FIFAs kroniske korrupsjon

11. juni braker et nytt verdensmesterskap løs. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) ser ikke ut til å rammes nevneverdig av de økonomiske nedgangstidene. Forbundet flyter rett og slett over av penger som lederne velvillig og tradisjonen tro deler ut til venner, støttespillere, og ikke minst dem selv.

«Fotball-VM 2010 skal komme hele det afrikanske kontinent til gode. Programmet ’Vinne i Afrika med Afrika’ er et konkret uttrykk for denne målsettingen. Innen 2010 skal hvert eneste afrikanske fotballforbund få en kunstgressbane.»1 Dette løftet ble gitt av Joseph «Sepp» Blatter, president i det internasjonale fotballforbundet FIFA, nøyaktig ett år før mesterskapet, som går av stabelen i Sør-Afrika fra 11. juni til 11. juli. En sjenerøsitet som kan virke litt stakkarslig i et land som forsatt er sterkt preget av apartheidtidens sosiale segregering. Særlig siden fyldige FIFA ikke akkurat mangler klingende mynt – i så liten grad at det virker som den internasjonale finanskrisen ikke har hatt noen innvirkning på verdens rikeste idrettsorganisasjon.

106 år gamle FIFA hadde i 2009 et overskudd på 147 millioner euro og egenkapitalen økte til komfortable 795 millioner euro. «Utsiktene er riktig så gode,» sier organisasjonens fornøyde økonomidirektør, Julio Grondona. «VM 2014 er allerede veldig ettertraktet. I tillegg til de seks samarbeidspartnerne FIFA allerede har kontrakt med,2 har vi nå inngått de første avtalene med nasjonale og internasjonale sponsorer. I en tid preget av stor økonomisk usikkerhet utpeker vårt mesterskap seg som en sikker investering. Fotball-VM forener ingredienser som spenning, underholdning og idrett på høyt nivå, og er dermed en ideell arena for merkevareprodusenter.»3 Slik sett er fotball-VM i 2010 «et perfekt springbrett til det afrikanske markedet, slik VM i 1994 var det på det amerikanske markedet og VM i 2002 på det asiatiske markedet,»4 mener sosiologen Patrick Vassort, som har spesialisert seg på forholdet mellom fotball og politikk.5

DET IDYLLISKE FORHOLDET mellom merkevareprodusentene og FIFA har vart i 36 år. Det ble innledet i Frankfurt 11. juni 1974, under verdensmesterskapet som ble arrangert av Vest-Tyskland. Den dagen overtok brasilianeren João Havelange vervet som forbundspresident etter å ha vunnet over den avtroppende presidenten, britiske Stanley Rous. I kulissene jobbet den diskré, men svært effektive Horst Dassler, administrerende direktør for sportsutstyrleverandøren Adidas France. Han «nøyde seg med å dele ut bunkevis av sedler til delegatene som ennå ikke hadde bestemt seg eller var troende til å stemme på andre kandidater, for å få dem til å støtte Havelange.»6 Allerede dagen etter ble dette fulgt opp av løfter om langvarig samarbeid og flere innbringende avtaler. Beruset av sin gryende framgang, besluttet FIFA å utvide organisasjonskartet med nye avdelinger for utvikling, markedsføring og kommunikasjon.

Den initiativrike Dassler lyktes i å overtale Coca-Cola til å finansiere prosjektene Havelange hadde lovet å realisere hvis han ble valgt (trenerutdanning, nye turneringer, dommerkurs). Til gjengjeld fikk den amerikanske leskedrikkprodusenten «rett til å lime sin logo på alt som hadde med VM å gjøre. Straks avtalen med Coca-Cola var i boks, ville alle være med».7 Med dette inngikk FIFA «en ’djevelsk’ pakt med de multinasjonale selskapene», for å sitere fotballhistorikeren Paul Dietschy.8

Før konkurrentene hadde den visjonære Dassler forstått fjernsynets enorme økonomiske potensial. I 1983 opprettet han selskapet International Sport and Leisure (ISL) for å ta seg av markedsføring og rettighetsarbeidet. Adidas-sjefen ble med det FIFAs nærmeste samarbeidspartner, og sikret organisasjonen gode inntekter. Oppskriften han fulgte var like gammel som handelsvirksomheten selv. ISL kjøpte rettighetene av FIFA og solgte dem videre til de høystbydende TV-kanalene. En vinn-vinn-situasjon for Adidas’ aksjonærer og en håndfull personer høyt oppe i fotballorganisasjonen. Fram til ISLs omstridte konkurs i 2001 mottok enkelte av FIFAs øverste ledere jevnlig bestikkelser som takk for deres troskap til skofabrikanten med de velkjente tre stripene.

Tidligere visepresident i ISL og Blatters venn gjennom tretti år, Jean-Marie Weber, ble sammen med fem ISL-sjefer tiltalt for svindel. Ifølge anklagen som ble lagt fram i retten i den sveitsiske kantonen Zug i mars 2008, hadde de tiltalte underslått 70 millioner euro som tv-selskapene Globo (Brasil) og Dentsu (Japan) hadde betalt for rettighetene til å vise fotball-VM 2002 og 2006.9 Under etterforskningen ble Weber utpekt som den sentrale aktøren i et «korrupsjonsnettverk». Han og hans medarbeidere nektet å oppgi navnene på de som hadde mottatt «provisjon», men etterforskerne lyktes likevel i å identifisere to størrelser innen FIFA-systemet. Nicolas Leoz, som siden 1986 har vært president for den søramerikanske fotballkonføderasjonen Conmebol, skal ha mottatt 211 625 sveitserfranc (147 518 euro) i januar og mai 2000, mens Muhidin Ndolanga, den tidligere presidenten for Tanzanias fotballforbund, skal ha fått 15 975 sveitserfranc (11 138 euro) i desember 1999.10

FIFAS LEDERE er egentlig bortskjemte unger livet har fart litt for godt med. «De 24 medlemmene [i eksekutivkomiteen] og de 7 visepresidentene er trolig mektigere og langt bedre betalt enn lederne i en hvilket som helst multinasjonal bedrift. Sepp Blatters inntekt er ’strengt hemmelig’, men ligger et sted rundt fire millioner dollar i året.»11 De seks tiltalte innrømmet til slutt under rettsmøtet at de i løpet av det siste tiåret forut for selskapets konkurs hadde utbetalt til sammen 96,2 millioner euro i bestikkelser, via en konto i banken LGT i Liechtenstein, et lite skatteparadis midt i Europa. At utbetaling av slike provisjoner etter sveitsisk lov ikke var forbudt da dette foregikk, talte til de tiltaltes fordel. De tidligere ISL-sjefene og deres «partnere» i FIFA ble dermed kjent ansvarlige, men ikke skyldige.

Blatter, som overtok etter Havelange i 1998, har ingen planer om å forlate sjefsstolen. Han forhandler nå dessuten kontraktene med sin egen nevø Philippe Blatter, sjefen for Infront Sports & Media AG. Dette selskapet sitter på TV-rettighetene til FIFA og holder til i Zug i Sveits, akkurat slik som det tidligere ISL og en rekke multinasjonale selskaper. Gruppen ble i sin tid etablert av den nå avdøde Robert-Louis Dreyfus, en styrtrik forretningsmann som blant annet eide fotballaget Olympique de Marseille. Før han overtok direktørstillingen i 2006 jobbet Philippe Blatter for konsulentselskapet McKinsey. «Mellom 2002 og 2006 fakturerte McKinsey i overkant av sju millioner dollar i honorarer for gigantarbeidet utført av luksuskonsulenten Philippe Blatter for å bedre organiseringen av det internasjonale fotballforbundet.»12

Med eller uten ISL, mannaen fra fjernsynsmediet fortsetter å renne ned over FIFAs hovedkvarter i Zürich. I 2009 mottok Sepp Blatter 487 millioner euro fra sin sjenerøse nevø for TV-rettighetene, av disse gjaldt 469 millioner fotball-VM 2010, eller nærmere 60 prosent av organisasjonens totale inntekter.13

FIFAs omgåelser av loven har sin bakgrunn i måten presidenten velges på, som igjen har sammenheng med organisasjonens beslutningsprosesser. Hver medlemsstat har én stemme, uavhengig av landets folketall. Dette gir en overrepresentasjon av underbefolkede regioner og fattige land. Det favoriserer også den kroniske korrupsjonen som har herjet FIFA gjennom flere tiår. Med sine 207 medlemsland har organisasjonen flere medlemmer enn FN. Dette er med på å skjerpe appetitten til kandidater uten tilstrekkelig støtte. «FIFA er en slags idealistisk verden, hvor små europeiske fyrstedømmer og knøttsmå øystater har like mye å si som de store nasjonene.» Slik lyder den spydige kommentaren til Patrick Mendelewitsch, spilleragent og spesialist på fotballbusiness. Selv enkelte ledere synes Blatter og kretsen rundt ham sparker ballen litt for langt. «Måten FIFA fungerer på, er ikke den beste,» lyder den nøkterne kritikken til Jean-Pierre Karaquillo, leder for det franske fotballforbundets Senter for juridiske og økonomiske spørsmål innen idretten.

SOM RÅDGIVER FOR Trinidad og Tobagos fotballforbund framstår Jack Warner som selve karikaturen på systemet. Den fryktede presidenten for Concacaf (fotballforbundet for Nord- og Mellom-Amerika og Karibia) er en viktig støttespiller for Blatter. Det er lett å forstå hvorfor: De karibiske øyene har et relativt lavt folketall, men er så tallrike at de har hele tre seter i eksekutivkomiteen.

Med en personlig formue anslått til et sted mellom 15 og 30 millioner euro, tar Warner seg godt betalt for sin støtte. I 1999 ga FIFA avkall på et utestående krav på 9,5 millioner euro de hadde mot Concacaf. Og da Chet Greene, presidenten for Antigua og Barbudas forbund, i 2002 ba moderselskapet om en håndsrekning for å finansiere et senter for talentutvikling, kom det sporenstreks en sjekk på 121 000 euro fra Zürich. Ett år senere oppsøkte den britiske journalisten Andrew Jennings stedet, men fant ingen fotballbaner bare «hester som gresser i buskaset like ved vraket av en ølbil».14

Som den spesialisten på gjentjenester han er, stiller Jack Warner seg trofast bak Blatter hver gang FIFA-presidenten blir angrepet. Påstås det at valget av Blatter i 1998, og gjenvalget i 2002, var gjenstand for uregelmessigheter? Jack Warner uttrykker full solidaritet og forlanger eksemplariske straffer mot de som har innlagt protest. En av dem som fikk føle Blatter-klanens harme var Farah Addo, visepresidenten i det afrikanske fotballforbundet. I 1998 skal medlemsstatene ha blitt tilbudt 75 000 euro om de stemte på Blatter. Ifølge Addo solgte 18 afrikanske forbundsledere (av totalt 51) sine stemmer, men siden han ikke kunne bevise påstandene, gikk FIFAs disiplinærkomité til det skritt å suspendere ham i to år. Samtlige interne granskinger av de omstridte avstemningene har også blitt henlagt uten noen konkrete resultater.

BLATTER ER IKKE den som lar seg bevege så lett, og har planer om å stille til gjenvalg i 2011, for et fjerde mandat. «Jeg har ikke utrettet alt jeg vil,» forklarte han smilende under en pressekonferanse ved FIFA-hovedkontoret tidligere i år.15 Det gjenstår bare å slå hans erklærte rival, Mohammed Ben Hammam, presidenten i det asiatiske fotballforbundet. «Ben Hammam føler hans tid nå er kommet, og vender omsider sin herre og mester ryggen,» humrer Patrick Mendelewitsch.

I likhet med Jack Warner har Ben Hammam i lang tid gitt Blatter sin uforbeholdne støtte. Det hindrer ikke denne nære vennen av emiren i Qatar i å legge fram et hasteforslag om at FIFA-presidenten bare kan inneha vervet i to perioder. Han argumenterer med at hvis en FIFA-leder sitter lenger, så «beskjeftiger han seg med alt annet enn fotball».16 Mendelewitsch understreker imidlertid at «Blatters etterfølger vil måtte følge den utvidete fotballfamiliens spilleregler: Rydde opp i periferien, men ikke endre selve systemet.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1

2

3

4

5

6

7