Nordpolens tiltrekningskraft

Issmeltingen i Arktis vil gradvis streke opp en ny geografi med nye handelsruter, som sjøfarere i flere århundrer har lett etter. Under det smeltende ishavet venter olje, gass og annet moderne gull på å utvinnes. Global oppvarming og nyliberalisme, bildet er velkjent. Men man glemmer ofte at når et landskap endrer seg, så endres også det mentale universet.

desember 2010

Hva om polen forsvant? Det ville vært pinlig. Det er lenge siden vi hang sammen, vi og polen. Og vi som har funnet på så mye gøy sammen! Alle rede på barneskolen elsket vi å plassere den. Hengivent regnet vi oss fram til dens posisjon med passer og linjal. Når vi fant den, kunne vi legge til ekvator og parallellsirklene, kompassroser og loksodrom, et helt assortiment av geometriske figurer hentet ut fra det store kosmos for å fordrive angsten for geografisk kaos. Polen, verdens akse, var dette fraværende stedet som bandt sammen vår jordiske klode, som ga den eleganse og soliditet, som en brosje som holdt sammen og forskjønnet foldene i togaen.

I dag er polene truet. Ikke polene i seg selv, for det er vanskelig å fjerne noe som ikke eksisterer, men det hvite landskapet som de danner sentrum for. Nordpolen er i ulage. Isen smelter. I flere tiår allerede har magre og muligens tuberkuløse isbjørner slept seg fra isflak til isflak, fra film til film, og fra journalist til journalist.

Sydpolen er fortsatt kaldere (i snitt tjue grader lavere på gradestokken). Den består ikke av flytende pakkis, men en gigantisk isbre som inneholder nitti prosent av klodens ferskvannreserver. Sydpolen motstår temperaturstigningen bedre enn sin kollega i nord, men fra tid til annen faller det – fra kysten av Weddellhavet eller Wilkins-isbremmen – et isflak like stort som Luxembourg i sjøen og forsvinner ut av syne.

Nabolandene fristes av varmen, særlig de i nord (Canada, Russland, USA, Norge og Danmark), og gjør seg klar til å tjene seg søkkrike på mineral- og oljeressursene som pakkisen fram til nå har skjult. Et eventyr, sies det, eller et mareritt. Menneskene har lenge visst at en formue skjulte seg under pakkisen, men den var utilgjengelig. Issmeltingen er et, muligens miserabelt, mirakel: Den gir nøkkelen til hulen.

Samtidig spør meglerne og oljemennene seg hvor mange dollar de vil tjene den dagen de to magiske sjøveiene er åpne, sjøveiene som alle mulige oppdagere i fire århundrer har forsøkt å finne, Nordvestpassasjen utenfor Canada og Nordøstpassasjen langs Sibir, sjøveier som skulle plassere Det fjerne Østen (Cathays, Calicut og Cipangu) innen rekkevidde for Amerika og Europa.

Hver vår spør jeg meg selv til hvilke fjerne steder det hvite drar etter at snøen har smeltet. I hvilke ensomheter, i hvilket bakvendt-land, søker den tilflukt? Hvor vil polenes hvithet gjemme seg den dagen isen i Arktis har forsvunnet? Vi vil savne denne hvitheten, på samme måte som vi vil savne tomheten og fraværet av dette planetære «nullpunktet». Disse hyperboreiske områdene sitter på store mengder råvarer som er verdt mer enn gull og antimon, livsviktige ingredienser for ethvert menneske og samfunn: hvithet, stillhet, intet, uendelighet og det ukjente.


ETTER FEM ÅRHUNDRER med oppdagelsesferder er hele planeten i dag kartlagt, undersøkt og sivilisert. Afrikas og Asias terrae incogni-tae som plantet frykt og fascinasjon i menneskesinnene, har blitt oppmålt, nedtegnet, klassifisert. De nyeste kartene fra kartverkene er mesterverk. Selv lopper og lus kan bruke disse. Samtidig er disse mesterverkene hjerteskjærende: Det finnes ikke lenger ukjent land, ikke en eneste tomme av kloden er et mysterium.

På 1930-tallet sa poeten Paul Valéry: «Den endelige verdens tidsalder er begynt». Han var for tidlig ute. På denne tiden fantes ennå de uskjelnelige polområdene, og deres flyktige horisonter som nektet å underkaste seg planetens orden. Sivilisasjonene visste ikke hvordan de skulle sperre uendeligheten inn i sine matrikler. Valérys profeti er blitt fullbyrdet, tiden for den endelige geografien har begynt. Hemmeligheten er på ville veier, mysteriet lekker som en sil.

Skattejakten er i gang. Arktis er en fest for geologene. I store flokker stormer de i land. De katalogiserer de skjulte ressursene under det fortsatt hvite havet – flere milliarder fat med olje, flere milliarder kubikkmeter med gass, kull, kobolt, antimon, diamanter, kobber, nikkel, fisk, forurensning.

Det eneste som gjenstår er å finne ut hvem som eier godsakene.

Folkeretten holder Nordpolen ute av kampen. Ingen eier den, den tilhører menneskeheten. Dessuten, hvordan skulle en nasjon kunne gjøre krav på dette irreelle stedet, en matematisk figur, punktet der jordas akse og overflate møtes? Nordpolen er utenfor tiden, i et rom der klokkene ikke slår, fordi alle lengdegradene og tidssonene samles i dette punktet og dermed angir alle klokkeslett hele tiden. Et eksempel på ekte geologisk og geografisk fellesskap.

Det finnes imidlertid en annen årsak. Ifølge FNs havrettskonvensjon fra 1982 har alle stater med kystlinje i Polhavet rett til å forvalte havdypene 200 sjømil (360 km) ut fra kysten. Flesteparten av de kartlagte mineralressursene befinner seg langs kystene, og til tider innenfor 200-milssonen. Dermed er det ingen grunn til å krangle, men dessverre finnes det en klausul i 1982-konvensjonen som skaper trøbbel: Hvis kystlandene kan påvise at kontinentalsokkelen strekker seg utover 200-milssonen så kan råderetten utvides noen mil.

Denne klausulen gledet de fem kystlandene stort. Geologene deres oppdaget raskt en rekke kontinentalsokler. Russland raslet med Lomonosovryggen. Hva slags rygg er dette? Et undersjøisk fjell som strekker seg fra den russiske kysten og krysser hele Arktis, og tilfeldigvis går den rett under Nordpolen. Polen og området rundt tilhører dermed Russland, hevder Kreml. Til dette svarer de kanadiske geologene at Lomonosovryggen rett og slett er forlengelsen av den kanadiske Ellesmere-øya. Dette fnyser de danske geologene av: Den berømte fjellryggen er selvfølgelig ikke annet enn en forlengelse av Grønland, som Danmark, inntil nye ordre blir gitt, representerer i påvente av at inuittene krever sin rett.

For øyeblikket virker det som Nordpolen er beskyttet, men om ti–tjue år vil finans- og industrigigantene slå innover bølgene i Arktis. På stillheten og hvitheten som unnslapp historiens nyssgjerrighet, vil det samles bulldosere og gravemaskiner, raffinerier, gasslekkasjer, gigantiske båter, ikke-statlige organisasjoner, støy, fiskefabrikker, horder av miljøaktivister, oljeplattformer, super-duper-giga-tankbåter, atomisbrytere. Hvitheten vil dra sin vei. Havet vil skumme rundt forvirrede isfjell. Byer vil lyse opp i tåka. Den vakre forhistoriske stillheten vil fortrenges av sirener og hammere. En av de siste reservene av ubesudlet skjønnhet vil forsvinne.


I FIRE ÅRHUNDRER har man forsøkt å tråkle seg gjennom øyene og isfjellene for å forkorte klodens avstander. I vest, fra Canada, lette man etter Nordvestpassasjen som skulle lede gjennom Beringstredet til Østen. Et titalls modige mannskap og kapteiner gikk til grunne i disse skinnende labyrintene, lot seg drepe av isbjørner eller ensomheten. Restene befinner seg fortsatt i isen. På russisk side forsøkte man å finne en sjøvei i nordøst, for å krysse det samme Beringstredet, men da langs kysten av Sibir, for å frakte varer til Det fjerne Østen. Den overlagte raseringen av den arktiske pakkisen vil åpne disse to passasjene. En overdådig gave.

Det gjenstår riktig nok fortsatt litt ventetid, femten år ifølge ekspertene, før Nordvest- og Nordøstpassasjene er fullt seilbare. Men søksmålene er allerede under oppseiling: Canada hevder å ha suverenitet over havet som har åpnet seg mellom de kanadiske øyene. Havretten er av en annen oppfatning. Den ser for seg et slags avgiftssystem. Sjøveiene vil også kreve mektige flåter, atomisbrytere og båter med tredoble skrog som kan seile i vrakgodset etter pakkisen. Men profitten antas å bli betydelig.

Handelen med Det fjerne Østen går i dag gjennom Suez-kanalen eller Panama-kanalen, der kapasiteten allerede er sprengt. De to polpassasjene vil både redusere avstanden og reisetiden. De 21 000 kilometerne som i dag skiller London fra Tokyo, vil med snarveien gjennom Arktis, forkortes til 14 000. Overfarten mellom Norge og Chile vil bli 15–20 dager kortere med Nordøstpassasjen.

Dagen handelsflåter glir forbi de kanadiske øyene eller langs Sibir, vil det være et historisk vendepunkt. Slag og kroninger, hungersnød og pest deler inn nasjonenes historie. Men tilsynekomsten av ny sjøvei, gjennomboringen av en eid (som i Suez og Panama) eller en tunnel, mestringen av en ny handelsrute setter ofte mer permanente spor, i form av en ny geografi. Og hver gang en geografi utviskes for å gi plass til en annen, forflytter historien seg.


I 1498 INNKALTE dogen i Venezia sine rådgivere. Han har mottatt et hastebrev og nyheten er skrekkinngytende: Den portugisiske sjøfareren Vasco da Gama har lykkes å ta seg forbi Sør-Afrika via Stormkapp (senere omdøpt til Kapp det gode håp). Katastrofale nyheter. Inntil dette øyeblikk kunne man bare nå India via den lange og farlige landruten som Venezia alene satt med nøkkelen til. Dette var hemmeligheten bak bystatens rikdom. Når India nå åpnet seg for Portugal og resten av Europa via sjøveien, hadde dogebyen ingenting å by på lenger. Et verdenskart ble visket ut, et annet trådte fram. I hu og hast ble atlasene tegnet om. Nordpolen og Ekvator dukket opp. Grenser som man inntil da trodde var urørlige ble glattet ut. Middelhavet visnet. En ny og uventet glidning mot vest fant sted, som om en plateforskyvning var underveis. Man måtte vente helt til en annen geografisk bevegelse, utgravningen av Suez-kanalen i 1868, før det greske og latinske havet igjen kom til sin rett. Det overdådige emporio, bygd i leddbåndet mellom Asia og Europa, er over. Nå begynner dogebyens lange og dyrebare forvitring.

Oversatt av R.N.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal