Ingen rolig ferd mot sannhet

Vitenskapen presenteres som om den rolig har strømmet fram fra en kilde, der hver forsker har støttet seg til tidligere teorier for å utvikle sine egne. Denne forestillingen om en lineær strøm som leder naturlig til sannheten legges nå i ruiner av andre forskere.

Vitenskapene har problemer med å finne sin plass i samfunnet. Det viser den pågående striden om bioteknologiene: Biologene er fanget i en kryssild med to parter som angriper deres isolasjon i «grunnforskningens» elfenbenstårn. På den ene siden privilegerer den økonomiske makten forskning med konkret bruksformål gjennom enkelte finansieringsformer, og krever hemmelighold og patentering. På den andre siden nekter publikum å være passive tilskuere, en rolle de lenge har blitt tildelt, og gjør opprør mot visse former for vitenskapelig likegyldighet, for eksempel virkningen av genmodifiserte organismer i naturen. Hele det vitenskapelige feltet er fanget i denne motsetningen, som viser tilbake til det gamle idealet om den rene vitenskapen, som avviser «de iboende deformasjonene i de økonomiske og sosiale omstendighetene».1 De siste årene har studiet av vitenskapenes samfunnshistorie, som ble påbegynt av den franske-russiske filosofen Alexandre Koyré (1892–1964) og videreført av amerikaneren Thomas Kuhn (1922–1996),2 endret fullstendig innfallsvinkelen til disse spørsmålene, og i et større perspektiv oppfatningen av vitenskapens plass i samfunnet.

Disse arbeidene drøfter først og fremst «den vitenskapelige revolusjonen» som ligger til grunn for de moderne vitenskapene, som ofte og feilaktig blir presentert som fornuftens seier over den obskurantistiske Kirken. Flesteparten av vitenskapsmennene, eksempelvis Isaac Newton, var dypt troende og mente at «å avdekke naturlovene via fysikken, var å avdekke skaperverket til et overlegent intelligent forsyn, å bli overbevist om at verdens orden ikke var tilfeldig».3


SNARERE ENN I en plutselig eksplosjon av Opplysning, finnes kildene til denne revolusjonen i tidligere hierarkiers fall – på grunn av ideene trykkpressen bidro til å spre – og i oppstyret oppdagelsen av Amerika skapte. De nye vitenskapene ga da kast på oppfatningen av naturen som et under styrt av skjulte prinsipper og begynte å forestille seg den som en gigantisk maskin. Denne maskinen fulgte regelmessige og nødvendige lover som kunne oversettes til matematikk. Kjennskap til disse ville gjøre det mulig å forutsi hendelser og dermed rasjonelt begrunne handling. Dette forhindret ikke dette mekanistiske synet på naturen å lenge være en troshandling,4 fordi den ikke var i stand til å forklare velkjente fenomener som stoffers bindekraft, legemers fall eller tidevann.

Mekanismen, som var inspirert av både teknologi og religion, åpnet for å bygge en effektiv kunnskap i ønsket om å beherske verden, i det samme øyeblikk som den koloniale ekspansjonen og første industrielle revolusjonen startet. De vitenskapelige og tekniske universene og de økonomiske og politiske maktene ble tett sammenvevd. Vitenskapene bidro til statens makt, til produksjonsapparatet og til militæret. Empiriske studier5 har vist at vitenskapenes utvikling var knyttet til svært ulike maktsentre, fra et florentinsk fyrstedømme til et internasjonalt tidsskrift. Det skal ikke mange eksempler til for å utslette den eteriske forestillingen om forskeren som sitter for seg selv og resonnerer løsrevet fra enhver kontekst:

Det er frihet innenfor hoffet som gjør at Galilei kan «snekre» en ny sosial og kulturell skikkelse, filosof-matematikeren ved det toscanske hoffet, og dermed legitimere matematikken som vendt opp ned på de hierarkiene som hadde blitt akseptert fram til da (i de aristoteliske universitetene ble matematikerne betalt seks ganger mer enn filosofene). Innenfor RAND Corporation – en typisk amerikansk militærinitiert forskningsinstitusjon fra etterkrigstiden – ble samarbeidet mellom fysikere, matematikere, ingeniører og økonomer avgjørende for det moderne økonomifaget og fetisjering av det rasjonelle markedet. Redaktørene i tidsskriftet Nature, som velger ut de «gode» artiklene før de vurderes av fagfeller, har gjennom tidsskriftets prestisje stor innflytelse på vitenskapspolitikken på et globalt nivå.

Vitenskapenes utvikling er ikke resultat av et enhetlig prosjekt påtenkt på et sted, men av globale mutasjoner, båret fram av så vel kunnskapsprodusentene som tidens politiske og åndelige makter. Hver aktør forfølger sine egne interesser og forsøker å tjene på det som endres i omgivelsene. Slik oppstår nye vitenskapelige verdenssyn som trekker fordel av enestående sammentreff, og enkelte av dem «fester seg» når de av sammensatte grunner klarer å rekruttere mange samfunnsmessige og naturvitenskapelige aktører. Vitenskapshistorien ligner slik på en elv, dannet av utallige geologiske hendelser, formet av en rekke tilfeldigheter, hindre og omveier. Dette synet er svært forskjellig fra det som framsettes av den vanlige historien6 som beskriver vitenskapenes framskritt som en gradvis avdekking av en uforanderlig Natur. Som om elven «oppdaget» sitt elveleie ved å renne uunngåelig fra kilden til utløpet. Men Loire-elven passerte engang, uansett hvor underlig det kan virke, det som i dag kalles Paris. Den realistiske vitenskapshistorien er full av spenning, overraskelser og sprang.


DISSE SAMFUNNSMESSIGE studiene av vitenskapene og deres politiske konsekvenser blir ofte anklaget for bare å basere seg på anekdoter, fordi de ikke går inn på det som kan ses på som vitenskapenes kjerne: objektene de «oppdager», atomene og mikrobene. Denne innvendingen bør imøtegås på flere måter. For det første sikter ikke vitenskapens faktiske praksis bare på å beskrive verden slik den er, men å skape en kunstig verden i laboratoriene der begrepene dens er operasjonelle. Denne tendensen som i dag er dominerende, har vært kjennetegnende for den moderne vitenskapen fra starten av. Galilei privilegerte studiet av bevegelse i en ideell verden der friksjon ikke eksisterte, til store protester fra aristotelikerne som mente fysikken burde beskjeftige seg med den virkelige verden og ikke en fiktiv verden, selv om den var mer praktisk for matematikken. Videre er ideen om «oppdagelse» naiv. Den tar ikke konsekvensene av et velkjent faktum: «Virkeligheten» unnslipper oss alltid, fordi vår kunnskap blander uatskillelig virkeligheten og våre kunnskapsverktøy, som selv er knyttet til samfunnet som har skapt dem. Å anerkjenne disse grensene gir en virkelig historisitet til de vitenskapelige fakta, forstått som sammenstillinger som blander disse tre elementene. Eksempelvis er ikke Pasteurs mikrober de samme som våre: Filtreringen gjennom andre apparater og teorier har gjort dem langt mer differensierte, enkelte har sågar blitt virus. Atomer på sin side utgjør et syn på materien som fortsatt er fastbundet til rene stoffer produsert av moderne laboratorier. I motsetning til det enkelte teoretikere har påstått, betyr dette på ingen måte at disse størrelsene er illusjoner: De eksisterer utvilsomt i laboratoriene og er essensielle elementer i konstruksjonen av vitenskapelige «fakta». Men karakteristikkene man gir dem uttømmer ikke deres virkelighet: I en viss forstand snakker disse størrelsene godt for seg selv, men de sier aldri alt det de vet …


DE SISTE TRETTI årene har mange verk blitt laget ved å følge forskerne i deres daglige gjøremål, ved å studere hvordan de skaper objekter og mening i ulike sosiale og politiske univers. Disse arbeidene har vist at vitenskapene ikke oppdager verden, men konstruerer verdener ved å sette sammen mennesker, maskiner og naturobjekter. De rene vitenskapene forblir aldri rene særlig lenge: Idealet om en nøytral vitenskap, løsrevet fra de andre sosiale universene, har dessuten selv forskerne i 21. århundret dyttet foran seg for å heve seg over massen, nettopp i det øyeblikk da deres innlemming i den sosioøkonomiske verden intensiveres.7

Når alle disse delvis illusjonene forvises blir det lettere å integrere disse vitenskapene i den demokratiske debatten. De store vitenskapelige kontroversene lar seg ikke lenger oppsummere i konfrontasjoner mellom rasjonelle forskere og et obskurantistisk folk. De henger snarere sammen med politiske debatter mellom tilhengerne av flere mulige verdener. Om det dreier seg om genterapi, nanoteknologi eller genmodifiserte organismer, er det nå mer selvinnlysende at disse vitenskapelige framskrittene ikke kan betraktes uavhengig av samfunnssystemet de innsettes i.8 Hvordan knytte forskerne til et sivilsamfunn som ikke lenger aksepterer å være passive tilskuere, men som til tider både lar seg påvirke og er allsidig, slik endringene i holdningen overfor den globale oppvarmingen viser, samtidig som de bevarer sin selvstendighet overfor økonomisk press? Ifølge Isabelle Stengers består en mulig løsning i å sentrere definisjonen av vitenskapene rundt konstruksjonen av pålitelige bevis.9 Næringslivet truer påliteligheten gjennom et skjerpet krav om konkurransedyktighet, mens offentligheten krever at denne typen bevis gis utenfor laboratoriet. Om flere veier allerede eksisterer, som forskningsetiske komiteer eller maktfordelingen den franske vitenskapsfilosofen Bruno Latour har foreslått,10 gjenstår det fortsatt å skape konkrete former som kan skape en slik offentlig deltakelse.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Rapport fra kampanjegruppa/ «Sauvons la recherche» (Redd forskningen) http://cip-etats-generaux.apinc.org/IMG/pdf/synthese-finale-EG.pdf

2 Se Alexandre Koyré, From the Closed World to the Infinite Universe, Baltimore, John Hopkins Press, 1957; Thomas Kuhn, Vitenskapelige revolusjoners struktur, Oslo, Spartacus, 1996 [1962].

3 Simone Mazauric, Histoire des sciences à l'époque moderne (Vitenskapshistorien i den moderne tidsalder), Armand Colin, Paris, 2009.

4 Mary Midgley, Science As Salvation: A Modern Myth and Its Meaning, Routledge, Oxford, 1992.

5 Dominique Pestre, Introduction aux science studies, La Découverte, Paris, 2006

6 Et karikert eksempel finnes i boka Georges Barthélémy (red.), Histoires des sciences, Ellipses, Paris, 2009.

7 Dominique Pestre, se over.

8 Christophe Bonneuil (et al.) «Innover autrement? La recherche face à l'avènement d'un nouveau régime de production et de régulation des savoirs en génétique végétale» (Innovasjon på en annen måte? Forskningen i møte med et nytt regime for produksjon og regulering av kunnskap om plantegenetikk), i Dossier de l'environnement de l'INRA, nr. 30, Editions Quae, Versailles, 2005, www.inra.fr/dpenv/pdf/BonneuilD30.pdf

9 Isabelle Stengers, La Vierge et le neutrino: Les scientifiques dans la tourmente (Jomfruen og nøytrinoet: forskere i uvær), Empêcheurs de Penser en Rond, Paris, 2006.

10 Bruno Latour, Politiques de la Nature, La Découverte, Paris, 1999. Eng. overs. Politics of Nature: How to Bring the Sciences Into Democracy, Harvard University Press, Cambridge (Mass.), 2004.



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0