USAs nye bakgårdsstrategi

Utover den økonomiske gulroten og militære pisken (som det nylige statskuppet i Honduras ga en uventet foryngelse) mangler ikke USA oppfinnsomhet i arbeidet med å begrense ansporingene til politisk frigjøring hos sine naboer i sør. En av metodene er å støtte kravene om politisk løsrivning fra de lokale elitenes, som hevder deres «identitet» er truet av de progressive regjeringenes omfordelingspolitikk. Denne strategien ble brukt i Nicaragua på begynnelsen av 1980-tallet, og den har nylig blitt brukt i Bolivia.

I desember 2005 ble Evo Morales valgt til president i det søramerikanske landet. Partilederen for MAS (Bevegelse for sosialismen) hadde støtte i det urbane småborgerskapet, men klarte også å forføre urfolksorganisasjonene med en kampanje som i stor grad spilte på identitet. Men den fleretniske staten MAS ønsket seg møtte snart et uventet krav: De lokale elitene krevde «sosial separatisme». De mente det ble åpnet for dette i prosjektet med å lage en ny grunnlov – som «stadfester forskjellige grader av autonomi for urfolk, kommuner og regioner, uten å bestemme hvordan disse skal være».2 Og selvfølgelig talte alt for at USA skulle støtte en slik bevegelse, å forsvare undertrykte minoriteter … og kanskje også svekke de bolivianske myndighetene.


DEN AMERIKANSKE strategien utpekte raskt fylket Santa Cruz som hovedmål – Bolivias økonomi er avhengig av naturressursene her (særlig olje, gass, gull og jern). De like rike (i gass og fruktbar jord) fylkene Tarija, Pando og Beni – som sammen med Santa Cruz utgjør «halvmåneregionen» (Media Luna) – sluttet seg snart til Santa Cruz’ krav, og fylkeshovedstaden med samme navn ble sentrum for opposisjonen mot Morales.

To måneder etter at han begynte i jobben innledet den amerikanske ambassadøren, Philip Goldberg, samtaler med opposisjonen i Media Luna. Fra 1994 til 1996 ledet denne diplomaten det amerikanske utenriksdepartementets kontor i Bosnia, under Balkan-krigen. Senere (2004–2006) ble han «oppdragssjef» i Pristina i Kosovo, der han ifølge Morales «støttet regionens separatistbevegelse med tusenvis av døde som resultat.»3 En slik CV viste at amerikanerne ønsket mer enn bare å støtte opposisjonen «separatistorganisasjoner».

I Bolivia var «arbeidet hans ingen hemmelighet» sier Hugo Moldiz, advokat og sjefredaktør for ukeavisen La Época. «Han skjulte det heller ikke. Planen som ble stablet på beina skulle framprovosere en uregjerlig tilstand gjennom voldelige og dødelige aksjoner, som også involverte hæren og politiet. Målet var å få presidenten til å gå av, og sikre at nyvalg ville gi seieren til ambassadens kandidater.»

Operasjonen hvilte særlig på aksjoner fra Ungdomsforbundet i Santa Cruz (Unión Juvenil Cruceñista, UJC). Medlemmene her kastet seg mot alt som hadde forbindelse til sentralregjeringen, uten diskriminering. 28. september 2008 myrdet paramilitære grupper rundt tretti forsvarsløse bønder, før de tok kontroll over flyplassen i Beni og olje- og gassfelt i Tarija og Santa Cruz. Den pensjonerte offiseren Sergio Espinal er overbevist om at «deres handlingsmåte vitner om råd fra utenlandske eksperter så vel som at kolombianske paramilitære deltok.» Og ikke nok med det, «den passive holdningen til militæret som til og med lot seg avvæpne i olje- og gassfeltene, viste at enkelte her var med på komplottet.»

De private mediene, som er nært knyttet til elitene i Media Luna, holdt ikke armene i kryss: «Pressen rapporterte alle disse nyhetene, ikke for å fordømme dem, men for å bidra til å skape en atmosfære av frykt og uro,» sier den folkevalgte cocalero (kokabonde) Sabino Mendoza. «Budskapet var at om Evo ikke gikk av så kunne det bryte ut krig, med amerikansk militærintervensjon. Rykter, løgn og overdrivelser skulle spre forvirring hos dem som, i likhet med meg, støttet presidenten.»


ALLEREDE I JULI 2007 ble USAID anklaget for å gi midler til opposisjonsgrupper. Regjeringen hadde fått tak i dokumenter som framhevet nødvendigheten av å finansiere programmer for «å gjenetablere en demokratisk regjering». En velkjent eufemisme, forklarer sosiologien Cristina Guzmán: «Disse organisasjonene finansierer, direkte eller via mellommenn, flere ikke-statlige organisasjoner, foreninger som hevdes å tilhøre ’sivilsamfunnet’ og politiske partier som under dekke av menneskerettigheter, ytringsfrihet og næringsfrihet oppmuntrer til fiendtlighet overfor regjeringen.»

Under hele denne tiden hadde Morales en absurd nabo, en gren av CIA i presidentpalasset (en overlevning fra en tid da regjeringene var mindre opptatt av nasjonal suverenitet enn gode relasjoner til USA). «Det var en tjeneste ledet av en politigeneral, den ble kalt Senter for spesialpolitioperasjoner (Copes) og var direkte underlagt den amerikanske ambassaden!» forteller Jorge Cuba, leder for det bolivianske pressebyrået ABI.

Da Morales oppdaget at en internasjonal høyrevind helte bensin på det lokale separatistbålet, la han ned grenen. 3. november 2008 annonserte han dessuten at CIA ikke lenger var velkommen i Bolivia for å bevare den «nasjonale verdigheten». Dagen etter utviste han det amerikanske narkotikapolitiet Drug Enforcement Administration (DEA) med begrunnelse om at dets oppgaver øyensynlig var blitt utvidet til å støtte opposisjonen i Media Luna, noe som ikke inngikk i det offisielle oppdraget. Til slutt erklærte Morales den amerikanske ambassadøren for persona non grata, da situasjonen ble ekstremt spent mellom regjeringen og opposisjonen.

Utvisningen av ambassadøren, innskrenkningene på USAIDs virksomheter og utkastingen av CIA og DEA dempet forunderlig nok separatistiveren. For ikke snakke om at Morales fikk stor oppslutning i det påfølgende valget. De mest radikale separatistene forlot lett alle politiske krav og gikk uten å blunke bort fra «å forsvare demokratiet» … til å satse på drap. For dem var det bare en løsning, nemlig å bli kvitt «indianeren», så vel som hans visepresident Álvaro García Linera.


OPERASJONEN BLE LEDET av forretningsmannen Branko Marinkovic. Denne sønnen av en kroatisk ustasja-fascist som hadde søkt tilflukt i Bolivia, var på denne tiden leder i Borgerkomiteen for Santa Cruz (CPSC)4 og separatistbevegelsen MNCL (Movimiento Nación Camba de Liberación) som krever «uavhengighet» for Media Luna. På nettsidene til MNCL kan man lese: «Før blodet flyter i floden, er det ikke bedre å skille oss fra våre venner slik at hver enkelt nasjon kan forvalte sine egne ressurser og ordne opp i sine egne problemer?» På tross av disse milde ordene, mener Jorge Cuba at løsningen ifølge Marinkovic «var å overføre til Bolivia Balkan-krigens rasistiske, religiøse og separatistiske scenario.»

Fra denne delen av verden hentet Marinkovic Eduardo Rózsa som hadde deltatt i konflikten blant rekkene til de kroatiske ultranasjonalistene. Med seg hadde Rózsa iren Michael Dwyer, ungarskrumenske Árpád Magyarosi, ungarske Elod Tóasó og kroatiske Mario Tadic. Flesteparten av disse var veteraner fra Balkan-krigen. «Planen forløp perfekt helt til gruppa ble infiltrert av en politimann, ’en liten indianer’ som de senere sa,» forteller Cuba. «16. april 2009 ankom politiet hotellet de befant seg i. Tre av dem nektet å overgi seg og ble skutt, deriblant Rózsa. Den natta døde det siste forsøket på å splitte Bolivia.» I denne konteksten foretrakk Marinkovic å flykte til USA.


ET NETTVERK AV stiftelser og ikke-statlige organisasjoner bruker slik sitt image som fredede medlemmer av «sivilsamfunnet» til å destabilisere regjeringer. Den ecuadorianske historikeren Adriana Villegas er ikke i tvil: «De har alle bevist i forskjellige situasjoner rundt omkring i verden at de kan være langt mer effektive enn en Nato-styrke.»

Det virker som om metoden som har ble utprøvd i Bolivia, i dag også brukes i Ecuador og Venezuela. «Utover bolivianske Media Luna, støtter man nå de som ønsker uavhengighet for den venezuelanske delstaten Zulia – som besitter en av verdens største petroleumsindustrier – og det samme i den ecuadorianske provinsen Guayas, landets viktigste havn og økonomiske sentrum,» sier Villegas. «På samme måte som Santa Cruz fikk med seg tre andre fylker, har Zulia fått med seg Tachira og Mérida, og Guayas har fått selskap av Manabí.»

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Urbefolkningen utgjør, offisielt, 60 prosent av Bolivias befolkning.

2 Franck Poupeau og Hervé Do Alto, «L?indianisme est-il de gauche?» (Er indianerbevegelsen venstreorientert?), Civilisations, 58-1, 2009, http://civilisations.revues.org/index1971.htm.

3 El Mundo, 11. september 2008.

4 Regional institusjon opprettet av fylket Santa Cruz, står under sterk innflytelse fra det lokale næringslivet.