Musikk og politikk i Chicago

De fattige bydelene sør i Chicago har på ny blitt satt i søkelyset med Barack Obama, som arbeidet der. Fattigdommen og isolasjonen til den neste utelukkende svarte befolkningen, har ført til at alternative sosialiseringsformer utviklet seg der i lang tid. Og musikken er ofte et sentralt samlingspunkt.

Noen sognebarn iført søndagstøyet står fortsatt samlet utenfor den trekantede Saint Paul Church of God in Christ på Wabash Avenue ved 45. gate i bydelen South Side. En isbil ringer i bjella mens ekorn hopper lekent mellom grener og telefonkabler. Den perfekte nordamerikanske urbane idyll, hadde bare ikke omgivelsene lignet på et månelandskap.

Innbyggerne i andre deler av byen har ingen grunn til å dra til South Side, unntatt når de benytter motorveiene som omkranser bydelen. Men skulle de være eventyrlystne nok til å stoppe her, ville de oppdage at denne ghettoen ikke er så skummel. Det dreier seg om et slags «halvoffentlig» byrom, et område uten matbutikker og apoteker, uten sykehus og banker, så å si uten offentlige transportmidler. Et tilholdssted for hundretusener av stigmatiserte kvinner og menn, de fleste arbeidsledige, men underlig nok fulle av liv.

Denne søndagen i mai 2009 er det nye styret i Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) samlet i en toetasjes bygning i rød murstein på motsatt side av Wabash Avenue. Fløytisten Nicole Mitchell, trommeslageren Mike Reed, vokalisten Saalik Ziyad og cellisten Tomeka Reid, samt lederen av foreningens egen skole, perkusjonisten Coco Elysses, tilhører alle den nye generasjonen som nettopp har overtatt ansvaret for foreningens aktiviteter. Deres første initiativ er å spre til alle deler av byen konsertene og kursene som denne organisasjonen av musikere og ildsjeler har tilbudt i snart 50 år. De skal ikke lenger vente på at familier selv skal finne veien til musikkskolen deres, men drive oppsøkende virksomhet. Samtidig som de forsatt skal være forankret og engasjert i lokalmiljøet og gjøre South Side til et åpent sted for bydelens innbyggere og besøkende.

Noen timer senere har de sluttet seg til eldre medlemmer på scenen på klubben og «møtelokalet» Velvet Lounge, som drives av saksofonist og AACM-grunnlegger Fred Anderson. Her får alt av byens slagkraftige og rebelske talenter slippe til. I kveld spiller de femten musikerne i Great Black Music Ensemble for å belyse, forvirre, opplyse, for å dykke ned i en musikk som gjennom improvisasjon utvider de musikalske strukturene. Klarinettisten Mwata Bowden leder samspillet mellom poeter, rappere, sangere og instrumentalister fram til klimaks.


TROMBONISTEN OG etnomusikologen George Lewis forteller at nesten alle som var med på å grunnlegge AACM i 1965 var fra den svarte arbeiderklassen.2 De fleste kom fra fattige familier som hadde slått seg ned i Midtvesten etter den store innvandringsbølgen i de første tiårene av det 20. århundret.3 For disse familiene var musikk – enten den var verdslig eller religiøs, populær eller eksperimentell – en institusjon. Alle lyttet til musikk eller spilte selv, hjemme, på gata, på barer eller i kirken. I ghettoens fellesskap åpnet musikken for yrkesmessige muligheter og en alternativ sosialisering.

Med oppsplittingen av ghettofellesskapet på 60-tallet, opplevde musikere i South Side i Chicago en kraftig utarming av miljøet samtidig som musikken ble stadig mer standardisert. Lewis tilskriver dette den kapitalistiske masseproduksjonen som rammet selv denne undergrenen av underholdningsindustrien. Han beklager fokuset på arbeidsdeling, særlig mellom leaders og sidemen, så vel som den overdrevne hangen til å vise virtuositet under jam sessions. Disse skulle være uformelle, men ble i realiteten stadig mer mønsterformede, for ikke å si mønsterdannende, konkurranser.

Musikerne som etablerte AACM i 1965 ville heller fordype de kooperative aspektene i deres sosiomusikalske praksiser. De gjorde også flere forsøk på å få kontroll over produksjons- og distribusjonskanalene (som for eksempel Anderson gjorde med klubben Velvet Lounge) gjennom å skape original musikk som skulle være like ekspressiv som transformerende. En av strategiene til det fattige fotfolket i AACM, som lenge avslo enhver form for økonomisk støtte, besto nettopp i å være aktiv på flere fronter samtidig: lokalt (Chicago og Midtvesten, og etter hvert New York der AACM åpnet en avdeling i 1977), nasjonalt (USA og Canada) og internasjonalt (den vestlige verden og ut over den).

«Vi ble nødt til å anlegge transkulturelle perspektiver,» forteller perkusjonisten Kahil El’Zabar. «Vi måtte strekke oss ut til flere univers samtidig, koble oss til andre virkeligheter.» Saksofonisten Ernest Khabeer Dawkins legger til: «Det gjelder å ha kontrollen. Derfor bør man ha mange kontakter og inngå allianser, for å erstatte finansmarkedenes og de nasjonale myndighetenes hegemoni med mer distribuerte kunstneriske og økonomiske aktiviteter.»

Hvordan står det til med disse strategiene i dag, nå som Barack Obama står ved roret? Saksofonisten Douglas Ewart er oppglød, men pragmatisk: «Vi er bevisst begrensningene i Obamas program, men for øyeblikket går frihetsidealet gjennom ham. Og vi skal gjøre alt som står i vår makt for at det skal realiseres så langt som mulig, slik vi har gjort helt siden plantasjetiden, om nødvendig med krampetrekningene til holy rollers4 og røttene til hoodoo!»5

Musikerne har følgende kommentar til Obamas opphold i Chicago: Han flyttet til Chicago – der han slo seg ned i den trygge bydelen Hyde Park og skrev døtrene sine inn på den prestisjefylte University of Chicago Laboratory Schools, samtidig som han jobbet som sosialarbeider – for å lansere sin politiske karriere i en av USAs mest segregerte byer.6 Han ville opparbeide seg street credibility på samme måte som rappere. Saksofonisten David Boykin sier det slik: «Ingenting har endret seg for den svarte befolkningen, og spesielt ikke for utøvende svarte musikere. Vi står nederst på rangstigen. Vi har opplevd en sosial og økonomisk krise helt siden europeerne innledet slavehandelen. Vår kultur er et undertrykt folks kultur. Vi har blitt holdt fanget. Vår historie er bokstavelig talt ’fengslende’.» For å livnære familien har de fleste musikerne sett seg nødt til å ta seg bijobber, eller delta på langt flere utmattende turneer i Europa enn de selv skulle ønske – det vil si, i den grad de får anledning til å opptre der.


AAMC VIL SKAPE både verkene og konteksten de inngår i. Musikken blir byttemiddel med en nytteverdi. Oppskriften er den samme som den gang John Shenoy Jackson hevdet at foreningens medlemmer brukte halvparten av tiden på å lage musikk og resten på å skape sosial bevissthet. Slik har Dawkins vært med på å lære opp flere av musikerne i den nye generasjonen, særlig i strøket Englewood, samtidig som han tok initiativ til flere utvekslingsprogrammer med en videregående skole i drabantbyen Clichy-sous-Bois utenfor Paris og med kollektivbruket til saksofonisten Zim Ngqawana i utkanten av Johannesburg.

«Takket være initiativer som gir impulser til nærmiljøet har vi lykkes i å skape et internasjonalt fenomen ut av en gjeng ukjente musikere fra South Side,» sier El’Zabar. «Vi representerer en tradisjon basert på kreativitet, deling og ansvar. Forestill deg et politisk system skapt i bildet av den svært alvorlige gleden vi deler.»

I påvente av at deres egen skole snart skal åpne igjen, er mange av medlemmene i AACM engasjert i prosjekter på forskjellige skoler. Som for eksempel Nicole Mitchell på James N. Thorp Elementary School som ligger i et strøk hvor det bor en blanding av afroamerikanere og latinamerikanere. Etter metalldetektoren i inngangshallen møtes vi av et langt blått banner med et portrett av Obama. Rundt hodet er det avbildet musikkinstrumenter. Teksten bak lyder: «Change has come!» For noen år siden bestemte skolens rektor seg for å slutte å skille mellom afroamerikanske og meksikanske elever. Sistnevnte ble ansett som førstegenerasjonsinnvandrere og fikk derfor undervisning på spansk. Mange meksikanske familier mente vedtaket straffet barna, også fordi de ville måtte omgås mer med de svarte elevene, som gjerne kom fra vanskeligstilte hjem, og reagerte med å trekke barna sine ut av skolen.

Foran en klasse bestående hovedsakelig av afroamerikanske tiåringer, ringer Nicole Mitchell inn til time med å slå på en tamburin. Mens hun stemmer i sangene som barna etter hvert kjenner godt, deler hun ut slaginstrumenter. «Hvis dere følger med i det vi gjør, og hvis dere deltar på en skikkelig måte, da får dere et instrument.» Flere hender fyker i været, og rytmene blir kraftigere. Selv om teksten i sangene handler om ansvarliggjøring, er det selve musikken de skal lære av. Ved systematisk bruk av utrop og svar, ved å veksle mellom å spille unisont, heterofonisk eller polyfont, ved å øke og senke tempoet, øves elevenes evne til å lytte og reflektere, delta og dele.

De samme metodene brukes når musikerne går i studio, som for eksempel når Mitchell eller trommeslageren Hamid Drake med få dagers mellomrom drar til den mer velstående bydelen North Side for å spille inn to plater på selskapet Rogue Art. Fløytisten, med sin nye kvartet Sonic Projections, og trommeslageren med sin tredje utgave av prosjektet Bindu, skaper åpne rom. Drake kan legge grunnlaget for en melodisk og rytmisk struktur, som det blir opp til gruppens medlemmer å fortolke, og kanskje også endre innholdet i. Han kan la en komposisjon finne form gjennom improvisasjon – enten individuelt, to-mot-to eller kollektivt – for dermed å vise den kollegiale retningen i musikken. I Mitchells kvartet ser, på lignende vis, på hver komposisjon som et miljø hver musiker må bidra til ved å følge den interne logikken i formene som gis samtidig som musikerne er frie til å fjerne seg fra dem, velge andre former eller selv de formløse. Felles kreativitet og ansvar, for former og strukturer, gjør musikalsk eksperimentering til sosial eksperimentering.

Rogue Art-produsent Michel Dorbon har følgende kommentar om selskapets navn (som spiller på Geroge W. Bushs formaning overfor «røverstatene», rogue states) og filosofi: «I dag finnes det marginaliserte kunstformer, ’degenererte’ i den forstand at økonomisk sensur kan være like effektiv som politisk sensur. Det som selger godt eller dyrt er ’beundringsverdig’, mens det som selger dårlig eller kanskje ikke i det hele tatt er ’tvilsomt’. Jazzen, som aldri har føyd seg inn i noe system, som aldri har gjort seg vakker for de som sitter med makten, var en av de største kunstneriske revolusjonene i forrige århundre. Rogue Art forsvarer det som er levende i jazzen i dag, det som ikke hører hjemme i lukkede, konservative miljøer, der kunsten bare brukes til å gi verdi til maktens saktmodige image.»

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Se Douglas Massey, «Regards sur l?apartheid américain» (Et innblikk i apartheid i USA), og Sudhir Venkatesh, «Fin des ?villes chocolat, banlieues vanille? américaines» (Slutten på ?sjokoladefargede byer, vaniljefargede forsteder? i USA), Le Monde diplomatique, henholdsvis februar 1995 og november 2003, fransk utgave.

2 I A Power Stronger Than Itself. The AACM and Americain Experimental Music, Presses universitaires de Chicago, 2008.

3 Se Nicholas Lemann, The Promised Land: The Great Black Migration and How It Changed America, Vintage Books USA, 1992.

4 Medlemmer i pinsemenigheter som rullet seg på gulvet i kirken mens de ropte og bar seg.

5 Åndetro, skikker og ritualer importert fra Afrika, blandet med elementer av europeisk opphav, eller fra Cuba (med innslag av svart magi), og som tok opp i seg indiansk kunnskap.

6 Se Serge Halimi, «L?université de Chicago, un petit coin de paradis bien protegé» (Universitetet i Chicago, et godt beskyttet lite paradis), Le Monde diplomatique, april 1994, fransk utgave

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Spalteplass, por favor

Default thumbnail
Neste sak

Frankrikes Latin-Amerika

Andre saker om USA

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.