Illusjonene om den afrikanske middelklassen

Det siste tiåret har finansavisenes dekning av Afrika endret seg radikalt, fra en dommedagsfylt pessimisme til en salig optimisme. Oppdagelsen av et «spennende marked» i Afrika ble først gjort på begynnelsen av inneværende århundre av økonomiske spesialtidsskrift. Mens Kina gikk til angrep på de tidligere kolonimaktene – og USA bega seg ut på en ny safari – begynte den anglosaksiske pressen å interessere seg for utviklingen.

I et kriserammet Europa vender vestlige giganter innen bank, telefoni, bolig, bil, luksusvarer og markedsføring nå blikket mot enkelte kundegrupper i afrikanske land sør for Sahara. De afrikanske børsene gir en indikasjon på den kommersielle interessen. «Hvis du plasserte 1000 dollar på den nigerianske eller kenyanske børsen i begynnelsen av 2010 ville du nå ha tjent 150 dollar. Hvis du gjorde det samme på den amerikanske S&P 500 ville du ha tapt dem,» bemerker sjefen for Reuters afrikakontor, Matthew Tostevin.2 «Tidligere trodde jeg risikonivået var større i Afrika, men etter finanskrisen mener jeg i dag at våre investeringer var mindre risikable enn de enkelte vestlige grupper gjorde i i-land,» kommenterte leder for Bolloré-konsernets afrikakontor, Dominique Laffont, 10. mai i år.3


FOR ENTREPRENØR- OG finansverdenen er «det afrikanske markedet klar for å skåre mål» utbasunerte Financial Times i en temaseksjon viet dette Afrika som gir planetens beste avkastning på investeringer og åpner for enda større fortjenester.4 En rapport som McKinsey Global Institute publiserte i midten av juni anslår at «direktesalg, ressurser, landbruk og infrastruktur kan til sammen gi opptil 2,6 milliarder dollar i årlige inntekter fram til 2020, det vil si 1000 milliarder mer enn i dag». Rapporten konkluderer med at «Afrika går mye bedre enn man tror, og forretningsverdenen kan ikke tillate seg å overse dette lenger.»5

Med «Afrika går bedre» tenker ekspertene først og fremst på et potensielt marked med 300 millioner forbrukere – av én milliard innbyggere – som vil «løftes ut av fattigdom». Disse såkalte «Africa 2s» vokser fram i sjiktet mellom det store flertallet av «Africa 3s», som lever på under én dollar om dagen, og den lille eliten av «Africa 1s».6 Ifølge Verdensbanken vil denne «nye» afrikanske middelklassen telle 43 millioner i 2030. Det dreier seg om en «liten» middelklasse, som «har investert en stor del av sparepengene i et hus i en forstad til en afrikansk storby, og har alt å tape på politisk uro, usikkerhet, dårlig offentlig styring og inflasjon».7

Denne urbane middelklassen jobber for det meste i privat sektor, ofte i ruinene av sektorer som ble ødelagt av strukturtilpasningsprogrammene på 1980-tallet, for eksempel tidligere offentlige helsetjenester eller utdanningssystem. Denne middelklassen er «svært merkebevisst» forteller Patrick Dupoux, visedirektør for Boston Consulting Group i Casablanca. «Enkeltindividet vil bli en viktig kunde,» spår Bertrand Thiebault fra bilimportfirmaet CFAO Automobile. «Vi tilpasser oss denne nye virkeligheten ved å utvide produktspekteret og markedsføringsverktøyene våre.»8

Afrika kom skjevt ut med dårlige råd fra de internasjonale finansinstitusjonene, men har ifølge de samme institusjonene kommet sterkt tilbake. På samme måte som økonomijournalistene ikke sluttet å tro på finanssystemets selvregulerende dyder da byggverket tok fyr, mener de nå at de nye afrikanske forbrukerne har nådd en kritisk masse som vil gjøre dem til en stabiliserende sosial faktor.

Ved årsskiftet 2007–2008 var det likevel i et annet viktig land for disse frontier markets som de økonomiske aktørene har vendt seg mot, nemlig Kenya, at denne middelklassen sto maktesløs og så på volden som avtroppende president Mwai Kibaki og rivalen hans, Raila Odinga, frammanet i presidentvalgkampen. Enkelte kommentatorer i Nairobi gikk så langt som å snakke om et nederlag som direkte skyldtes disse mennene og kvinnene som er mer opptatt av individuelle friheter enn fellesskapets beste. På denne tiden mente spaltisten Tom Mshindi at «gepardene» (det lokale kallenavnet på middelklassen) ikke hadde lykkes få landet ut av krisen: «Selv om den er best utrystet sosialt og intellektuelt, har ikke den utdannede, eiendomsbesittende og i stor grad stammefrigjorte middelklassen lykkes i å dempe affektene og pyromanien.9 Siden den gang har en rekke rapporter understreket denne middelklassens avpolitisering og dens konsekvenser for de sosiale båndene i Afrika.


EN ANNEN KLISJÉ som spres av økonomipressen, er ideen om at litt materiell velstand gradvis vil forvandle Afrika og rive med seg alle innbyggerne i en positiv utvikling. Det er altså ingen vei tilbake. I Kenya, påpeker dagsavisen Business Daily, har en undersøkelse utført av Target Group Index (TGI) avdekket «at den lavere delen av middelklassen og den nederste klassen i dag utgjør 80 prosent av Kenyas husholdinger mot 73 prosent for fem år siden, den midterste inntektsgruppen har blitt tynnet ut til kun 18 prosent i dag mot 27 prosent i 2005. […] Gapet mellom rike og fattige utvides.»10 Dette er ikke et unntak, faktisk har det i de afrikanske landene med største sosiale ulikheter – Sør-Afrika og Kenya – utviklet seg både en minoritet av velstående «globaliserte» forbrukere og en majoritet som fortsatt lever i fattigdom. Dette fenomenet som først viste seg i den engelskspråklige delen av kontinentet, sprer seg nå til resten av det urbane Afrika.

Internasjonal leder for bi­stands-organisasjonen Action­Aid, John Samuel, risser opp noe av det som står på spill i dette forbrukskappløpet som et lite mindretall av de afrikanske borgerne har kastet seg ut i. «Økonomisk vekst og teknologi kan gi større tilgang til komfort, man kan også medføre en ny individualisering (som forvandler mennesket til et økonomisk dyr styrt av økonomiske tvangstanker), sosial oppløsning og en ny paranoia, som vil gi mindre tid for poesi, politikk, kjærlighet, vennskap og fellesskap. Denne paranoiaen, emosjonelle usikkerheten og tapet av fellesskapsfølelse skaper også et nytt marked for åndelighet og nye markedstilpassede religiøse praksiser. Splitter nye åndelige butikker og ’guruer’ blomstrer som et resultat av denne markedsinduserte følelsemessige og sosiale usikkerheten blant folk som har blitt skurker og ofre i megamarkedene.»11


DE SØRAFRIKANSKE antropologene Jean og John Comaroff mener man må bli mer kritiske og skeptiske til flommen av glatte artikler om Afrika. I boka Zombies et frontières à l’ère néolibérale (Zombier og grenser i nyliberalismens tidsalder) understreker de: «Slutten på den kalde krigen og på apartheiden fikk utopiske drømmer til å blusse opp, men frigjøringen på nyliberalismens betingelser ble ledsaget av en problematisk gjenoppblomstring av vold, kriminalitet og kaos. Demokratiske forhåpninger, respekt for loven, velstand og sosiale normer truer med å forsvinne i konflikter og krav, og også selv oppløse seg i et politisk kaos, midt i desillusjonert snakk om at ’fattige ikke kan føs med stemmesedler eller leve av en grunnlov alene’. […] De mange borgerne som føler seg fanget på en båt uten staten ved roret forsøker å gripe tak i bedriftsskipet. Dermed utsetter de seg, likevel, for å møte virvelstrømmene til den nye verdensordenen som forandrer sjøveiene og herjer med de vanlige manøvrene.»12

En journalist fra La Tribune i Madagaskar bemerker at oppsvinget til denne «demokratifiendtlige middelklassen» kan være forspillet til en ny klassekamp på det afrikanske kontinentet. «Slagene medlemmene av middelklassen har langet ut mot demokratiet har den uheldige virkningen at de fjerner de mentale sperrene i andre samfunnslag. […] I Filippinene er det de fattige som utgjør hovedstammen i de sinte massene som krever gjeninnsettelse av Joseph Estrada som ble fjernet av landets høyesterett. I Sør-Amerika finner man også lukten av klassekamp mellom tilhengere og motstandere av Evo Morales og av Hugo Chavez.»

Sør-Afrika – «imperialismens svake ledd», som Lenin sa – er siden blitt et stort laboratorium for vold i kjølvannet av nyliberalismens sosiale konsekvenser. Vil landet bli det første som går en annen vei? Den økende sosiale misnøyen vitner om en bevisstgjøring. I mellomtiden inviterer Jean og John Comaroff oss i en ny bok14 til å se på «frigjøringen av Afrika på nyliberalismens betingelser» som en allmenngyldig lærepenge. Det som skjer i Afrika – avpolitiserte middelklasser, økende forskjeller, ekstrem konsumerisme, sosial tilbaketrekning – framstår som et laboratorium for det som allerede er (eller er i ferd med å bli) tilfellet i landene i Nord, og særlig i «Euro-Amerika».

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Amerikansk aksjeindeks basert på 500 børsnoterte selskaper, forvaltet av ratingbyrået Standard & Poors

2 «New Africa about much more than football», Africa News Blog, www.reuters.com, 11. juni 2010.

3 «Pourquoi l?Afrique résiste à la crise» (Hvorfor Afrika holder stand mot krisen), Challenges, Paris, 19. mai 2010.

4 William Wallis, «Africa?s frontier market ready to score », temaseksjonen «Emerging Africa », Financial Times, London, 1. juni 2010.

5 «Lions on the move: the progress and potential of African economies», www.mckinsey.com, juni 2010.

6 Vijay Mahajan, Africa Rising. How 900 Million African Consumers Offer More Than You Think, Wharton School Publishing, Philadelphia, 2008.

7 «L?Afrique riche de ses nouveaux consommateurs», www.lexpansion.com, 3. juni 2010.

8 «L?Afrique riche ?», se over.

9 Tom Mshindi, «The middle-class has failed to steer Kenya out of crisis », Daily Nation, Nairobi, 2. februar 2008.

10 Mwaura Kimani, «Stalled wages, inflation leave Kenya?s middle class poorer», Business Daily, Nairobi, 6. april 2010.

11 John Samuel, «Unhappy highways: Economic growth, technology and alienation», www.pambazuka.org, 19. mars 2008.

12 Jean og John Comaroff, Zombies et frontières à l?ère néolibérale, Les Prairies ordinaires, Paris, 2010.

13 «Ces classes moyennes qui tuent la démocratie» (Middelklassene som dreper demokratiet), La Tribune de Madagascar, 31. mars 2010.

14 Jean og John Comaroff, Theory From the South. Or, How Euro-America Is Evolving Toward Africa, Paradigm Publishers, Boulder, 2010.