Rett ned

Femti år etter Greensboro ligger USAs venstreside i ruiner.

For et halvt århundre siden sammenfalt inngangen til et nytt tiår med en gjenfødelse for den amerikanske venstresiden som hadde blitt hardt skadet av «pogromene» under 1950-tallets kalde krig. 1. februar 1960 representerer en slags plateforskyvning. Den dagen setter fire svarte studenter fra Agricultural and Technical College of North Carolina seg ned i en segregert lunsjbar i en avdeling av Woolworth’s i Greensboro. Stolene var reservert for hvite. Svarte måtte spise stående. Neste dag kom de tilbake, med 25 studenter ekstra. 4. februar fikk de selskap av fire kvinnelige studenter fra en lokal høyskole. 7. februar var det 54 sit-ins i 15 byer i ni av sørstatene. 25. juli kastet butikken inn håndkleet etter å ha tapt 200 000 dollar, og avsegregerte lunsjbaren.

Tre måneder senere ble Student Non-Violent Coordinating Committee (SNCC) opprettet i Raleigh 13 mil øst for Greensboro. SNCC ville videreutvikle lunsjbardemonstrasjonene til en bredere aktivistbevegelse. Organisasjonens første kampanjeleder, var Bob Moses. Han sa han var blitt oppglød av demonstrantenes «mørke, sinte og besluttsomme framtoning», som var vesensforskjellig fra det «defensive, underdanige» uttrykket hans så i de fleste bildene av demonstranter i sørstatene.

Samme vår arrangerte også Students for a Democratic Society (SDS) sitt første landsmøte i Ann Arbor Michigan. Organisasjonen ville senere spille en sentral rolle i organiseringen av studentene i antikrigsbevegelsen. I mai 1960 skulle Granskningskomiteen for uamerikanske aktiviteter (The House Committee on Un-American Activities, HUAC) holde høringer i San Francisco. Selv om studentene fra Berkeley som hadde krysset bukta for å håne høringene, ble spylt ned fra rådhustrappa av politi med vannkanoner, bidro latterliggjøringen til å knuse HUAC.

I løpet av fire korte år klarte borgerrettighetsbevegelsen å presse Lyndon B. Johnson til å signere i 1964 «Civil Rights Act», som forbyr diskriminering på bakgrunn av rase, religion, nasjonalitet og kjønn. I 1965 rullet de første store antikrigsdemonstrasjonene inn i Washington. Innen tiåret var slutt hadde det amerikanske samfunnet blitt rystet i grunnvollene: En ny lesning av landets fortid, en skånselsløs granskning av ideologien bak «rikets sikkerhet» og det amerikanske imperiet: De hemmelige, skammelige historiene til CIA og FBI ble dratt ut i dagslys; universitetenes rolle i de imperialistiske krigene ble avslørt; soldater i Vietnam deserterte daglig, forbrukskapitalismen ble angrepet av Ralph Nader.

I 1975 var homobevegelsen og kvinnebevegelsen blitt mektige sosiale krefter. Nixon hadde blitt tvunget til å gå av. Venstresiden virket rede til å innta en sentral rolle i amerikansk politikk for de kommende 25 årene.

EN NY RADIKAL verden kom ikke ferdiglagd fra intet 1. januar 1960. Allerede i 1958 hadde en boikott av lunsjbarer i Oklahoma City (foreslått av den åtte år gamle datteren til borgerrettighetsorganisasjonen NAACPs ungdomsleder, Clara Luper) framtvunget endringer i byen. Luper var sterkt inspirert av Rosa Parks, som nektet å gi fra seg bussetet sitt til en hvit man i Montgomery (Alabama) i 1955 og med det startet bussboikotten som innledet Martin Luther Kings offentlige karriere. Parks hadde i likhet med King fått trening i politisk organisering ved Highlander Folk School, en skole som hadde blitt grunnlagt av kristensosialister med tette bånd til Kommunistpartiet. En av grunnleggerne, Don West, begynte sin karriere som en gymnasagitator og organiserte i 1915 demonstrasjoner utenfor kinoer som viste D.W. Griffiths rasistiske Birth of a Nation, en film som hyller Ku Klux Klan for å ha beskyttet de hvite i sørstatene fra de svarte etter borgerkrigen.

Det finnes altså et politisk slektstre som må anerkjennes, i likhet med frampekene til senere katastrofer. Nederlaget til Henry Wallace og hans Progressive Party i presidentvalget i 1948 signaliserte den siste seriøse utfordringen anført av et uavhengig venstreparti, siden har amerikanske velgere blitt overlatt til enten/eller-tvangstrøya i valget mellom republikaner og demokrater. Innen midten av 1950-tallet hadde heksejaktene rensket fagforeningene, universitetene og alle offentlige instanser – en regelrett topartiinkvisisjon. Det som var igjen av venstresiden befant seg for det meste i fredsbevegelsen, særlig blant kvekerne. En sentral kampsak var forbud mot atmosfæriske prøvesprengninger som på den tiden truet flere tusen amerikanere en tidlig død.

I organisert politisk form kulminerte utbruddet av radikal energi på 1960-tallet med fredskandidaturet til George McGovern, som demokratene nominerte til presidentvalget i 1972. Responsen fra fagforeningene som finansierte partiet, og partipampene, var simpelthen å gi kast på McGovern for å sikre at Nixon vant. Siden den gang har partiet vært immun mot radikale kandidater. Jimmy Carter, sørstatsdemokraten som inntok Det hvite hus i 1977, omfavnet nyliberalismen. Antikrigsbevegelsen som hyllet USAs nederlag i Vietnam, satt for det mest på baken da Carter økte militærbudsjettene og førte USA inn i en «ny kald krig», utkjempet i Afghanistan og Sentral-Amerika.

Om venstresiden var dydig under demokraten Carter, organiserte den en betydelig motstand mot Reagans kriger i Sentral-Amerika på 1980-tallet. Den sluttet også opp om det radikale kandidaturet til den første seriøse svart utfordreren i et presidentvalg. Baptistpresten Jesse Jackson hadde vært i Memphis sammen med Martin Luther da han ble skutt i 1968. Med sin «Regnbuekoalisjon» stilte Jackson som kandidat i demokratenes primærvalg i 1984 og i 1988, med en plattform bestående av progressive idealer fra 1960-tallet. Begge gangene skjøv partiet ham til sides.

VENSTRESIDENS NEDGANG ble fullbyrdet på 90-tallet med Bill Clinton, som klarte å holde på en relativt solid støtte fra venstresiden i sine to perioder. På tross av handelsavtaler som var svært ødeleggende for arbeidslivet – North American Free Trade Agreement (Nafta) og Verdens handelsorganisasjon (WTO). På tross av en dødelig handelsblokade mot Irak og Natos krig i Jugoslavia. På tross av vellykkede angrep på velferdsordninger for fattige og grunnlovsgitte friheter.

For å forstå hva som skjedde med venstresiden på 90-tallet, må man se på den økonomiske innflytelsen til «non profitt»-stiftelsene, stiftelser med skattefritak opprettet av rikinger for å fordele rikdom etter politisk smak. Mye av den «progressive sektoren» i USA overlever økonomisk – får penger til lønninger, kontorer, osv. – takket være de årlige overføringene fra disse stiftelsene som umiddelbart stopper utbetalingene med det første tegnet på radikal vranglære. Med andre ord er mesteparten av den progressive sektoren en avstøpning av næringslivet, på samme måte som utdanningssektoren som også er avhengig av pengegaver fra næringslivet.

Da Clintons kjør for å få ratifisert «frihandelsavtalen» med Mexico og Canada framprovoserte en potensielt truende allianse mellom fagforeninger og miljøgrupper, nølte ikke de store liberale stiftelsene. Innen midten av 90-tallet fikk miljøbevegelsen rundt 20 millioner dollar årlig av det konservative Pew Charitable Trusts. To andre stiftelser, som begge stammer fra oljeindustrien, ga også 20 millioner. Nærmere 90 prosent av miljøbevegelsen i USA var avhengig av disse pengene. Under presset fra «mesenene», kollapset miljøbevegelsens motstand mot Nafta. Mot slutten av 90-tallet var miljøbevegelsen – med unntak av noen små, underfinansierte grasrotgrupper – blitt et heleid datterselskap av Det demokratiske parti, altså av det amerikanske næringslivet.

KVINNEKAMPEN UTVIKLET seg på sin side til utelukkende å dreie seg om enkeltsaker. Den fokuserte nesten bare på å forsvare kvinners rett til selvbestemt abort, fra høyresidens angrep. Feministgruppene, hvorav mange fikk mye penger fra det liberale Hollywood (som hengivent støttet Clinton), fjernet seg fra større saker som sosial rettferdighet og var tause da Clinton ødela sikkerhetsnettet for fattige kvinner. Homobevegelsen som var radikal på 70- og 80-tallet, trakk seg gradvis tilbake til kampanjer for kjønnsnøytralt ekteskap, til en konservativ føyelighet i statssanksjonerte forhold.

En annen viktig påminnelse dreier seg om den gradvise kollapsen til den leninistiske eller trotskistiske venstresiden som en gang fungerte som treningsfelt for unge. Her kunne de lære det grunnleggende om politisk økonomi og organisatorisk disiplin. Samtidig med Østblokkens kollaps visnet denne fløyen hen en eller annen gang på slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet. En ungdommelig sjel som ikke er vaksinert med sekterisk debatt, ikke beriket med «Louis Napoleons attende brumaire» (Marx), er sårbar for enhver infeksjon.

Under Bush-årene ble venstresidens evne til realistiske politiske analyser nesten utryddet. Hysteriet rundt Bush og Cheneys fullkomne ondskap ledet til en intens insistering på at hvilken som helst demokrat ville være kvalitativt bedre, om enn det var Hillary Clinton med hennes nyliberale bagasje fra 90-tallet eller den Wall Street-finansierte Obama. Selvfølgelig ga det svarte USA, som historisk sett har vært den mest radikale blant demokratenes velgere, unison støtte til Obama og vil forbli lojal til siste slutt.

Han trådte inn i Det hvite hus i trygg forvisning om at venstresiden ikke lenger vil utgjøre en fare mens han metodisk tjener bankene, våpenfirmaene og sikkerhetsetablissementet i Washington.

Selv om Obama sender enda flere soldater til Afghanistan finnes det fortsatt ingen antikrigsbevegelse, slik det gjorde under Bushs angrep på Irak. Fagbevegelsen har skrumpet i antall og innflytelse i hele etterkrigstiden. Dens fotsoldater og penger er fortsatt essensielle for demokratenes kandidater, men det er næringslivet som sitter på de avgjørende pengesekkene. I resten av sin presidentperiode kan Obama ignorere venstresidens kritikk og videreføre den nyliberale agendaen som har fått fritt spillerom under de seks siste presidentene.

Oversatt av R.N.