Pensjonsfond drukner i oljesøl

På lang avstand fra de skadelidende områdene, skulle myndighetene i Beijing og de britiske pensjonistene stifte kjennskap til en annen form for skade: På to måneder mistet investeringene deres i BP-aksjer 48 prosent av sin verdi. Kinesiske, kuwaitiske og singaporske statsfond vil sannsynligvis ha mistet sin begeistring for vestlige oljeselskap.¹

Tilfellet med britiske pensjonister er spesielt interessant i en tid da finansmarkedene tvinger de europeiske landene til å «reformere» (det vil si amputere) de sosiale sikkerhetsnettene. For regjeringenes nye økninger av egenandeler på helsetjenester og pensjonskutt har dyttet – det var forutsett og bevisst – mange lønnsmottakere over i armene på private forsikringsselskap og pensjonsfond. Hvor mange britiske pensjonsfond har ikke blitt tiltrukket av de 8,4 milliarder euro BP årlig har utbetalt i utbytte? Oljeselskapet som troner på toppen av London Stock Exchange sørget alene for en sjettedel av disse fondenes inntekter.

Avkastningen de britiske pensjonistene fikk ble enda større da BP kuttet kostnader – tydeligvis ved å neglisjere sikkerhetstiltak. USA er imidlertid verken et rettsløst område eller et lite land der presidenten fungerer som nikkedukke for de multinasjonale selskapene. Landet er i stand til å forsvare seg mot ødeleggelse av fauna og kystområder: For hvert fat (159 liter) med olje som lekker ut i havet får forurenseren en bot på 4300 dollar. Da sier det seg selv at oljeflaket, som kan bli 17 ganger større enn etter tankskipet Exxon-Valdez’ grunnstøtting i Alaska, står i fare for å framkalle anger hos BPs aksjonærer over de små innsparingene selskapet gjorde for å maksimere profitten.

Innskuddspensjon forplikter, lønnsmottakere i London eller Manchester har bundet alderdommens velstand opp til pensjonsfondenes skjebne. De ser nok nå med et skjevt øye på de amerikanske «hevntiltakene» som svekker BPs børsverdi og allerede har senket selskapets rating betraktelig hos kredittvurderingsbyråene. Da Barack Obama fortalte at oljeselskapet må betale for sine forsømmelser, ble den tidligere Labour-ministeren Tom Watson bekymret for «en alvorlig krise for millioner av pensjonister i Storbritannia.»

Å ta «millioner» fra lønnsmottakere på jakt etter trygghet etter et langt liv med hardt arbeid, å forvandle dem til robotrovdyr som lar sine håp sammenfalle med BP-sjefene snarere enn fiskerne i Louisiana, det er den grunnleggende sannheten om dette systemet. I krise etter krise avdekkes de perverse solidaritetene som holder det i live.