Folkelig mobilisering og autoritære fristelser

28. februar avholdes presidentvalg i Togo, på tross av frykt for valgfusk. Demokratiet har vunnet fram på det afrikanske kontinentet, men er fortsatt skjørt. Det viser blant annet statskuppet i Guinea og de stadige utsettelsene av valget i Elfenbenskysten. I 2010 har 16 afrikanske land femtiårsjubileum som uavhengige stater. Det er en anledning til å se nærmere på hvordan det står til med demokratiseringen som startet i Afrika på 1990-tallet.

«Jeg var så nervøs. Jeg skjøt mot presidenten og traff ham på høyre side av nakken. Han falt. Operasjonssjefen hans kom styrtende, tungt bevæpnet. Det var fullt kaos. Jeg klarte å komme meg unna mens de evakuerte den sårede.»1 «Presidenten» er kaptein Moussa Dadis Camara. Han tok makten i et militærkupp i Guinea 23. desember 2008. 3. desember 2009 ble han skutt av løytnant Toumba Diakité, som siden har vært på rømmen. I dag fungerer general Sekouba Konaté som «midlertidig» statssjef, mens Camara er rekonvalesent i Burkina Faso etter et sykehusopphold i Rabat.

Guinea har alle ingrediensene til et afrikansk politisk mareritt: et statskupp (forrige president, Lansana Conté, tok selv makten i et statskupp i 1984) og en mer eller mindre vel bevart yrkesoffiser som framstiller seg som rettferdighetens forkjemper (kaptein Camaras livsfarlige stormannsgalskap var åpenbar etter massakren på demonstranter i hovedstaden Conakry 28. september 2009). Andre viktige ingredienser er vold og fattigdom, maktmisbruk og korrupsjon. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0