Bisk politimann, øm politimann

Det fine med filmkomedien er at den av natur er en fornyelsens spydspiss inn i mainstreamfilmen. Samme hvor tilpasningsorientert en produsent måtte være, så er det fortvilt lite å hente i salg av brukte vitser. Falske merkevarer, for all del, det selger. Diverse silikonartikler, lynkurs i akademikerlingo og drøyere ting enn som så vil alltids finne seg et marked, men det er noe med konseptet «fortelle samme vitsen på ny» som mangler appell. Vel, det hender, men da er vi nok over i avdelingen for ritualer, for livsforankring i en kaotisk verden, den slags.









For fansen vil enhver ny film med Will Ferrell likeledes være en liten begivenhet, nær sagt uansett originalitet. Om det så skulle være en bilde-for-bilde nyinnspilling à la van Sants Psycho eller hvilken som helst annen tittel, bare Ferrell slippes i fri dressur, så skulle hyggen være sikret.


FRIKSJONEN MELLOM to ulike og høyst uvillige partnere kan knapt sies å være noe nytt grep innen politigenren. Tvert om er den såpass generell at det er henimot meningsløst å nevne det, om det ikke var for det at filmer stadig vekk produseres med nettopp dette forserte vennskapet i fokus. Ser man bort fra det ofte nødtørftige plottet, så er det gjerne utviklingen av dette forholdet som er den reelle motoren i fortellingen. Den velprøvde varianten skildrer gjerne den eldre, erfarne og sindige karen som får strevet med å tøyle det unge, actionhungrende brushodet som klør i avtrekkeren (tenk på Robert Duvalls kjas med Sean Penn i Dennis Hoppers Colors (1988), eller Morgan Freemans strev med Brad Pitt i David Finchers Seven (1995).

Vi har en motsatt variant, over lesten «nye koster …», dvs. nyeksaminerte politifolk som går så grundig etter boken at veteranen skjærer tenner over det handlingslammende pedanteriet. Clint Eastwood er første mann i minnet, og Dirty Harry-filmen The enforcer (1976) selve kroneksemplet, der han ergres over den ferskenfriske innsatsviljen til Tyne Daly (hun som noen år senere gjenoppstår i egen detektivserie, og enda senere som mor til Dommer Amy).

I Training Day (2001) ble denne problematikken noe forskjøvet: Denzel Washington viste oss en langt skitnere politiveteran, mens den rakryggede jyplingen (Ethan Hawke) med sin tjenestedyktighet ble en ren heftelse for førstnevntes skurkestreker. Uenighetene utviklet seg.

I Starsky & Hutch hadde vi tilsvarende motsetninger, men som den fluffy pastisjkomedien den var, hadde den vel gått i oppløsning uten Ben Stillers overstadige pliktfølelse mot Owen Wilsons overbærende glis.

Med visse forbehold kan The Other Guys sies å slekte mer på disse filmene enn på reinspikka actionkomedier som for eksempel Eddie Murphy-filmene 48 timer og Beverly Hills Cop, som til tross for mange bra gags, likevel holdt seg innenfor realismen, til tider en uforholdsmessig brutal sådan. Det kommer sjelden noe godt ut av at actionkomedier konkurrerer med opphavssjangeren i spektakulær dramatikk: for stygt til å bli morsomt, og uansett for våsete til å bli noe spennende. Bare gørra igjen.

Da er det alltid like hyggelig og ikke så rent lite tillitvekkende at politikomedier har et definert grep på tingene, kall det et perspektiv på virkeligheten, og ikke minst et bevisst blikk på egen genre.

Det er vel helst i dette henseende at The Other Guys kommer til sin rett, i sin fåfengte gjenoppfinnelse av seg selv, og da er det helst Will Ferrells og Mark Wahlbergs spillestil det handler om.

Om noen husker John Badhams The Hard Way (1991) hvor Michael J. Fox spiller en skuespiller som hospiterer hos en politimann av den gamle, morske skolen (James Woods), så er det et steg i retningen: «konstruksjonen av et mannsideal», liksom. Fornøyelig mismatch.

Lignende løyer over lesten «geek og butch i uønsket samvær» får vi i The Man (2005), der Eugene Levy (en skuespiller med rollenavnet Nerdlinger på merittlisten) ender i bilen til den sedvanlig breiale Samuel L. Jackson. Her er litt av den samme sjarmen, som når de er nødt til å late som om nerden er sjefen, og Jackson for anledningen degraderes til hans «bitch». Et enkelt premiss, bevares, med lange tradisjoner. Rollebytte. Det fungerer som bare det.


VÅRE TO ANTIHELTER Allen (Ferrell) og Terry (Mark Wahlberg) kommer på sporet av noen ruskete finansgreier, attpå til takket være Allens i utgangspunktet usexy talenter som regnskapsfører. Det gjøres mye, ja, det aller meste, ut av begges machismo deficit, for å si det forsiktig. Filmen er likevel, tittel til tross, et klapp på skulderen til alle verdens alminnelige slitere: «The grinders, the day-in, day-outers» som Ice-T forteller oss. Denne anerkjennelsen sitter jo langt inne for filmens vedkommende: hverdagsmennene må jo først forsere en rekke forsmedelser underveis til status som hverdagshelter.

Her er mang en scene som svarer til forventningene, men det må vel innrømmes at den ikke er fri for rene plattheter og en og annen begivenhetsløs transportetappe, og da er det ikke de mest kavete biljaktene det siktes til. Ser man riktig strengt på det, så er vel hele filmen sin egen transportetappe, noe som skjer for å åpne lekegrinda for Ferrell & Co.

Men det er vel fansen blitt vant til: Selv ikke i The Mask eller Austin Powers-trilogien var det fritt for drivgods, og de er vel noen av de kjente komifilmenes mer helstøpte verk siden Python-filmene. The Other Guys er med andre ord i all hovedsak aktørenes film, og laget er slett ikke verst.


BUDSJETTET KAN ikke ha vært det aller verste. De har helikopter-skyting, det går i glassruter, og en del biler som knørves ettertrykkelig. Stor stas, selvfølgelig, men var det nødvendig? Tipper det sitter en og annen manusdoktor og føler seg litt forbigått der borte. Vår fulle sympati. Penger kunne vært spart og bedre anvendt i klipperommet. For eksempel er vitsen «Eva Mendes er skikkelig pen! Skjønner’n ikke det, eller?» temmelig vammel allerede første gangen. Gjentagelsene hjelper ikke.

Videre har de spandert Samuel L. Jackson som den ene av de to politibøflene våre antihelter får standarden satt av. Originaltittelens The Other Guys tar papirarbeidet for dem mens de gjør alle de kule filmpolititingene. De er simpelthen for barske til å vase med skrivebordsgreier, simpelthen too fast to live, som det heter, (og strengt tatt for tung til å fly) – og ut av soga.

Om ikke annet kan denne kvikke opptredenen ses som en forsinket selvironi fra SayitLoud Jacksons side. Uansett, begge deler er alltid kjærkomment.

Vi møter Steve Coogan på sitt hjerteligst ufordragelige, denne gang som en finanskjeltring med noen gigantiske feilinvesteringer på samvittigheten. Skjønt, samvittighet kan vel i slike tilfeller best oversettes med kreditorer på nakken, noe han later til å håndtere med Bernard Madoff-løsninger og investorvennlige slogans: «Prrosper!» oppmuntrer han, med Richard Quest’sk rullende r: «It’s the amerrican way!» Mulig jeg husker feil, men det ser forsyne meg ut som om kontoret hans er plassert i Trump-huset? Hva den eiendommen må gjennomgå på film.

Michael Keaton er innom billedruten noen ganger, som sjefen deres, med minen til en som nettopp er slått på. Han leverer jo, men det er vel neppe dette han vil huskes for.


MARK WAHLBERG er overraskende god her som den ene av de to reservene, Terry, som dessverre ikke er den hunken han skulle ønske å være. Til gjengjeld har han mannsidealet banket hardt på plass: «den lyden når du pisser» gneldrer han til Ferrell «den er skikkelig … feminin!»

Wahlbergs rolle kan vel ses som denne filmens mørke hjerte, om man ser riktig kynisk på det.

Om ikke filmen i seg er like rånete som Wahberg, så tar den brorparten av poengene fra malplasseringen av Allens/Ferrells mykmanns-takter på denne ellers «mannsdominerte arbeidsplassen». Terry bjeffer, mens Allen tilsynelatende glir gjennom kjekkaseriet på en sky av plysj, uanfektet av kasernesjargongen rundt seg, en pertentlig og irriterende harmonisk mann.

Har man en klisjépreget verdensanskuelse, så er dette homovitser fra ende til annen, men det forutsetter altså noen temmelig grove kategorier. På den annen side går jo humoren i vel så høy grad på Wahlbergs bekostning, og hans vemmelse over alt som ikke er så mannete som han selv skulle ønske han var. Den rosa bilen til Ferrell, for eksempel: «Det er som å kjøre en vagina».

Her har vi en i og for seg tradisjonell «løpende gag», men over en tematikk som enkelte av oss har savnet en videreføring av siden Blackadders «Up ye olde Sea-Dog»-scene.2 Der Blackadder knapt kan snu seg før den gamle sjøulken begynner å bære seg over alt det frøkenaktige ved landkrabben: «Oh, you have a woman’s purse, my Lord!» Og så videre. « … a woman’s legs!». Uslitelig humor, noe Wahlbergs tilsvarende mishagsytringer her er et bevis på.

Det skal han ha: det er en imponerende overbevisning Wahlberg legger for dagen i portrettet av en fyr som er konstant på plan 1 her i verden, med aggresjonen til en som utgyter selv de enkleste tanker og de korteste setninger med et visst besvær. Sånt er alltid en nytelse å se.


DIGRESJON: MAN kunne nesten mistenkt ham for å ha hentet inspirasjon av AlexMcArthur3 hovedskurken i L.A.Takedown (1989).4 Det er tross alt ikke så ofte man ser så gode eksempler på denne hyperdirekte uttrykksformen.

Her har vi en stil der hver tanke, hvert ord later til å ramle inn i hodet på ham der og da, og det er en i og for misunnelsesverdig ukunstlet umiddelbarhet som mang en skuespiller i stjernesjiktet kan drømme om. Aberet er at uttrykket har et begrenset bruksområde, og i feil sammenheng kan bli litt uheldig. Et Zappa-sitat trenger seg på: «a whole lot of nothing in there». Ubarmhjertig diagnose, selvfølgelig, men når man nå konfronteres med en slik spillestil, så er det jo vanskelig å forestille seg at det er plass til mange nevrosene der inne. Her er det handling som gjelder.

Mot denne macho in spe settes da Ferrells Allen, en storvokst Mildbjørn som gjerne vil gjøre papirarbeidet som de kule politimenn skyr. Han vil gjerne snakke om følelser, osv. Ferrell mesker seg i den klamme, liksom-terapeutiske sjargongen, med herlig vasne metaforer: «Jeg skal klatre over din vegg av sinne …»

En lignende ømhet har ikke vært å se på et politikontor siden Mike Myers-filmen So I Married an Axe Murderer (1993). Det får stå til Ferrells ære at han klarer å sparke nytt liv i en såpass uttværet figur.

For det første er det noe med stemmen: en samvittighetsfull, ordentlig mann, i ferd med å miste grepet, men som med flid og tilkjempet tapperhet mekrer videre allikevel. Sånn høres det ut.

Og ellers? Det er kanskje ikke den mimiske plastisiteten til Jim Carrey, eller de eksaltert grøfteplaskende faux pas (som for eksempel en John Belushi på det beste/verste (ref: kantina i Delta-gjengen)), men han står for så vidt ikke tilbake for noen hva angår kunsten å si/gjøre det for anledningen fullstendig upassende. Som imitator har han i Saturday Night Live vist noen uovertrufne parodier på bl.a. George Bush, men det er jo en forholdsvis takknemlig oppgave.

Dessuten vet han å drive sjenerøst gjøn med egen kvapsete fremtoning, jfr. Blades of Glory (2007), for ikke å glemme hvordan han eksellerer i dissende valpefett i den smått legendariske «kubjelle»-sketsjen5 i Saturday Night Live: Bandet Blue …yster Cult (eller noe lignende) er i studio. Mesterprodusenten Christopher Walken synes Don’t Fear the Reaper mangler det lille ekstra. Hva da? Kubjelle! Hvem som besørger kubjelle? Og ekkel magedans i altfor trang og kort t-skjorte? Ett forsøk.

Det som ellers gjør Ferrell interessant å følge er hva man ellers skryter på alle habile skuespillere: mimikk, innlevelse, frasering, og i Ferrells tilfelle den subtile undergraving av de utsøkt rette ting å si til rett tid. Det ender likevel opp som en jodlende anomali i Ferrells fremføring.


UANSETT HVOR betimelig bemerkningen måtte være, så klinger det hult og blir hengende i luften som uønsket kroppslyd. Man skal ha en viss musikalitet, et visst gehør, noen kaller det timing, for å få den slags til å fungere.

Og av og til bare eksploderer han. Legg bare merke til utbruddet i The Anchor Man (2004), når han møter sin kvinnelige mot-part, Christina Applegate, første gang. I likhet med sine mannlige kollegaer skal han så definitivt underslå sin attrå. Han får det ikke til, men erklærer seg – detaljert – straks hun svinser inn.

Vel, så sier han det han frykter å si – er nå det så morsomt? Ja. Her er det et par (minst) hevdvunne prinsipper fra komiteorien i sving.

Om dette utbruddet kan klassifiseres som en freudiansk glipp, så er det et godstog av brunst som drønner gjennom (subtilt bilde, forresten), og med denne egenerklæringen innfrir han alle tilskuerens forventninger til hans fadese, han blir forutsigbar og mekanisk, «tingliggjort», for å si det med Bergson.6 Munterhet oppstår, publikums forventninger belønnes med den barnlige tilfredsstillelsen av å se den dumme dominobrikken falle nettopp som forventet. Han ventilerer sitt begjær med en verbal sprutbrekning av en forsnakkelse, vi får det vi frykter, men har et hjertelig håp om å høre. Jackpot!

Ventiler av vulkanske proporsjoner, det mekaniske menneske som emosjonell sprellemann, mine damer og herrer: Will Ferrell, som vel har den mest presise analysen selv: «Det er bare noe med det å gaule som er morsomt for meg».

Ferrells og Wahlbergs «felles» spillestil føyer seg for så vidt pent til filmens «gjøre så godt man kan»-etos. Annenhver replikk lyder som imitert liv, de antatt rette frasene å melde, men like forbannet, altså, litt famlende. Resten er en fest av like famlende metaforer.

Foruten det parodiske elementet, får vi vel også et tematisk omriss av noe man berømmer mangt et eksistensielt drama og en og annen dannelsesberetning for, kort sagt hvordan noen hver strever med å skulle rettferdiggjøre sin eksistens. På det beste oppnår han i disse numre den fine balansen, den tender contempt som Roald Dahl, om jeg ikke husker feil, oppga i erindring av egen ungdomstid.

Ser man litt smått på det, er Will Ferrells gjentatte bravurnummer å vise det fåfengte, men aktverdige i det å alltid forsøke å «gjøre det rette», finne sin form, utlagt: finne sin plass i tilværelsen.

Med den slags finesser i repertoaret, kan det bli spennende å se hvordan han takler sin første ordinære drama-rolle. En gang må vel det forsøkes, og.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Dave Chappelle kom ham, som mange husker, i forkjøpet, med lanseringen av blaxploitation-ølet «Samuel L. Jackson!», Chappelle?s Show, 2003

2 Sesong 2, episode 3.

3 Uttrykker for øvrig mye av det lille samme uten replikker, som Madonnas kjæreste i videoen til hennes Papa, don?t preach.

4 Filmen er av onde tunger kalt «kladden til Heat», eller for oss som ikke er knelende Michael Mann-fans: Heats sanne ansikt. Verd å se av et utall grunner.

5 Sketsjen er visstnok blitt legendarisk innad i SNL-besetningen, etter å ha blitt returnert (trolig) av SNL-høvding og grunnlegger Lorne Michaels for omskriving sju ganger før den kom på. Ergo spøker det hver gang noen får beskjed om at utkast må omarbeides: «Er dette den nye Kubjelle?».

6 Henri Bergson, fransk filosof og forfatter som blant annet skrev om hva vi oppfatter som komisk og hvorfor, i boka Latteren, (Le rire, 1899).