Barbari med et menneskelig ansikt

Utvisningen av romfolk fra Frankrike viser bare toppen av isfjellet i det nye politiske landskapet i Europa, der rasistisk regresjon til stammekultur presenteres som forsvar av kristne verdier.

De nylige utvisningene av romfolk («sigøynere») fra Frankrike førte til store protester over hele Europa, ikke bare fra venstresiden og venstreorienterte medier, men også toppolitikere. Likevel fortsatt utsendingene. Og de er bare toppen av isberget i europeisk politikk.

For en måned siden skapte boka Deutschland schafft sich ab av bankdirektøren Thilo Sarrazin som politisk knyttes til Sosialdemo-kratene, mye oppstyr i Tyskland for sin påstand om at den tyske nasjonen trues av at for mange innvandrere får lov til å beholde sin kulturelle identitet. Selv om boka ble fordømt fra nesten alle hold, viser den enorme oppstandelsen at den traff en nerve hos det større publikum.

Hendelser som disse må ses på i lys av en langvarig omorganisering av det politiske rommet i Vest- og Øst-Europa. Inntil nylig var politikken i europeiske land dominert av to hovedpartier som henvendte seg til hele velgermassen – et sentrum-høyreparti (kristeligdemokratisk, liberalkon-servativ, sosialdemokratisk) og et sentrum-venstreparti (sosialistisk, sosialdemokratisk) – og noen mindre partier som henvendte seg til en mindre velgerkrets (miljøvernere, kommunister).

De siste valgresultatene i vest så vel som i øst antyder at en annen polaritet er ferd med å vokse fram: Et dominerende sentrumsparti som representerer den globale kapitalismen i sin helhet, vanligvis med en liberal kulturell agenda (liberalt syn på abort, rettigheter for homofile og etniske og religiøse minoriteter, osv). I opposisjon til dette partiet står et stadig sterkere innvandrerfiendtlig populistparti som i ytterkantene har forbindelser til åpenlyst rasistiske og nyfascistiske grupper. Det talende eksempelet her er Polen: Etter at eks-kommunistene forsvant, er de to hovedpartiene det «anti-ideologiske» og liberale sentrumspartiet til statsminister Donald Tusk og Kaczynski-brødrenes kristelig-konservative parti. Lignende tendenser finner vi blant annet i Norge, Sverige, Nederland og Ungarn. Hvordan havnet vi her?

ETTER FLERE TIÅR med (løftene til) velferdsstaten, da kutt i offentlige budsjetter var begrenset til kortere perioder og ledsaget av løfter om at ting snart ville vende tilbake til det normale, er vi i ferd med å gå inn i en ny tidsalder kjennetegnet av permanent krise – eller snarere, en slags økonomisk unntakstilstand – med behov for alle slags typer sparetiltak (kutt i trygdeordninger, færre offentlige helse- og utdannings-tilbud, mer midlertidige stillinger, osv). Krisetilstanden er simpelthen i ferd med å bli et levesett.

Etter kommunistregimene gikk i oppløsning i 1990, gikk vi inn i en nye epoke der den framherskende formen for utøvelse av statsmakt ble en avpolitisert ekspertadministrasjon og en koordinering av interesser. Den eneste muligheten for å injisere et snev av lidenskap i dette feltet, å aktivt mobilisere folk, er å skape frykt – for innvandrere, for en overdimensjonert stat (med den medfølgende byrden av høye skatter og mye kontroll), for miljøkatastrofe, men også frykt for trakassering («politisk korrekthet» er en eksemplarisk liberal form for fryktpolitikk).

Fryktpolitikk støtter seg alltid på en manipulering av en paranoid okhlos, en mobb, på å skremme fram en mobilisering av redde kvinner og menn. Dette er grunnen til at den store hendelsen i det nye millenniets første tiår var at innvandringsfiendtlig politikk ble stuerent og kuttet båndene til de marginale høyreekstreme partiene. Fra Frankrike til Tyskland, fra Østerrike til Nederland mener de største partiene nå at det – i tråd med den nye ånden av stolthet over kulturell og historisk identitet – er akseptabelt å understreke at innvandrerne er gjester som må til-passe seg samfunnets kulturelle verdier – «det er vårt land, aksepter det eller dra hjem.»

Legg merke til hvordan den progressive liberale toleransen deler noen av de grunnleggende premissene til denne holdningen. Dens krav om respekt for (etniske, religiøse, seksuelle) minoriteter og åpenhet mot dem, oppveies av en overdreven frykt for trakassering. Kort fortalt, den Andre er helt ok, så lenge hans/hennes nærvær ikke er påtrengende, så lenge den Andre ikke virkelig er en Annen … Min plikt til å være tolerant mot den Andre betyr faktisk at jeg ikke bør komme for nærme han/henne, invadere deres rom. Med andre ord, jeg må respektere hans/hennes intoleranse for min over-nærhet. Det som i stadig større grad framstår som en sentral menneskerett i det seinkapitalistiske samfunnet er retten til å ikke bli trakassert, det vil si retten til å bli holdt på trygg avstand fra andre.

Dermed er det ikke overraskende at «giftig elementer» (toxic subjects) vinner stadig mer fotfeste. Dette begrepet kommer opprinnelig fra populærpsykologien der brukes som en advarsel mot følelsesmessige vampyrer som snylter på våre følelser, men det er i ferd med å få et bruksområde som går langt utover umiddelbare mellommenneskelige relasjoner: Predikatet «giftig» dekker en rekke karakteristikker som tilhører helt andre felt (naturlige, kulturelle, psykologiske, politiske). Et «giftig tema» kan være en innvandrer med en dødelig sykdom som burde vært satt i karantene; en terrorist med onde planer som burde bli avverget og som hører hjemme i det «lovløse» området Guantanamo Bay; en fundamentalistisk ideolog som burde ties i hjel fordi han sprer hat; en forelder, lærer eller prest som misbruker og korrumperer barn. (Er det ikke noe «giftig» i selv ideen om en forelder, denne parasittiske formidleren som underkaster subjektet en autoritet i den samme prosessen som skal gjøre det fritt og autonomt?) Det som er giftig er i siste instans min fremmede Neste i seg selv, avgrunnen i hans/hennes nytelser og tro. Dermed er det ytterste målet for alle regler for mellommenneskelige relasjoner i realiteten karantene eller i det minste nøytralisering og begrensning av giftige sider, kort sagt å redusere min Neste til en landsmann.

PÅ MARKEDET I DAG finnes det en hel rekke produkter som har fått fjernet sine skadelige egenskaper: kaffe uten koffein, fløte uten fett, øl uten alkohol. Lista er lang: Hva med virtuell sex som sex uten sex? Colin Powells doktrine om krigføring uten ofre (på vår side, selvfølgelig) som krig uten krig? Samtidens omdefinering av politikk til en administrativ ekspertkunst som politikk uten politikk? Dette leder oss til dagens tole-rante liberale multikulturalisme som en erfaring av den Andre uten dennes Annenhet – den koffeinløse Andre som danser fascinerende danser og har en miljøvennlig holistisk holdning til virkeligheten, mens trekk som konebanking holdes ute av syne.

Mekanismen i slike nøytraliseringer ble best formulert allerede i 1938 av Robert Brasillach, den franske intellektuelle fascisten som ble dømt og henrettet i 1945. Han anså seg selv som en «moderat» antisemitt og skapte uttrykket «fornuftig antisemittisme»: «Vi gir oss selv lov til å applaudere for Charlie Chaplin, en halvjøde, på kinoen; å beundre Proust, en halvjøde; å applaudere for jøden Yehudi Menuhin; og stemmen til Hitler bæres av radiobølger oppkalt etter jøden Hertz. […] Vi ønsker ikke å drepe noen, vi ønsker ikke å starte pogromer. Men vi mener samtidig at den beste måten å forhindre de alltid uforutsigbare handlingene til den instinktive antisemittismen på, er å legge til rette for en fornuftig antisemittisme.» Er det ikke den samme holdningen som er til stede i måten våre regjeringer har til «innvandrertrusselen»? På selvrettferdig vis avviser de åpenlys populistisk rasisme som «ufornuftig» og uforenlig med våre demokratiske verdier, for deretter å gå inn for «fornuftige» rasistiske beskyttelsestiltak. Eller som dagens brasillach-er, noen av dem er til og med sosialdemokrater, sier: «Vi gir oss selv lov til å applaudere afrikanske og østeuropeiske idrettsutøvere, asiatiske leger, indiske dataprogrammerere. Vi ønsker ikke å drepe noen, vi ønsker ikke å starte noen pogromer. Men vi mener samtidig at den beste måten å forhindre de alltid uforutsigbare og voldelige tiltakene mot innvandring på, er å legge til rette for fornuftige beskyttelse mot innvandring.»

Denne visjonen om å rense vår Neste for giftstoffer viser en tydelig overgang fra direkte barbari til barbari med et menneskelig ansikt. Denne visjonen er i praksis en regresjon fra kristen nestekjærlighet tilbake til en hedensk privilegering av stammen (grekerne, romerne) mot den barba-riske Andre. Selv om den er kamuflert som et forsvar av kristne verdier, er den i seg selv den største trusselen mot arven fra kristendommen.

© norske LMD. Oversatt av R.N.