Forkledd samfunnssatire

Fra sin beskjedne fødsel på 1800-tallet har fribryting blitt en form for «sportsunderholdning», som trekker et stort publikum. Med sine iscenesatte slåsskamper er den også i ferd med å bli en samfunnskommentator, i nært slektskap til europeisk samfunnssatire.

26. mai 2008 i Denver, Colorado: En middelaldrende atletisk mann med utseende som en bjørnetemmer inntar scenen iført billig dress og skjorte som strammer i halsen. Tusenvis av tilskuere piper. Bak ham spyr det kraftige lydanlegget ut grøtete rocketoner. Han mønstrer publikum med et nedlatende blikk og brøler med hes stemme: It’s all about the money!

Mannen vet hva han snakker om: Han er ingen ringere enn Vincent Kennedy McMahon, den styrtrike eieren av World Wrestling Entertainment (WWE), det største wrestlingselskapet i USA. McMahon har en personlig formue på over 500 millioner dollar1 og styrer et underholdningsimperium som får fem–seks millioner amerikanere til å benke seg foran tv-skjermen for å se «Monday Night Raw».2 Dette showet trekker jevnlig 10–20 000 publikummere til arenaer i USA (70–80 000 på de største arrangementene) og sendes på 43 tv-kanaler verden over.

Wrestling, eller profesjonell fribryting, er både inspirert av bryting og sirkus/teater og har alltid skilt seg fra andre kampsporter ved å ha et ganske fleksibelt forhold til reglene. For å vinne måtte man opprinnelig holde skuldrene til motstanderen nede i gulvet til dommeren hadde talt til tre. Men for å gjøre sporten mer spektakulær og gi større plass til iscenesettelsen av kampene har WWE stadig innført nye varianter (lagkamper, Royal Rumble, Iron Man match, kamper uten diskvalifisering).

Da McMahon i 1982 kjøpte forløperen til WWE, World Wrestling Federation (WWF),3 var han overhodet ingen imperiebygger. På den tiden anså de fleste amerikanere wrestling som altfor voldelig. Dessuten hadde de ulike arrangørene delt opp USA mellom seg slik at de omhyggelig unngikk å utkonkurrere hverandre. Men inntjeningen var dårlig, og aktørene klarte bare så vidt å holde hodet over vannet. I løpet av tretti år skulle nykomlingen McMahon forvandle en foreteelse som samlet noen tusen spesielt interesserte, til lukrativ «sportsunderholdning» («Sports Entertainment», et begrep McMahon hevder å ha funnet på). I dag kan wrestling måle seg med de fleste store amerikanske idrettene, økonomisk sett.

SUKSESSEN SKYLDES delvis den store økningen i antall tv-kanaler som trenger «innhold»,4 men den henger også sammen med McMahons idé om wrestling som teater. Helt fra de første famlende forsøkene på midten av 1800-tallet har profesjonell fribryting handlet om noe mer enn et oppgjør mellom to idrettsutøvere, nemlig en iscenesettelse av motsetningen mellom to svært markante personlighetstyper.

På samme måte som i Commedia dell’arte representerer hver hovedperson en side av menneskets natur. Fram til begynnelsen av 1990-tallet var typene veldig grovt skisserte. Det dreide seg gjerne om «den slemme» (eller heel), som er ondsinnet og illojal, og «den snille» (eller face), som respekterer motstanderen. Pittoreske pseudonymer signaliserte tydelig typen: På 1950- og 1960-tallet hadde Frankrike for eksempel tre wrestlingstjerner som ble kalt Den hvite engelen, Bøddelen fra Béthune og Den lille prinsen. Forholdet mellom navnet på en rollefigur og hans innerste natur var fortsatt noe vagt, men spiren til konseptet var sådd.

McMahon skulle trekke det mye lenger. Ved å låne fra den brokete estetikken til berømte superhelter i amerikanske comics (The Flash, Daredevil og så videre) som hadde økende suksess fra slutten av 1980-tallet, utviklet manusforfatterne i WWF et knippe rollefigurer som ble stadig mer ekstreme. Det tok ikke lang tid før de inntok forestillingsverdenen til datidens ungdommer. Dermed kom wrestlingen seg ut av skyggenes dal: Barna som hadde beundret bedriftene til Batman og Superman på kino, lot seg nå begeistre av de glorete kostymene og akrobatikken til The Undertaker (begravelsesagenten), Ric Flair og Hulk Hogan. I dag består hoveddelen av WWEs publikum av menn under 35 år.5 Wrestlingens økonomiske suksess og økende popularitet ga europeiske tv-produsenter vann på mølla (Canal Plus, RTL9 og NT1 i Frankrike, Skysports i Storbritannia), og leketøysprodusentene så sitt snitt til å pøse ut små figurer, utrustning, kort og tilbehør hentet fra fribryternes univers.

INSPIRERT AV tegneserier har manusforfatterne utviklet stadig mer komplekse helter og en dramaturgi som både låner formelementer fra store idrettsarrangementer og fortellergrep fra tv-serier. Hver kveld – eller «episode» – varer fra halvannen til to timer. Bryternes inntreden i den fullsatte salen, i mange tilfeller en fullstendig ritualisert koreografi, kan ta fem–seks minutter.

Selve kampen, som til stadighet avbrytes, er bare en del av en forestilling som fortsetter inn i kulissene, der utøverne også filmes. Publikum følger deres strabaser på storskjerm. Vennskap, svik, allianser, rivalisering: Hvert show (som går omtrent en gang i måneden) inneholder et vendepunkt, og eventyret fortelles i takt med disse vendepunktene. De siste årene har de mest spektakulære scenene utspilt seg langt utenfor ringen, med bilulykker, skyteepisoder og trusler – som selvfølgelig overføres til skjermen. I denne sammenhengen blir idrettsprestasjonene bare et middel til å skape framdrift i en historie som ofte strekker seg over flere måneder.

Utøverne er ikke lenger bare inkarnasjonen av en karakter (den svikefulle, den lojale, den brutale), men helstøpte rollefigurer i en lengre fortelling ispedd brytekamper. Det er en fiktiv verden, med liksomtitler, liksomintriger, liksomknockouter og liksomslag. En verden der det som foregår i kulissene, er en del av forestillingen. Der lederne i WWE med jevne mellomrom inviterer seg selv opp på scenen og deltar aktivt i showet.

FRAM TIL SLUTTEN av 1980-tallet formidlet wrestlingdramaturgien en ideologi som sammenfalt med sportsklisjeene: Det handlet kun om å dyrke vinnerne. Men etter hvert dukket sosiale spørsmål opp i ringen. Og suksess, spesielt økonomisk sådan, ble framstilt i et stadig mindre fordelaktig lys. Det er vanskelig å si om dette regigrepet var noe McMahon og hans team fant på, eller om manusforfatterne, alltid ute etter å surfe på publikums reaksjoner, rett og slett lot seg lede av begivenhetene.

Rollefigurene til Ted DiBiase (kalt «Million Dollar Man») og Irwin R. Schyster (alias «IRS», en slags representant for amerikanske skattemyndigheter, iført tradisjonell revisordress) er utvilsomt de beste eksemplene på dette fokuset på sosiale motsetninger. På begynnelsen av 1990-tallet etablerte disse to utøverne et lag med det megetsigende navnet Money Inc. I nesten halvannet år halte de i land seier etter seier gjennom åpenlyse bestikkelser og lureri. Manusforfatterne brukte alle tenkelige anledninger til å illustrere den tvilsomme moralen til amerikanske skattemyndigheter og storsjefer, til stor glede for publikum. Budskapet er klart: Man må ikke bare jukse for å vinne, man må også ha mektige støttespillere.

På den måten har wrestlingens univers stilt forskjellige former for sosial dominans til skue, med større eller mindre hell: de intellektuelle (representert ved akademikeren «Dean Douglas»), de rike (et viktig element i tv-sendingene til WWF var lenge seanser der Ted DiBiase offentlig ydmyker sin trofaste tjener Virgil) og sågar de adelige, noe som er litt pussig i amerikansk sammenheng. Det siste eksempelet illustrerer likevel at det finnes begrensninger i det universet som manusforfatterne har skapt. Michael Levesque, som i noen år spilte rollefiguren Hunter Hearst Helmsley, en adelsmann fra Connecticut, fikk for eksempel mye større gjennomslag hos publikum da han gikk over til å spille rollefiguren The Game, en slags hardrockfrelst gjengleder.

De mest populære fribryterne er ofte de som spiller mer «folkelige» typer (politimenn, arbeidere, rappere, mannen i gata) eller etniske minoriteter (latinos, svarte og sågar indianere). Selv når rollefiguren ikke har noen tydelig klassetilhørighet, kan han sanke plusspoeng hos publikum ved å spille på et eller annet som knytter ham til vanlige folks hverdag. Et eksempel på det er Heartbreak Kid, som i 2008 fikk sympati hos fansen da han fortalte at subprime-krisa hadde ruinert ham.

I motsetning til i toppidretten er fribryterne med flest titler ikke nødvendigvis de mest populære. Snarere tvert imot. Publikums helter blir sjelden værende lenge på toppen – de veltes gjerne ned fra pidestallen av at noen svikter dem eller at utenforstående fikser og trikser, og de mest ondsinnete og skruppelløse rollefigurene havner øverst på plakaten. John Bradshaw Layfield (kalt «JBL», en styrtrik oppdretter fra Texas) beholdt for eksempel vinnertittelen sin i WWE i 280 dager (rekord) ved å bruke store summer på å bestikke dommere og funksjonærer og betale andre utøvere for å stille opp sammen med ham.

SAMFUNNSSATIREN I wrestlingdramaturgien viser at suksess ikke er noe man gjør seg fortjent til ved å være dyktig, men noe man oppnår gjennom en systematisk manipulering av reglene. Det motsatte av «den amerikanske drømmen», illustrert av de største kanalene for formidling av kultur (sport, film, tv)?

Ingen inkarnerer denne filosofien bedre enn Vince McMahon selv. I likhet med den legendariske amerikanske entertaineren og forretningsmannen Phineas T. Barnum6 lærte WWF-eieren seg fort å viske ut skillet mellom fiksjon og virkelighet ved å iscenesette seg selv i sine egne forestillinger. Paradoksalt eller konsekvent?

McMahon har aldri brukt sin posisjon til å framstille seg selv i et fordelaktig lys. I ringen spiller han rollen som tyrannisk sjef, hissig, inkompetent og temmelig dum – kvintessensen av det universet han selv har skapt. I mange år diskvalifiserte han utøvere eller snudde om på kampresultater etter eget forgodtbefinnende. Under hvert eneste show gikk han i klinsj med de mest profilerte fribryterne som gjorde narr av ham etter noen helt utrolige kamper.

I 2006 ville McMahon provosere enda litt mer og dukket opp i en serie sketsjer der han inviterte WWE-brytere til å bli med i «Kiss My Ass Club». Foran fullsatte saler over hele landet dro den styrtrike entreprenøren ned buksa midt i ringen og beordret sine ofre til å kysse ham bak. Mens publikum buet og skjellsordene haglet, grep direktøren mikrofonen og brølte: «Dere gjør akkurat det samme på jobben uke etter uke, jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg kan kreve en smule respekt, jeg også!»

Oversatt av G.E.