De som rømmer fra jobben

Det første man merker seg på en av Tokyos mange metro- og toglinjer er punktligheten og rensligheten. Mer interessant er det at rushtiden for arbeidsreiser hjemover strekker seg til ni–ti på kvelden. De fleste arbeider i små og mellomstore bedrifter, men det tradisjonelle bildet av et livslangt yrkesliv i det samme store, hierarkiske firmaet med lange dager, lite ferie og sterke lojalitetskrav utgjør arbeidshverdagen for mange japanere. Flere hundre japanere dør hvert år fordi de er overarbeidet, ifølge myndighetenes egen statistikk.¹ Plutselige dødsfall, ofte hjerteinfarkt eller slag, på grunn av høyt arbeidspress har til og med et eget ord: karōshi. Det å rømme fra storselskapenes kontorliv er såpass utbredt at også det har et eget ord: datsusara.

De sosiale og personlige spenningene i arbeidslivet som karōshi og datsusara springer ut av, er sentrale motiv i de to japanske tegneseriebøkene Min fjerne barndomsby (dansk utg.) og Disappearance Diary (amerikansk utg.). Bøkene tematiserer kravet til konformitet i det japanske samfunnet, mannsroller og ønsket om å definere sitt eget liv. Begge seriene tar utgangspunkt i kollaps på jobben, men går videre i ulike retninger.

DISAPPEARANCE DIARY av Hideo Azuma er en galgenhumoristisk selvbiografi om å møte veggen og rømme fra alle krav og ansvar. 60 år gamle Azuma var en produktiv tegner på 70- og 80-tallet, og oppnådde en viss suksess med både humor- og science fiction-serier. Etter hvert ble varemerket hans ungjenter i seksualiserte situasjoner. Et grep han rendyrket i en slik grad at han regnes som grunnleggeren av denne typen lolita-manga, det som ofte kalles lolicon. Seriene ga gode inntekter og kultstatus, men ingen bredere anerkjennelse. Det som i starten var originalt og morsomt, ble rutine. Han satt fast som tegner av smågrisete dusinvare.

En dag i 1989 orket han ikke deadlinekjøret mer, og forlot plutselig jobben og familien. I flere måneder var han uteligger og levde på matrester og alkohol andre kastet fra seg. Han ble tatt inn av politiet som hjemløs og ført tilbake til familien. Tre år senere forsvant han like plutselig til en av nabobyene, hvor han fant seg jobb som rørlegger. I 1998 var alkoholismen hans så ille at han ble innlagt til rehabilitering. Denne tegnede dagboken dekker alle de tre periodene.

Man skulle tro at å være serieskaper ikke var et utpreget hvitsnippete kontorliv. Den japanske tegneseriebransjen er imidlertid svært industrielt organisert. Mange tegnere og forfattere har en stramt ordnet arbeidsdag, ikke ulik den typiske japanske «salaryman». Det er lett å bli fascinert, for ikke å si forført, av de japanske mangaserienes leserappell og globale suksess. Azuma skreller vekk de romantiske forestillingene. Gjennom egne opplevelser viser han en bransje med ekstreme krav til produktivitet, manipulerende ledelse og lusne vilkår for den store hopen av utøverne.

Boken har mottatt flere priser i hjemlandet, blant annet ved den årlige Japan Media Arts Festival. Det er ikke ufortjent. Azuma forteller åpent og oppriktig. Det er tragisk å se ham kravle på fortauet etter sigarettstumper og blande bunnrestene i tomme flasker til sin egen cocktail, en mann som tydelig har mistet all selvrespekt. Samtidig er det imponerende hvordan han nå har distansert seg fra hendelsene og gjenforteller dem i en lett og vittig tone. Azuma snur om på Mel Brooks-doktrinen om at tragedie er når man selv ramler ned i et hull og komedie når noen andre gjør det. Her legger tvert imot egen ulykke grunnlaget for ektefølt moro.

MENS DISAPPEARANCE Diary er jobbkollaps som tragikomedie, er Min fjerne barndomsby et sobert drama. Boken åpner med en middelaldrende forretningsmann som svirrer rundt på den overveldende togstasjonen i Kyoto. Utslitt og i bakrus tar han feil tog. I stedet for å ta lyntoget Shinkansen hjem til Tokyo, havner han på toget til barndomsbyen Kurayoshi som han ikke har besøkt på mange år. Når han oppsøker morens grav, faller han om og gjenopplever barndommen, som fikk en brå slutt da faren dro.

Hovedpersonen forflyttes tilbake til 60-tallets Japan. Han er igjen fjorten år gammel, men med all sin voksne kunnskap og erfaringer i behold. Denne typen tidsreiser og personlighetsoverføringer er et velkjent fortellergrep, men sjelden har det sprunget mer naturlig ut av premissene for historien. Det framstår rett og slett som en eksistensiell nødvendighet.

Tegner og forfatter Jiro Taniguchi forteller et i hovedsak personlig drama, men med betydelige sosiale implikasjoner. Det sentrale omdreiningspunktet er konfrontasjonen med faren, som hovedpersonen nå vet skal forlate dem. Alt han gjør styres av å forhindre farens flukt, men i stedet skapes det en ny forståelse. For første gang hører han faren forklare hvorfor han dro. Familien og jobben er resultat av omstendigheter andre har bestemt for ham, han føler han lever et liv som ikke er hans.

Med sin rene, delikate strek og presise blikk for beskrivende detaljer, tegner Taniguchi flotte tidsbilder av provinsbyen. Fortellermåten er dvelende og sanselig, ofte med bilder som pauser handlingsforløpet for å skape stemninger og ettertanke.

Min fjerne barndomsby har mottatt priser nær sagt over alt hvor albumet har blitt oversatt, blant annet ved Europas største tegneseriefestival i franske Angoulême. 62 år gamle Taniguchi er en av de fremste eksponentene for voksenmanga, med en stor produksjon som uanstrengt veksler mellom spenning og drama. Han har også tegnet det delvis dokumentariske tibindsverket The Times of Botchan,² som skildrer moderniseringen av Japan ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet med utgangspunkt i forfatteren Natsume Soseki og hans legendariske roman Botchan (engelsk tittel).

Jiro Taniguchis første bok på «skandinavisk» er en kulturbegivenhet på høyde med den første oversettelsen av Haruki Murakami eller de siste årenes presentasjon av Hayao Miyazakis tegnefilmer.

© norske LMD

Hideo Azuma: Disappearance Diary,
Fanfare / Ponent Mon, 2008. 200 sider.

Jiro Taniguchi: Min fjerne barndomsby.,
Faraos Cigarer, 2010. 406 sider.

Fotnoter:
1 Nettavisen IOL meldte 17. mai 2007 at det i løpet av foregående år var 355 arbeidere som ble alvorlig syk eller døde. I tillegg fikk 205 personer offentlig kompensasjon på grunn av psykiske lidelser etter arbeidet.

2 Natsuo Sekigawa og Jiro Taniguchi, The Times of Botchan, bind 1-4, Fanfare / Ponent Mon, 2006–2009. Øvrige bind foreligger ennå ikke på engelsk.

(…)