Folkelig mobilisering og autoritære fristelser

28. februar avholdes presidentvalg i Togo, på tross av frykt for valgfusk. Demokratiet har vunnet fram på det afrikanske kontinentet, men er fortsatt skjørt. Det viser blant annet statskuppet i Guinea og de stadige utsettelsene av valget i Elfenbenskysten. I 2010 har 16 afrikanske land femtiårsjubileum som uavhengige stater. Det er en anledning til å se nærmere på hvordan det står til med demokratiseringen som startet i Afrika på 1990-tallet.

«Jeg var så nervøs. Jeg skjøt mot presidenten og traff ham på høyre side av nakken. Han falt. Operasjonssjefen hans kom styrtende, tungt bevæpnet. Det var fullt kaos. Jeg klarte å komme meg unna mens de evakuerte den sårede.» «Presidenten» er kaptein Moussa Dadis Camara. Han tok makten i et militærkupp i Guinea 23. desember 2008. 3. desember 2009 ble han skutt av løytnant Toumba Diakité, som siden har vært på rømmen. I dag fungerer general Sekouba Konaté som «midlertidig» statssjef, mens Camara er rekonvalesent i Burkina Faso etter et sykehusopphold i Rabat.

Guinea har alle ingrediensene til et afrikansk politisk mareritt: et statskupp (forrige president, Lansana Conté, tok selv makten i et statskupp i 1984) og en mer eller mindre vel bevart yrkesoffiser som framstiller seg som rettferdighetens forkjemper (kaptein Camaras livsfarlige stormannsgalskap var åpenbar etter massakren på demonstranter i hovedstaden Conakry 28. september 2009). Andre viktige ingredienser er vold og fattigdom, maktmisbruk og korrupsjon.

På begynnelsen av 1990-tallet opplevde Afrika en periode med demokratisk eufori. Ettpartiregimene forsvant. Det ble vedtatt liberale, demokratiske grunnlover. 2000-tallet ble derimot preget av politiske tilbakeskritt i mange afrikanske land.

 

TRUSSELEN OM borgerkrig, som har hjemsøkt mange land etter kolonitiden, er ikke borte. I 2002 materialiserte den seg til og med i et land som har vært relativt stabilt, nemlig Elfenbenskysten. På grunn av uenighet om hvem som har krav på ivoriansk statsborgerskap (se artikkel på s. 18–19) og dermed stemmerett, har landet vært ute av stand til å gjennomføre valg i flere år. Valget som skulle vært gjennomført i 2005, er blitt utsatt flere ganger, i samråd med «det internasjonale samfunn». President Laurent Gbagbo er dermed i praksis blitt en slags enehersker.

Andre steder har herskesyke makthavere funnet en ny måte å omgå demokratiet på, nemlig å manipulere eller endre grunnloven for å sikre seg gjenvalg. Det skjedde i Guinea i 2001 og i Kamerun i 2008, der man opphevet begrensningen på hvor mange perioder presidenten kan sitte. Det skjedde også i Togo i 2002 med innføring av en enkelt valgrunde, som var svært fordelaktig for den sittende makthaveren. Presidenten i Niger, Mamadou Tandja, oppløste nasjonalforsamlingen i 2009 og gjennomførte en folkeavstemning (som ble boikottet av opposisjonen) for å få endret grunnloven slik at han kunne stille til valg flere ganger.

Selv om situasjonen på det afrikanske kontinentet ofte er dramatisk, har det skjedd reelle framskritt de siste tjue årene. Ingen våger lenger å påstå at Afrika «ikke er modent for demokrati», slik Jacques Chirac gjorde i 1990. Men de frihetene som er oppnådd, møter i praksis en del hindringer som gjør at de stadig svekkes.

Over hele Afrika betraktes valg som en selvsagt borgerrettighet og et nødvendig element i alle «moderne» samfunn. Bare ettpartistaten Eritrea belemrer seg verken med president- og parlamentsvalg. Somalia, som bare i teorien fungerer som stat, er ikke i stand til å gjennomføre valg.2 Men overalt ellers holdes det valg, selv om det ikke alltid gjøres etter boka. I Togo fikk alle partiene delta i presidentvalget for første gang i 2007, og Den demokratiske republikken Kongo gjennomførte i juli 2006 det første frie valget i landets historie.

Den afrikanske union har satt respekt for demokratiet og menneskerettighetene øverst på sin dagsorden. Unionen fordømmer statskupp, og i motsetning til forgjengeren, Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), straffes stater som opptrer udemokratisk eller bryter mot menneskerettighetene. Etter kaptein Camaras statskupp ble Guinea utestengt fra unionen.

Internasjonale finansinstitusjoner knytter også sin «bistand» til krav om at politiske spilleregler skal følges. Selv statskuppene er blitt «modernisert». I 2003 ringte for eksempel kuppmakerne i Guinea-Bissau til presidenten for Den økonomiske sammenslutningen av vestafrikanske stater (CEDEAO) og informerte om at de var i ferd med å gjennomføre et kupp, men at de snart kom til å gjennomføre valg (som ble gjort i 2004 og 2005). Det har også funnet sted «demokratiske» statskupp for å fjerne et militærdiktatur og overføre makten til sivilsamfunnet (Mali i 1991 og Mauritania i 2003).

 

BEFOLKNINGEN ER bevisst på sin nyvunne makt og nøler ikke med å stille krav til kandidatene. Valgdebattene er livlige, og velgerne mobiliseres. Den franske statsviteren Richard Banegas forteller at «i landsbyene har innbyggerne etablert egne velkomst- og aktivitetskomiteer. Når en valgkandidat eller lederen for et politisk parti skal komme på besøk, blir det hengt opp bilder av og stemmesedler for vedkommende […]. Noen timer etter at politikeren har reist, tar ryddegruppa over, og på et blunk er samme lokale klar til å ta imot en ny kandidat.»3 Pressefriheten er utbredt, og bloggene er fulle av militante, tvilende eller sylskarpe kommentarer.

I motsetning til i ettpartiperioden er opposisjonspartier blitt en akseptert del av samfunnslivet, i likhet med «nasjonens levende krefter», det vil si fagforeningene og ikke minst de frivillige organisasjonene. Disse vokste fram ved hjelp av internasjonal bistand og ble en motvekt til mangelen på politisk mangfold på 1970-tallet. Demokratiseringsprosessen startet takket være disse aktivistene og organisasjonene på de «nasjonale konferansene» som ble arrangert på begynnelsen av 1990-tallet. Disse demokratiske sammenkomstene overrumplet mange makthavere. Diktatoren i Benin, Mathieu Kerekou, tapte det første frie valget i landet i 1990 og kalte det med ufrivillig komikk for «et sivilt statskupp».

Når politikken blir fastlåst, nøler ikke befolkningen med å demonstrere. Det skaper noen ganger forvirring når alle leirer mobiliserer på samme måte. I Madagaskar holdt både opposisjonsleder Andry Rajoelina og president Marc Ravalomanana store folkemøter i etterkant av det omstridte valget i slutten av desember 2008. Ravalomanana måtte gå av, men det var ikke fritt fram for Rajoelina til å ta over makten. Situasjonen var svært spent, og det ble etablert en nasjonal enhetsregjering med støtte fra Den afrikanske union.

Prinsipielle framskritt er ingen garanti for en etisk gjennomføring av valg. Makthaverne sørger gjerne for at alt tilsynelatende er i orden, men manipulerer valgresultatet i det skjulte. Valgfusk er fortsatt utbredt (uklare valglister, stemmesedler som ligger på lager i dagevis før de blir talt opp). «Det internasjonale samfunn» er heller ikke alltid så nøye på det. Robert Mugabe i Zimbabwe blir hardt kritisert internasjonalt – med god grunn – men Frankrike-vennene Ali Bongo (Gabon) og Paul Biya (Kamerun) behandles med silkehansker (se egen sak). I forbindelse med presidentvalget i Gabon i 2009 fordømte den ivorianske bloggeren Théophile Kouamouo «de anerkjennende underdrivelsene fra Paris» og «stillheten fra Washington og London som kun ser demokratiet på dørstokken til Iran».4

 

DEN AUTORITÆRE fristelsen er fortsatt til stede, også i tidligere foregangsland som Senegal. Her er journalisten Mamadou Coulibaly blitt utsatt for trusler etter å ha skrevet en kritisk bok om president Wade. Andre, enklere varianter er sittende makthavere som uten å nøle finansierer kostbare valgkamper med statlige midler for å holde på makten. Ofte får de hjelp av europeiske «kommunikasjonseksperter» og juridiske rådgivere. Opposisjonen har derimot ikke alltid velgere som har mulighet til å støtte dem økonomisk.

En annen strategi for å holde på makten er å sørge for at det etableres mange små opposisjonspartier slik at stemmene spres mest mulig (Gabon, Kamerun, Burkina Faso med flere). I noen land er det over hundre grupperinger som potensielt kan sanke stemmer ved valg. Demokratiseringen har heller ikke satt en stopper for «magesekkens politikk» som den franske statsviteren Jean-François Bayart kaller det.5 Når klientelismen (favorisering av støttespillerne til et regime) råder, har kandidatene alltid med seg gaver, det kan være utdeling av pengesedler eller andre materielle goder. Velgerne, som opplever fattigdom og en skrikende urettferdig fordeling, betrakter disse gavene som en legitim kompensasjon: «Vi tar tilbake det de har stjålet fra oss,» sier mange. «De har kastet oss ut i fattigdom og plyndrer staten for å friste oss. Vi er nødt til å ta betalt for stemmene våre.»

Fysisk mishandling av politiske motstandere er ikke like vanlig som før, selv om det opphovnede ansiktet til Mugabes opponent Morgan Tsvangirai etter et politiavhør i 2008 viser at det fortsatt forekommer. Men det er mange andre måter å bringe rivaler til taushet på. Den kamerunske journalisten Etienne de Tayo, som leder organisasjonen Afrique intègre, forteller at «hvis motstanderen er statsansatt, gjør man alt for å tvinge ham til å si opp. Hvis han jobber for en privat virksomhet, presses arbeidsgiveren hans til å gi ham sparken. Hvis han er selvstendig næringsdrivende, sørger makthaverne for at han ikke får solgt produktene sine eller hindrer at han får markedsandeler. Personens omgangskrets blir også presset til å bryte med ham, og noen ganger prøver man til og med å få ektefellen til å gå fra ham.»6 Målet er altså å gjøre opponenten arbeidsløs og isolert.

Noen statsledere misbruker også «kampen mot korrupsjon», som har vunnet fram de siste årene etter press fra befolkning og finansinstitusjoner,7 for å kvitte seg med politiske motstandere. De stilles for retten med uklare anklager. Det opplevde Atiku Abubakar i Nigeria i 2007 og Idrissa Seck i Senegal. Når spillereglene til stadighet brytes, foretrekker deler av opposisjonen å gå i eksil framfor å leve i skyttergraver uten at noen bryr seg. Samtidig er støtte fra «det internasjonale samfunn» ikke alltid en fordel. Det kan til og med vise seg å være en «felle», ifølge Tayo, når en opposisjonsleder, som Morgan Tsvangirai, framstår som en forsvarer av vestlige interesser og gradvis avskjærer seg fra sitt eget folk.

 

MED HENVISNING TIL militærjuntaen i Guinea og manipulasjonen av grunnloven i Niger spør den ivorianske forfatteren Venance Konan ironisk: «Hvem av våre statsledere kan gi Tandja og Dadis Camara skikkelig opplæring i demokrati og menneskerettigheter uten å gjøre seg til latter?»8

Demokratiseringen i Afrika skjer i stater som mistet troverdighet da utviklingsstrategiene etter kolonitida slo feil. Pluralismen vokste fram samtidig med at verdenssamfunnet strammet grepet om Afrika etter den eksplosive gjeldsøkningen på 1980-tallet.9 Institusjonene som ga «bistand» og lån – deriblant Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og EU – krevde flerpartisystem og respekt for menneskerettighetene, men stilte også beinharde økonomiske betingelser. Resultatet ble et utvannet politisk liv der de forskjellige partiene bare hadde ett makroøkonomisk alternativ, nemlig strukturtilpasningsprogrammer og andre «planer for fattigdomsreduksjon». Ingen kandidat kan framstå som troverdig uten støtte fra de internasjonale finansinstitusjonene, og det kan av og til virke som om politikerne er mer opptatt av pengeutlånernes mening enn av folkeopinionen. Er den afrikanske staten i stand til å sikre demokratiet, når den er uten midler, infantilisert og underlagt krav fra utlandet om minst mulig statlig styring?

De ofte uegennyttige elitene på 1960-tallet – for eksempel Føderasjonen av afrikanske studenter i Frankrike (Fédération des étudiants d’Afrique noire en France, FEANF) – er blitt avløst av korrupte ledere. Hensynsløse multinasjonale selskaper, utenlandske regjeringer (Frankrike, Storbritannia, Kina) og korrupte eliter bytter roller i et dystert skuespill der innbyggerne er redusert til tilskuere. «I hjemlandet mitt har du to typer legitimitet, den demokratiske og den oljebaserte,» forteller en alterglobaliseringsaktivist fra Kongo-Brazzaville. Der hadde oljeselskapet Elf lenge stor innflytelse og støttet også et statskupp.

Selv om progressive personer er blitt fysisk fjernet med støtte fra internasjonale makter (for eksempel Patrice Lumumba i Kongo og Thomas Sankara i Burkina Faso),10 er mange afrikanske observatører opptatt av ansvaret til de lokale statslederne. Den ghanesiske økonomen George Ayittey peker på «de dovne flodhestene som ødela det postkoloniale Afrika» og sviktet sitt folk (Joseph Mobutu ga for eksempel våpenstøtte til belgisk etterretning da Patrice Lumumba skulle fjernes). Ayittey fordømmer «vampyrregjeringene»11 som plyndrer lokale ressurser og samtidig sier at koloniseringen har skylda for befolkningens elendighet.

En forverrende faktor er at de internasjonale finansinstitusjonene har gitt afrikanske land «dødelig medisin» i form av frihandel og «fri og uhindret» konkurranse. Det er et fatalt paradoks at man har oppnådd flere rettigheter samtidig som fattigdommen har økt. Som Francis Akindes, sosiologiprofessor i Bouaké (Elfenbenskysten), understreker: «Ytringsfriheten lever side om side med økonomisk straffefrihet». Og han legger til: «Det er en iboende motsetning mellom strukturtilpasningens effektivitetslogikk, med tilhørende privatiseringer, og likeverdet som er en forutsetning for demokrati.»12 Innbyggerne mister tilliten til partiene og opplever en urettferdighet som fratar demokratiet troverdighet. I en slik situasjon kan militære krefter posisjonere seg som rettferdighetens forkjempere, og væpnet opprør kan bli en logisk løsning på situasjoner med fastlåste regimer, som i Tsjad. Brutaliteten som følger med sosial ulikhet, gir også gode vekstmuligheter for konflikter som hele tiden kan utarte, som i Kongo.

Da den tidligere togolesiske ministeren Atsusté Kokouvi Agbobli skulle gjøre opp status for demokratiseringen, stilte han et betimelig spørsmål: «Er det mulig å demokratisere land som er styrt utenfra?»13 En forutsetning for demokrati er at staten og folket har en reell suverenitet. I dagens Afrika blir imidlertid det økonomiske formynderskapet supplert av et allestedsnærværende «internasjonalt samfunn».

 

DET ER EN kjensgjerning at FN, EU og internasjonale domstoler blander seg inn i indre anliggender i mange afrikanske land. I de fleste tilfeller er det helt nødvendig for å redde liv (humanitær hjelp eller inngripen i konflikter, for eksempel). Samtidig har den afrikanske befolkningen merket seg at på tross av de alvorlige forbrytelsene enkelte stater i Midtøsten har begått og begår, var det afrikanske siktede som fikk gleden av å innvie Den internasjonale straffedomstolen (ICC).14 Slike misforhold går noen ganger over i det absurde, for eksempel når FN ender med å gå god for utsettelsen av valget i Elfenbenskysten. Kontinentet blir i stadig større grad administrert utenfra, uten at noen tar tak i en av de viktigste grunnene til ustabiliteten i Afrika: en verdensorden preget av brutalitet og ulikhet.

Hele det politiske rom i Afrika må gjenoppbygges, etter å ha blitt oppspist, hestehandlet, tvangsåpnet. Det finnes ingen postkolonial forestilling om allmennytte. Det er også en av de mange tvilsomme effektene av «godt styresett» som de internasjonale finansinstitusjonene har krevd. I deres pengestyrte visjon er ingenting mer fjernt fra «godt styresett» (i befolkningenes tjeneste) enn «god administrasjon». Offentlig debatt og forhold forvrenges av utilitarisme. Mens middelklassen, som de siste årene har reist seg etter å ha blitt valset ned av strukturtilpasningsprogrammene, ser ut til å være mest opptatt av å leve det gode liv. Dette bekymrer historiker Achille Mbembe, professor ved universitetet i Johannesburg, apropos utviklingen i Sør-Afrika.

I tillegg til dette kommer det vanskelige spørsmålet om etnisk tilhørighet. Selv om nasjonalfølelsen er svært sterk i land som Kongo, er flerpartisystemet ofte både regionalistisk og etnisk i Afrika. Dette skaper tilhørigheter som faller utenfor alle politiske kategorier. Ifølge den kongolesiske juristen Mwayila Tshiyembé er det mulig å tenke seg mekanismer for representasjon som tar hensyn til disse fenomenene samtidig som man følger spillereglene for valg.15 Slik kan man også hindre manipulering av «etniske identiteter», som politiske motstandere til tider tyr til, for eksempel i Kenya.

 

SPØRSMÅLET ER OM man kan skape en afrikansk demokratimodell der grensene for vestlig individualisme tegnes på nytt.16 Afrikanske institusjoner har for eksempel ofte vært inspirert av Europa, og grunnloven til den femte franske republikken ble brukt som mal i mange tidligere franske kolonier. Er disse modellene tilpasset? Kamerunske Marie-Louise Eteki Otabela, som ble nektet å stille som presidentkandidat i sitt land «av administrative årsaker», ønsker en grunnlovsforsamling som kan vedta en ny grunnlov som er mer i tråd befolkningens ønsker og forhåpninger.

Den kamerunske forfatteren Celestin Monga understreker på sin side hvor dypt problemene sitter: «De afrikanske sivilisasjonene har gått kraftig tilbake i flere hundre år.» Han mener at kontinentet «lider av fire alvorlige mangler som er gjensidig forsterkende: mangel på stolthet og selvtillit, mangel på kompetanse og kunnskap, mangel på lederskap og mangel på kommunikasjon.»17 Han oppfordrer til radikale reformer, spesielt i utdanningssystemet, som har som «hovedfunksjon å produsere halvanalfabetiske funksjonærer […] og gjøre dem til postkoloniens løpegutter.»

Det var i disse baner den kenyanske forfatteren Firoze Manji tenkte da han stiftet organisasjonen Fahamu («viten» på swahili). Ved hjelp av ny teknologi driver Fahamu fjernundervisning for aktivister over hele kontinentet. Temaene spenner fra menneskerettigheter og konfliktforebygging til medienes rolle. Alle satser på «cheetah», som Ayittey kaller dem, generasjonene som ikke har opplevd kolonitiden og ikke sliter med de kompleksene den ga, og som heller ikke lar seg føre bak lyset. Et aktivistarbeid med langsiktige perspektiver.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1

2 Radio France International, 16. desember 2009.

3 Swaziland gjennomfører valg, men partiene får ikke delta.

4 Richard Banegas, La Démocratie à pas de caméléon (Demokrati med kameleonskritt), Karthala, Paris, 2005.

5 http://kouamouo.ivoire-blog.com/

6 Jean-François Bayart, L?Etat en Afrique. La politique du ventre (Staten i Afrika. Magesekkens politikk), Fayard, Paris, 1989.

7 http://edetayo.blogspot.com/

8 Nigeria har etablert en egen kommisjon for bekjempelse av økonomisk kriminalitet (EFCC), som har stått for 56 domfellinger som omfatter over fem milliarder dollar.

9 L?Inter, Abidjan, 22. oktober 2009.

10 Damien Millet og Eric Toussaint, 50 questions, 50 réponses sur la dette (50 spørsmål og 50 svar om gjeld), Syllepse, Paris, 2003.

11 Patrice Lumumba (1925?1961), den første statsministeren i Kongo etter uavhengigheten, ble drept av belgisk etterretning. Thomas Sankara (1949?1987), president i Burkina Faso fra 1983 til 1987, ble styrtet og drept i et statskupp, trolig med støtte fra franskafrikanske nettverk.

12 George Ayittey, Ted Conference, Arusha, Tanzania, 10. juni 2007. www.ted.com

13 Francis Atkindes, «Les transitions démocratiques à l?épreuve des faits. Réflexions à partir des expériences des pays d?Afrique noire francophones» i «Bilan des conférences nationales et autres processus de transition démocratiques», Den internasjonale frankofoniorganisasjonen/Pedone, Paris, 2000.

14 Atsutsé Kokouvi Agbobli, Le monde et le destin des Africains (Verden og afrikanernes skjebne), L?Harmattan, Paris, 2002. Agbobli ble funnet død, antakelig drept, på en strand i august 2008.

15 Kongoleserne Thomas Lubanga Dyilo, Germain Katanga og Mathieu Ngudjolo Chui er anholdt av domstolen. Det er også utstedt arrestordre på ugandere.

16 Mwayila Tshiyembé, L?Etat multinational et démocratie africaine. Sociologie de la renaissance politique (Den multinasjonale staten og det afrikanske demokratiet. Den politiske renessansens sosiologi), L?Harmattan, 2002.

17 Den afrikanske unionens menneskerettighetscharter er et av de få dokumentene av denne typen som også understreker samfunnsborgernes plikter overfor fellesskapet.

17 Le Messager, Douala, 14. mai 2006.