Aleksander den stores overraskende etterkommere

For vestlige på reise i Pakistan vil ett høydepunkt være et besøk i den avsidesliggende dalen Chitral i fjellkjeden Hindu Kush på grensen til Afghanistan. Hvis de i dette storslåtte landskapet stopper hos kalasha-folket, vil de føle noe av det samme som Aleksander den store gjorde i byen Nysa¹ etter den lange erobringen av Persia. Her møtte han et folk som utførte de samme dionysiske ritualene som i hans hjemland.²

Det polyteistiske kalasha-folket skiller seg ut fra måteholdet og den (seint ankomne) muslimske troen som omgir dem. De bruker vin i sine religiøse ritualer og pålegger ikke kvinnene å gå med sjal. I Bumburet, en av de tre dalene de bor i, vil besøkende få seg en stor overraskelse: Kalasha-Dur, et svært nybygg i tre etasjer med skilt på gresk. Bygget huser en skole, et helsesenter og et museum med søyler i jonisk stil.

I noen år har den unge kalashen Wazir Zada forsøkt å få parlamentet i Peshawar til å anerkjenne kalasha-folket rettigheter som en minoritet. Men i disse høytliggende beitemarkene finnes det få ressurser og landområder å gjøre krav på. I dette forvridde landskapet er det bare kulturelle forskjeller som må forsvares – til å begynne med produksjon og konsum av vin, en skikk som ikke faller i smak hos ortodokse muslimer, som her finner grunn til misjonering. «Alle disse kravene om å stoppe vindyrkingen er dobbeltmoralsk,» mener Zada. «Mange muslimer fra Chitral-dalen kommer for å drikke hos oss. Det har vært dyrket vin i disse dalene i lang tid.»

Zareen Khan, en ung mann som har dratt til Peshawar for å studere, forteller at det på 1950-tallet fantes nærmere 30 000 kalashaer. Det store flertallet har konvertert, under stadig større press fra en vinglete islam som har spist seg innover i Pakistan. «Vi er i dag bare 3000,» sukker Khan og peker på den nye moskeen som er bygd midt i dalen.

Det er i forbindelse med disse kravene at Aleksander den store dukker opp. «For noen år siden ble det funnet noen gullmynter med Aleksander på i en grotte i Bumburet,» forteller Khan. De gamle kalashaene som vokter over en døende tradisjon, trekker aldri fram den makedonske erobreren. Det er de unge som mener han muligens reiste gjennom regionen, og de understreker ofte nytten av Kalasha-Dur, der de lærer barna om deres kultur og tradisjoner.

KALASHA-DUR ER framfor alt verket til en lidenskapelig engasjert greker, Athanasis Lerounis, en tidligere lærer som i nesten tretti år har arbeidet for bistandsorganisasjonen Greek Volunteers i kalasha-dalene. I tjue år har greske lærere og leger vært til stede i disse fjerntliggende dalområdene. I 2001 fikk organisasjonen betydelige midler fra det greske utenriksdepartementets bistandsprogram Hellenic Aid. I april 2005 signerte den greske og den pakistanske regjeringen en samarbeidsavtale som framhevet de «kulturelle båndene» mellom de to landene. Nylig har flere kalasha-studenter i tråd med denne avtalen fått stipender for å studere i Hellas.

Hellenic Aid vil ikke avsløre hvor mye de har gitt, men grekerne har utvilsomt delt ut «flere millioner rupi», ifølge Maureen Lines som i tjue år har ledet den engelske Hindu Kush Conservation Association. Dette «samarbeidet» blir som oftest legitimert med passasjer fra Arrianos’ beretning Anabasis Alexandri om Aleksander den store og hans generalers ferd (i 329 f. vt.) gjennom Paramisos, dagens Hindu Kush.³ Men til tider begrunnes det også med mer fantasifulle teorier om at kalasha-folket er etterkommere av joniske fanger eller syrere som grekerne forviste til imperiets utkanter.

Det finnes imidlertid ingen bevis for en forbindelse mellom kalasha-folket og Aleksander den store eller etterkommere av datidens greske armeer. Denne delen av Hindu Kush var aldri del av satrapen (administrativ enhet i det persiske riket) Baktria, som Aleksander den store erobret. Augusto Cacopardo, en av etnologene som de siste tretti årene har skrevet noen av de mest detaljerte verkene om spørsmålet,⁴ forteller at det ikke fantes noen spor etter en skikkelse som lignet på Aleksander den store i kalasha-folkets muntlige tradisjon og mytologi da han innledet sin forskning i området. Dessuten viser lingvistikken tydelig at det ikke finnes noen bånd mellom gresk og kalashamon, kalashaenes språk. De få morfosyntaktiske likhetene som har vekket fantasien hos greske lingvister, skyldes ene og alene de indoeuropeiske språkenes felles opprinnelse. Kalasha-folket er i virkeligheten de siste etterkommerne etter kafirene (arabisk, «de vantro»). Flesteparten av kafirene konverterte til islam for snart to århundrer siden i den ustabile regionen som i dag heter Nuristan («lysets rike») og ligger i Afghanistan. Kalasha-folket hadde vært i regionen lenge før Aleksander den store kom.

I tjue år har Cacopardo fulgt med på gjenopplivningen av myten om avstamning fra grekere som hadde fortapt seg i Hindu Kush-fjellene. I Vesten har henvisningene vekslet mellom reiseskildringer (fra Marco Polo til engelske utforskere) og litterære myter.⁵ Cacopardo har i sine skrifter lagt for dagen en enda mer uventet dimensjon: Denne myten har blitt opprettholdt i regionen i flere århundrer av lokale muslimske herskere som en identitetsmarkør. Herskerne i Badakshan nølte ikke med å gi seg selv tittelen zulqarnain («tohornede»), med referanse til betegnelsen som brukes om Aleksander den store i Koranen.⁶ Etnologen har også identifisert spor av denne myten hos de tidligere herskerne i Hunza og Swat i Pakistan. En av hovedgrunnene lå sannsynligvis i at denne referanse gjorde at de kunne knytte lokale allianser i navn av et usannsynlig «brorsbånd» med datidens engelske erobrer.

TO ÅRHUNDRER ETTER herskerne i Badakshan dukket Aleksander den store opp igjen. Nyere forskning utført av sosialpsykologen Nikos Kalampalikis viser at den er stadig mer til stede også i gresk identitetsbygging.⁷ Gjenoppstandelse i Hellas virker å ha skjedd nærmest samtidig (for rundt tjue år siden) som i Hindu Kush. Den viser seg for eksempel i konflikten mellom Hellas og Republikken Makedonia. Siden uavhengigheten til Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (som er det offisielle navnet ifølge FN) i 1991, har landet kranglet med Hellas om eierskapet til kulturarven.

Republikken Makedonia har gravd fram antikkens glemte symboler som skiller landet fra dets albanske og bulgarske naboer. Men myndighetene i Aten nekter fortsatt å bruke benevnelsen Republikken Makedonia om en stat som de anklager for å ha stjålet navnet til den likelydende greske provinsen. Det skapte furore hos greske myndigheter da Republikken Makedonia i 1992 laget et eget nasjonalflagg med en avbildning av Verginasolen, et symbol som ble oppdaget i 1977 i det som antas å være gravkammeret til Filip 2, Aleksanders far. Etter greske protester fjernet Republikken Makedonia symbolet fra flagget i 1995, men det hindret ikke landet i å omdøpe flyplassen i hovedstaden Skopje til «Aleksander den store».

I dette spillet har de to partene logisk nok forsøkt å finne et ekstra bevis for deres identitet hos sine «etterkommere». Den nylige strømmen av greske bistandspenger til kalasha-folket kan ses i denne konteksten. I Hellas er det laget et titalls dokumentarer, spillefilmer og bøker om kalasha-folket. Makedonerne har på sin side ikke nølt med å slå fast at Aleksander den stores virkelige etterkommere befinner seg i Hunza, en annen dal i Hindu Kush. I juli 2008 ble prins Ghzanfar Ali Khan og prinsesse Rani Atiqa av Hunza invitert til Skopje der de sa seg «stolte av å vende tilbake til sitt hjemland, Makedonia».⁸ På spørsmål om hendelsen nøler ikke sosialpsykolog Kalampalikis med å si, uten et snev av ironi, at man her har å gjøre med det som i psykologien kalles «forskyvning».

PÅ SAMME TID har et annet forsøk på å tilrane seg myten kommet i tillegg til den første gjenoppvekkelsen. Nye kommunikasjonsmidler har tilgjengeliggjort en rekke skriftlig og billedlige dokumenter om kalasha-folket, som imot deres egen vilje har blitt symbol på de vestlige folkeslagenes kamp for egen identitet i fiendtlige islamske omgivelser.

Maureen Lines forteller at hun hvert år mottar et titalls forespørsler fra journalister som ønsker å beskrive et folk som kjemper mot tvangskonvertering. I dette ideologiske reisverket som forsøker å dele verden i siviliserte og barbarer,⁹ opplever Aleksander den stores «etterkommere» stadig mer suksess. Et tegn er de mange reportasjene og referansene til dem på nettsider som forsvarer en homogen, nasjonal eller religiøs, vestlig identitet.¹⁰

Tilfellet med kalasha-folket har utvilsomt en kobling til de forstyrrende likhetene som eksisterer mellom de store identitetsspørsmålene som har blitt stilt siden Anabasis om forskjellighet, barbari og assimilasjon,¹¹ og de som man i dag finner i teoriene om sivilisasjonssammenstøt der den «Andre» som oftest er muslim. Man kan i denne forbindelse spørre om ikke Oliver Stones intensjoner i spillefilmen Alexander (2004) var å lage en forbindelse mellom Aleksander den store og George W. Bush, som begge var sønner av en «statsleder» som videreførte fedrenes ufullendte erobringer i Midtøsten.

Denne siste formen for mytebruk er uten tvil nærmest den historiske sannheten. Cacopardo sier at det er svært stor sannsynlighet for at kalasha-folket, i det minste i denne regionen, er de siste representantene for en hedensk indoeuropeisk kultur som fantes her før monoteismen gjorde sitt inntog, en kjensgjerning som illustreres av at ritualene deres ligner på kultene rundt Dionysos, en gud som ifølge gresk mytologi kom fra Østen.

Som dette tilfellet viser, kjennetegnes «identitetsillusjonen» og deres nasjonale varianter ofte av at de forteller eventyraktige historier eller iscenesetter uventede idémessige møter. Møtet mellom Huntington og Dionysos er sikkert ikke det minst overraskende.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Muligens Jalalabad i dagens Afghanistan. Nysa-navnet refererer til byens Dionysos-kult.

2 Jf. Arrianos, Anabasis Alexandri (ca. 150 e. vt.), bok 5, kap. 1–3. Finnes i svensk oversettelse, Alexander den Store, Bonnier, Stockholm, 2003 [1945].

3 Arrianos, Anabasis, bok 4.

4 Augusto S. Cacopardo og Alberto Cacopardo, Gates of Peristan, Roma, Istituto Italiano per l'Africa, L'Oriente, 2001, og Augusto S. Cacopardo, Proceedings of the First International Conference on Language Documentation and Tradition, with a Special Interest in the Kalasha of the Hindu Kush Valleys, Himalayas–Thessaloniki, 7-9 november 2007 (utgis senere i år).

5 Jf. Rudyard Kipling, The Man who would be King (1888), filmatisert av John Huston i 1975.

6 Koranen, 18:83–98.

7 Nikos Kalampalikis, Les Grecs et le mythe d'Alexandre. Etude psychosociale d'un conflit symbolique à propos de la Macédoine (Grekerne og myten om Aleksander. En sosialpsykologisk studie av en symbolsk konflikt vedrørende Makedonia), L'Harmattan, Paris, 2007

8 «Hunza Royals visiting Macedonia», Macedonia Daily, 12. juli 2008.

9 Jf. Tzvetan Todorov, La peur des barbares : au-delà du choc des civilisations (Frykten for barbarene: bakenfor sivilisasjonenes sammenstøt), Robert Laffont, Paris, 2008

10 Det finnes flere henvisninger til kalasha-folket på Altermedia.info, en nettside som ble startet av den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke.

11 I denne forbindelse kan vi nevne mytteriet i Opis i 324 f. vt., der Aleksanders generaler fordømte ham for å gi persere høye stillinger i militæret.

(…)