Blod gir liv

Vampyrsjangeren er vel stort sett like gammel som filmen selv. Blant de tidligste eksempler finner vi Robert Vignolas The Vampire (1913) og Frank Powells A Fool There Was (1915), mens sjangerens storhetstid befinner seg i titler som Francis Ford Coppolas Bram Stoker’s Dracula (1993) og George A. Romeros Martin (1977) og muligens spesielt i stumfilmen Nosferatu (1922) av Murnau og Carl Theodor Dreyers lydfilm Vampyr (1931). De to sistnevnte er filmer med en besnærende, stort sett lydløs uhygge, som jeg ikke har sett bli overgått siden. Men i denne titteloppramsingen bør det også nevnes filmer som Tomas Alfredsons blendende, sosialrealistiske vampyrfilm La den rette komme inn (2008).
Vampyren par excellence – grev Dracula – er også den fiksjonsfiguren som har blitt portrettert på film flest ganger. Den slags har det med å skape presedens, og sjangeren synes å ha oppnådd en voldsom elastisitet. Tenk bare på virvaret av ulike vampyrtyper.

Vi har den klassiske Dracula-vampyren, en uhyggelig skapning, ja, men også en ettertenksom, aristokratisk og lettere skrøpelig eksistens, som ofte kan leses som et bilde på annerledeshet og den mistilpassedes skjebne i en grå masse. En annen arketype er den vemmelige, monstrøse vampyren. Her er vi ved kjernen av det usiviliserte, blodspisende dyret, slik det framstilles i blant annet 30 Days of Night (2007) – et dyr som av rent mytologiske årsaker kun kan drepes eller avskrekkes med bruk av sollys, krusifiks eller hvitløk. Det dyriske ved denne vampyrtype forbindes ofte med en angst for drifter og frykt som kan overvelde mennesket og presse det ned på kne.

Et stadig tilbakevendende kjennetegn hos vampyrfiguren er det forførende elementet. Det er noe fristende over vampyren. Noe nærmest erotisk. Kanskje er det bittet. Blodet, som suges ut.

To mennesker som elsker hverandre, besitter et kjødelig begjær som kan sidestilles med vampyrens. De må ha hverandre. De overfalder hverandre i en fysisk kopulering. Overøser hverandre med voldsomme kyss. Bittet er erotisk. Fortæringen en del av kjærligheten.


DERFOR LIGGER ALT til rette for koreanske Park Chan-wook når han blander kjærlighetsdramaet med vampyrsjangeren i Thirst. Sykehuspresten Sang-hyun er en makelig person som ikke gjør stort vesen av seg. Han er empatisk anlagt, godt likt av pasientene på det lokale sykehuset og alt i alt en glimrende sjelesørger i vanskelige stunder.







Desto mer er det et paradoks at Sang-hyun etter et medisinsk eksperiment, som involverer en blodtransfusjon, blir vampyr. Denne transformasjonen skjer ikke med Hollywood-filmens tradisjonelle fart og fremadrettet handling, men derimot med en refleksiv, østerlandsk ro.

Sang-hyun blir langsomt klar over sine nye drifter og evner. Kroppen hans får et høyere energinivå, han opplever enorme krefter han ikke tidligere kjente til, og han synes å dras mot blodet til sine medmennesker. Da han plutselig finner seg selv på sykehusgulvet mens han suger blod av en komatøs pasient, vemmes han over seg selv. Han vil jo ingen mennesker noe ondt. Men hvordan kan denne pasifistiske skapning tilfredsstille sine vampyrbehov?

Paradokset løper gjennom hele filmen, men mest av alt kretser den rundt kjærligheten. Den kommer første gang i scenen der Sang-hyun besøker sin barndomsvenn Kang-woo og fascineres av hans unge kone, Tae-ju (forøvrig svært imponerende spilt av den 23-årige Ok-bin Kim som nå kan få sitt internasjonale gjennombrudd). Tae-ju er tiltrukket av Sang-hyuns mystiske skjebne, som fortsatt ikke er avslørt, og snart innleder de to en lidenskapelig affære.

Kompleksiteten stiger da Sang-hyun begår sitt første drap som vampyr. Ikke for å få blod – for som han sier, det har han tilgang til på sykehuset, der en intelligent kobling mellom blodgivning og vampyrens tørst finner sted – nei, han dreper for Tae-jus skyld. Etter drapet skjer det en ny dreining i forholdet deres, som deretter kommer til å romme mye blod, svette og tårer.


FILMENS VISUELLE design og især dens koreografikrevende scener er fremragende utført. Sminken er så overbevisende at man vitterlig tror på vampyrene. Muligens fordi de aldri overlesses med et kvalmt zombieaktig utseende, men fastholdes i deres menneskelighet bare med enkelte vampyriske trekk. Filmens tempo er som sagt makelig, men varieres med heseblesende vampyrjakter over hustak eller plutselige bitt, som på en og samme tid er lidenskapelig erotiske og avskyelig morbide.

Park Chan-wook har en eminent evne til å kombinere grøss med engasjerende, humane fortellinger. Det skjer også langt på vei i Thirst, men filmens avsluttende tredjedel faller likevel over i det sensasjonelle – og bloddryppende, som avslutningsvis blir for repeterende og irrelevant, uansett hvor godt laget det er. Det er en tredjedel Park med fordel kunne ha klippet bort fra den 133 minutter lange filmen.

© norske LMD