Paradokset i Venezuela

Den spanske avisen El País er sjelden særlig nyansert i sine fiendtlige framstillinger av det «bolivarianske» Venezuela, men det hender den overgår seg selv: «Caracas er en blodig by. Fra bygningene renner det elver av blod, fra fjellene renner det elver av blod, fra hjemmene renner det elver av blod […].»

Når vi viser denne prosaen til noen innbyggere i den venezuelanske hovedstaden, bryter de ut i latter og kakker pekefingeren mot tinningen. Men dette er et brennende tema, og de forteller alle mer eller mindre den samme historien: «Vi har et veldig alvorlig problem» (Tulio Jiménez, leder for nasjonalforsamlingens innenrikspolitiske komité); «På brua der nede er kona mi blitt angrepet to ganger på to år» (brasilianer fra De jordløses bevegelse, utsendt til Venezuela); «For beboerne i de fattige bydelene er volden en del av hverdagen» (person fra det enorme byområdet Petare, en del av stor-Caracas); «Til og med politifolk med skuddsikre vester blir skutt! Og vi … Díos mío!» (kvinnelig arbeider fra Ocumare del Tuy, en perifer forstad); «Blant familiene i de kristne miljøene har nesten alle opplevd at noen av deres nærmeste er blitt drept. Når vi holder messe, dukker dette temaet nesten alltid opp: Også denne uka var det noen som ble drept» (pater Didier Heyraud, prest i Petare). (…)