Folkelig mobilisering og autoritære fristelser

28. februar avholdes presidentvalg i Togo, på tross av frykt for valgfusk. Demokratiet har vunnet fram på det afrikanske kontinentet, men er fortsatt skjørt. Det viser blant annet statskuppet i Guinea og de stadige utsettelsene av valget i Elfenbenskysten. I 2010 har 16 afrikanske land femtiårsjubileum som uavhengige stater. Det er en anledning til å se nærmere på hvordan det står til med demokratiseringen som startet i Afrika på 1990-tallet.

«Jeg var så nervøs. Jeg skjøt mot presidenten og traff ham på høyre side av nakken. Han falt. Operasjonssjefen hans kom styrtende, tungt bevæpnet. Det var fullt kaos. Jeg klarte å komme meg unna mens de evakuerte den sårede.» «Presidenten» er kaptein Moussa Dadis Camara. Han tok makten i et militærkupp i Guinea 23. desember 2008. 3. desember 2009 ble han skutt av løytnant Toumba Diakité, som siden har vært på rømmen. I dag fungerer general Sekouba Konaté som «midlertidig» statssjef, mens Camara er rekonvalesent i Burkina Faso etter et sykehusopphold i Rabat.

Guinea har alle ingrediensene til et afrikansk politisk mareritt: et statskupp (forrige president, Lansana Conté, tok selv makten i et statskupp i 1984) og en mer eller mindre vel bevart yrkesoffiser som framstiller seg som rettferdighetens forkjemper (kaptein Camaras livsfarlige stormannsgalskap var åpenbar etter massakren på demonstranter i hovedstaden Conakry 28. september 2009). Andre viktige ingredienser er vold og fattigdom, maktmisbruk og korrupsjon. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Skriftpressens selvforskyldte skjebne

Default thumbnail
Neste sak

Business og undertrykkelse

Andre saker om Afrika

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.