen politisk klima. Han siktet den gang særlig til McCarthy-tilhengere og deres direkte etterfølgere, men han hevdet at denne typen med årenes løp også ville kunne brukes på andre.

Dit har vi kommet i dag. Individualismens oppsving, den intellektuelle latskap, samt marx-
ismens tilbakegang har alminneliggjort illusjonen om, slik Hofstadter forklarte det i 1964, at «fienden er ikke, i motsetning til alle oss andre, underlagt historiens store mekanikk. Han er ikke hemmet av sin fortid, sine drifter, sine begrensninger. Han handler fritt, aktivt, djevelsk. […] Han forårsaker kriser, utløser bankerotter, forvolder depresjoner, skaper katastrofer, for så å fryde seg og tjene på all ulykken han har satt i gang.»5 Den ultrakonservative radioverten Rush Limbaugh bemerker her at enkelte av Obamas tilhengere tar ham for å være Messias. Det har han jo rett i. Så hvorfor fortsetter han hver dag å skrike opp om Antikrist?

I bunn og grunn var kanskje «mirakelet» valgnatten i november 2008 påminnelsen om at mirakler simpelthen ikke finnes. Og at USAs skjebne ikke går i ett med en manns personlighet eller en presidents vilje.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Se «Anti-intellektualisme», norske Le Monde diplomatique, mai 2006.

2 Ifølge listen utarbeidet av Center for Responsive Politics. http://www.opensecrets.org/pres08/contrib.php?cycle=2008&cid=N00009638

3 William Greider, «The Money Man?s Best Friend», The Nation, New York, 30 november 2009.

4 Barack Obama, Dreams from My Father, Three Rivers Press, New York, 2004.

5 Richard Hofstadter, «The Paranoid Style in American Politics», Harper?s Magazine, New York, november 1964.