Økonomi

De bortskjemte lønnsmottakerne

Offentlig ansattes lønninger skal i snitt kuttes med fem prosent i Spania og tolv prosent i Hellas. I Irland kan lønnskuttene bli på hele 20 prosent. Og snart er det Storbritannias tur. Samtidig rammes også ansatte i privat sektor. For å komme oss ut av krisen må vi redusere lønnsutgiftene, sier våre politiske ledere. Det har de kanskje rett i, men det kan virke som de kutter i feil lønninger.

Posted on

NYLIBERALISMENS MÅL var å gjenreise og øke de rikeste klassenes makt og inntekter. Fram til våre dagers krise har denne planen vært en ubetinget suksess, både nasjonalt og internasjonalt (gjennom den nyliberale globaliseringen): De rikeste i samfunnet har opplevd en uforskammet inntektsvekst. Ingen trekker lenger i tvil dette fenomenet, som er kjent under den noe bluferdige merkelappen «økende ulikheter».

Fenomenet lar seg imidlertid ikke forklare av økte kapitalinntekter (renter, aksjeutbytte, børsavkastning). Da tar man bare ett aspekt med i beregningen, og fortier det faktum at de høyeste «lønningene» (inkludert gratialer, bonuser og aksjeopsjoner) også har skutt i været, særlig i USA. Denne veksten står i skarp kontrast til det faktum at kjøpekraften til det store flertallet av lønnsmottakerne har stagnert eller blitt svekket. De siste tiårene har det vært minimale endringer i fordelingen av merverdi mellom lønninger (de høyeste og de andre) og profitt i USA. Modellen har imidlertid forskjøvet seg: De høye lønningene har steget betraktelig i forhold til profitten, og merverdien har følgelig blitt mindre. De lave lønningene har sunket tilsvarende i forhold til profitten, slik at merverdien her har økt. Dette spranget er enda større enn det som kan observeres i de rene kapitalinntektene.

Krisen har kastet et avslørende lys over lønnsaspektet i de økende ulikhetene. Kommentatorene snakker mer enn gjerne om storsjefenes lønninger, gylne fallskjermer, tradernes bonuser. Gjennomganger av de største bedriftenes – særlig finansselskapenes – bankkonti gir et bilde av størrelsen på bonusene ledere får. Dette er en utvikling som også finner sted utenfor USAs grenser. I 2006, like før finanskrisen, beløp bonusene i den sveitsiske storbanken UBS seg til ti milliarder dollar – like mye som lønnsutgiftene eller overskudd før skatt. I 2007 var bonusene de samme, mens banken tapte nærmere fem milliarder dollar!


STORSJEFENES OG finanstoppenes lønninger alene gir ikke hele bildet. Den skjeve lønnsutviklingen har vært fordelaktig for større deler av de øvre sjiktene i lønnspyramiden, ikke bare for noen få enkeltindivider. Det er ikke mulig å gi eksakte tall, men i USA dreier det seg etter all sannsynlighet om de rikeste fem prosentene av befolkningen. Med andre ord omtrent 7,5 millioner husholdninger, kanskje litt mindre. Over 70 prosent av inntektene til disse fem prosentene kommer i form av lønn, og det er nettopp lønningene som har økt mest i den nyliberale perioden (utbytte og renter står kun for 11 prosent av de totale inntektene til denne gruppen).

De politiske endringene som førte våre samfunn fra etterkrigstidens sosiale kompromiss til nyliberalismen står i stil med denne utviklingen. Etterkrigstidens sosiale orden var grunnlagt på et reelt kompromiss som forente det brede lag av folket med lønnsmottakerne øverst i samfunnshierarkiet som styrte bedriftene eller hadde ansvar for å iverksette politiske beslutninger i ulike administrasjoner. Med nyliberalismen ble denne alliansen byttet ut med en annen på toppen av pyramiden, mellom ledere og kapitaleiere.

Etter krisen i 1929, New Deal og andre verdenskrig hadde ledere i privat og offentlig sektor en viss autonomi, noe som favoriserte en ledelse med fokus på vekst og tekniske framskritt, snarere enn børsverdi.2 Finanssystemets formål var først og fremst å sørge for produktiv kapital.3 De statlige institusjonene spilte en sentral rolle i den økonomiske politikken og forskningen, mens det sosiale kompromisset med det brede lag av befolkningen gjorde det nødvendig med sosiale sikkerhetsnett og forbedring av utdanningssystemet.


NYLIBERALISMENS omveltninger har vært dramatiske. I løpet av den nyliberale perioden sluttet lederne (aller først toppsjefene) seg til den nye sosiale orden, noe som førte til nye kriterier for hvordan bedrifter skulle styres. Det nye slagordet ble: «Aksjonærene har alltid rett». En lignende forandring fant sted blant ledere i det offentlige, som lanserte en «ny politikk»: Åpning av grensene for internasjonal handel og kapitalstrømmer, avregulering og økt kontroll med sosiale utgifter.

De karakteristiske trekkene ved etterkrigstidens sosiale kompromiss gjorde det mulig å skille ut en ganske klar politisk «venstreside», en tendens som av historiske årsaker var tydeligere i Vest-Europa enn i USA. Dermed var det også vanskeligere for europeiske ledere i privat og offentlig sektor å slutte opp om nyliberalismen. Det skjedde likevel, og det fikk betydelige politiske konsekvenser, særlig med de tradisjonelle arbeiderpartienes oppslutning om nyliberalismen (med unnskyldninger om «ytre press» og «globalisering»). Ett av de viktigste elementene i etterkrigstidens politiske struktur er altså kommet ut av balanse, noe som igjen har ført til venstresidens tilbakegang og ytterligere oppblomstring av den nyliberale ideologien.4

Akkurat som på 1930-tallet og tiden etter andre verdenskrig er det i dag konfrontasjonen mellom tre sosiale hovedaktører – folket, lederne og kapitalistene – som vil bli avgjørende for den historiske utviklingen av våre samfunn (det marxistiske skjemaet der proletarer står mot kapitalister er for begrenset). Spørsmålet er om den nyliberale alliansen (mellom ledere og kapitalister) vil overleve dagens krise. Krisen i 1929 førte til et kompromiss mellom lederne og folket, grunnet press fra arbeiderbevegelsen og frykt for Sovjetunionen. Hvilke alternativer kan komme til syne dersom den nyliberale alliansen skulle komme i ubalanse?


EN SAMMENLIKNING med krisen i 1929 avslører betydelige forskjeller mellom situasjonen da og nå. Den tydeligste forskjellen er arbeiderbevegelsens (eller en bevegelse med bred folkelig støtte generelt) svake stilling i dagens samfunn. Frykten for kommunismen, som merket store deler av 1900-tallet, er forsvunnet, til tross for en viss bekymring for et sterkt og «reformvennlig» Kina.

Det mest sannsynlige scenarioet stemmer absolutt ikke overens med våre forhåpninger. Dagens krise kommer ikke til å få de samme konsekvensene som krisen i 1929, og vil ikke ende i en «venstrevending». I alle fall ikke i overskuelig framtid. Det betyr imidlertid ikke at den eneste løsningen er å videreføre nyliberalismen. Dagens krise gir konturene av en ny sosial orden, der et nytt autonomt lederskap kan befeste sin stilling, en ny forvaltningselite som kan ta kontroll over regulering, ledelse og politikk. Er president Obamas nylige uttalelser om banksystemet et tegn på en slik kursendring?

Det dreier seg ikke om det som i USA ofte kalles «økonomiske straffereaksjoner», slik man kunne se eksempler på i etterkrigstiden. Det «sosiale» aspektet ved etterkrigstidens kompromiss vil ikke bli gjentatt. En ny maktbalanse mellom kapitalistene og samfunnets høytlønnede vil se dagens lys, på sistnevntes premisser. Staten vil i stor grad blande seg inn i økonomien, men det vil da komme for en dag at staten ikke nødvendigvis er «venstreorientert».

Fra den amerikanske overklassens perspektiv er krisen et bevis på at en slik kursendring er nødvendig. Krisen er nettopp et resultat av jaget etter stadig høyere lønninger, som i seg selv har hatt to skjebnesvangre konsekvenser: en tøylesløs utvikling av finanssektoren og en stadig mer vaklende amerikansk økonomi (som blir stadig mer avhengig av import og finansiering fra resten av verden).


OVERKLASSENS INTERESSER er altså ikke lenger de samme som interessene til USA som økonomisk enhet: Ikke bare har inntektskildene til de øvre samfunnssjiktene blitt globalisert, men denne befolkningsgruppen har satt sitt levesett (det vil si sin forbrukstrang) foran produktive investeringer i hjemlandets interesse. Dersom man vil komme ut av krisen må noe gjøres med denne situasjonen, noe som blir svært vanskelig hvis man skal følge de nyliberale spillereglene.

Dersom man likevel skulle få bukt med problemet, vil selve drivkraften uten tvil være den nasjonale faktoren – det vil si beskyttelse av hjemlandets interesser snarere enn overklassens umiddelbare behov. En muligens uventet sektor blant samfunnstoppene har innsett tydeligere enn de fleste andre hva krisen vil kreve, nemlig de militære lederne (se egen sak). Deres intellektuelle produksjon viser at den «nasjonale faktoren» lett kan bli til en sterkt høyrevridd nasjonalisme. Det er ikke den mest sannsynlige løsningen, men likevel en mulighet man ikke kan se bort fra.

I krisens første fase fortsatte de fleste som de stevnet. Det vil si, overklassen forsøkte å gjenvinne sine materielle privilegier. Et klart tegn på dette er de skyhøye bonusene. Nå nærmer imidlertid forandringens time seg. Høyresiden har allerede innsett det. Forhåpentligvis tar det en stund før det går opp for det ytre høyre.

Oversatt av G.U.


Fotnoter:
1 Det er vanskelig å gi et navn til dette kompromisset: keynesiansk, sosialdemokratisk, fordistisk ? Uten å gi inntrykk av at etterkrigstidens velstand var et resultat av indeksregulering av lønninger.

2 Vi skal ikke her gå inn i debatten om disse tiårenes «produktivistiske» særpreg og de konsekvensene dette hadde for den globale oppvarmingen.

3 Med lave rentesatser korrigert av inflasjon, og i enkelte land med nasjonalisering.

4 Nyliberalismen er ikke en ideologi, men en sosial orden. Til denne sosiale orden hører en «nyliberal ideologi».

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver