Brasils glemte bastardhundkompleks

«Det er pinlig at Brasil tar i mot lederen for et undertrykkende diktatorstyre. Én ting er å opprettholde diplomatiske forbindelser til diktaturene, å ønske overhodet deres velkommen hos oss er noe annet.» Slik ordla guvernøren i Sao Paulo, José Serra, seg da han kommenterte den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads besøk i Brasil 23. november i år. Serra er en av frontfigurene i opposisjonen til Brasils president, men han angriper sjelden den mektig populære Inacio Lula da Silva så krast som dette.

Utenrikspolitikken er, sammen med de sosiale programmene, den viktigste forandringen arbeiderpartilederen har innført i regjeringsposisjon. Selv om presidenten har gitt etter for finans-kapitalen og gitt opp en del av økonomiprogrammet sitt (i sin andre presidentperiode har han delvis tatt det inn igjen ) så har han brutt med en elite som etter å ha fulgte det britiske imperiets regler på 1800-tallet, innordnet seg amerikansk formynderskap i kampen for at «den frie verden» skulle seire.

Denne kursendringen må ikke betraktes som noe klart ideologisk standpunkt fra Lula da Silva, selv om begge de to viktigste samarbeidspartnerne hans, utenriksminister Celso Amorim og spesialrådgiver i internasjonale spørsmål, Marco Aurélio Garcia, klart plasserer seg «til venstre». Den er i høyden uttrykk for en solid økonomisk pragmatisme, en forkjærlighet for folkestyre, erkjennelsen av at landet har en historisk gjeld til Afrika på grunn av slavetiden, og overbevisningen om at Brasil må frigjøre seg fra «vira-lata», «bastardhundkomplekset» – holdningen til den som tenker at han ikke har noe han skal ha sagt.

Under innsettingsseremonien 1. januar 2003 ga Lula da Silva den kubanske presidenten Fidel Castro sin varmeste mottagelse. I månedene som fulgte samarbeidet han åpent med sin amerikanske kollega George W. Bush, til stor fortvilelse for aktivistene i arbeiderpartiet. Presidenten er framfor alt fagforeningsmann, overbevist om at man må snakke med alle og at en god avtale innebærer at begge sider skal være fornøyde, også etter en håndbak. Og som i de gode gamle dager med streikene på 1970-tallet, er det ingenting som sier at man ikke kan skåle i whisky med sjefen mellom to slag.

I verdens øyne startet det hele i september 2003 da Brasil snudde opp ned på den rutinepregete agendaen for Verdens Handelsorganisasjons toppmøte i Cancún og tok ledelsen i opposisjonen av tjue framvoksende land – G20. For første gang krevde de noe til gjengjeld av de rike G8-landene for å åpne markedene sine for dem. «Der hvor noen vil kjøpe noe, må Brasil være for å selge det», runger det fra Lula da Silva.


SIDEN DEN FØRSTE presidentperioden sin har han tilbrakt 399 dager utenlands, som oftest ifølge med et kobbel entreprenører.2 På programmet står Latin-Amerika, løftet opp til å ha førsteprioritet, de store framvoksende landene i sør – Sør-Afrika, India, Kina, Russland. Men også de områdene som elitene tradisjonelt ikke har brydd seg om, som Mellom-Amerika, Afrika og Midtøsten. I mai 2005 var Brasilia for første gang vertskap for et toppmøte mellom latinamerikanske og arabiske land, der USA ble utestengt tross sitt krav om observatørpost. Året etter møtte Brasil de afrikanske landene igjen under det første Afrika-Sør-Amerika-toppmøtet som ble holdt i Nigerias hovedstad Abuja.
I Itamaraty-palasset, hovedkvarteret til det brasilianske utenriksdepartementet, hadde man til å begynne med vanskelig for å forholde seg til dette. De konservative diplomatene med sin overklassebakgrunn trivdes best med det som i Brasil kalles «Elisabeth Arden-kretsen» som knytter sammen de «glamorøse» hovedstedene Roma, Paris, London og Washington. Men direktørene applauderer. Denne politikken passer som hånd i hanske med de brasilianske multinasjonale selskapenes ekspansjon.

Oljeselskapet Petrobras, gruveselskapet Vale, Odebrecht og Camargo Correa som er ledende innen bygg og anlegg, kjøttgiganten JBS Fribol, kyllinggiganten BRF, flyprodusenten Embraer, banken Itaú, for ikke å snakke om enkelte etanol- og soyaprodusenter … de har alle sett eksporten og investeringene sine i utlandet eksplodere. Og de store oljeforekomstene som er funnet utenfor landets kyst vil bare øke Brasils eksportevne. Kina har dessuten lånt Petrobras ti milliarder dollar for å sikre seg olje i framtiden. I år er Kina for første gang blitt det viktigste endemålet for brasilianske produkter og har dermed overtatt USAs plass.

Det er likevel i Latin-Amerika at politikk og forretninger går best i hop. Brasilianerne er de første til å dra nytte av den eksplosjonsartede økningen i etterspørselen fra nabolandet Venezuela. Ettersom de fattigste der oppdager forbruket må venezuelanerne importere kjøtt, melk og hvitevarer, fra Colombia, ettersom landet ikke har noen egentlig jordbruks- eller industrisektor. Og etter hvert som forholdet til de kolombianske styresmaktene blir dårligere, begynner de å importere fra Brasil.

I Argentina passer brasilianske Ambev på at befolkningen ikke får vite at de har kjøpt opp det legendariske ølet Quilmes. Landets største kjøttprodusentene er kommet på brasilianske hender, akkurat som i Uruguay der også størstedelen av rissektoren er kjøpt opp. I Bolivia kontrollerer brasilianske selskaper mer enn en femtedel av landets økonomi gjennom soya og gass. I Paraguay er de fruktbare markene i områdene Alto Paraná, San Pedro, Concepción, Amambay y Canindeyú beplantet med brasiliansk soya. Overalt mottar de brasilianske selskapene finansiell støtte fra Den nasjonale utviklingsbanken.3 Professor i internasjonale forhold ved stiftelsen Getulio Vargas i Rio de Janeiro mener at «Brasils handelspolitikk ikke bare har som mål å gjøre nasjonen rikere, men skal også gjøre den mektigere.»
Denne situasjonen fører til spenninger. Brasil som er vant til å framstille seg som en «snill kjempe», møter nå anklager om imperialisme. De kommer fra Argentina som klager over invasjonen av industriprodukter, fra Ecuador der Odebrecht anklages for konstruksjonsfeil, fra Bolivia der de store brasilianske jordeierne som har slått seg ned i øst, åpent går i forbund med opposisjonen mot Evo Morales’ regjering. Lula da Silva, som er opptatt av gode forretninger og godt naboskap, har gjentatte ganger måttet gripe inn. Som oftest har han gjort det i den regionale integrasjonens navn og forbudt regjeringen sin å iverksette de represaliene som pressen roper på.

Prosjektet for en amerikansk frihandelssone var viktig for USA, og da det ble skrinlagt ble den latinamerikanske integrasjonen en av aksene i Brasils politikk. «Brasil har alt å tjene på å ha solide naboer som ikke er utarmet og sårbare på grunn av sosiale og politiske kriser», gjentar Lula da Silva. At han mente det fikk han første gang vise i mai 2006 da han omtalte Morales’ beslutning om å nasjonalisere de bolivianske gassfeltene Petrobras drev, som «suveren», mens enkelte andre ikke nølte med å kreve at det skulle sendes brasilianske styrker som svar på «den bolivianske regjeringens udugelighet».4
Brasil har også fått en slutt på den endeløse krangelen med Paraguay, som er en annen sårbar nabo. Betingelsene for driften av det gigantiske felleseide vannkraftverket på grensen mellom de to landene har vært svært lite fordelaktige for Paraguay, men i juli i fjor godtok Brasil å gå gjennom dem på nytt. Denne gesten var avgjørende for stabiliteten i regjeringen til Fernando Lugo som kunne innkassere en seier takket være sin mektige nabo.

Lugo og Morales irriterer den brasilianske eliten og USA, men ikke så mye som venezuelaneren Hugo Chávez som Lula har sluttet en solid allianse med. De har begge nektet å la seg stenge inne i retorikken om de «to venstresidene», på den ene siden det moderne og ansvarlige venstre som er opptatt av finansbalansen – ledet av Brasil og som innbefatter Chile og Uruguay. På den andre siden det radikale venstre, populistisk og antiamerikansk som under ledelse av Venezuela og Cuba også samler Bolivia, Ecuador og Nicaragua. Når pressen utnytter motsetningene mellom de to landene går Lula da Silva og Chávez inn for å organisere et toppmøte for å åpne en bro eller legge ned den første steinen i byggingen av en fabrikk og slik lage en foranledning til at kameraer fra hele verden kan komme og filme omfavnelsene. Når Chávez anklages for å være autoritær svarer regjeringen med å støtte søknaden om å bli med i Fellesmarkedet i Sør (Mercado Común del Sur, Mercosur).

Alliansen mellom de to landene er nøkkelen til de viktigste latinamerikanske institusjonene som har sett dagens lys de siste årene. Viktigst er Den søramerikanske Union (Unión de Nacions Suramericanas, Unasur), som ble dannet i mai 2008 i Brasilia. Unionen samler tolv land i området og har som mål å erstatte Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) med hovedsete i Washington, noe som illustrerer avhengighetsforholdet til Det hvite hus. Unionen er ennå en sårbar institusjon, men utstyrt med et forsvarsråd. Den har senket spenningene mellom Ecuador og Colombia, og i september 2008 slo den fast Morales’ legitimitet og fikk slik slutt på destabiliseringsforsøkene som den bolivianske opposisjonen hadde satt i scene. Begge gangene skjedde dette uten innblanding fra Washington.
Det er også gjennom Unasur at Brasil har protestert kraftig mot USAs planer om å opprette sju militærbaser i Colombia. For Brasils regjering er det viktig at eventuelle konflikter i regionen må løses uten innblanding utenfra. Av samme grunn sa Lula da Silva opp avtalen om at den amerikanske marinen i april 2008 skulle gjenoppta patruljeringen av søramerikanske og karibiske farvann.

Men det er i forhold til Honduras at uoverensstemmelsene mellom Brasil og USA kommer klarest til uttrykk. Etter statskuppet 28. juni krevde Unasur at Manuel Zelaya skulle gjeninnsettes som president fram til presidentperiodens utløp. Ved å ta i mot den avsatte statslederen i Brasils ambassade 21. september 2009 sto Lula da Silva i første rekke. Aurelio Garcia raser at «Brasil har utøvd alle de sanksjoner og alt det press landet har kunnet, men det er lite i forhold til hva USA kunne gjort. Hadde vi hatt deres pressmidler skulle vi gjort det.»

Irritasjonen steg enda et hakk i slutten av november da Barack Obama sendte et brev til sin brasilianske kollega og forsvarte beslutningen om å anerkjenne valget som kuppregjeringen organiserte 29. november. Han forsvarte også sine standpunkt angående forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon og toppmøtet i København, som Brasil åpent har kritisert. I brevet som ble sendt like i forkant av Ahmadinejads besøk i Brasil, minnet han også den brasilianske presidenten om bruddene på menneskerettighetene som begås i Iran og farene ved landets atomvåpenprogram.

Lula da Silva er irritert over det han omtaler som dobbeltmoral fra land som selv har atomvåpen. «For å ha moralsk rett til å kreve at andre (ikke skal ha det) må disse landene selv slutte med det» uttalte han i begynnelsen av desember og minnet om at den brasilianske grunnloven eksplisitt forbyr å utvikle bomben. Folk som står presidenten nær forteller at for regjeringen er det maktpåliggende at Iran kan utvikle sivil atomteknologi. Et forbud kan skape en farlig presedens for Brasil.

Lula da Silva har gjort det til en besettelse å få landet inn i FNs sikkerhetsråd. Det samme gjelder reformen i Det internasjonale pengefondet, som de store framvoksende landene betaler mye til, men bare har en latterlig liten prosentandel av stemmene i. Det var dette som i 2004 fikk ham til å godta å ta kommandoen over den militære delen av FNs fredsoperasjon på Haiti like etter avsettelsen av president Jean-Baptiste Aristide. På denne måten fikk han innpass «blant de store».

FN presser på for å få ham til å sende flere styrker til andre fredsoperasjoner. Uansett, uten en reform av institusjonen som gjør det mulig å virkelig la seg høre, nekter de brasilianske militære å rote seg opp i oppdrag som Darfur eller Kongo, der de ikke har noen kontroll.

Det siste kortet på presidentens hånd er deltakelsen i fredsforhandlingene i Midtøsten. I slutten av november tok Lula da Silva ikke bare i mot Ahmadinejad, men også Israels president Shimon Perez og lederen for de Palestinske selvstyremyndighetene Mahmoud Abbas. «Gjennom å ha vist at Brasil ikke er fullstendig på linje med USA, kan landet oppfattes som en oppriktig samtalepartner,» sier Thomas Trebat som er direktør ved Institutt for Latin-Amerika-studier ved universitetet i Colombia. Nok en gang håper forføreren Lula at forhandlingsevnene hans skal åpne nye dører for ham slik at Brasil kan bli en kraft i ordets egentlige betydning.

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 José Serra, «Visita indejável», Folha de Sao Paulo, 23. november 2009.

2 «Como o Brasil é visto là fora», Zero Hora, november 2009.

3 En bank knyttet til utviklingsdepartementet, industridepartementet og departementet for utenrikshandel.

4 Se spesielt «A inépcia do governo boliviano», Estado de São Paulo, 16. mai 2006 og tidsskriftet Veja, 10. mai 2006 «Essa doeu» som viser Lula da Silva med et merke etter en fot i baken.»