Virkelighetens kopier

Jeg legger ut på en reise, ned til Polen, til en usedvanlig festival. Camerimage i Lodz er så vidt jeg vet verdens eneste større filmfestival som setter filmfotografen i sentrum. Jeg er nysgjerrig, som redaktør for dokumentarfilmmagasinet DOX har jeg oftest observert at det snarere er filmers innhold enn form som vektlegges.

Vel ankommet Warszawa flyplass blir jeg som invitert gjest møtt av en sjåfør, men får beskjed om å vente tre timer på flere. Siden jeg normalt er en utålmodig person, tar jeg heller bussen til Lodz. Jeg oppdager plutselig at passasjerene er filmstudenter fra København og Lillehammer. Obligatorisk studietur. Verden er liten. En av dem filmet nylig Blood in the Mobile2 i Øst-Kongo, reiste til gruvene der barn graver opp metallet vi bruker i mobiltelefonene våre – i utilgjengelige områder voktet av væpnede paramilitære grupper. Beundringsverdig, men de fleste studenter betrakter stort sett voldens og fattigdommens områder på skjerm og lerret. For hvordan er det å være filmstudent i Norge? De er så unge at det spørs hvordan de «ser» virkeligheten – avgangsfilmene er ofte kjent for å være verden sett fra «gutterommet». På bussen er de sant enige om at man må ut og reise, erfare. Entusiasmen er der. Gjennom bussvinduene betrakter de så det grå bondelandskapet med hodetelefoner på, for to timer senere å ankomme filmens verden i Lodz.

Men hvor i byen er vi? Jeg peker med kartet spørrende i hånden ned på stedet vi er. Bussjåføren peker på en posisjon langt utenfor papiret, han kan ikke et ord engelsk. Festivalen måtte være langt unna. Jeg går for å ta en taxi, men der pekes det stotrende mot gatehjørnet. Festivalbygget er bare 300 meter unna. Men polsk blir umulig å lære – «dzień dobry» (god dag) husker jeg, men gir opp «dzięki v… » (mange takk) etter fjerde forsøk.


CAMERIMAGE ER EN imponerende festival, stemningen er østeuropeisk situert, det faglige nivået høyt. Her applauderes helst filmfotografen når filmens rulletekst til slutt ruller forbi. Festivalkatalogen er orientert rundt filmfotografene. Seminarene dreier seg om lyssetting, klipping, kamerabruk, eller paneldiskusjoner som rundt forholdet mellom ord og bilde.

Her i Lodz blir det delt ut priser for livslangt arbeide til regissører som Terry Gilliam (Monty Python …), Volker Schl…ndorff (Blikktrommen, Homo Faber) og Terry Sanders (The Legend of Marilyn Monroe og Irak-filmen Fighting for Life). Inne i festivalpalasset henger store hedersbilder av fotografer som svenske Sven Nykvist (1993) og Pierre Lhomme (Camille Claudel, Cyrano de Bergerac). Her henger plansjer med scenografi og filmfoto. Nede i gaten viser byens filmmuseum3 utstillingen Roman Polanski. Actor. Director. Polanski, kjent bl.a for Chinatown og Pianisten, presenteres med nytt ukjent arkivmateriale – de har hengt opp 200 internasjonale filmplakater, samt en rekke foto fra filmopptak eller venner. Festivalen viser også filmen Roman Polanski: Wanted and Desired av Marina Zenovich – dokumentaren mange mener indirekte førte til arrestasjonen i Zurich av den verdenskjente filmskaperen som er blitt begjært utlevert til USA. Polanski befant seg tidligere i en gråsone der han var for fascinert av tenåringer – nå skal det avgjøres om han bedøvet og voldtok en 13-åring da han var på høyden av karrieren i USA i 1977. Regissører som Martin Scorsese og David Lynch går nå ut og forsvarer ham. Men at han er en stor kunstner fritar ham vel ikke – dog skal man merke seg at i det minste ønsker ikke den tidligere 13-åringen tiltale.

Jeg runder et par hushjørner og kommer til den anerkjente filmskolen i Lodz, der nevnte Polanski, Andrzej Wajda og andre kjente regissører tok sin utdannelse. Skolen har også huset hjemlige regissører som Maria Warsinski og Ellen Lande. Her avsettes faktisk utdannelsens første år til å lære polsk. En tidligere dansk student (nå regissør med film på årets festival) forteller meg at man starter fra null, det er beinhardt – flere «godt vante» skandinaver har avbrutt studiene og dratt hjem. Hennes professor (og «redningsmann») forteller meg at de overhodet ikke skiller mellom dokumentar og fiksjon, man lærer rett og slett å lage kvalitetsfilm. Dessuten snakker man om film, fremfor TV-journalistikk og reportasje. Han anbefaler filmarbeidet From Dusk Till Dawn, skolens prosjekt med studentfilmer som avdekker Lodz som by. Prosjektet er visstnok i ferd med å bli et samarbeid der mange filmskoler filmer sin by i løpet av en dag.

Ja, hvordan klarer man å komme fram som filmskaper i dag? Det kan være flaks: Den kjente filmklipperen Thelma Schoonmaker forteller oss i et seminar her på skolen at hun på 70-tallet møtte Martin Scorsese på en sommerskole i New York. Hun hadde egentlig ikke tenkt å drive med film, men ble så hans faste klipper fra Raging Bull (1980) og de neste 16 filmene (blant andre Goodfellas, Uskyldens Tid, Gangs of New York og The Aviator). Det står altså alltid en kvinne bak. Selv lurer jeg på hva som fikk Scorsese til å velge Pietro Mascagnis triste musikk som akkompagnement til Robert De Niros rolle som verdensmester i boksing – musikken lar oss allerede ane hans fall fra toppen. Hun forteller oss at de brukte både sublimale elefanthyl og løvebrøl i bokseringen, og at Scorsese gjerne har fem musikkalternativ til hver eneste scene! Hun går så gjennom stumfilmens verden, fra Eisenstein og framover for å vise hvordan dyktige filmskapere er nødt til å hente lærdom fra filmhistorien. Film lærer man ved å se hva andre har gjort.


JEG DRAR TILBAKE til festivalområdet, følger oppfordringen og ser flere filmer, men møter også mennesker, kjente filmskapere som stadig velger å komme tilbake hit. For mange er møteplassen det viktigste. Volker Schl…ndorff forteller med et smil at hans filmer parasitterer på Günter Grass, og om hvordan han og regissør-kona Margarethe von Trotta en gang samarbeidet. Det blir seint, og bankett med overfylte bord og dans. Utover natten rusler jeg mellom de falleferdige bygningene tilbake til hotellet. Bak meg, et par timer senere, går en annen nordmann hjem, roter litt med veien til vårt hotell, spør tre karer om retningen. Dernest kommer de plutselig ikledd masker løpende etter ham, bokser ham rett ned, raner ham for pass og penger – med pistol truer de også til seg jakken hans før de forsvinner. Dagen etter, med vennlig hjelp fra festivalen og et par sykehusbesøk, introduserte nok filmfotografen sin norske film med oppsvulmet hode.

Norske dokumentarfilmer på festivalen er Yodok Stories, Kontroll og Blod og Ære – sistnevnte norsk prisvinner om bokseren Ole Klemetsen. Nok om boksere. Jeg går og ser Schl…ndorff-retrospektiv: I En handelsreisendes død (1985) spiller Dustin Hoffman og John Malkovich far og sønn. Dette er intens filmatisering av Arthur Millers skuespill, innspillingen foregår i en teaterkulisse. Filmet teater gir minst like stor innlevelse, dog denne gang teater innenfor fire og ikke tre vegger. Det dreier seg om den amerikanske drømmen om å bli rik, noe faren ikke oppnår, men så ønsker for sin sønn. Til slutt følger selvmordet, forsikringspengene, og ved graven kritikken av ufriheten som fulgte av farens blendverk.
Denne amerikanske drømmen preger også byen Lodz. De fleste gamle klesfabrikkene er bygd om til kontorer og kjøpesentre – min private festivalguide Jarek kjører meg et prosjekt til tre milliarder kroner. Langs veier og veikryss peker han på stadig nyrøde tidligere fabrikkbygninger. Historisk sett har to styrtrike menn tidligere eid hver sine fabrikkompleks – det ene kalt Manifaktura. De startet med tomme hender, ble rike, bygget palasser til seg selv, boliger til arbeiderne, og skole og sykehus til dem til deres barn.

I disse gamle fabrikkene, startes nå byggingen av et enormt konferansesenter som etter hvert også vil romme festivalen – tegnet av Frank Gehry. Nå skal Lodz få sitt Guggenheim. Byens borgermester har garantert for nærmere tjue millioner kroner i byggeperioden. Jeg har aldri sett en mer entusiastisk, dansende og taletrengt mann på scenen under en festivals åpningsseremoni …

Paradoksalt nok er David Lynch – kritikeren av den amerikanske drømmen – med på dette byggeprosjektet: Her bygger nemlig også Lynchs «David Lynch Studio». Han har det siste tiåret stadig vendt tilbake til Lodz som han kaller «en mørk og molefunken by». Han laget deler av filmen Inland Empire her med en rekke polske skuespillere, noen opptak ble også tatt i nevnte rikings Manifaktura. Lynch sitt nye studio til rundt åtti millioner kroner bygges «Polen-billig» i fem etasjer – det skal forestå postproduksjon, lydmiksing og gjerne kunne huse et helt symfoniorkester for levende lydarbeide. Så velkommen til Lodz! Dessuten huser Lynch selv sitt hovedkvarter i den overdådige suiten på Hotel Centrum, enda et av de gamle firkantede kommunistbyggene her. Så da vet du hvor du skal bo om du vil bruke studioet. På festivalen vises også Lynch sitt nyere Interview Project,4 et kortepisodisk hverdagsportrett av amerikanere på kryss og tvers i USA: Folk plukket opp på gata snakker om livet sitt – her er det arbeiderklassens uhygge som ønskes på lerretet.


TILBAKE TIL Arthur Miller og den amerikanske drømmen. Jeg møter 79 år gamle regissør Terry Sanders for en prat om hans film, The Legend of Marilyn Monroe (1964). Han fikk oppgaven å lage en dokumentarfilm om henne rett etter at hun døde. Han benyttet arkivopptak, gjorde intervjuer med folk som kjente henne og valgte John Huston til fortellerstemme (som ofte hadde regissert henne). I filmen er hun over toppen av sin karriere når hun synger «Happy Birthday» for Kennedy, eller når avisforsidene avslører at hun er saksøkt for aldri å møte opp til filmopptak. Dessuten følger vi oppveksten i mange fosterhjem, nakenkalenderen, alkoholproblemene, eller den rotete sengen hun døde i. Hun ønsket å være ønsket. Hennes ektemann Miller klarte bare å publisere én bok i årene de var sammen.

Sanders er også kjent for et par dokumentarer om hvordan kulturens uttrykk svinner hen, både papirbasert kulturarv og digital nettkultur (der formater aldres og mister lesbarhet). Et annet dokument om fortiden er filmen om Vietnam-monumentet. Disse dokumentarene fungerer som minner om minner.

Og nettopp minner som svinner hen er hva jeg tenker på når jeg beveger meg til Lodz’ kjente jødeghetto fra andre verdenskrig. Hvordan kan dette visualiseres? I ghettoen ble over 200 000 jøder innesperret – bare 4000 kom fra det med livet i behold. De fleste ble deportert fra den gamle jernbanestasjonen like ved. Min guide og jeg drar dit. Jeg går inn i en av de gamle kuvognene Adolf Eichmann (mannen fra dokumentaren jeg nettopp hadde sett) beordret til de fatale transportene. Langs veggene på stasjonen visualiseres de gamle håndskrevne navnelistene for deportasjonene, ved siden av fotografier av jøder som slavearbeidet for Hitlers krigsmaskineri. Jeg filmer og fotograferer, i likhet med den lille turistgruppen av nålevende jøder på minnesplassen.

Hvilken funksjon har det egentlig å filme, å fotografere minnene? Vi går over til den jødiske gravgården, jeg rusler med objektivet mellom gravplassene og -steinene. Jeg filmer og fotograferer. En skjev gravstein foran et bøyd tre. Det store mausoleet til mannen bak nevnte Manifaktura. Mellom trærne er det grått, mosegrønt, bladgrønt, gressgrønt. Fargenyanser og ru overflater på stein, betong og stål. Monumenter over døde. Veltede gravsteiner. Her utspiller gravgårdens scenografi seg, med trærnes beskyttelse, deres skygge og nedfall. Jeg går bakover, fjerner meg baklengs fra to blomster på en gravstein, og faller nærmest ned i en ubenyttet massegrav. Min guide roper advarende. Vi beveger oss deretter ut av treholtet til den store åkeren med alle de ukjente døde fra ghettoen under krigen, med alle de navn- og ansiktsløse likene – døde fra den sykdoms- og sultherjede ghettoen. Til forskjell fra mausoleer og flotte gravsteiner, er den gulaktige gressesletten visualisert med tusentalls navnløse blikkbrikker stående symmetrisk utover jordet.


TILBAKE PÅ FESTIVALEN møter jeg en filmfotograf: Louis-Philippe Capelle har 70 filmer på samvittigheten og er leder for Imago, nettverket av nasjonale filmfotograforganisasjoner. Han nikker ivrig til mitt spørsmål om at filmfotografen ofte kommer i skyggen av regissøren. Men hva med selve virkeligheten? Jo, Capelle skal snart ned igjen til Irak. Der kjøres han rundt i pansret vogn beskyttet av soldater – først og fremst for å forhindre at han blir kidnappet.

Jeg tenker så på en helt annen virkelighet: For hva skjer med filmspråket, når ny teknologi endrer på måten man arbeider? Det er med Capelle, som med Schoonmaker og Sanders: Jeg spurte dem alle om hva som vil skje med filmspråk, hukommelse og minner med det tredje formatet etter film og tv – det nye lille skjermformatet som følger av lavoppløselige YouTube og små iPods/iPhones? Kunne det kreve at bildene måtte være mindre detaljerte og en økning av bruk av nærbilder? Dessuten at lyden ble viktigere på grunn av bruk av ørepropper? Ville hukommelsen vår kunne bli mer fragmentert av mange små og flyktige bilder? Nei, de hadde ingen tanker om dette. De ville heller betraktes som konservative på grunn av sin kjærlighet til det store filmformatet.


DET ER EN SKARP kontrast mellom de drømmeaktige tablåene på kinolerretene og omgivelsenes virkelighet i Lodz. Her brukes fremdeles stolt de gamle bytrikkene fra 1950-tallet. Mange har ikke råd til å pusse opp fasaden, og setter gjerne opp et fast horisontalt fallnett i andre etasje for å ta imot puss og brokker så du ikke får dem i hodet. Rundt omkring skimtes som sagt de renoverte fabrikkene, enkeltbygninger og hypermoderne kjøpesentre. Det er fremdeles snekkere igjen i Polen. Men hva betyr nå det visuelle, de flotte fasadene, eller for den saks skyld filmens fargerike representasjoner? Sier virkelig bilder mer enn tusen ord – som er et seminartema her? Og hvorfor bærer jeg på videokameraet hele tiden, holder det ikke med teksten jeg skriver – eller for den saks skyld, virkeligheten?

For virkeligheten kommer raskt innpå: I en av sidegatene jeg runder siste kvelden, blir jeg nærmest nedrent av fire karer som i en klynge stormer ut av et portrom mot en ventende bil. Jeg blir vitne til en voldsom arrestasjon av en kjempe av en mann som politiet forsøker å få inn i baksetet på en sivil politibil. Det klarer de ikke, han er for stor og kjemper i mot. Han må nærmest løftes horisontalt inn i setet. Plutselig oppdager jeg at det står flere oppmerksomme menn med våpen og skuddsikre vester rundt oss. Situasjonen er anspent, våpnene holdes skuddklare. Jeg blir overrumplet, måpende, kameraet forblir i skuldervesken, og de forsvinner alle før jeg får tenkt hvordan jeg kunne filme scenen.

© norske LMD. truls@dokumentar.no


Fotnoter:
1 Se www.pluscamerimage.pl

2 Se siste nummer av magasinet DOX. www.dox.dk, og bloodinthemobile.org

3 Se www.kinomuzeum.pl

4 Se interviewproject.davidlynch.com