Stille dager i Algerie

Algerie er i rekonvalesens. Samfunnslivet er på vei tilbake. I Tlemcen, 500 km fra Alger, lever byggeboom, arbeidsledighet og svartebørs side om side. Tilflyttingen fra landsbygda har fått enkelte i den gamle hovedstaden til å drømme om gammel storhet.

«Krise? Hvilken krise? Her er det jobb og penger for lang tid framover!» utbryter Djamel Bendimered. Han er tidligere medlem av motstandsbevegelsen og nå sjef for det største teglverket i det vestlige Algerie. Foran ham folder byen Tlemcen (250 000 innbyggere) seg ut over en strekning på over to mil. Fra øst til vest spiser den grå betongen seg stadig lenger inn på den grønne sletten nedenfor, som fram til 1970-tallet var dekket av frukthager og olivenlunder. Eiendomsfirmaer og privatpersoner bygger etter eget forgodbefinnende og budsjett. Tlemcen får stadig nye tilskudd av sovebyer, støvete bydeler og drabantbyer. I Kiffane har det bodd mellomledere og funksjonærer siden 1980-tallet. Imama, byens nye sentrum, består først og fremst av administrasjonsbygninger.

I løpet av 2000-tallet skjøt byutviklingen virkelig fart. Oulidja har allerede 35 000 innbyggere, og Boulidja, som ligger på høyden rett overfor, har 25 000. Her har det offentlige boligselskapet AADL bygd flere fire-fem etasjers gårder med små, velstelte hageflekker. De som bor i disse husene, nyter godt av en særdeles gunstig boligordning der staten dekker halvparten av boligkjøpet. Den sosiale boligpolitikken for leietakere er ikke like imponerende, selv om man må være privilegert, det vil si ha kontakter, for å kunne nyte godt av lav husleie.

De private aktørene begynner gjerne med å anlegge en garasje på gateplan, som senere omgjøres til butikklokale, før de bygger på en eller to etasjer, eller flere hvis tidene er gode. Overalt stikker biter av armeringsjern opp fra murveggene og betongblokkene, uten isolasjon, alltid uferdig.

Byggeboomen ser ut til å være selvgående. Bygningsarbeidere strømmer til fra de 48 wilayaene (provinser) i Algerie for å jobbe på byggeplassene i Tlemcen, der man først og fremst bygger boliger til innflytterne. Myndighetene har gjort forsøk på å fjerne slumbyene, eller «spontanbosettinger» som det nå heter på byråkratspråket, men de biter seg fast. Den største av dem, Boudghane, ligger ved foten av Lalla-Seti-platået som ruver over byen. Her bor det 25 000 mennesker, mot bare 3000 ved frigjøringen i 1962. Flukten fra landsbygda og den usikre situasjonen i landet på 1990-tallet fikk innbyggertallet i Boudghane til å skyte i været. Myndighetene har gitt opp å fjerne slumbyen, og satser nå heller på å ruste den opp. Nå preges bybildet av solide bygg med tv-antenner, terrasser og nykalkede fasader betalt av kommunen, smale, buktende gater og fire moskeer som er oppført av lokalbefolkningen. Hit flytter håndverkere og tjenesteytere av alle slag som helst vil ha minst mulig med statsapparatet å gjøre.


FRA 2001, OG spesielt i 2005 på grunn av den sterke økningen i prisen på olje og gass som Algerie er storeksportør av, ble det satt av betydelige midler til å fornye Tlemcen og wilayaen byen tilhører. Dette var sårt tiltrengt etter «det mørke århundret».

Folk hadde ikke rent drikkevann, helsevesenet manglet utstyr, skoleklassene var overfylte, og mange offisielle bygg holdt på å falle sammen. President Abdelaziz Bouteflika, som kommer fra denne regionen, utnevnte i all hast en ny wali (provinsguvernør), Abdelwahab Noury. Han hadde i fire år hatt den svært utsatte guvernørposisjonen i Aïn-Defla-regionen midt i landet, som lenge var dominert av islamistiske opprørere. Oppdrag: Å gjenreise Tlemcen i stil med byens storslåtte fortid.

Resultatet er spektakulært. Fra flyplassen i Zénata, tre mil fra byens sentrum, fører en tofelts motorvei som er opplyst hele natten, til en monumental byport, ringveien rundt byen, fargesprakende fontener og omhyggelig flislagte fortau med kanter malt i vekselvis rødt og hvit, på britisk vis. En taubane forbinder bydelene i vest med Lalla-Seti-platået, som er over 1200 meter høyt. Platået ble nylig oppgradert og er et populært utfluktsmål for familier i helgene. To gigantiske anlegg for avsalting av havvann er under bygging, og det graves grøfter i veiene for å gi plass til rørledninger for vann, strøm, naturgass og drenering. Nesten alle husstander er koblet til.

«Selv om det bare dreier seg om å nå én familie, settes det gjerne opp en flere kilometer lang kraftlinje!» forteller en begeistret wali, som tydeligvis bryr seg lite om den vanskelige økonomiske situasjonen som det statlige elektrisitets- og gasselskapet Sonelgaz har havnet i. Selskapet har i flere år utsatt å øke strømprisene, og har dermed satt seg i stadig større gjeld for å tilfredsstille kundene sine.

For første gang på tretti år opplever befolkningen i Tlemcen både fred og ro og en begynnende velstandsøkning, selv om inflasjonen fortsatt er høy. De store offentlige byggeprosjektene pågår fortsatt. I 2011 skal Tlemcen være vertsby for det islamske kulturåret, etter Alexandria, Aleppo, Lahore og Fes. Byens kandidatur ble akseptert av den islamske samarbeidsorganisasjonen ISESCO (International Islamic Organization for Education, Science and Culture), som ble stiftet i 1978 i Saudi-Arabia med hovedkvarter i Jiddah. I forbindelse med dette lanserte Tlemcen et ambisiøst utbyggingsprogram med 15 større byggeprosjekter, deriblant et stort hotell på Lalla-Seti-platået. Byggherren, et kinesisk firma, lot arbeiderne sine jobbe 24 timer i døgnet, til Tlemcen-innbyggernes store forbløffelse. De er ikke vant til et sånt arbeidstempo. Det er fortsatt uklart hva slags religiøst innhold Islam-året skal ha. Alle de 49 medlemslandene i ISESCO får en uke hver til å presentere «sin» islamske kultur. Det er foreløpig ikke kjent hva Algerie kommer til å formidle.


Sari-Ali Hikmet, doktor i medisin og litteratur, var med på å stifte UNZA (Union nationale des Zaouïas d’Algérie). Han vil benytte kulturåret til å gjenreise den sekulære tenkningen innenfor maghrebinsk islam. «I motsetning til den wahhabistiske doktrinen fra Saudi-Arabia, har vi alltid stått for et skille mellom den verdslige og den åndelige makten. Sidi Boumediene, byens hellige beskytter, postulerte allerede på 1100-tallet at man måtte respektere Kongen,» forklarer Hikmet. Hans bestefar var den første muslimske legen i byen. Zawiyaene i Algerie (tradisjonelle religiøse institusjoner) nektet å støtte den islamske frigjøringsfronten FIS i perioden 1989–1992, og flere av lederne deres måtte bøte med livet på grunn av det. Regimet var takknemlig for dette, og staten støtter zawiyaenes omfattende veldedighetsarbeid, fra å dele ut Ramadan-kurver til å drive suppekjøkken. Spørsmålet er imidlertid om staten vil gi la UNZA bli en del av det offentlige skolevesenet. UNZA hevder å representere 8900 zawiyaer som er tilsluttet ni store brorskap, som omfatter et flertall av den algeriske befolkningen.

Mistilliten til zawiyaene har ikke forsvunnet. «De er opportunister, og deres såkalt moderate islam er bare en omvei til målet om et islamsk regime,» sier en bekymret gårdbruker på Terni-platået. «Vi vil ikke at Tlemcen skal bli en islamsk by.» Det siste året er 15 av 16 skjenkesteder stengt i denne dystre byen hvor det verken er kino eller teater, og knapt nok en skikkelig restaurant.

Byen er svært religiøs, og religionen står i sentrum for det sosiale livet. Hverdagslivet struktureres av moskeen, som også fyller sinnene og dominerer samtalene. De unge kappes om å få kalle til bønn fra minareten i sin bydel, og befolkningen krever ekstra høyttalere for at de skal høre de hellige ordene bedre. Så får det heller være at noen ikke liker å bli vekket før daggry av det første bønneropet. «Utenom jobben, vier jeg all min tid til islam,» forteller en skjeggete og beskjeden rørlegger nærmest ekstatisk.
Provinsmyndighetene har strengt oppsyn med de 34 moskeene i Tlemcen. «Vi har tatt tilbake kontrollen. Imamen er nå ansatt av staten og får oversendt hovedtrekkene til fredagsbønnen, som ikke skal vare i mer enn tjue minutter. Før kunne hvem som helst komme og ta plassen hans, og han lot det skje fordi han ikke hadde noen støtte fra myndighetene,» forklarer en sindig funksjonær i wilayaen. I lomma har han nøklene til Den store moskeen. Moskeens åpningstider er bestemt av myndighetene, en time før lunsj for formiddagsbønnen og deretter fra 16 til 22 for den siste bønnen. «Før var det altfor mange som tilbrakte natten i moskeen, og stedet forfalt,» fortsetter han.

I realiteten er regimet overbevist om at religionsdepartementets manglende kontroll over religiøse samlingssteder gjorde det lettere for FIS å bygge seg opp for tjue år siden. «Frerots», som radikale islamske aktivister kalles på folkemunne, er ikke forsvunnet, men færre viser seg i hvite kapper og de holder generelt en lav profil. Hos unge kvinner er heldekkende slør gått av moten til fordel for lettere tekstiler. Tlemcen er en universitetsby, og mange kvinnelige elever og studenter velger å ikke bruke slør i det hele tatt. «Hvordan skal jeg finne meg en ektemann hvis jeg dekker til ansiktet mitt?» spør en av dem.

Bygging av nye moskeer følger nøye fastlagte prosedyrer. Tomten kan bare tildeles av staten, og organisasjonen som bygger moskeen, må være godkjent av myndighetene. Pengene som samles inn under fredagsbønnen i de største moskeene, og som i prinsippet gis til dem, fordeles skjønnsmessig av walien.

Moskeene er altså ikke noe unntak fra regelen om at walien er den sterke mann i byen og i provinsen. Ingen ting gjøres uten hans samtykke, og ingen mellomledd kan gå inn og begrense hans makt. Waliens allmektige posisjon kommer av at alle penger kommer fra Alger, som sitter på olje- og gassinntektene.2 Lokale folkevalgte mangler ressurser og legitimitet, og den tradisjonelle eliten deltar ikke i offisielle instanser. Mange av dem har en vag følelse av å ha blitt lurt etter 1962.


TLEMCEN VAR EN av de tre byene i det franskstyrte Algerie som hadde et fransk-muslimsk gymnas, en original institusjon som kombinerte solid arabisk utdanning med fransk gymnaspensum. Denne skolen uteksaminerte mange briljante hoder som først ble ledere i kampen for uavhengighet og deretter i den unge algeriske staten. Tlemcen-innbyggere med bakgrunn fra dette gymnaset og Slane-gymnaset, en annen ærverdig institusjon, ble ministere, forvaltningsdirektører og ledere for offentlige selskaper, og hadde lenge nøkkelposisjoner utenfor hæren og sikkerhetstjenestene.

Den kaotiske overgangen fra «algerisk sosialisme» til markedsøkonomi på 1990-tallet tok knekken på de offentlige bedriftene. Statlige fabrikker ble lagt ned, og lederne ble spilt ut på sidelinja av stadig mektigere private aktører og «forretningsmenn» – en ny samfunnsgruppe med penger, men ikke nødvendigvis manerer. Leger var den eneste yrkesgruppen som opprettholdt sin sosiale status, for selv om Algerie har hatt et gratis helsevesen siden 1974, må man i praksis ofte åpne lommeboka for å få tilgang til helsetjenester. Tlemcen har flere titalls klinikker, og flere av dem tjener på forfallet ved det gamle kolonisykehuset som ble bygd i 1947 for å ta imot velstående pasienter. Det skal bygges et nytt universitetssykehus (CHU) som en del av et gigantisk universitetsområde på 140 hektar som er under oppbygging. Universitetet Abou Bekr Belkaïd i Tlemcen har allerede 35 000 studenter, hvorav 58 prosent er jenter. «De er ambisiøse og jobber hardere enn guttene. Familiene deres aksepterer nå at de avslutter studiene før de gifter seg, og da med en mann som godtar at de jobber,» sier universitetsrektor Nourredine Ghouali begeistret. Han er selv matematiker og opprinnelig fra Tlemcen.
Men den massive innflyttingen til byen, hovedsakelig folk fra landsbygda, gir de innfødte, som er veldig stolte av røttene sine, en følelse av å drukne i sin egen by. Innflytterne er minst fem ganger flere, og butikkene deres, mer enn kundene, fyller fortauene i sentrum. De kjøper ofte gamle hus som de river og erstatter med tunge og uelegante kassehus i betong.

Synet på ekteskap er betegnende for forholdet mellom byens innfødte og innflytterne. «Ikke snakk om at dattera mi skal gifte seg med en av dem,» utbryter en kvinne og forteller om datteren til en av vennene hennes som giftet seg med en gutt fra Aïn-Sefra, 30 mil fra Tlemcen, mot foreldrenes vilje. «Faren ville ikke ha noe mer med henne å gjøre!» Mannen hennes, litt mer diplomatisk, forklarer: «Hvis et ekteskap mellom to gamle Tlemcen-familier skjærer seg, løser man det uten altfor mye bråk, man finner ut av det. Men med de andre er det ikke godt å vite …»

Det økonomiske fundamentet som ble lagt av forfedrene, er blitt valset ned av stadig nye direktiver fra Alger: Salget av landbruksprodukter ble nasjonalisert av president Ahmed Ben Bella på 1960-tallet, og jorda ble kollektivisert av Houari Boumédiène på 1970-tallet. Et pedantisk og ofte uberegnelig byråkrati har tatt motet fra vevere, metallstøpere, skomakere og gullsmeder. De drev hundrevis av verksteder, en stor inntektskilde for byen, som nå står nå tomme. «Det finnes under førti små og mellomstore bedrifter, og bare et titalls av dem holder samme kvalitet,» konstaterer Chekib Mered, en ung og dynamisk legemiddelprodusent.

De to største industribedriftene har rundt tusen ansatte hver og arbeider hovedsakelig for staten. «Likevel har man god avkastning på investeringer her,» understreker direktøren for den lokale filialen av Natexis, en fransk forretningsbank. Men investeringsiveren i industrien er lav. «Vi mangler kapital, ledere og kvalifisert personell,» sier Abdelhak Boublenza, som eksporterer hele sin produksjon av johannesbrød.3 Han leder en forening av unge entreprenører som ønsker å etablere en markedshøyskole i Tlemcen. «Problemet er den uformelle sektoren, som er en uhederlig konkurrent for oss,» mener Sid-Ahmed Kamel Habri, sjef for papirbedriften Mega Papiers.


SVARTEBØRSEN HAR eksplodert, enten som årsak til eller konsekvens av den alvorlige mangelen på bedrifter, aktivitet og arbeidsplasser.4 Den uformelle sektoren slipper sosiale avgifter, skatt, toll og reguleringer. Den produserer ingen ting, men importerer alt – og beriker seg uten å risikere straff. Denne kreftsvulsten sprer seg over hele landet, men spesielt raskt i denne regionen. Grensen mellom Algerie og Marokko ligger like ved og har vært stengt – men ikke hermetisk lukket – i over 15 år. På veien langs grensen, fra Lalla-Marnia til Middelhavet, er det en intens trafikk. Gamle Mercedeser, Renault 21-er og rustne trailere ruller av gårde i en uavbrutt strøm. Hva er de lastet med? Bensin skjult i ekstratanker som er satt inn på de utallige bilverkstedene på veien fra Soudani til Boukanoun. Takket være urokkelige parlamentarikere har bensinprisen stått på stedet hvil i ti år i Algerie, mens man i Marokko har forsøkt å justere den oppover i takt med prisene i Europa. Det innebærer et sprik på 1 til 10, og det er mye penger å tjene på smugling. Sisterner store som underjordiske parkeringsanlegg er gravd ut noen meter fra grensen, der «forretningsmennene» leverer sin dyrebare væske. Om natten blir den fraktet over på den andre siden via tidligere vanningskanaler som er omgjort til rørledninger, eller den bæres over av esler som finner veien til kundene helt på egen hånd.

Det hjelper ikke med stadig flere politibetjenter, grensevakter, tollere og små fort, hvite på algerisk side og røde på marokkansk side: Smugler-virksomheten fortsetter ufortrødent. «Forretningsmennene» som kjøper drivstoff på en av de 17 bensinstasjonene til det statlige selskapet Naftal i grenseområdet, tjener minst fire ganger mer enn algerisk minstelønn (120 euro). «Noen kjører opptil 14 ganger fram og tilbake på en dag,» sier en pensjonert toller.

Fra marokkansk side smugles det narkotika. Rif-området, kjent for sin omfattende hasjproduksjon, ligger like i nærheten. Varene blir omhyggelig målt og veid. De som er merket med en Mercedes-stjerne skal til Europa, og de som er merket med en bie skal til Øst-Afrika og Midtøsten. Resten går til Algerie, spesielt de store byene, der brukerne blir stadig flere.

Fruktene av smuglervirksomheten er tydelige i hele grenseområdet, spesielt i grensebyen Marnia. Den lider på ingen måte av at grensen er stengt, og tjener gode penger på hvitvasking: Leiegårder og luksushoteller er det flust av. Innbyggertallet er blitt tretten ganger så stort siden uavhengigheten, og byggeboomen er enda mer spektakulær enn i Stor-Tlemcen, som nå ser på Marnia som en konkurrent. De rikeste smuglerne har bygd seg fire-fem etasjers «villaer» med små klokketårn og kupler malt i de sterke fargene som er karakteristiske for flere av grenseområdene.

I august 2009 eksploderte en trailer full av smuglerbensin i Ghazaouet. Tjue personer ble drept. Dette vakte sterke reaksjoner i befolkningen, og Alger slo ned på smuglervirksomheten – i noen få dager. Etterpå fortsatte den som normalt. Et opprør var i emning: «Gi oss arbeid!» protesterte bensinsjauerne. «Hvis vi setter hardt mot hardt, blir det bråk, så vi lar det passere for å sikre fred og ro,» murrer en underoffiser i tollvesenet. Dette spørsmålet vil være avgjørende for Tlemcens, og kanskje hele Algeries, framtid. Hvordan tilby ordentlige jobber til de tusenvis av unge som livnærer seg på smugling og småkriminalitet? Hvordan innlemme den altoverskyggende uformelle sektoren i samfunnet, få den til å respektere loven og etablere bedrifter og arbeidsplasser som så sårt mangler i dag? Svaret ligger i Alger, 50 mil unna.

Oversatt av G.E.




Fotnoter:
1 Zawyaer er tradisjonelle religiøse institusjoner som deltar aktivt i samfunnslivet, organisert som foreninger rundt en moské, skole eller forsamlingssted.

2 Olje og gass utgjør 98 prosent av Algeries eksport (80 milliarder dollar i 2008, under 40 forventes for 2009) og hoveddelen av skatteinntektene. Valutareservene er store (150 milliarder dollar) og landets utenlandsgjeld er ubetydelig.

3 Johannesbrød er en frukt som brukes i legemiddelindustrien og i matvareindustrien.

4 Arbeidsløsheten er fortsatt høy (offisielt 10 prosent) og jobbene er ofte usikre (byggeplasser, butikker) utenom i offentlig forvaltning, den største arbeidsgiveren i wilayaen (provinsen). Unge med høy utdanning har problemer med å få jobb, mens man paradoksalt nok ikke får høstet oliven i Hennaya, som ligger to mil fra Tlemcen, på grunn av mangel på arbeidskraft.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Frankrikes Latin-Amerika

Default thumbnail
Neste sak

Brasils glemte bastardhundkompleks

Andre saker om Algerie

Islamister for boikott

Siden starten på protestbevegelsen Hirak har algeriske islamister deltatt i demonstrasjonene uten

0 kr 0