Kina

Diplomatisk mikado i soloppgangens land

Japan ønsker internasjonal anerkjennelse for sin rolle i en usikker region. Men regjeringen sliter med å gi slipp på USA, som landet har underkastet seg siden andre verdenskrig. Et problem som kan komme til å koste dyrt i senatorvalgene i juni.

Posted on

«Man velger ikke sine naboer, men man kan velge hvem man allierer seg med.» Slik oppsummeres Japans geopolitiske alternativer av Yasushi Masaki, politisk ansvarlig ved Japans ambassade i Frankrike. De uønskede naboene: Russland er igjen blitt mektig, Kina viser muskler, Nord-Korea forsøker å skaffe seg atomvåpen. Japan som et slags Alamo med USA som eneste beskytter? Uansett hvor karikert dette bildet er, har det slått rot hos de ofte amerikanofile elitene i Tokyo.

Likevel var det ingen festlig stemning under femtiårsjubileet for The US-Japan Security Treaty, som fasttømret forbindelsene mellom de to landene og tilstedeværelsen av amerikanske styrker på japansk jord.

Situasjonen ble enda mer komplisert da Yukio Hatoyama fra Det demokratiske parti (DPJ) ble valgt til statsminister i september 2009 etter at Japans liberaldemokratiske parti (LDP) hadde vært så å si enerådende i Japansk politikk i et halvt århundre. Hatoyama har på ingen måte vist noe ønske om å bryte alliansen, men han har sagt at han ønsker å «normalisere» forholdet til Washington, for at landet hans skal behandles som en hvilken som helst suveren nasjon. Han går også inn for å opprette et «østasiatisk fellesskap». Litt mindre Vesten, litt mer Østen? Det trengs ikke mer for å skape panikk i næringslivet og fiendtlighet fra opposisjonen til høyre så vel som en ikke ubetydelig del av det ultramektige byråkratiet, for ikke å snakke om en stor gruppering i Hatoyamas eget parti.

Debatten kretser rundt den amerikanske militærbasen Futen-ma, i hjertet av Ginowan, en by med 90 000 innbyggere på øya Okinawa. I tråd med en avtale fra 1996 som løp ut ved årsskiftet, skulle leiren vært flyttet et par kilometer lenger inn i landet, til Nago som i januar valgte en ordfører som er imot denne beslutningen. Alt som trengtes for at tradisjonalistiske krefter ble utløst (og vant fram) var at Hatoyama ba om en tenkepause, tid til å finne en annen lokalisering.


I OKTOBER 2009 erklærte USAs forsvarsminister, Robert Gates, at «det ikke [var] aktuelt å forhandle om noe annet sted». Som et tegn på dårlig humør nektet han å stille opp på en middag som ble arrangert for ham. Selv utenriksdepartementet, som for det meste er positive til de amerikanske holdningene, er fortsatt i sjokk. «Vi har tross alt hatt valg,» protesterer en byråkrat, som også ramser opp alle de gode grunnene til å «overholde avtalen». Og snakker ikke utenriksminister Okada Katsuya om «politisk realisme» for å forsvare militærbasens plassering, i motsetning til statsministeren?

Denne kakofonien på høyeste nivå leder diplomater og embetsmenn til å uttale seg anonymt. Pressen har tatt Okadas side, eksempelvis den store sentrum/venstre-dagsavisen Asahi Shimbun, som gjengir et gammelt japansk visdomsord: «Et keiserlig mandat er som svetten – med en gang den er sluppet fri kan den ikke trekkes tilbake».2 Altså kommer det ikke på tale å frigjøre seg fra den amerikanske visjonen.

Professor Ishida Idetaka, medie-spesialist og leder for Interfaculty Initative in Information Studies (IIIS), er ikke for sjokkert: «Det finnes en sterk amerikansk lobbyvirksomhet som rammer alle, uavhengig av avisenes politiske ståsted, av diplomatenes og de folkevalgtes preferanser. De er utdannet ved amerikanske universiteter, de omgås hverandre og er til tider venner. Ifølge dem bør regjeringsskifter medføre en kontinuitet … uten endring. Som om det ikke fantes andre valg. Vi må løsrive oss fra denne tenkemåten som knytter oss til USA.»

For å forstå vanskeligheten med å forestille seg en framtid uten amerikanske krykker, må vi gå tilbake til etterkrigstiden. «USA var da et politisk ideal. For den store majoriteten var dette selve demokratiet,» forklarer Nishitani Osamu, professor i fremmedspråk ved Universitetet i Tokyo, som sammen med 15 kolleger har tatt initiativ til et manifest mot å beholde Futenma i Okinawa. Og vi må se på den lange historien til Det liberaldemokratiske partiet og dets mange bånd til USA – deriblant resirkuleringen av en militærelite som var dynket i krigsforbrytelser og ble hvitvasket av amerikansk nåde.

Men tidene har endret seg. «USA er svekket av den økonomiske krisen, utfordret av nye framadvoksende makter, fastkjørt i kriger som ikke angår oss,» bemerker Masami Honto, en ung fredsaktivist som jobber i et teleselskap. «Den kalde krigen er over, likevel resonnerer ’de’ fortsatt som om den fortsatt er på dørstokken.»


JAPAN ER I DAG verdens nest største økonomi, men det var som en beseiret nasjon at landet i 1947 vedtok en pasifistisk grunnlov, under press fra general MacArthur. Grunnloven forbyr landet «å gå til krig» – selv om det med tiden har blitt opprettet en hær kalt «selvforsvarsstyrke». Den japansk-amerikanske sikkerhetsavtalen innebar amerikansk militær tilstedeværelse (inntil 260 000 soldater/personell) og at Japan underkastet seg Washington. En stilltiende pakt ble inngått mellom de to landene: USA fikk et slags «usenkelig hangarskip», mens øystaten kom inn under atomparaplyen. Samtidig som amerikanerne tilpasset seg Japans proteksjonistiske politikk, åpnet de sitt marked for japanske produkter, Japan betalte for underholdet for de amerikanske styrkene i landet, USA styrte diplomatiet og Japan fulgte etter, med kommunismen som felles fiende. Ingenting gjenstår av dette geopolitiske landskapet. Likevel står den skjeve kontrakten fortsatt ved lag.

I en tale til ledelsen ved det nasjonale forsvarsakademiet 22. mars 2010 forsikret Hatoyama sine tropper om følgende: «Allianse med USA er kjernen i den japanske utenrikspolitikken.»3 Men hans nærmeste la til «vi ønsker mer jevnbyrdige relasjoner». Enkelte påminnet om kostnaden med å drive de amerikanske garnisonene – tre milliarder dollar i året, omtrent – i en tid da underskuddet på statsbudsjettet er i ferd med å eksplodere.

Et annet symbol på maktforhold fra en annen tid er de amerikanske soldatenes immunitet. «Når det skjer en veiulykke,» forteller en innbygger i Naha (Okinawa), «kommer det en hvit politibil, fulgt av et svart og hvitt kjøretøy – det amerikanske militærpolitiet, som alene har lov til å behandle saker som involverer amerikanske soldater.» Lokalbefolkningen lister velvillig opp lovovertredelser som ikke har fått rettslige følger (voldtekter, veiulykker, tyveri), uansett hvor alvorlige forbrytelser det er snakk om.


«VI ER DET eneste landet som har en slik allianse med USA,» sier senator Fujita Yukihisa, leder for Det demokratiske partiets internasjonale avdeling. Han er en av de sjeldne folkevalgte som forsvarer ideen om endring, samtidig som han presiserer at «det er hans personlige mening». «Til å begynne med var målet å sikre beskyttelse for Japan. Etter at den kalde krigen endte, har traktaten framfor alt bidratt til USAs strategi» i Irak og Afghanistan. «Selvfølgelig må vi samarbeide med USA, men på en annen måte» – og med full åpenhet, legger han til som en allusjon til den hemmelige avtalen som ble inngått mellom den amerikanske presidenten Richard Nixon og japanske statsministeren Sato Eisaku i 1969. Avtalen forble hemmelig fram til mars 2010, da en kommisjon den nye regjeringen hadde fått på plass avla sin rapport.

På den oppsiden fikk statsminister Eisaku Sato, i et land traumatisert av atombombene over Hiroshima og Nagasaki, stemt gjennom tre store prinsipp om atomvåpen som fortsatt gjelder den dag i dag: «verken tilvirkning, oppbevaring eller nærvær på territoriet». For dette fikk han Nobels fredspris i 1974. Samtidig aksepterte han full frihet for amerikanerne: bruk av militærbaser i eksterne konflikter, uten godkjennelse fra myndighetene (som den offisielle avtalen krevde) og atomvåpenlagre … For flesteparten av ekspertene og de politiske lederne var det lenge siden dette var en hemmelighet. Likevel var taushet, med unntak av kommunistene og fredsaktivistene, regelen i førti år.

Selv i dag er det vanskelig å legge alle kortene på bordet ettersom holdningene ikke lar seg klassifisere langs en enkel akse. Faktisk går ikke demarkasjonslinjen mellom uavhengighetstilhengere og USA-forkjempere. Blant de som ønsker å frigjøre seg fra USAs formynderskap finner vi høyrenasjonalister, militarister og selv folk som har en viss nostalgi for førkrigsimperiet. For dem er reforhandlinger med USA en anledning til å få slutt på det japanske «unntaket» og landets pasifistiske grunnlov – den berømte artikkel 9, som forbyr offensive militæroperasjoner.4 Underlig nok får disse selskap av folk som er tilhengere av tette bånd til Washington, ettersom den amerikanske administrasjonen presser på for en raskere gjenvæpning av Japan for å lette sin egen militærbyrde. Som Nishitani sier, «vi er (nesten) det eneste landet som har en pasifistisk grunnlov, men vi har verdens femte største forsvarsbudsjettet».


SIDEN DEN FØRSTE Golfkrigen i 1990-1991, der Japan ikke kunne sende tropper på tross av amerikanske forespørsler, har ulike regjeringer endret loven (i 1992, 1999, 2001) for å åpne for operasjoner i utlandet. Fortsatt kan disse bare utføres som del av fredsbevarende oppdrag, humanitære intervensjoner eller i forbindelse med valgobservatøroppdrag under mandat fra FN. Dette har ledet til mye akrobatikk for å legitimere det illegitime.

Om militærutsendingene i Kambodsja, Mosambik eller Rwanda ikke har vekket store protester, har tilstedeværelsen i Irak framstått som et virkelig brudd. I likhet med forsyningsskipene i Det indiske hav, som forsyner NATO-fly i Afghanistan. Hatoyama har holdt sitt valgløfte og avsluttet disse operasjonene i januar 2010. Likevel står utvikling av et rakettskjold i Stillehavet, i samarbeid med USA, fortsatt på dagsorden.

Forsvarsministeren, som får støtte fra utenriksministeren, legger knapt skjul på sine ambisjoner om å utplassere tropper i utlandet og gradvis «rense» grunnloven.5 Han møter imidlertid motstand fra de to småpartiene regjeringskoalisjonen, Det sosialdemokratiske parti og Det nye folkepartiet. Og selv om fredsbevegelsen ikke er like stor som før, er den fortsatt aktiv. I denne usikre konteksten har Hatoyama endt opp med å gi etter for presset fra de amerikanofile og gjennomført planen fra 1996 for Okinawa.6

Ifølge den demokratiske senatoren Yukihisa må japanerne «igjen drøfte statusen til Den amerikansk-japanske sikkerhetstraktaten. Den amerikanske hæren må bli, men sammensetningen og lokaliseringen må revurderes, antallet baser reduseres». Han mener det finnes minst «to grunner til å bevare den amerikanske militære tilstedeværelsen. På den ene side har vi ikke tilstrekkelig militær slagkraft – med mindre vi ruster opp, noe som ikke står på dagsordenen. På den andre side vil nabolandene bli svært urolige om Japan ruster opp. De beroliges av å se at vi samarbeider med USA.»

Washington som garantist for sikkerhet og fred i Asia? Det er ikke sikkert at dette synspunktet deles av alle nabolandene. Samtidig vil alle mislike å se militaristiske ambisjoner vende tilbake. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet kom det voldsomme protester fra Kina og Sør-Korea da statsminister Junuchiro Koizumi besøkte gravplassen Yasukuni, der mange krigsforbrytere er gravlagt. Etterpå sluttet disse «provokasjonene». Men Japan har «fortsatt ikke tatt et oppgjør med fortiden sin», påpeker Ishida. Denne konstateringen som ofte dukker opp i diskusjoner med diplomatene og ekspertene, gir et handikap til landets asiatiske ambisjoner, som likevel har blitt en av hovedprioriteringene. Hatoyama har faktisk sagt at han vil opprettet et «østasiatisk fellesskap» etter modell av EU.


DET STORE STYKKET er åpenbart Kina. Dette enorme markedet vil garantere «Japans framtid», som man ofte hører i økonomikretser. Etter mer enn et tiår med krise er Japans eksportrettede økonomi i fritt fall. Asia virker å ha taklet finansorkanen bedre enn Vesten og har tatt over stafettpinnen, og Kina har stjålet USAs plass som Japans største handelspartner. Det skaper bånd. I 2009 gikk nærmere en fjerdedel av Japans eksport til Kina, mot 16 prosent til USA og 12 prosent til Europa. Men handel er ikke nok til å stagge sinnene.

Siden innføringen av skriften, konfutsianismen og buddhismen har de to nasjonene hatt felles røtter som burde åpne for samarbeid. Men fortiden også tynget av uenigheter. Før betraktet de kinesiske keiserne Japan som en «nasjon av nisser» som knapt var verdige til å betale tributt. Japanerne gjennomført på sin side en sjeldent brutal kolonial erobring på begynnelsen av forrige århundre. Som verdens eneste ofre for det ultimate våpen – atombomben – har de ikke trukket fullstendig lærdommen av sine egne voldshandlinger, slik Tyskland har gjort. Fortsatt i dag legitimerer museet ved gravplassen Yakusuni «forsvarskrigen» (sic!) i Stillehavet.

De sterke spenningene, som nådde sitt høydepunkt i 2005, har forsvunnet. I Taiwan – en av kildene til uenighet mellom Beijing og Tokyo – har valget av president Ma Ying, som i motsetning til sin forgjenger går inn for samarbeid med Kina, gjort det mulig å gjenoppta tråden med et mindre konfliktfullt samarbeid. I Japan ga Koizumis avgang signal om normalisering. Hatoyama har foreslått for Kinas president Hu Jintao «å gjøre det stormfulle Kinahavet til et vennskapets hav», en allusjon til striden om øyene Senkaku.7 I desember 2009 bega den kinesiske visepresidenten, Xi Jinping, seg til Tokyo og gjorde noe så sjeldent som å hoppe over de vanlige pliktetappene for å møte keiser Akihito. Og den mektige lederen for Det demokratiske parti, Ichiro Ozawa, dro på en enestående Kina-turné med seks hundre japanske ledere fra 10. til 14. desember.

«Betydelige framskritt har blitt oppnådd,» forsikrer professor Kokubun Ryosi fra Keio-universitetet i Tokyo. Han advarer ikke desto mindre mot forenklinger. Det finnes ikke et japansk-kinesisk par som forsøker å kaste USA ut av Asia, men en trekant (USA, Kina, Japan). Denne trioen hadde varierende suksess i forrige århundre: den amerikansk-kinesiske alliansen mot Japan under andre verdenskrig, siden den amerikansk-japanske alliansen mot Kina som minst varte «til 1970-tallet, da alle tre så på Sovjetunionen som en fiende». I denne epoken ble Tokyo tatt på senga av Washingtons tilbakevending til Beijing –det snakkes ennå om «Nixon-sjokket» som en betegnelse på den amerikanske presidentens reise til og anerkjennelse av Kina i 1972. Et lignende sjokk fant sted i 1988. «President Clinton ble da i Kina mer enn en uke uten å dra innom Tokyo,» forklarer Kokubun. «Man begynte å uroe seg for dette ’Japan man drar forbi’ [passing Japan] og fryktet at det nye amerikansk-kinesiske ’strategiske partnerskapet’ skulle bli på bekostning av Japan.»


MED DEMOKRATENE i Det hvite hus igjen har denne uroen fått nytt liv. Offisielt hyllet alle Obamas tale om atomnedrustning, «som vi lenge har gått inn for,» presiseres det i det japanske utenriksdepartementet. Men de noterte seg alle den amerikanske presidentens lange besøk hos naboen, etter en kort stopp i Tokyo i november.

Den nye regjeringen i Japan vil unngå at det foregår møter mellom Washington og Beijing som den er ekskludert fra. Dette er grunnen til at regjeringen bedrer kontakten med Kina og viser vilje (endelig) til å gjøre seg fortjent til en politisk rolle. Riktignok var det ikke denne regjeringen som kom opp med ideen om et østasiatisk fellesskap. Den tok form etter finanskrisen på 1990-tallet og ble da motarbeidet av Washington og Beijing. Hatoyamas fornyede forslag om «på lang sikt å få en felles [asiatisk] valuta» som viser «Asias nye rolle i verden».8 Et gryende pengefond som skal hjelpe land i vansker, som Sør-Korea har blitt med i, har allerede blitt etablert. Men konkurransen er fortsatt åpen.

Kina har fått et diplomatisk forsprang med å inngå en frihandelsavtale med de ti landene i Asean9 som trådte i kraft 1. januar 2010. For å innhente forspranget har Tokyo vendt nesen mot India, Australia og New Zealand for å danne en «frihetsbue» i opposisjon til det autoritære Kina. Det er framfor alt New Delhi – en ferdiglagd motvekt til Kina – regjeringen forsøker å forføre. En «avtale om strategisk partnerskap» ble undertegnet i oktober 2008. Felles militærøvelser planlegges i amerikansk kjølvann. Disse relasjonene er lovende, men fortsatt marginale, handelen mellom Japan og India utgjør bare én prosent av Japans utenrikshandel.

Enkelte innenfor Hatoyama-administrasjonen har større forhåpninger til en japansk-koreansk akse, som et motsvar til den fransk-tyske i Europa. En spesialist på asiatiske relasjoner betror oss: «Med Kina snakker vi samme språk på det økonomiske feltet, men forskjellene er store på resten. I Sørøst-Asia er det bare to land som både har markedsøkonomi og demokrati: Sør-Korea og Japan. De to kan være motoren i et regionalt samarbeid.» Veien dit er imidlertid lang, for om Kina skaper frykt, er ikke Japan særlig bedre stilt.

Også her er historien en hindring for en eventuell diplomatisk tilnærming. På tross av tre år med felles arbeid som endte i en rapport på 2200 sider som ble utgitt i mars 2010, har en kommisjon bestående av sørkoreanske og japanske historikere ennå ikke klart å bli enige om nøkkelpunkter, som tvangsarbeidet Japan gjennomførte eller «komfortkvinnene» (de koreanske kvinnene japanerne deporterte og tvang til å prostituere seg).

«Det krever tålmodighet,» sier eksperten fra utenriksdepartementet. «De politiske og økonomiske forhandlingene går bedre nå. Etter å ha tatt steget opp til de avanserte landene, har koreanerne fått større selvtillit. På Hatoyamas side er man klare til å granske historien i roligere former.» Men en slags trilateral – Japan, Kina og Sør-Korea – har oppstått, uten brask og bram. Med sitt fokus på økonomiske saker har den fått for vane å oppstå under Asean-toppmøtene. 13. desember 2008 møtes den offisielt for første gang. «Endelig tar ideen om Det østasiatiske fellesskapet form,» sier Kokubun.

Likevel er framtiden langt unna, skal man dømme ut fra de forskjellige måtene å forholde seg til Nord-Korea: Press og forhandlinger i Beijing, en hard linje i Seoul der det reageres kaldblodig på provokasjonene fra nord, stengning i Tokyo. Missilene som ble skutt over japansk territorium og atomtruslene gjør Japan urolig, selv om de fleste egentlig ikke tror på dem.

Et annet element som hindrer Japans ambisjoner er Russland. Heller ikke her er andre verdenskrig glemt. Fortsatt finnes det ikke en fredsavtale mellom Russland og Japan, på grunn av uenigheten om Kurilene, eller «nordområdene» som Japan kaller dem. I jakten etter råvarer og konkurransefortrinn for Kina, er Hatoyama klar til å forhandle. Det blir stadig flere møter mellom de to landene.

Seksti år etter nederlaget i Stillehavet og tjue år etter Sovjet-unionen kollapset leter Japan fortsatt etter en vei ut av den kalde krigen. Hatoyama snakker om selvstendighet fra USA og leter etter en ny type regionalt samarbeid. Med Kina, i en trekant? Mot Kina, med fortsatt sterkt amerikansk formynderskap? Faktisk kan endringen som den nye regjeringen drømmer om komme på det dårligste tidspunktet, når Kina får luft under vingene mens Japan kaster etter pusten.

Oversatt av R.N.






Fotnoter:
1 Den reviderte utgave av denne avtalen fra 1951 ble signert i 1960 og ratifisert i juni samme år.

2 Leder i avisen Asahi Shimbun, Tokyo, 2. april 2010.

3 Taler og uttalelser fra statsminister, www.kantei.go.jp.

4 Se Emilie Guyonnet, «Den nye alliansen USA-Japan», norske Le Monde diplomatique, april 2006.

5 Se Ito Masami, «Greater peacekeeping role OK, not truce enforcement», The Japan Times, Tokyo, 23. mars.

6 Se Gavan McCormack, Client State: Japan in the American Embrace, Verso, New York/London, 2007.

7 Gjengitt i Japan Times Online, 23. september 2009.

8 Intervju i South China Morning Post, Hongkong, 25. oktober 2009.

9 Burma, Brunei, Kambodsja, Indonesia, Laos, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam. Under internasjonale møter går Asean sammen med Japan, Kina og Sør-Korea og danner «Asean +3».

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver