Nøden og midlene

VI SER IGJEN Bilder vi trodde for evig tid var plassert på minnenes (fortrengte) roteloft, som sultopptøyene i Mosambik 1. og 2. september. FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad) oppsummerer dette heller eufemistisk med at «matvaresikkerhet fortsatt er et tyngende problem i mange utviklingsland.»¹

NATURLIGE FAKTORER forsterker denne ubalansen. Voldsomt monsunregn i India og oversvømmelser i Pakistan har ødelagt ris- og teavlingene, noe som har fått råvareprisene til å stige med 30 prosent på noen få måneder. Branner har ødelagt hveteåkrene i Russland, begrenset innhøstingen og hindret såing – noe som vil få konsekvenser for den kommende sesongen.

MEN DEN pågående priseksplosjonen skyldes kun i liten grad naturen. Spekulasjonen står bak størsteparten. Råvarer er blitt den nye lekeplassen for investeringsselskaper, som sitter på store likvide midler de har fått så å si gratis fra sine hjemlands sentralbanker. Etter å ha satset og krasjet på eiendomsmarkedet, har finansens trollmenn nå vendt blikket mot råvarer (ikke-jernholdige metaller) og landbruksvarer.

I midten av september kjøpte et av de berømte hedgefondene i London, Amajaro, en mengde kakao tilsvarende en fjerdedel av de europeiske lagrene. Noen dager senere sprengte prisen på ett tonn av denne bønnen alle selskapets tidligere rekorder. Dette fenomenet rammer også hvete, ris, soya og mange andre landbruksvarer.

EUROPEISKE LEDERE blir forarget. Enkelte av dem går så langt som å snakke om at man trenger regulering. Dette bakgrunnskoret sang også under subprimekrisen, men ingenting har endret seg. Og de få reglene (kalt «Basel 3») som har blitt satt på plass for å begrense bankenes spekulative appetitt, hylles av finansmiljøene. Wall Street Journal som kjenner feltet godt, ytrer seg oppskriftsmessig: «Bankinvestorene elsker Basel 3» (13. september 2010). De fortsetter å gå fra den ene investeringen til den neste.

DET INTERNASJONALE pengefondet (IMF) og Verdensbanken har sørget for at konsekvensene blir enda mer alvorlige for utviklingslandene, fordi de har tvunget dem til å vende seg mot utenlandske markeder og slutte med lokale avlinger. Motvillig innrømmer Unctad nå at «en strategi for bærekraftig vekst krever større oppmerksomhet mot den interne etterspørselen» og lanserer en appell om «å revurdere paradigmet med eksportbasert utvikling». Bedre seint enn aldri. Bare synd at man begrenser seg til besvergelser, som kan gi næring til illusjoner, men sikkert og visst ikke føde til planetens befolkning.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Robert B. Zoellick, «C'est la croissance qui éradiquera la pauvreté » (Vekst vil utslette fattigdommen), Le Monde.fr, 16. september 2010.

2 Dette sitatet og det følgende er hentet fra «Trade and development report 2010», Genève, 14. september 2010.