Jerusalems anvendelige stormufti

Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å få til en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.

De siste årene har propagandakrigen mellom Israel og palestinerne og araberne økt i styrke, og støttespillere i Europa og USA deltar aktivt. Dette særegne aspektet ved konflikten mellom Israel og Palestina har alltid vært avgjørende for staten Israel. Fra første stund har staten vært en festning omkranset av fiender og dermed vært nødt til å bevare støtten i de vestlige landene.

Første gang imaget til staten Israel ble merkbart svekket var under invasjonen av Libanon i 1982. Den langvarige beleiringen av Beirut vil for alltid forbindes med massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila, som ble begått under israelsk oppsyn. Verden var i sjokk, og i Israel lever traumet fortsatt, som en israelsk parallell til Vietnamkrigen (Libanon-krigen er også et stadig tilbakevendende tema i israelsk film).

Fram mot den første Intifadaen (1987–1988) fant det derfor sted en kritisk gjennomgang av sionismens sentrale myter i Israel. De som sto for denne nyskrivingen av historien om staten Israels røtter ble kalt «nyhistorikerne» og ga opphav til en strømning, som riktignok ikke er særlig omfattende, men kvalitativt sett viktig, nemlig «postsionismen». Denne har imidlertid ikke forhindret det israelske samfunnet i å gli etappevis mot høyre, fra Oslo-avtalen som så altfor raskt ble sittende fast i en hengemyr til dagens aggressive «nysionisme».

 

IFØLGE DEFINISJONEN til den israelske sosiologen Uri Rams har «postsionismen en universell, global og borgerrettslig orientering (den støtter like rettigheter og går dermed inn for en stat for alle borgerne innenfor Den grønne linjen [Israels grense før 1967]. Nysionismen derimot er partikularistisk, stammeorientert, jødisk, etnisk-nasjonalistisk, fundamentalistisk og i ytterste forstand fascistisk.»1

Israels sabotering av fredsforhandlingene og stadig raskere kolonisering av Palestina bidrar, sammen med de morderiske offensivene i Libanon (2006) og i Gaza (2008–2009), til at Israels renommé svekkes ytterligere. I sitt forsøk på å demme opp for denne utviklingen, viser israelske myndigheter og deres uforbeholdne tilhengere i Vesten støtt og stadig til Holocaust for å rettferdiggjøre statens handlinger.2

Og ikke nok med det: De har alltid forsøkt å framstille det som om palestinere og arabere var involvert i nazistenes folkemord. Det er grunnen til at sionistiske instanser helt siden slutten av andre verdenskrig har trukket fram den sørgelig berømte «stormuftien av Jerusalem».

Amin al-Husseini var den palestinske nasjonalismens gallionsfigur på 1920- og 1930-tallet. I 1937 ble han sendt i landflyktighet av de britiske myndighetene, men etter et opphold i Irak sluttet han seg til Aksemaktene i 1941. Fra Berlin og Roma bidro han aktivt til nazist- og fascistregimenes propaganda, og til at det ble stablet på beina bosnisk-muslimske SS-avdelinger – som imidlertid ikke begikk overgrep mot jødene.

Allerede før sitt europeiske eksil var Amin al-Husseini kommet i vanry i den arabiske verden, om ikke i Palestina. Selv om han stadig oppfordret arabere om å slutte seg til Aksemaktenes styrker, var det bare 6300 soldater fra arabiske land som «var innom de ulike tyske militærgrenene», ifølge beregningene til en amerikansk militærhistoriker. Av disse var 1300 fra Palestina, Syria og Irak, resten kom fra Nord-Afrika. Til sammenligning var det 9000 arabiske soldater fra Palestina med i den britiske hæren, og 250 000 nordafrikanske soldater slåss i de franske frigjøringsstyrkene der de sto for størstedelen av de døde og sårede.3

Likevel ble muftien opphøyd til offisiell representant for palestinerne og araberne i propagandaen fra sionistbevegelsen, som i 1945 uten hell krevde å få ham stilt for Nürnbergdomstolen, som om han hadde vært en vesentlig del av det nazistiske folkemordsapparatet. Den israelske propagandaen produserte så mange artikler, brosjyrer og bøker som krevde offentlig påtale og straff for Husseini, at man faktisk fikk inntrykk av at han måtte være blant de viktigste nazistiske bødlene. Mufti-figuren gjorde det mulig å framstille palestinerne som medskyldige i Hitlers folkemord, og slik rettferdiggjøre at fedrelandet deres ble en «jødisk stat».

 

DETTE MOTIVET BLE en fast ingrediens i propagandaen fra staten Israel etter at den var opprettet. Det forklarer hvorfor muftien er viet så mye plass i Yad Vashem, Holocaust-minnesenteret i Jerusalem. Historikeren Tom Segev har bemerket at museumsveggen viet muftien forsøker å gi inntrykk av at det er et sammenfall mellom nazismens antisemittiske folkemordsprosjekt og den arabiske fiendtligheten til Israel. I The Encyclopedia of the Holocaust, som er utgitt i samarbeid med Yad Vashem, påpeker Peter Novick at artikkelen om muftien er mye lengre enn artiklene om Himmler, Heydrich, Goebbels og Eichmann. Den eneste som er litt lengre, er artikkelen om Hitler.4

Etter 11. september 2001 flammet både den antiarabiske rasismen og frykten for islam opp. Det kom en strøm av utgivelser som forsøkte å slå fast at jødene i Palestina sto overfor en trussel om folkemord i 1948. Var ikke araberne – og er de ikke fortsatt – drevet av det samme hatet til jødene som nazistene, slik som tilfellet med muftien viser? Var det ikke under disse omstendighetene bare et rettmessig selvforsvar å forvise palestinerne, og å fortsette undertrykkingen?

I mengden av propagandaverk skiller to seg ut med deres tilsynelatende grundighet ettersom de bygger på nazistenes egne arkiv: Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers Halbmond und Hakenkreuz: Das dritte Reich, die Araber und Palästina og Jeffrey Herfs Nazi Propaganda for the Arab World.5 I begge tilfeller har forfatterne svært liten kjennskap til den arabiske verden og ingen av dem kan språket. I tidsskriftet til det belgiske Fondation Auschwitz viser Dominique Trimbur at Mallmann og Cüppers bok ser ut til å være del av «en historisk strømning som er preget av en viss tidsånd, nemlig den vi finner på begynnelsen av 2000-tallet»: «Helheten i framvisningen gjør knapt forsøk på å nyansere, særlig når det dreier seg om ’araberne’ og om ’den muslimske verden’: en sammenblanding som kommer til uttrykk i gjentakelsen av, for ikke å si den fullstendige integreringen av uttrykket ’sivilisasjonssammenstøt’».6

 

SOM EN REAKSJON på de israelske myndighetenes utnyttelse av Holocaust og for å rettferdiggjøre palestinske handlinger har det utviklet seg to motstridende tendenser på arabisk side: Den ene sammenligner Israels handlinger med nazistenes, som et arabisk motstykke til den israelske tradisjonen med å sammenligne ulike palestinere og arabere med nazistene; den andre benekter at Holocaust har funnet sted.

Det faktum at mange mennesker i den arabiske verden kan kombinere disse to selvmotsigende synspunktene – den ene holder nazismen for å være ondskapens målestokk, mens den andre impliserer at nazismen ikke var så forbrytersk som man vil ha det til – viser tydelig at det dreier seg om å kompensere for avmakt gjennom symbolsk vold som et krast svar på den fysiske volden. Det er den økte følelsesmessige og reaktive holocaustfornektelsen den iranske presidenten Ahmadinejad forsøker å utnytte i sin konkurranse med det saudiske kongedømmet om de arabiske sunnimuslimenes sympati.

I virkeligheten er det et uhyre lite mindretall i den arabiske verden som med viten og vilje slutter opp om den vestlige holocaustfornektelsens språkbruk. Her er holocaustfornektelsen blitt «idiotenes antisionisme» (for å parafrasere det berømte uttrykket om at antisemittismen er «idiotenes sosialisme»).

I de fleste tilfellene er holocaustfornektelsen snarere uttrykk for en voldsom harme. Spørreundersøkelser blant palestinere i Israel kan tyde på det. Blant araberne er nok dette den gruppen som er best opplyst om det jødiske folkemordet, et emne som er massivt til stede i de israelske læreplanene.7

En spørreundersøkelse som ble gjennomført av Universitet i Haifa i 2006 viste til allmenn forbauselse at 28 prosent av de israelske araberne fornektet Holocaust, og andelen steg med utdannelsesnivået til de spurte!8 To år seinere, på bakgrunn en tilspissning av konflikten, viste en ny undersøkelse at 40 prosent fornektet Holocaust.9

Dagens situasjon ser ut til å gjøre det enda vanskeligere å overvinne kommunikasjonsmangelen. Likevel: Vet man hvor urokkelig motsetningen mellom israelere og arabere fortonte seg de første tiårene etter 1948, og etter 1967, så vet man også at det i dag er mange flere arabere og palestinere som ser for seg en fredelig sameksistens med israelerne, og mange flere israelere som innser at staten deres er skyldig i forfølgelse av palestinerne.

Oversatt av K. E. V.