Paradokset i Venezuela

På tross av en offensiv sosialpolitikk har Venezuela fortsatt en av verdens høyeste mordrater. Hva skyldes den vedvarende volden som Chàvez' regjering lenge har ignorert og motstanderne, internt så vel som eksternt, ikke nøler med å bruke mot det sittende styret?

Den spanske avisen El País er sjelden særlig nyansert i sine fiendtlige framstillinger av det «bolivarianske» Venezuela, men det hender den overgår seg selv: «Caracas er en blodig by. Fra bygningene renner det elver av blod, fra fjellene renner det elver av blod, fra hjemmene renner det elver av blod […].»

Når vi viser denne prosaen til noen innbyggere i den venezuelanske hovedstaden, bryter de ut i latter og kakker pekefingeren mot tinningen. Men dette er et brennende tema, og de forteller alle mer eller mindre den samme historien: «Vi har et veldig alvorlig problem» (Tulio Jiménez, leder for nasjonalforsamlingens innenrikspolitiske komité); «På brua der nede er kona mi blitt angrepet to ganger på to år» (brasilianer fra De jordløses bevegelse, utsendt til Venezuela); «For beboerne i de fattige bydelene er volden en del av hverdagen» (person fra det enorme byområdet Petare, en del av stor-Caracas); «Til og med politifolk med skuddsikre vester blir skutt! Og vi … Díos mío!» (kvinnelig arbeider fra Ocumare del Tuy, en perifer forstad); «Blant familiene i de kristne miljøene har nesten alle opplevd at noen av deres nærmeste er blitt drept. Når vi holder messe, dukker dette temaet nesten alltid opp: Også denne uka var det noen som ble drept» (pater Didier Heyraud, prest i Petare).

Med 48 drap per 100 000 innbyggere i 2008 ligger Venezuela høyt oppe på skrekkens hitlister. I Caracas var tallet 127 per 100 000, det vil si 1976 drap fra januar til september 2009, i en by med 3,15 millioner innbyggere.2

IFØLGE OPPOSISJONEN har den ansvarlige et navn: «Chávez». Opposisjonens medier slår fast at «under president Hugo Chávez’ bolivarianske revolusjon er Venezuelas hovedstad blitt en av de mest voldelige byene i verden.»3 Nestleder ved Institutt for høyere studier (IDEA), Miguel Angel Pérez, legger ikke skjul på sin irritasjon over slike påstander: «De vil ha oss til å tro at utryggheten er et produkt av ’chavismen’. De glemmer hvor forferdelig det var på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet: Man kunne ikke gå ut på gata!»

Og ganske riktig, i desember 1996, to år før Chávez kom til makten, skrev et fagtidsskrift: «Med et gjennomsnitt på åtti drap med skytevåpen hver helg, daglige overfall på offentlige transportmidler, eksponentiell fattigdomsøkning og attpåtil en økonomisk krise som har tært på landet i over femten år – inflasjonen er på over tusen prosent i året – er Caracas i løpet av noen år blitt en av de farligste byene i verden, kanskje den farligste.»4 Ytterst få later til å huske dette. I den politiske kampen er glemselen et skremmende effektivt våpen.

«Det er valgår, og i valgår kommer det alltid en kraftig økning av det som kalles sikkerhetsproblemer, forsterket i det uendelige av mediene, for dette er opposisjonens kjepphest,» påpeker Pérez.5 Hver mandag morgen foran likhuset i Bello Monte står en hel hær av journalister med kamera og mikrofoner klar til å kaste seg over de pårørende til helgens ofre – fortrinnsvis de forgråtte eldre kvinnene: «Se–ora! Hva føler du nå?»

Med utgangspunkt i «uoffisielle» kilder verserer de villeste påstander: «I dag ligger antallet drap [i landet] på godt over 70 per 100 000 innbyggere,» ljuger avisen El Universal (3. juni 2010). Venezuelanerne leser dette og kjenner pulsen stige. Det gjelder kanskje særlig beboerne i mer velstående strøk som Altamira, Palo Grande, La Castellana. Makthaverne må imidlertid ta sin del av ansvaret. Kriminalpolitiet i Venezuela, CICPC (Cuerpo de Invest­igaciones Científicas, Penales y Criminalísticas), har stengt pressetjenesten. Det finnes heller ingen nasjonal database. Hvem som helst kan uimotsagt finne på «nye rekordtall».

PÅ BEGYNNELSEN av 1900-tallet: Det svarte gull flommer ut av Venezuelas jord. Marginaliserte bønder fra Andes og de endeløse savannene llanos strømmer til byene – Maracay, Valencia, Maracaibo, Caracas. Der er det arbeid, inntekter og mulighet til å få tak i noen smuler av «oljemirakelet». Åssidene og fjellene rundt hovedstaden «invaderes» og befolkes raskt. Vaklevorne boliger smelles opp i hui og hast, uten vann og strøm, atskilt av passasjer, smug og bratte trapper. Slik oppstår belter av fattigdom og en sosial eksklusjon med gode vekstvilkår for såkalte sikkerhetsproblemer.

Bare helt klassiske ting, blir vi fortalt, når folk snakker om hvordan det var før: «Jeg stjeler et par sko, ei klokke eller et gullkjede fra deg fordi jeg må, for å overleve, for å få penger, for å kunne spise. En type vold som er veldig forskjellig fra det som foregår i dag.»

25. mai 2010, en helt vanlig episode i Petare: En ungdom blir knivstukket og så drept med pistol når han prøver å forsvare en av vennene sine som har havnet i bråk. Hvorfor? Tja, konflikter mellom kriminelle oppstår ofte på grunn av småting. En enkel ørefik, en fornærmelse, og vips så er krigen i gang. Kulene hviner, en kropp faller – for eksempel El Sapos. El Pupilo drepte ham. El Sapos venner jakter på drapsmannen. De får tak i broren hans. «Fortell hvor El Pupilo er!» Fyren mumler at han ikke vet det. En skuddsalve straffer ham for uvitenheten – eller lojaliteten mot broren. Den samme salven tar også livet av lille Gabikley på fire år som lekte i nærheten.

Hvem dør – først og fremst i de fattige bydelene? Unge mellom 15 og 25 år, fattige, mørke. Samtidig: «Du går tilfeldigvis forbi, og plutselig er du midt oppi en skuddveksling, og paff! Du blir truffet.» Å gjøre motstand er sikreste vei til å bli drept: Ei kule i hodet for en mobiltelefon – verken mer eller mindre.

Alle har sin egen analyse av årsakene til fenomenet – og forklaringene er de samme som overalt ellers. «Faren var ikke der, ikke mora heller, bestemora har tatt seg av ham: Muchachoen sklir ut. Det er foreldrenes feil!» Kvinnemishandling, familievold, nedarvet aggresjon, mye folk på liten plass, og så videre. Ja vel, men la oss ikke gå rundt grøten: «Den grunnleggende faktoren er kulturen: Venezuelanere er voldelige.» Absolutt ikke! Det som foregår, er «et moralsk forfall: Man stjeler ikke av nødvendighet, men av ondskap. Det har oppstått en hel verdikjede der mopeden, muchachaen som sitter bakpå, hvor mange liv du har tatt, alt dette inngir respekt.» Dessuten flommer det over av alkohol, og våpen er å få overalt.

Kanskje er det slik – men la oss ikke glemme «den sterke påvirkningen fra tv, med voldsfilmene og reklamen som skaper et begjær etter å eie alt mulig rart». Og framfor alt at «det er mindre fattigdom, folk har mer penger mellom hendene enn før, de kriminelle har dermed større muligheter». Og ettersom «loven har smutthull som de vet å benytte seg av, slipper de ut rett etter at de er arrestert!»

ET UNDERLIG paradoks: I Venezuela har andelen fattige rast ned fra 60 prosent til 23 prosent av befolkningen i løpet av ti år, og andelen som lever i ren nød er redusert fra 25 prosent til 5 prosent. Likevel skyter kriminaliteten i været. Har den bolivarianske regjeringen gått i den reduksjonistiske fella og trodd at fattigdom er den eneste årsaken til vold? Det kan virke sånn. Regjeringen har satset stort på sosiale tiltak for helse, utdanning og ernæring. Med suksess. Samtidig har den neglisjert sikkerhetsproblemene, som om de ville forsvinne ved et trylleslag som følge av de sosiale framskrittene.

Hva gjør politiet, mon tro? Som nesten overalt i Latin-Amerika er politiet en del av problemet, ikke løsningen. Soraya El Ashkar, generalsekretær i COGEPOL, politiets generalråd, forteller at «problemet vårt er at vi ikke har ett politi, men 135!» Venezuela er en desentralisert, føderal stat – en arv fra fortiden – der hver guvernør, hver ordfører, har sin egen sikkerhetsstyrke. Det finnes ingen felles regelverk, ikke engang for utdanning av politifolk, som ofte besørges av tidligere yrkesmilitære som per definisjon «skaper institusjoner som er mer militariserte enn profesjonelle».

I Caracas er det fem kommunale politistyrker i tillegg til hovedstadspolitiet. Det er ingen form for koordinering mellom disse, og iblant motarbeider de hverandre på grunn av politiske uenigheter. I april 2002 deltok elementer fra tre av disse politistyrkene aktivt i statskuppet mot president Chávez (hovedstadspolitiet, PoliChacao og PoliBaruta som kontrolleres av ordførere fra opposisjonen).

Over en helsides annonse i dagsavisen Últimas Noticias 25. mai 2010 offentliggjorde guvernøren (chavist) i delstaten Anzoátegui sin «tredje liste» over funksjonærer som var ekskludert fra PoliAnzoátegui: 25 politifolk som blant annet var anklaget for tjenestefeil (15), seksuell trakassering (2), tyveri (5) og drap (1). Brutal opptreden, manglende sosial innsikt og i enkelte tilfeller innblanding i kriminalitet og narkohandel gjør at venezuelanere opplever politiet som en plage. I så stor grad at innenriksminister Tareck El Assaimi nylig erklærte: «Tjue prosent av alle forseelser og forbrytelser som begås i dette landet, begås av politifolk.» Soraya El Shakor kommenterer dette slik: «Med den eksisterende modellen, der politiet er avskåret fra samfunnet uten noen form for overvåkning eller intern kontroll, vil ikke volden gå ned. Bare den omfattende reformen vi nå setter i gang, vil kunne sikre trygghet.»

Som et uttrykk for at styresmaktene forstår alvoret i situasjonen og at det haster å gjøre noe, innviet president Chávez 13. mai senteret for politiutdanning, CEFOPOL, ved Forsøksuniversitetet for sikkerhet, UNES. Målet er å etablere et nasjonalt bolivariansk politi (PNB). Ny tilnærming, nye metoder, ny filosofi: Polititeknisk utdanning kombinert med innføring i menneskerettigheter og relasjonene mellom politi og innbyggere. 1058 tidligere politibetjenter fra hovedstadspolitiet som ikke har «svin på skogen», er allerede valgt ut, utdannet og i full sving i bydelen Catia – med (foreløpig) oppløftende resultater og en betydelig bedring av sikkerhetssituasjonen. Tusen andre er i ferd med å avslutte utdanningen. Studentene oppfordres til å gå inn i denne nye styrken, som ifølge planen skal opp i 31 000 tjenestemenn i løpet av de tre neste årene. Det er både mye og lite, med tanke på at resultatet ikke nødvendigvis vil vise seg med en gang.

TILBAKE TIL OCUMARE del Tuy. Kommunestyremedlem Sonia Manrique sitter i en plaststol med hendene hengende ned mellom knærne: «Nå for tiden overfaller ungdommer deg på grunn av narkotika.» Naboen hennes, Andres Betancur, strammer munnen i stille raseri: «Mindreårige med våpen som er større enn dem selv! Hvor kommer disse våpnene fra? Det står mafiaorganisasjoner bak!»

Et ømtålig tema. Ifølge en studie fra 2007 bor det 4,2 millioner kolombianere i Venezuela. De har rømt fra hjemlandet, et land som mange kommentatorer i fullt alvor framholder som et eksempel til etterfølgelse når det gjelder «sikkerhet». De aller, aller fleste er ærlige og hederlige folk som er akseptert og integrert i det venezuelanske samfunnet.6 Det er derfor uten noen form for diskriminering at man kan peke på kjernen i problemet: Volden i Caracas har endret seg, både i art og omfang. Med innblanding fra tjenestemenn i ulike politistyrker og nasjonalgarden har narkosmuglingen fra nabolandet Colombia ikke bare sneket seg inn i Venezuela som et transittland på vei til USA og Afrika,7 den har også fått sterkere fotfeste i Caracas og byens barrios. Her driver forskjellige capos storstilt narkohandel, og ungdom blir lokket til å prøve kokain til en veldig lav pris, om ikke gratis (første gangen). «Narkobruken har økt betydelig,» bekrefter parlamentsmedlem Jiménez, «og vi har urovekkende indikasjoner på antallet ungdommer som er rammet.»

Det er disse ungdommene som blir hekta og begår innbrudd, stjeler, overfaller og av og til dreper, for å kunne kjøpe dopet de er blitt avhengige av. Det er de som videreselger og smugler – og til slutt får ei kule i hodet fordi de ikke har penger til å betale leverandøren i tide. Det er deres gjenger som barker sammen for å sikre seg kontroll over områder. En av de vi snakker med sier at «de importerte nettverkenes infernalske logikk og kampen om ’territorier’ skaper temmelig mye død som avisene kan boltre seg i.»

Dette spontane fenomenet, som er knyttet til en ekspansiv og tilpasningsdyktig internasjonal kriminalitet som benytter de åpninger den finner og utnytter sårbarhet, rammer da også Brasil – favelaene i Rio – og Mellom-Amerika og særlig Mexico? Kanskje. Men:

Opposisjonen og mediene i Venezuela jubler hver gang USA og Colombia kommer med anklager av typen: «Sjefene for den kolombianske ’narkogeriljaen’ befinner seg i Venezuela.» Som regel kommer dette etter tvilsomme avsløringer eller utsagn fra påståtte eks-geriljasoldater som ikke oppgir navn eller viser ansikt. Taktfull taushet etterfulgte derimot – blant annet – avsløringene til Rafael García, tidligere kommunikasjonssjef i den kolombianske etterretningstjenesten DAS. Fra fengselet fortalte han om samarbeidet mellom DAS og høyreekstreme paramilitære grupper (sentrale aktører i narkotrafikken). Han hevdet også at tidligere DAS-sjef Jorge Noguera i 2004 møtte paramilitære ledere og venezuelanske opposisjonelle for å pønske ut en plan for å «destabilisere» Venezuela og ta livet av Chávez.

DET HAR LENGE vært kjent at «paracos» (paramilitære) oppholder seg de venezuelanske grensedelstatene Táchira, Apure og Zulia. I 2008 gikk Eliézer Otaiza, tidligere generaldirektør for den venezuelanske etterretningstjenesten DISIP (Dirección de los Servicios de Inteligencia y Prevención) ut mot «de 20 000 [av disse] over hele landet [som] driver kriminelle handlinger som bortføringer, sicariato (bestillingsdrap)9 og narkosmugling.» De fester stadig grepet. Dette skriver ikke venezuelansk presse om, men en dagsavis i Colombias hovedstad Bogotá, El Espectador, avdekket situasjonen 31. januar 2009 i en artikkel med tittelen: «Águílas Negras11 har rømt til Venezuela». Journalist Enrique Vivas hadde reist igjennom Táchira og beskrev hvordan disse gruppene har etablert «illegale strukturer og er blitt en maktfaktor som kontrollerer det meste, de tilbyr til og med livsforsikring.» Bortsett fra til medlemmer av sosialistpartiet PSUV (Partido Socialista Unido de Venezuela). Flere PSUV-medlemmer ble drept i februar og mars 2010.

Med innblanding fra det regionale politiet i Zulia, som kontrolleres av guvernører fra opposisjonen, har «paracos»-gruppene ved hjelp av vold eller ved å låne ut penger tatt kontroll over flere bydeler i Maracaibo og vanlig handelsvirksomhet i Las Playitas. En observatør slår fast: «Myndighetene i Zulia organiserer en rekke liksommøter for bønder. Det kommer en haug med folk fra Colombia, og de blir værende.»

Enda lenger inn i innlandet i Venezuela, i delstaten Barinas, snakker vi med en innbygger (som vil være anonym): «Det har aldri vært så mange kolombianere her. De kjøper hus og leier ut. Hvis det oppstår problemer, hjelper de folk økonomisk. De opptrer som narkobaronene i Brasil. Volden har eksplodert, den er omtrent like ille som i Caracas.» Hva så? Det kan jo være venezuelanere som står bak? Og hvor går grensen mellom kriminelle, enten de er fra nabolandet eller ikke, og paramilitære? «Før bosatte ikke kolombianere seg i dette området. De dro til Caracas for å finne arbeid. Og sicariato, massakrer og bortføringer har aldri vært så utbredt her som nå.»

23. april 2007 pågrep politiet, i forbindelse med etterforskningen av bortføringen av bedriftslederen Nicolas Alberto Cid Souto, en forbryterbande i delstaten Cojedes ledet av en tidligere leder for den paramilitære organisasjonen AUC (Autodefensas Unidas de Colombia), Gerson Álvarez. AUC var i teorien «demobilisert», men finansierte den paramilitære organisasjonen Águilas Negras. I mars 2008 i Xulia arresterte det venezuelanske kriminalpolitiet CICP den narko-paramilitære lederen Hermágoras González. På ham fant de identitetspapirer fra etterretningsorganisasjonen DISIP og nasjonalgarden. 19. november 2009 ble Magally Moreno – alias «La Perla»– pågrepet i Maracaibo. Hun er tidligere AUC-medlem og kjent for sin tilknytning til den kolombianske etterretningstjenesten, offiserer i den kolombianske hæren og høytstående myndigheter i landet.

Mange slår alarm. «Noen ganger er sikkerhetssituasjonen så prekær at vi aldri har opplevd lignende,» sier Guadalupe Rodríguez fra samordningsorganisasjonen Simón Bolivar i det «chavistiske» distriktet El 23 de Enero i Caracas. «Det begynner å ligne på en destabiliseringspolitikk.» Miguel Angel Pérez, som forsker på spørsmålet, mener: «Dagens Caracas ligner på Medellin på 1980-tallet. Det er samme modus operandi. Dunkle interesser skaper utrygghet for å danne en stat i staten.»

EN VENEZUELANSK diplomat vi snakker med, tenker høyt: «Kan vi gå så langt som til å snakke om infiltrering av en femtekolonne? Hvor sterkt kan vi hevde at det finnes en plan der eksterne krefter trekker i trådene?» Han vet at dette er en risikabel øvelse og hvordan slike påstander uunngåelig vil bli møtt av opposisjonen og deres allierte: Chávez er trengt opp i et hjørne etter «avsløringer» om hans bånd til den kolombianske geriljaorganisasjonen FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), og finner opp et passende røykteppe – «et utenlandsk komplott»! Da kan han både gi sine motstandere svar på tiltale og kamuflere sitt eget nederlag på sikkerhetsområdet.

Men det var vitterlig i nærheten av Caracas, på landeiendommen (finca) Daktari, at 116 kolombianske paramilitære ble arrestert i 2004, mens de forberedte en destabiliserende aksjon og drap på den venezuelanske presidenten. Flere andre ble pågrepet i bydelen La Vega, noen dager før folkeavstemningen 2. desember 2007.12 Ifølge vitneutsagn fra arbeiderstrøk i La Vega, Los Teque og Petare kjøper «kolombianere» hus, åpner restauranter og barer – der de selger narkotika under disk og prøver å ta kontroll over legal og illegal spillevirksomhet, hesteveddeløp, prostitusjon, bedrifter og drosjekooperativer. De låner penger til de som trenger det, med sju prosent rente, uten sikkerhet, og tilbyr beskyttelse (som det er best å takke ja til) mot betaling.

For å prøve å forstå logikken bak alt dette, kan det være nyttig å se på hva som foregår i nærheten av grensa, i Apure og den siste tiden i Táchira. Her har paramilitære grupper skapt kaos ved å bedrive utstrakt vold, drap og bortføringer. Den siste tiden har de begynt å dele ut løpesedler i puebloene: «Med oss blir det slutt på narkotika, kriminalitet og prostitusjon.» Skape frykt for så å framstille seg selv som «redningsmenn» – dette kan tyde på en nøye uttenkt strategi.

Etter å ha forsikret seg om at vi ikke vil oppgi navnet hans, forteller en høyt plassert statsansatt: «På toppen av systemet tror jeg man undervurderer farene. Man fortsetter å snakke om kriminelle gjenger, mens vi faktisk står overfor en ’organisasjon’, for ikke å si en okkupasjonshær.» Overdrevet? Kanskje. Erfaringene med amerikansk «kontrarevolusjonær» virksomhet i regionen gjør ikke jobben enklere for de som prøver å finne ut av dette: Handler det om voldelige entreprenører uten noen reell politisk agenda, eller en strategi for destabilisering?

For øyeblikket, med unntak av noen bydeler – slik som El 23 de Enero, Guarena, Guatire, som er svært politiserte og har flere tiår med organisering bak seg som gjør at de har kontroll over «sitt» område – virker de fleste samfunnsaktører maktesløse. «Kommunestyrene er ikke godt nok utviklet ennå, og blikket deres er ikke skarpt nok til å oppdage denne bevegelsen,» analyserer en brasilianer som jobber sammen med bønder i Barinas. I Caracas viser Anibal Espejo til bydelene som er rojos-rojitos (røde, veldig røde), og slår også fast: «Folk vet, men de er foreløpig ikke politisk modne nok til å takle en utfordring som denne.»

13. april 2002, to dager etter statskuppet mot president Chávez, var det en massiv folkelig mobilisering med utgangspunkt i arbeiderbydelene, som tvang kuppmakerne til retrett og gjeninnsatte Chávez. «Hvis det skulle komme et nytt kuppforsøk, med væpnede og godt organiserte paramilitære i bydelene, vil en ny 13. april ikke være mulig,» sier den venezuelanske forfatteren Luis Britto García bekymret. Miguel Angel Pérez ser ikke så langt fram. Han slår ganske enkelt fast: «Kaoset som disse kriminelle gruppene skaper, og som forsterkes, for ikke å si støttes, av mediene, tjener høyresidens interesser. Jo flere som blir drept, jo flere stemmer får opposisjonen.»

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1
«Caracas. Una guerra sin nombre», El País semanal, 18. april 2010.

2 «Situación de los Derechos Humanos en Venezuela. Informe Anual octubre 2008/septiembre 2009», Programa venezolano de Educación-Acción en Derechos humanos (Provea), Caracas, desember 2009.

3 «Caracas, la cité de la peur» (Caracas, fryktens by), L?Express, Paris, 26. mai 2010.

4 Raids, nr. 127, Paris, desember 1996.

5 Parlamentsvalg avholdes i september 2010.

6 520 000 har fått innvilget venezuelansk statsborgerskap; 200 000 har status som flyktninger; en million har fått status som «innvandrer»; resten er papirløse. Og det ankommer nye hver dag.

7 Dette gjør ikke Venezuela til en «narkostat», som Washington prøver å framstille det som. I så fall vil USA selv være blant de største av disse røverstatene, ettersom landet ikke er i stand til å kontrollere sine grenser. På narkotikamarkedet i USA omsettes det for over 60 milliarder dollar (salgspris/detaljhandel).

8 De sicario betyr leiemorder.

9 Últimas Noticias, Caracas, 6. mars 2008.

10 De svarte ørnene: En gruppe som gjenoppsto etter avvæpningen av paramilitære i forbindelse med en kontroversiell lov kalt «Rettferdighet og fred» i 2005.

11 Vea, Caracas, 17. april 2008.