Nåtidens mot

Den nåværende tiden har, i et land som vårt, i tretti år vært en desorientert tid. Med det mener jeg: En tid som ikke tilbyr sin egen ungdom, spesielt ikke de unge i de lavere samfunnslagene, noe orienteringsprinsipp for eksistensen.

Hva nøyaktig består denne desorienteringen i? En av dens viktigste operasjoner består i hvert tilfelle å gjøre uleselig den forutgående sekvensen, som for sin del var svært godt orientert. Denne operasjonen kjennetegner alle reaktive, kontrarevolusjonære perioder, som den vi har levd i siden slutten av 1970-tallet.

Man kan for eksempel merke seg det kjennetegnende ved Thermidor-reaksjonen, etter komplottet 9. thermidor og henrettelsen uten dom av de store jakobinerne, var at den gjorde den tidligere robespierreske sekvensen uleselig: Denne ble redusert til et sykdomstrekk hos enkelte bloddrikkere, for å forby enhver politisk forståelse av den. Dette synet varte opp gjennom tiårene. Det søkte å ettertrykkelig desorientere folket, som man mente, og fortsatt mener, er grunnleggende revolusjonært.


Å GJØRE EN periode uleselig, er noe annet og mer enn simpelthen å fordømme den. For en av virkningene av uleseligheten er å forby seg å finne i denne perioden prinsipper som kan veie opp for dens blindspor. Om perioden erklæres patologisk, finnes det ikke noe å hente fra den for orientering, og konklusjonen, som vi hver dag konstaterer de ødeleggende virkningene av, er at man gir etter for desorienteringen, som det minste ondet.

La oss derfor si, angående en tidligere sekvens som er tydelig forbundet med frigjøringspolitikken, at den må forbli leselig for oss, og det uavhengig av den endelige dommen man feller over den.

I debatten om den franske revolusjonens rasjonalitet under Den tredje franske republikk, kom Georges Clemenceau med en berømt formulering: «Den franske revolusjonen danner en blokk». Denne formuleringen er bemerkelsesverdig fordi den erklærer at prosessen er fullstendig leselig uansett hvilke tragiske hendelser som skjedde mens den forløp.

I dag er det klart at det er med henvisning til kommunismen at den rådende diskursen forvandler den forutgående sekvensen til en ugjennomtrengelig patologi. Jeg tillater meg altså å si at også kommunistsekvensen – inkludert alle dens nyanser som gjør krav på samme idé, ved makten så vel som i opposisjon – danner en blokk.

Hva kan dermed være prinsippet for og navnet på en virkelig orientering i dag? Jeg foreslår i alle fall å kalle den, av trofasthet til frigjøringspolitikken, den kommunistiske hypotese.

La oss bemerke at våre kritikere ønsker å kaste ordet «kommunisme» ut vinduet under påskudd av at en erfaring med statskommunisme, som varte i 70 år, feilet tragisk. Hvilken spøk! Når det dreier seg om å styrte de rikes herredømme og maktens arvelighet, som har vart i årtusener, kommer de med innvendinger om 70 år med feilsteg, vold og blindspor! Faktisk har den kommunistiske ideen bare gjennomløpt en uendelig liten del av tiden for sin verifisering, for sin effektuering.


HVA ER DENNE hypotesen? Den bygger på tre aksiomer.

For det første ideen om likhet. Den vanlig pessimistiske ideen, som på ny er framherskende i disse tider, er at menneskenaturen er dømt til ulikhet, at det er synd at det er slik, men at etter å ha felt noen tårer er det avgjørende å la seg overbevise om og akseptere denne kjensgjerningen. Til dette svarer den kommunistiske hypotesen ikke akkurat med å forslå likhet som et program – la oss realisere den dypereliggende likheten som er immanent i menneskenaturen – men ved å erklære at prinsippet om likhet tillater oss å skille, i enhver kollektiv handling, det som er homogent til den kommunistiske hypotese, og som dermed har en reell verdi, fra det som motsier den, og som dermed leder oss tilbake til et animalsk menneskesyn.

Deretter kommer overbevisningen om at eksistensen av en atskilt tvangsbasert stat ikke er nødvendig. Dette er tesen om statens bortfall, som anarkistene og kommunistene deler. Det har eksistert statsløse samfunn før, og det er rasjonelt å postulere at det kan finnes andre. Men framfor alt kan man organisere folkelig politisk handling uten å underkaste den ideen om makt, om representasjon i staten, om valg, osv.

Den organiserte handlingens frigjørende krav kan utøves på utsiden av staten. Vi har en rekke eksempler på det, også nylige: Den uventede styrken til folkebevegelsen i desember 1995 forsinket de antifolkelige pensjonstiltakene i flere år. Aktivistenes handling sammen de papirløse arbeiderne forhindret ikke de mange forbryterske lovene, men den gjorde at disse arbeiderne ble anerkjent som en del av vårt kollektive og politiske liv.

Siste aksiom er at organiseringen av arbeidet ikke impliserer arbeidsdeling, spesialisering av oppgaver og især ikke det undertrykkende skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Man må og kan etterstrebe en essensiell mangformighet i det menneskelige arbeid. Dette er den materielle grunn for klassenes og de sosiale hierarkienes bortfall.

Disse tre prinsippene utgjør ikke et program. De er maksimer for orientering, som hvem som helst kan bruke for å evaluere sine, personlig eller kollektivt, utsagn og handlinger i forhold til den kommunistiske hypotese.




DEN KOMMUNISTISKE hypotese har vært gjennom to store etapper, og jeg vil påstå at vi er i ferd med å gå inn i den tredje etappen i dens eksistens.
Hypotesen etablerte seg i omfattende skala mellom revolusjonene i 1848 og Pariskommunen (1871). De dominerende temaene var den gang knyttet til arbeiderbevegelse og opprør. Deretter fulgte et langt intervall, på nærmere førti år, som sammenfalt med kulminasjonen til den europeiske imperialismen og den systematiske plyndringen av en rekke av planetens regioner.

Sekvensen som går fra 1905 til 1976 (kulturrevolusjonen i Kina), representerer den andre sekvensen for hypotesens effektuering. Dens dominerende tema var partiet med dets store (og udiskutable) slagord: Disiplin er det eneste våpenet til de som ikke har noe. Fra 1976 fram til i dag har det funnet sted en andre periode med reaktiv stabilisering. I denne perioden som vi fortsatt befinner oss i, har man særlig sett kollapsen til de sosialistiske ettpartidiktaturene, som ble skapt i den andre sekvensen.
Jeg er overbevist om at en tredje historisk sekvens for kommunisthypotesen uvegerlig vil åpne seg, en sekvens som er forskjellig fra de to forutgående, men paradoksalt nok nærmere den første enn den andre. Denne sekvensen vil faktisk ha til felles med sekvensen som gjorde seg gjeldende på 1800-tallet, at det som står på spill er selve eksistensen til den kommunistiske hypotese, som i dag massivt fornektes. Man kan definere det jeg gjør sammen med andre som forberedende arbeid for gjenetableringen av hypotesen og utfoldelsen av dens tredje epoke.

Det vi har behov for, i denne spede begynnelsen av den tredje sekvensen, er en provisorisk moral for en desorientert tid. Det dreier seg om å opprettholde en konsistent subjektiv figur, uten å støtte seg til den kommunistiske hypotese som ikke ennå er gjenetablert i stor skala. Det er viktig å finne et virkelig punkt å holde koste hva det koste vil, et «umulig» punkt som ikke lar seg innskrive i situasjonen lov. Man må holde et reelt punkt av denne typen og organisere konsekvensene.


NØKKELVITNET TIL at våre samfunn åpenbart er in-humane, er i dag den utenlandske papirløse arbeideren: Han er tegnet, immanent til vår situasjon, på at det bare finnes én verden. Å behandle den utenlandske proletaren som om han/hun kommer fra en annen verden, det er oppgaven som gis til «integreringsdepartementet» som har en egen politistyrke («grensepolitiet»). Å stadfeste, mot et slikt statsapparat, at en hvilken som helst papirløs arbeider tilhører samme verden som oss, og å trekke de praktiske, egalitære og militante konsekvensene av det, det er et eksempel på en type provisorisk moral, en lokal orientering som er homogen med den kommunistiske hypotese i en global desorientering som bare dens gjenetablering kan motvirke.

Kardinaldyden vi trenger er motet. Det er ikke alltid tilfellet. I andre omstendigheter, kan kreve at andre dyder prioriteres. Slik Mao i epoken med revolusjonskrig i Kina fremmet tålmodighet som kardinaldyd. Men i dag er det ugjenstridelig motet. Motet er dyden som manifesterer seg, uten hensyn til verdens lover, i det umuliges utholdenhet. Det dreier seg om å holde det umulig punktet uten å måtte gjøre rede for hele situasjonen: Motet, i den grad det dreier seg om å behandle punktet slik, er en lokal dyd. Den er forbundet med en stedsmoral som har denne sakte gjenetableringen av den kommunistiske hypotese som horisont.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 9. thermidor år 2 (27. juli 1794) ble Robespierre og andre av de radikale revolusjonslederne («jakobinerne») angrepet i Nasjonalkonventetog henrettet de påfølgende dagene. Thermidor-reaksjonen avsluttet Skrekkveldet, men innførte en ny periode med «hvit terror» rettet mot venstresiden, og har siden blitt begrep for reaksjonære vendinger i revolusjonær. Red. anm.