Kampen om byen

Omstruktureringen av byen gjennom «kreativ destruksjon» har nådd et planetært nivå. Fra Mumbai til Beijing, via London, New York og Paris, har sentrumsnære arbeiderstrøk blitt pusset opp. De tidligere innbyggerne har blitt ekspedert til billige boliger i periferien for å gi plass til luksusboliger, hovedkontorer, prestisjefullt kulturelt utstyr som kan tiltrekke investorer, eiendomsutviklere, direktører, ledere og pengesterke turister. «Byggeplassplaneten kolliderer med slumplaneten,» konkluderer den amerikanske geografen David Harvey. «Denne symmetrien kan ikke forstås som annet enn en massiv klassekonfrontasjon». Betyr dette at det bakenfor de nye arkitektoniske og byplanmessige modellene utspiller seg en permanent kamp mellom herskere og underkastede om erobringen (eller gjenerobringen) av byrommet?

I så fall overser man de ideologiske og politiske virkningene av nye samfunnsgrupper, spesielt i land der «tertiarisering» har avløst industrialiseringen. Veksten i den såkalte servicesektoren har siden siste fjerdedel av 1900-tallet blitt fulgt av utbredelsen til en ny middelklasse knyttet til sentraliseringen av nøkkelfunksjoner innen finans, juss og kultur i byområder, som omdannes til nasjonale og globale «metropoler».

Vi bør legge merke til to hovedtrekk i den utviklingen. Denne nye åndsarbeiderklassen har fått en stadig sterkere posisjon. Og åndsarbeiderne ønsker framfor alt å profitere på deres akademiske kapital, noe som har knyttet deres skjebne til borgerskapet. På den andre tok arbeiderbevegelsen med seg ideen om radikal samfunnsendring og kollektiv frigjøring i fallet, da den kollapset som følge av oppløsningen av den tradisjonelle industristrukturen.


HARVEYS «KONFRONTASJON» innebærer ikke nødvendigvis åpen konflikt. Klasseskillene manifesterer seg i dag snarere i atskillelser i byrommet. Direkte sammenstøt mellom besittende og frarøvede er blitt sjeldne. Kampen om byen har ikke stanset i mangel av krigere, men fordi arbeiderklassen ikke lenger klarer å yte motstand mot et stadig mer offensivt borgerskap. Sistnevnte «har alle trekkene til en klasse: situasjons-og skjebnefellesskap, en følelse av tilhørighet og et mangfoldig sett av reproduksjonsstrategier, inkludert svekking av arbeidslivet.»2 Arbeiderklassen har på sin side mistet bevissthet om sin kollektive eksistens og den «historiske rollen» sosialismeteoretikerne ga den, som revolusjonært subjekt kallet til å omvelte den etablerte orden.

Herskerklassens kampanjer for å frata de lavere klassene deres territorium møter fortsatt motstand. Sammenstøt mellom politi og/eller soldater og innbyggere i campamentos, ciudades, cayampas, favelas og andre provisoriske boligområder under dekke av kriminalitetsbekjempelse eller kamp mot revolusjonær aktivitet i Latin-Amerika; militær «tømming» av slumbyer i Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara; fysisk utkasting og riving av boliger i Kina for å klargjøre områdene for infrastrukturen og bygningene som skal tilpasse de kinesiske storbyene til handelsglobaliseringens tidsalder; metodiske ildspåsettelser av større kjøretøy i tidligere «alternative» strøk i Berlin som har blitt invadert av nyborgerskapet etter gjenforeningen.

Her kunne vi også nevne opprørene til de svarte i de amerikanske gettoene på 1960-tallet eller til de unge afrokaribiske innvandrerne i de engelske drabantbyene som Thatcher-regjeringen lovet å «renovere» på begynnelsen av 1980-tallet. I Frankrike, Italia og Spania ga demonstrasjoner, okkupasjoner, squats, egenreduksjon av husleie, beboerforeninger og bydelskomiteer på 1970-tallet inntrykk av at en ny type sosial bevegelse var i ferd med å oppstå, en bevegelse definert av en samfunnskritisk «urban kamp» mer eller mindre i tråd med slagordet «retten til byen». Venstreradikale teoretikere og aktivister som her så en ny front i den antikapitalistiske kampen, ble raskt skuffet.

Bortsett fra enkelte unntak skjedde ikke den forventede koblingen mellom arbeidere og bybeboere som skulle utvide klassekampen til bostedene. Der den fant sted – som i Chile, Argentina og i enkelte italienske og spanske byer (Torino, Bologna, Barcelona), der arbeiderne klarte å koble kampen mot utbyttingen i fabrikkene med kampen mot eiendomsutviklerne, huseierne og deres politiske støttespillere – ble den flyktige og retningsløse motstanden ofte raskt kvalt. Andre steder ble den nøytralisert: Forhandlinger med de rådende maktene svekker ofte kampviljen og radikaliteten til de opprørske innbyggerne (noe som ofte er målet), noe som ofte lar seg gjøre gjennom å gi lederne stillinger – eksempelvis slik «eks-demonstranten» Daniel Cohn-Bendit i 1989 ble utnevnt til viseborgermester for mangfold i Frankfurt.


«BYKAMPENE», som man først trodde skulle forene proletariatet med andre samfunnskategorier i kampen mot kapitalen, ble framfor alt ledet an (og i enda større grad teoretisert) av akademiske «dissidenter» (lærere, forskere, arkitekter, sosialarbeidere). Men viktigheten «livsrammen» hadde i deres øyne, gikk hånd i hånd med en viss likegyldighet, om ikke en ren ignoranse, overfor situasjonen i arbeidslivet. I Frankrike ble «bykampene» – under ledelse av intellektuelle skikkelser fra det «andre venstre», forløperne til sosialliberalismen i Frankrike (som François Dubet og Didier Lapeyronnie) – innlemmet i «de nye sosiale bevegelsene» som skulle avløse den utslitte arbeiderkampen. Man mente at man gjennom disse kunne «forandre livet» uten å gjøre slutt på den uomgjengelige kapitalismen. «Å forandre byen» innebar ikke lenger samfunnsendring: Det var tilstrekkelig å videreutvikle samfunnet, å gi det et mer «urbant» ansikt.

Det er nettopp denne oppgaven mange tidligere motstandere av kapitalistisk urbanisering påtatt seg. Bysosiologer, geografer, arkitekter, byplanleggere og lokalpolitikere forener krefter for å tilpasse byrommet til en «postmoderne» kapitalisme. Etter å ha tømt dem for enhver revolusjonær konnotasjon, har de ikke nølt med å plukke opp igjen den marxistiske sosiologen Henri Lefebvres ideer om «retten til byen».3 Kvalitet blir gitt forrang, standardisering av bygninger blir avvist for å bevare eller restituere bystrøkenes historisitet, autentisitet og personlighet, det blir lagt vekt på offentlige rom – de ultimate stedene for spontan sosialisering.

Det dreier seg ikke lenger om å utslette byens fortid, som i tiden med bulldozerrenovering da «usunne» lommer og forfalne strøk ble revet for å «frigjøre land» for «standsmessige» bygninger, for boliger eller kontorer, da kronglete og overfylte gater fra tidligere århundrer skulle erstattes med ringveier og gjennomfartsårer for å «tilpasse byen til bilen». Tiden er ikke lenger inne for ødeleggelse, foruten når den eksisterende bygningen ikke lar seg redde, men snarere for «revitalisering» og «renessanse». Målet med disse moteordene er først og fremst å skjul klasselogikken: Reservere «redefinerte» rom for kvalitetsfolk. «Alle disse re-ordene er i utgangspunktet bra for byen, men de skjærer bort alle sosiale spørsmål,» bemerker en belgisk geograf. «Når et strøk blir hipt og trendy, blir en rekke innbyggere jagd bort. Strøket blir ’bedre’, men ikke for de samme folkene.»4 Sagt på en annen måte: Målet for byfornyelsen er først og fremst å fornye befolkningen i sentrumsområder, i overensstemmelse med bysentrenes nye kall om å være dynamiske og attraktive «metropoler».
Christophe Guilly, geograf

Selv når det skjer gradvis, føler de opprinnelige beboerne i tidligere arbeiderstrøk det ofte som en invasjon når det flytter inn folk fra de midtre eller øvre sjiktene blant lønnsarbeiderne og de frie yrkene i «informasjons- og kommunikasjonssamfunnet». For flesteparten av dem innebærer det at de på sikt vil bli fordrevet, ved hjelp av bolig- og eiendomsspekulasjon, og erstattet med rikere, mer kultiverte borgere som presser på for å danne en bydelsidentitet som sammenfaller med deres sosiale identitet.

For «gentrifiseringen» rammer ikke bare det bebygde rommet, den påvirker også det politiske rommet, og ikke minst de -offisielle venstrepartiene som mister stadig mer oppslutning i de lavere samfunnslagene. «Dette er et europeisk fenomen,» bemerker geografen Christophe Guilly. «Nærmest overalt ser vi en ’gentrifisering’ av sosialdemokratiet.»5 Og vi sjokkeres ikke lenger av at kommuner styrte av venstrepartier mesteparten av tiden går inn for ønskene og forventningene til deres nye sosiale velgermasse, særlig når det gjelder byutvikling, bolig og kulturelt forbruk.


I EN LUKSURIØS brosjyre om Paris’ ønskede framtid i det 21. århundret, oppsumerer byråd for byutvikling og arkitektur, Anne Hidalgo, problemstillingen folkevalgte i storbyene nå står overfor: Sikre status og identitet som «verdensbyer», «en status som den franske hovedstaden slåss om med mange andre verdensmetropoler».6 Man bør ikke gjøre seg noen illusjoner om det lyriske og samstemte snakket om hvor nødvendig det er å koble sammen sentrum med periferien og kaste «et nytt blikk på periferiens rolle i byregionen». I likhet med den automatisert superforstadsbanen som foreslås for det hypotetiske «Stor-Paris», er ikke målet for prosjektet om å koble «Ringen» i de tradisjonelle strøkene i Antwerpen å løse beboernes akutte transportbehov, men å koble sammen økonomisk sentre, motorveier, flyplasser og togstasjoner (se artikkel på s. 18–19). Det vil si å koble punktene som antas være essensielle for kapitalsirkulasjonen og dermed å gjøre metropolen konkurransedyktig overfor de europeiske rivalene.

Er ikke de gigantiske planene som skal gjøre Stor-Hanoi mer attraktiv, på lignende vis til for å hjelpe den tidligere anti-imperialistiske motstandsbyen, det nye eldoradoet for eiendomsspekulanter og «shoppinghovedstad» for vestlige turister, å slåss for en plass ved siden av Singapore, Hongkong og Shanghai (se artikkel på s. 14–15)? Og hva skal man si om den planlagte byggingen av et prestisjefullt «transittsenter» i San Francisco, der ulike offentlige transportformer skal forbindes for å skape trafikkflyt i Bay-området? Denne «byfornyelsen», som inkluderer skyskrapere og infrastruktur for turister, skal «endre byens fysiske profil». Og dens sosiale profil: En del av det gamle downtown med en rekke okkuperte bygninger vil simpelthen slettes fra kartet.7

«Fellesprosjektet» som skal gi byens sentrum og periferien en «felles skjebne», er ikke annet enn en romlig anvendelse av hovedprinsippet som påstås å styre alt liv på planeten, nemlig «fri og uhindret konkurranse».

Denne artikkelen er et utdrag av introduksjons-kapittelet i Une violence éminement contemporaine. Essais sur la ville, la petite bourgeoisie intellectuelle et l’effacement des classes populaires (En høyst moderne vold. Essay om byen, det intellektuelle småborgerskapet og utslettingen av de folkelige klassene), Agone, Marseille, 2010.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 David Harvey, «The right to the city», New Left Review, nr. 53, London, sept.?okt. 2008.

2 Paul Bouffartigues, Le retour des classes sociales. Inégalités, dominations, conflits (Samfunnsklassenes tilbakevending. Ulikhet, dominans, konflikter), La Dispute, Paris, 2004.

3 Henri Lefebvre, Le Droit à la ville, Anthropos, Paris, 1968.

4 Mathieu Van Criekingen, Tribune de Bruxelles, 6. desember 2007.

5 Christophe Guilly, «La nouvelle géographie sociale à l?assaut de la carte électorale» (Den nye sosialgeografien angriper velgerkartet), Centre d?études de la vie politique française (Cevifop), Paris, 2002.

6 Anne Hidalgo, «Paris doit faire face à une évolution profonde du monde» (Paris må møte store endringer i verden), Paris 21e siècle, Atelier parisien d?urbanisme-Le Passage, Paris, 2008.

7 Brad Ston, «Ambitious Downtown Transit Project Is at Hand», New York Times, 3. januar 2010.