Japan

Røykteppet i Nagoya

De store selskapene i Verdensrådet for bærekraftig utvikling bruker svulstig miljøretorikk for å skjule deres tilraning av naturressurser. Toppmøtet i Nagoya var intet unntak.

Posted on

På seteradene i det store auditoriet i Muséum national d’histoire naturelle i Paris satt det representanter fra Lafarge, Electricité de France (EDF), Areva, Total, Véolia og mange andre medlemmer av den franske arbeidsgiverforeningen Medef så vel som Verdensrådet for bærekraftig utvikling. Anledningen var konferansen «Business and Biodiversity». De var kommet hit for å hedre «naturmangfoldsåret» med lovprisninger der selskapslogoene erstattet symbolene. De hevdet høylydt at de arbeidet i for at FNs tiende konferanse om Konvensjonen for biologisk mangfold (COP 10), som ble avholdt samtidig i japanske Nagoya (fra 18. til 29. oktober, med rundt 1800 deltakere fra 193 land), skulle lykkes med å få på plass en avtale om vern om biologisk mangfold.

For har ikke Areva engasjert seg for å verne naturmangfoldet gjennom å beskytte en endemisk art, larven teloschistyes capensis, ved å flytte rørsystemet mellom fabrikken for avsalting av havvann ved Swakopmund og urangruven i Trekkopje i Namibia? Verdens største kjemiselskap, BASF, skryter på sin side – etter å ha solgt sprøytemidlet Fipronil som mistenkes for å stå bak den massive biedøden i verden –av å ha etablert 2500 hektar med bestøvingsområder dekket en rekke forskjellige blomstre.

Med «grønn vekst» har selskapene fått et nyttig retorisk verktøy, et ordentlig grøtomslag på markedssamfunnets trefot, men presentert som en vidunderkur. Blant de mange tiltakene finner vi «miljøkompensasjon» og forsøket, som ble diskutert i Nagoya, på å sette en prislapp på økosystemene for å vise kostnadene ved degradering eller en eventuell forbedring.

For eksempel vil en motorvei bli erklært kompatibel med økosystemene hvis den bygges på en viadukt, i stedet for på bakken: ikke bare lar opphøyningen froskene kra i stillhet, den åpner også for at bilistene kan tråkke på gasspedalen med god samvittighet. På samme måte lover det «engasjerte» industriselskapet Sofiprotéol at deres rapsolje ikke bare biodrivstoff, men at de ved å produsere den også utfører visuelle «landskapstjenester» – en vinn/vinn-situasjon. Med sitt fokus på «allmenninteressen» har de franske myndighetene skapt den første franske finansmekanismen for å kompensere for det biologisk mangfold. Via «naturaksjene» som tilbys til byggeherrene i tråd med deres forpliktelse til å kompensere for deres innvirkning på miljøet, har denne forordningen for eksempel investert i et prosjekt om å restaurere Crau-sletta i Sør-Frankrike gjennom å kjøpe 357 hektar tidligere frukthager som skal beplantes med lokale plantearter.
Med ’grønn vekst’ har selskapene fått et nyttig retorisk verktøy, et ordentlig grøtomslag på markedssamfunnets trefot.



Bankene har forstått at «etiske» fond, SRI («samfunnsansvarlige investeringer»), er i deres interesse. BNP Paribas bruker enhver anledning til å vise sine edle hensikter. Bankkonsernet har ikke nølt med å oppfordre ivrige medarbeidere, forkledd som aktivister væpnet med falske skjegg og rosa parykker, til å delta i sykkeldemonstrasjonen mot global oppvarming som ble organisert 10. oktober 2010 av Fondation Good Plant – som BNP Paribas er en av de største sponsorene til. Den franske banken – nr. 3 på Paris-børsen, verdsatt til nær seksti milliarder euro i 2009 – er involvert i alle typer SRI-produkter, men investerer likevel i prosjekter som har stor skadevirking for både mennesker og miljø (olje- og gassutvinning på øya Sakhalin nordøst i Russland, atomkraftverket Belene i Bulgaria, utvidelse av demningen Theun-Hinboun i Laos) og eier eller utsteder aksjer eller obligasjoner for kontroversielle selskaper (klasevåpenprodusenter, selskaper som er involvert i kjernekraft eller kanadisk oljesandutvinning).


SLUTTRAPPORTEN, ledet av bankmannen Pavan Sukhdev, om økosystemenes økonomi og naturmangfoldet (The Economics of Ecosystems and Biodiversity) som ble presentert i Nagoya, forsøker å innlemme naturen i termen «samlet økonomisk verdi». Termen omfatter både direkte og indirekte bruksverdi (bruk av planter til næringsmidler, legemiddelindustri eller naturlig vannrensning) og en ikke-bruksverdi (som for eksempel bevaring for framtidige generasjoner eller en skogs åndelige eller symbolske verdi).

«Nobelprisvinner» i økonomi i 2009, Elinor Ostrom, har gjennom antropologiske feltstudier vist at verken staten eller markedet er i stand til å løse problemene med overutnytting av felles naturressurser, «allmenninger». I Governing the Commons2 tar hun utgangspunkt i studier av mangfoldet av empiriske løsninger og viser at regulering av fellesgoder ikke nødvendigvis fører til appropriasjon, slik den amerikanske miljøverneren Garett Hardin hevdet i en berømt artikkel fra 1968 om «allmenningens tragedie».3 Flere feltarbeid utført av Ostrom – om alt fra irrigasjonssystemer i Filippinene til fiskerier i Sri Lanka og grunnvannsbasseng i California – viser at lokale selvstyrte løsninger, samarbeid og informasjonsutveksling åpner for en felles utnytting av felles ressurser uten å bruke dem opp. Vanskene oppstår først når disse lokale reguleringene møter eksterne utvinnere, som for eksempel pumper opp grunnvann uten hensyn til grunnvanns generelle tilstand i området, eller industrifiskerier som ødelegger for fiske med tradisjonelle fangstmetoder. Å identifisere hvilket spill aktørene spiller på banen, viser i det virkelige liv det som monetariseringen av økosystemene abstraherer og etikken skjuler.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 www.secretsbancaires.fr.

2 Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collective Action, Cambridge University Press, 1990.

3 Garrett Hardin, «The Tragedy of the Commons», Science, Vol. 162, nr. 3859, 13. desember 1968, s. 1243?1248.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver