Politiseringen av gatene i Paris

I middelalderen ble gatene i Paris kalt opp etter spesielle kjennetegn eller yrker som ble utført der. Dette endret seg etter den revolusjonen i 1789. Og siden har gatenavnene blitt avslørende for bystyrenes politiske så vel som litterære preferanser.

juni 2010

Skal man gå fra Place de la République til Canal Saint-Martin i Paris, har man valget mellom to gater, rue Beaurepaire og rue Léon-Jouhaux. Nicolas Beaurepaire var kommandanten som under den franske revolusjonen ledet regimentet fra Maine-et-Loire, og som i september 1792 hadde ansvar for forsvaret av Metz under prøyssernes beleiring av byen. Da byrådet besluttet seg for å kapitulere, plasserte Beaurepaire en kule i pannen. Konventet stemte igjennom at restene skulle flyttes til krypten i Panthéon. Léon Jouhaux derimot, splittet, med amerikanske penger, den franske fagbevegelsen under de store opprørske streikene i 1947. I 1951 mottok han Nobels fredspris. Slik står heder og skjensel side om side på de blå gateskiltene i Paris, til tross for bystyreflertall og tidsånden.

Det har ikke alltid vært slik. I svært lang tid bar disse gatene navn som ikke hadde noe som helst med politikk å gjøre. Rue Gît-le-Cœur («her hviler mitt hjerte»), rue Chat-qui-Pêche («katt som fisker»), rue des Blancs-Manteaux («hvitkapper», munker). Disse poetiske navnene, som alle finnes i kvartaler som stammer fra middelalderen eller enveldets tid, var knyttet til et kjennetegn, en bestemt detalj i gata. De er der for å angi og ikke for å ære hvem det måtte være. De få unntakene er navnene til kongefamilien – som place Dauphine og rue Dauphine, oppkalt etter kronprinsen (dauphin), den kommende Ludvig 13 – eller betydningsfulle statsråder som Richelieu, Colbert og Mazarin. Men i disse tilfellene er gatenavnet knyttet til bygg disse kjente skikkelsene har reist.

Ofte ga et objekt navn til gata – Roi Doré (etter en gyllen byste av Ludvig 13), la Lune (månen), Colombe (due), l’Arbre-Sec (tørt tre). Andre steder var det en lokal kjøpmann som Simon-le-Franc (ærlige Simon), Aubry-le-Boucher (slakteren Aubry) eller Bertin-Poirée (taper-Bertin). Enkelte ganger viste navnet hvilken profesjon som ble utført i gata: jernverk, glassverk, knivsliperi eller storsvindel (Grand-Truanderie). Andre ganger kom det fra en kirke eller et kloster som lå i gata eller som gata ledet til: rue des Nonnains-d’Hyères, rue des Haudriettes, rue des Prêtres-Saint-Séverin eller rue Saint-Martin som ledet til det store klosteret Saint-Martin-des-Champs, det som i dag er høyskolen Conservatoire national des arts et métiers.


Revolusjonen avviklet «les saints» og avdøpte gatene som var for merket av det gamle regimet. Slik ble rue Notre-Dame des Victoires til rue des Victoires Nationales, place Vendôme ble til place des Piques, rue Royale ble til rue de la Révolution og rue des Francs-Bourgeois til rue des Francs-Citoyens. Men de eneste personlighetene som ble trukket fram i denne kortvarige revolusjonære toponymien var de store martyrene: place Chalier (de la Sorbonne), rue Marat (de l’Ecole-de-Médecine).

Det er først under Napoleon 3s keiserdømme at gatenavnene begynner å brukes massivt til å hedre de herskende regimet: seirene (Lodi, Castiglione, Marengo, Rivoli, Austerlitz, Iéna) og de falne – Desaix (drept i Marengo), Bourdon, Castex, Morland, Valhubert (døde under slaget i Austerlitz). Napoleon 3 fulgte eksemplet til onkelen sin: Blant de nye veiene baron Haussmann brøytet fram, fikk flere navn etter seirene i Krim-krigen (Alma, Malakoff, Sébastopol) eller østerrikernes seire i Italia (Magenta, Solférino, Palestro, Turbigo).


På begynnelsen av den tredje republikken (1870–1940) trengte man å finne på mange nye gatenavn, like mye i de sentrale strøkene der sporene etter Haussmann ennå viste seg i byggeplassene, som i utkanten med innlemmingen av de tilgrensende landsbyene (fra Auteill til Montmartre, og fra Batignolles til Belleville). I lista over navn skinner det gjennom en kamp mellom det antireligiøse, radikale og sosialistiske byrådet og prefekten som fulgte ordrene til innenriksministeren. Ett punkt virker det å ha vært enighet om: glorifisering av kolonieventyret, fra Algerie (rue de la Smala, rue de la Mouzaïa, rue de Constantine) til Tonking (rue de Sontay), og selv Kina (rue de Pali-Kao), for ikke å snakke om de mange offiserene som fikk striper og stjerner i disse felttogene (som Bugeaud, Lamorcière, Lamy, Marchand, Gouraud, Mangin og Faidherne).

Antikirkelige og dreyfusarder (den spionanklagede Alfred Dreyfus’ støttespillere) lykkes å gi rue des Rosiers, som gikk opp mot Sacré-Cœur som da var under bygging, navnet Chevalier de la Barre som ble halshugd i 1766 for blasfemi og manglende respekt mot en religiøs prosesjon. Og den humanistiske forleggeren Étienne Dolet som i 1546 ble brent for å spre ateisme, ble gitt en liten gate som ledet til kirken i Ménilmontant. Folkevalgte fra venstresiden klarer til og med å hylle noen av hovedpersonene i Pariskommunen, med gatene Charles-Delescluze, Eugène-Varlin, Jules-Vallès, Jean-Baptiste-Clément og place Jules-Joffrin.

Men motet til byrådene hadde sin grense. Når det gjaldt revolusjonen valgte de å hedre kontrarevolusjonære dantonister (Camille Desmoulins, Fabre d’Églantine, Héraut de Séchelles og Georges Danton selv) og moderate girondinere som Vergniaud, Pétion og Condorcet. I finere strøk finner man også veier som minnes presentable thermidorere som Pierre Joseph Cambon, Lazare Carnot og François-Antoine de Boissy d’Anglas.

Det er imidlertid ikke i Paris, men i forstedene, i det tidligere røde beltet, at man finner gatenavn oppkalt etter revolusjonsledere som Marat, Robespierre, Varlet og Babeuf. Det finnes en rue Saint-Just i Paris, men den er vanskelig å finne, innsperret mellom ryggen til gymnaset Honoré de Balzac og ringveien. Det bor ingen der, veien går langs muren til gravgården Cimetière des Batignolles.

Etter frigjøringen ga det sosialist- og kommuniststyrte byrådet flere viktige veier navn etter falne motstandskjempere: Corentin Cariou og Corentin Celton, Marx Dormoy, Jean-Pierre Timbaud (skutt i Chateaubriand), oberst Fabien (drept på Alsace-fronten i 1945), Léon-Maurice Nordmann fra motstandsnettverket ved Musée de l’Homme.

I denne lista finner man også en kvinne, Danielle Casanova. Og i virvaret besluttet byrådet å gi navnet place Robespierre til place du Marché-Saint-Honoré – åstedet for jakobinerkonventet og den berømte klubben som Robespierre drev og var den mest populære taleren i. Anomalien varte ikke mer enn fire år. I 1950 overtok høyresiden makten i byen og fjernet dette avskydde navnet fra Pariskartet.

I nyere tid ga byggingen av en ny bydel rundt det nye nasjonalbiblioteket en enestående anledning til å ære den moderne litteraturen. Men navnene som ble valgt avslører de folkevalgtes litterære smak: ikke Sartre, ikke Genet, ikke Foucault, men François Mauriac, Jean Anouilh, Georges Duhamel og Marguerite Duras.


I dag bygges det få nye veier som må døpes, i stedet gis det navn til gatekryss, som place Hannah Arendt og place Henri Krasucki1 i Belleville, place Michel Debré2 i Saint-Germain des Prés. Men man kan gjøre bedre: Hvorfor ikke avdøpe veier med navn som vanærer byen: place Napoléon 3 foran Gare du Nord, avenue Mac-Mahon (ussel general, kranglete president, berømt idiot), rue Thiers (oppkalt etter statsministeren som brutalt slo ned Pariskommunen, man skulle tro det var umulig å ha et slikt gatenavn i Paris) og rue Alexis-Carrel oppkalt etter den nobelprisvinnende rasehygieniker og Vichy-tilhengeren. Og hvor mange krigsforbrytere fra kolonikrigene, hvor mange bødler som fortjener å gå i glemmeboka, finnes det ikke blant de 71 generalene som har fått en gate oppkalt etter seg … Man kunne erstattet dem med kvinner, som nesten er fraværende i Pariskartet, med unntak av helgener og nonner. Og man kunne gjerne lagt til noen romanfigurer: Lucien de Rubempré (fra Balzacs Comédie humaine) eller Charles Swann (fra Prousts På sporet av den tapte tid) fortjener utvilsomt et gatenavn, langt mer enn gamle borgerlige eller akademiske glorier.

Den artikkelen har blitt skrevet ved hjelp av Histoire et mémoire du nom des rues de Paris av Alfred Fierro (Parigramme, 1999) og den uunværlige Dictionnaire historique des rues de Paris av Jacques Hillariret (Editions de Minuit, 1961).

Oversatt av R.N.



Fotnoter:
1 Henri Krasucki (1924–2003), fagforeningsleder.

2 Michel Debré (1912–1996), gaullistisk politiker, regnes som «far» til dagens franske grunnlov.



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal